For snill.. sukk..

[cerveza]

Jeg har et problem jeg vet vil bli betraktet som latterlig av mange. Deriblant meg selv. Jeg har nå vært sammen med gutten min i 1 år og sliter ekstremt med at han er så snill..

Han har en altfor stor samvittighet som lett kommer i veien for han selv. Bekymrer seg og passer på at alle rundt han har det godt, spesielt moren og er megler mellom moren sin og broren.. Eller vennene sine som er utskudd som ingen andre orker å omgås grunnet deres høye ego.. Men han glemmer seg selv. ¨Jeg lever derimot med filosofien at du må være tro mot deg selv og passe på deg selv for å få det bra (selvfølgelig skal man tilpasse seg og ta hensyn til de rundt og ivareta venner). Men det er til slutt ditt eget ansvar å ha det bra.

Okei, dette er kanskje ikke verdens verste problem.. Men som alt annet får det ringvirkninger... Alt er det samme for han. Han har ingen meninger og virker som han har få mål med livet utover mine.. Jeg er vant til å si alt som jeg vil ha det og nå føler jeg meg som et monster overfor han. Jeg får alt jeg vil samme hva. Prøver å tilrettelegge og spørre og ikke overkjøre men i lengden blir dette et veldig stort problem. Han blir usikker.. og jeg er redd han skal bli lei av hele forholdet. Men hva skal man gjøre??? Er det noen som har tips å komme med?

Har klart å bli smålei av hele forholdet selvom jeg vet jeg er heldig at dette er en gutt jeg har lett etter.. Hvorfor kan han ikke bare ha meninger? Dette ender bare med at jeg er sur og lei og kranglete. JEg savner sånn å være to....

Hjelp?

[keinstein]

Altruisme ansees for å være en dyd i mange kulturer. Men det er lite givende.

Jeg har fått mye "skryt" for at jeg alltid utfordrer omgivelsene. Først blir noen folk veldig irritert, og så forstår de etterhvert at det egentlig ikke er usympatisk og ikke ondt. De forstår bare ikke med en gang.

Alle trenger utfordringer for å leve.

Spør han hvilke han trenger. Spør hva han liker og ikke liker.

[cerveza]

Altruisme ansees for å være en dyd i mange kulturer. Men det er lite givende.

Jeg har fått mye "skryt" for at jeg alltid utfordrer omgivelsene. Først blir noen folk veldig irritert, og så forstår de etterhvert at det egentlig ikke er usympatisk og ikke ondt. De forstår bare ikke med en gang.

Alle trenger utfordringer for å leve.

Spør han hvilke han trenger. Spør hva han liker og ikke liker.

Tusen takk for et utrolig bra svar. Måtte lese igjennom det et par ganger men ja.. Enig!

Og det var et bra tips. Har jo allerede funnet ut at sinne og oppgitthet ikke hjelper. SÅ NÅ SKAL VI LETE ETTER UTFORDRINGER!!

TAKK TAKK

[mann (ben69)]

Absolutt ikke latterlig. Det er et flott tema. Jeg er 37, og innrømmer at jeg har vært i en tilsvarende verden som din mann. Som mange andre menn.

Rasler ned en del sammenhengende/usammenhengende tanker om dette.

For at han skal kunne reise seg opp, stå for egne behov og være klar i sine valg må han slippe "sekken".

Kan bli feil eller teit å snakke om hva dette er siden det egentlg ikke er poenget å gjøre noen psykisk analyse, men.... Sekken her har han sikkert hatt siden han var liten gutt og kan være alt fra at han følte han måtte være "snill gutt" for at "mamma" skulle like han til at det var bare sånn "pappa" ble likt av mamma.

Det er på en måte "missbruk" under oppvekst å bli innlært til et ansvar en ikke skal ha.

Jeg kjenner meg igjen i å tro at det var mitt "ansvar" at tidligere kjærester skulle like meg og at fustrasjon var skumle saker.. redsel for å bli forlatt ++. Følelser som jeg antok var helt normale å ha inntil jeg måtte konfrontere dem for 5 år siden.

Det er uansett ikke et adferdsmønster han vil se på som negativt. Det er et mønster han har levd lenge og godt på, og ser nok ikke hvorfor alle andre også kan leve.

Det må være hans eget valg å ville finne ut om det er noe annet, men du kan hjelp han.

Det er mange måter å løse det, men det høres ut som om han lever i en fornektelse.

Min far er fortsatt sånn nå når han er 65, og vil aldri endre seg. Jeg gjorde oppgjør med mine foreldre først for 3 år siden uten at de vet om det. Foreldrene mine er herlige - det er ikke det, de gjorde aldri noe vondt. Men mammas temperament kombinert med pappas "forsiktige" gjorde meg og min bror som min ... min far.

Og sånn vil deres barn også oppleve det sikkert. De identifiserer seg med dere og lærer.

Når barna er der kan dere virkelig stille dere selv spørsmålet ... Vil dere virkeig at barna skal være som dere, eller er dere villige til å åpne opp og lære å ta egne valg...

Utfordringer blir ofte bare nye krav som han må "glatte" over. Han er sikkert ikke villig til å endre seg.

Du klarer å få han til å tørre å slippe dette, men det tar lang tid. Og det er tross alt egentlig ikke din jobb.

Du kan utfordre han, men det er neppe med lykklig utfall.

Men - sammen kan dere sjekke ut forskjellige øvelser som dere kan gjør hjemme. Feks ved å være enig i å gi hverandre 5 minutter regelmessig der dere forteller hvordan det er å være deg "her og nå". Det kan i starten lett bli ala "jeg er oppgitt over ditt mas" eller "jeg er fustrert av at du aldri gir meg utfordringer". Men etter hvert vil han og du klare å fokusere på egne følelser uten å "klandre" den andre.

Det er mye lettere med en 3'dje part...

Er litt inspirert av

http://www.osho.nl/New-Osho-NL/BodyBooks/Krishnananda.htm

Lykke til i det å lære hverandre å kjenne - på godt og vondt. Det gjør livet rikt..

[cerveza]

Absolutt ikke latterlig. Det er et flott tema. Jeg er 37, og innrømmer at jeg har vært i en tilsvarende verden som din mann. Som mange andre menn.

Rasler ned en del sammenhengende/usammenhengende tanker om dette.

For at han skal kunne reise seg opp, stå for egne behov og være klar i sine valg må han slippe "sekken".

Kan bli feil eller teit å snakke om hva dette er siden det egentlg ikke er poenget å gjøre noen psykisk analyse, men.... Sekken her har han sikkert hatt siden han var liten gutt og kan være alt fra at han følte han måtte være "snill gutt" for at "mamma" skulle like han til at det var bare sånn "pappa" ble likt av mamma.

Det er på en måte "missbruk" under oppvekst å bli innlært til et ansvar en ikke skal ha.

Jeg kjenner meg igjen i å tro at det var mitt "ansvar" at tidligere kjærester skulle like meg og at fustrasjon var skumle saker.. redsel for å bli forlatt ++. Følelser som jeg antok var helt normale å ha inntil jeg måtte konfrontere dem for 5 år siden.

Det er uansett ikke et adferdsmønster han vil se på som negativt. Det er et mønster han har levd lenge og godt på, og ser nok ikke hvorfor alle andre også kan leve.

Det må være hans eget valg å ville finne ut om det er noe annet, men du kan hjelp han.

Det er mange måter å løse det, men det høres ut som om han lever i en fornektelse.

Min far er fortsatt sånn nå når han er 65, og vil aldri endre seg. Jeg gjorde oppgjør med mine foreldre først for 3 år siden uten at de vet om det. Foreldrene mine er herlige - det er ikke det, de gjorde aldri noe vondt. Men mammas temperament kombinert med pappas "forsiktige" gjorde meg og min bror som min ... min far.

Og sånn vil deres barn også oppleve det sikkert. De identifiserer seg med dere og lærer.

Når barna er der kan dere virkelig stille dere selv spørsmålet ... Vil dere virkeig at barna skal være som dere, eller er dere villige til å åpne opp og lære å ta egne valg...

Utfordringer blir ofte bare nye krav som han må "glatte" over. Han er sikkert ikke villig til å endre seg.

Du klarer å få han til å tørre å slippe dette, men det tar lang tid. Og det er tross alt egentlig ikke din jobb.

Du kan utfordre han, men det er neppe med lykklig utfall.

Men - sammen kan dere sjekke ut forskjellige øvelser som dere kan gjør hjemme. Feks ved å være enig i å gi hverandre 5 minutter regelmessig der dere forteller hvordan det er å være deg "her og nå". Det kan i starten lett bli ala "jeg er oppgitt over ditt mas" eller "jeg er fustrert av at du aldri gir meg utfordringer". Men etter hvert vil han og du klare å fokusere på egne følelser uten å "klandre" den andre.

Det er mye lettere med en 3'dje part...

Er litt inspirert av

http://www.osho.nl/New-Osho-NL/BodyBooks/Krishnananda.htm

Lykke til i det å lære hverandre å kjenne - på godt og vondt. Det gjør livet rikt..

Jeg ble sittende og lese og lese. Og så glad jeg var for å få dette fra den andre siden.. Og jeg skal virkelig få lest igjennom den linken. Har lenge forsøkt å lete etter et alternativ til en slags terapi uten helt å ha innsikt i dette. ¨

Har sendt min kjære til gestaltpsykologi noe som hjalp litt men dabbet fort av. Han forstår ikke. Og er vant til som du sier å være en liten tjener for sin mor (som forsåvidt er verdens snilleste.. for snill hun og..). Faren døde desverre da min kjære var tenåring av en sykdom derav uballansen...

Er veldig takknemlig for tilbakemeldingen fra deg og tar imot alt andre har å komme med av forslag. VI er pr dags dato på snakke om frustrasjon og hva vi føler men det lyder slikt:

JEG: SAvner at du har meninger, ønsker, lyst og utfordrer meg. Føler meg ensom selvom jeg vet hvor glad du er i meg.

HAN: Du er det beste som har hendt meg. JEg har alltid drømt om en jente som du.. Håper vi kan få familie sammen.

Hehe,... Så stopper det til neste samtale..

Skulle gjerne visst hva det var som gjorde at du snudde... Akkurat hvorfor? Innså du selv at nå...? Eller...? Er redd for å få barn inn i dette for ser som du sier faren i at barna skal være tilskuere. Kan holde meg når andre er i nærheten men hjelpe meg som det krever energi...

[mann (ben69)]

Jeg ble sittende og lese og lese. Og så glad jeg var for å få dette fra den andre siden.. Og jeg skal virkelig få lest igjennom den linken. Har lenge forsøkt å lete etter et alternativ til en slags terapi uten helt å ha innsikt i dette. ¨

Har sendt min kjære til gestaltpsykologi noe som hjalp litt men dabbet fort av. Han forstår ikke. Og er vant til som du sier å være en liten tjener for sin mor (som forsåvidt er verdens snilleste.. for snill hun og..). Faren døde desverre da min kjære var tenåring av en sykdom derav uballansen...

Er veldig takknemlig for tilbakemeldingen fra deg og tar imot alt andre har å komme med av forslag. VI er pr dags dato på snakke om frustrasjon og hva vi føler men det lyder slikt:

JEG: SAvner at du har meninger, ønsker, lyst og utfordrer meg. Føler meg ensom selvom jeg vet hvor glad du er i meg.

HAN: Du er det beste som har hendt meg. JEg har alltid drømt om en jente som du.. Håper vi kan få familie sammen.

Hehe,... Så stopper det til neste samtale..

Skulle gjerne visst hva det var som gjorde at du snudde... Akkurat hvorfor? Innså du selv at nå...? Eller...? Er redd for å få barn inn i dette for ser som du sier faren i at barna skal være tilskuere. Kan holde meg når andre er i nærheten men hjelpe meg som det krever energi...

Det er ikke ditt ansvar å endre han, men det vil gi deg mye nærhet til han hvis dere sammen kan klare jobbe med det.

Alt for mange par velger den enkle løsningen, men kommer opp i tilsvarende situasjoner når barna er 3-4 år... og skiller seg.

Hvis du elsker og virkelig ser muligheten til å ha glede av å dele virkelige følelser med han så burde du gi han valget. Dette er et såpass stort problem for deg at du vil dele det med han. Hvis ikke vil jeg tro at dere går fra hverandre.

Kona ga meg valget for 5 år siden blir det vel. Vel.. valg og valg.. Jeg hadde vært syk, og møtte veggen siden jeg endte i et hull der jeg hverken mestret hjemme/jobb/fysikk/psyke. Mildt sagt en dritt å leve med. Men hun elsket meg såpass at hun ga meg valget. Hun måtte til og med ringe en terapaut - for jeg klarte ikke å se at jeg trengte hjelp. Hun var selvsagt redd for at jeg aldri kom "hjem" igjen etter første timene... men men...

Jeg er selvsag fortsatt ikke i mål. Jeg har bare innsett at det er spennende å leve med følelser igjen.

[cerveza]

Det er ikke ditt ansvar å endre han, men det vil gi deg mye nærhet til han hvis dere sammen kan klare jobbe med det.

Alt for mange par velger den enkle løsningen, men kommer opp i tilsvarende situasjoner når barna er 3-4 år... og skiller seg.

Hvis du elsker og virkelig ser muligheten til å ha glede av å dele virkelige følelser med han så burde du gi han valget. Dette er et såpass stort problem for deg at du vil dele det med han. Hvis ikke vil jeg tro at dere går fra hverandre.

Kona ga meg valget for 5 år siden blir det vel. Vel.. valg og valg.. Jeg hadde vært syk, og møtte veggen siden jeg endte i et hull der jeg hverken mestret hjemme/jobb/fysikk/psyke. Mildt sagt en dritt å leve med. Men hun elsket meg såpass at hun ga meg valget. Hun måtte til og med ringe en terapaut - for jeg klarte ikke å se at jeg trengte hjelp. Hun var selvsagt redd for at jeg aldri kom "hjem" igjen etter første timene... men men...

Jeg er selvsag fortsatt ikke i mål. Jeg har bare innsett at det er spennende å leve med følelser igjen.

Det viktigste er vel bare å sette igang prosessen og se sine egne begrensinger. VI har alle noe å jobbe med inkludert meg selv. Problemet mitt er mer å få min kjære til å forstå dette.

Igår hadde vi en krangel. Ikke så ofte jeg orker eller engasjerer meg i å krangle men det sprakk og krangelen utarter seg på følgende vis: Han syter og kalger og er lei seg for at noe er urettferdig (og det var urettferdig). Jeg sier at nå må du ta deg sammen, ta ansvar bli voksen..

Og selvfølgelig endte det i at jeg klagde på at han ikke har egne meninger, ikke tilfører meg nok og at jeg føler meg ensom..

sukk.......

[hidi, the scorpion]

Altruisme ansees for å være en dyd i mange kulturer. Men det er lite givende.

Jeg har fått mye "skryt" for at jeg alltid utfordrer omgivelsene. Først blir noen folk veldig irritert, og så forstår de etterhvert at det egentlig ikke er usympatisk og ikke ondt. De forstår bare ikke med en gang.

Alle trenger utfordringer for å leve.

Spør han hvilke han trenger. Spør hva han liker og ikke liker.

Det finnes svært få altruistiske mennesker i verden. Å gjøre alle til lags er _ikke_ altruisme, men dumsnillhet.

Stor forskjell! Det hadde jeg faktisk trodd at du visste...?

[keinstein]

Det finnes svært få altruistiske mennesker i verden. Å gjøre alle til lags er _ikke_ altruisme, men dumsnillhet.

Stor forskjell! Det hadde jeg faktisk trodd at du visste...?

Altruisme kommer fra dyra, f eks en dyremors uegennyttige omsorg for avkommet. Ekte altruisme, selv om hun bringer arten videre.

Har du noen som helst nytte av det, så er det ikke ekte altruisme. I ytterste konsekvens vil nesten alle ha noe tilbake, om bare tilfredsstillelse av å gjøre noe for noen eller motta velvilje og respekt.

Lar du deg utnytte uten noen form for press eller uten at du får noe tilbake, så er du dumsnill og/eller altruistisk. Blir du det minste truet eller presset på noen måte så er du tvunget, ikke dumsnill. Du kan bli lurt, og ikke få det du skulle ha, det er ikke altruistisk.

Spørs hva denne mannen ønsket tilbake? Sex? Omsorg?

[hidi, the scorpion]

Altruisme kommer fra dyra, f eks en dyremors uegennyttige omsorg for avkommet. Ekte altruisme, selv om hun bringer arten videre.

Har du noen som helst nytte av det, så er det ikke ekte altruisme. I ytterste konsekvens vil nesten alle ha noe tilbake, om bare tilfredsstillelse av å gjøre noe for noen eller motta velvilje og respekt.

Lar du deg utnytte uten noen form for press eller uten at du får noe tilbake, så er du dumsnill og/eller altruistisk. Blir du det minste truet eller presset på noen måte så er du tvunget, ikke dumsnill. Du kan bli lurt, og ikke få det du skulle ha, det er ikke altruistisk.

Spørs hva denne mannen ønsket tilbake? Sex? Omsorg?

Å være dumsnill kan ikke sammen lignes med altruisme, fordi de kjennetegnes ved at de vil gjøre alle til lags. Det har ingenting med altruisme å gjøre.

Om jeg skulle nevne noen, som jeg personlig forbinder med altruisme, må det bli Gandhi og Mor Theresa.

Å være dumsnill er en form for feighet...

[keinstein]

Å være dumsnill kan ikke sammen lignes med altruisme, fordi de kjennetegnes ved at de vil gjøre alle til lags. Det har ingenting med altruisme å gjøre.

Om jeg skulle nevne noen, som jeg personlig forbinder med altruisme, må det bli Gandhi og Mor Theresa.

Å være dumsnill er en form for feighet...

Moder Yheresa er den verste katastrofen som skjedde India. Hun er katolsk nonne og er i mot prevensjon.

Veien til helvete er brolagt med gode forsetter.

[hidi, the scorpion]

Moder Yheresa er den verste katastrofen som skjedde India. Hun er katolsk nonne og er i mot prevensjon.

Veien til helvete er brolagt med gode forsetter.

Du er håpløs når det kommer til tro! At du ikke tror på noe, er også en tro.

Hadde mor Theresa vært ung i dag, så tror jeg hun hadde snakket paven i mot. Du evner å se en negativ ting, om en kvinne, som hele livet levde for andre, uten å ville ha oppmerksomhet om sin person.

Verden hadde vært et bedre sted å være, om en million var som henne!

Du snakker ofte om fanatisme, men du er jo selv en fanatist...

[keinstein]

Du er håpløs når det kommer til tro! At du ikke tror på noe, er også en tro.

Hadde mor Theresa vært ung i dag, så tror jeg hun hadde snakket paven i mot. Du evner å se en negativ ting, om en kvinne, som hele livet levde for andre, uten å ville ha oppmerksomhet om sin person.

Verden hadde vært et bedre sted å være, om en million var som henne!

Du snakker ofte om fanatisme, men du er jo selv en fanatist...

En hel generasjon med humanister og helseprsonell mislikte denne figuren nettopp fordi hun aktivt spredde løgner om f eks kondomer og andre prevensjonsmidler, for at ingen skulle bruke dem. Antipatien ble ytterligere forsterket da HIV kom på banen. Paven og hans folk har ignorert alle råd og anmodninger om å legge prevensjonsmotstanden til side.

[hidi, the scorpion]

En hel generasjon med humanister og helseprsonell mislikte denne figuren nettopp fordi hun aktivt spredde løgner om f eks kondomer og andre prevensjonsmidler, for at ingen skulle bruke dem. Antipatien ble ytterligere forsterket da HIV kom på banen. Paven og hans folk har ignorert alle råd og anmodninger om å legge prevensjonsmotstanden til side.

Nå er ikke jeg katolikk, og har heller ingen sans for HEF, alle vil mæle sin egen kake.

Har heller ingen sympati med pavesystemet, like lite som jeg har sans for biskoper og andre titler.

Å være en troende handler om ydmykhet og respekt for andres meninger. Jesus ser ned på paver, biskoper og andre flotte titler med tårer. Jeg gjør likeså.

Jeg tror dypt og inderlig, men har ikke behov for å vise min tro ved å gå i kirken eller på bedehuset. Jeg svarer ærlig om noen spør meg, men fordømmer ikke.

Å elske sin neste som seg selv, er det hardeste budet, for det er umulig. Men å forsøke gjør en til et bedre menneske, tror jeg.