Stebarn..

[Gjest Den "onde" stemor..]

Er så fortvilet, har vært med verdens herligste mann i 3 år. Han har et barn fra tidligere forhold.

Problemet er at jeg ikke har noe godt forhold til dette barnet. Jeg føler problemet vokser seg større og større, har begynt å kvi meg til de gangene barnet kommer..

Jeg har fortalt til kjæresten min hvordan jeg føler deg, men hva kan han gjøre da? Han forventer ingenting ovenfor meg i henhold til barnet, han sier jeg står fritt til å delta så mye jeg vil/ikke vil, men likevel sliter jeg.. Irriterer meg over alt.. Føler meg ikke hjemme når han har barnet.

Hadde det ikke vært for at jeg elsker min kjære, hadde jeg pakket for lenge siden.

Er det noen som har råd? Meg og han er begge rundt 30 år. Føler jeg ikke kan drøye årene lenger med å finne ut om jeg skal bli eller gå.

Jeg føler jeg prøver å gjøre koselige ting sammen med barnet hans, men det er noe som slår seg helt vrangt innvendig hos meg, noe som stritter helt imot hva som føles naturlig..

[Gjest "snillestemor"]

Hei!

Jeg har ingen råd til deg i og med at jeg har samme problemet selv, Jeg prøver mitt beste, men får det liksom ikke helt til.

Jeg prøver å late som jeg liker dette barnet, men når hun kommer til meg og sksal gi meg en klem eller sånne ting føler jeg helt avsky og vil bare skyve henne bort fra meg. Har ikke sagt noe til mannen min og tror ikke jeg blir å gjøre det heller.

I begynnelsen da jeg ble sammen med mannen min, synes jeg hun var helt grei å være sammen med, men nå klarer jeg det ikke.

Blir også veldig lett sint på henne og blir veldig hissig de gangene hun er her.

Hun blir til og med kanskje å flytte hit til høsten. Håper hun ombestemmer seg.

Jeg prøver i alllefall å tenke på det at hun er bare et uskyldig barn og at jeg ikke burde bli sint på henne for noe.

Hilsen en i samme sko.

[Gjest Den "onde" stemor.]

Hei!

Jeg har ingen råd til deg i og med at jeg har samme problemet selv, Jeg prøver mitt beste, men får det liksom ikke helt til.

Jeg prøver å late som jeg liker dette barnet, men når hun kommer til meg og sksal gi meg en klem eller sånne ting føler jeg helt avsky og vil bare skyve henne bort fra meg. Har ikke sagt noe til mannen min og tror ikke jeg blir å gjøre det heller.

I begynnelsen da jeg ble sammen med mannen min, synes jeg hun var helt grei å være sammen med, men nå klarer jeg det ikke.

Blir også veldig lett sint på henne og blir veldig hissig de gangene hun er her.

Hun blir til og med kanskje å flytte hit til høsten. Håper hun ombestemmer seg.

Jeg prøver i alllefall å tenke på det at hun er bare et uskyldig barn og at jeg ikke burde bli sint på henne for noe.

Hilsen en i samme sko.

Har du noen gang vurdert å gå fra kjæresten din?

Har dere felles barn sammen? Evt, ble det bedre da? Eller verre?

[Gjest Stemor jeg også]

Kjenner igjen dette. Jeg har levd slik i over 10 år. Nå har heldigvis barnet flyttet tilbake til mor, og er bare hos oss hver annen helg. Da fungerer hverdagen bedre.

Har dessverre ingen gode råd å komme med, men ville bare fortelle at det er flere av oss som har misslykkes med dette.

Felles skjebne - felles trøst....

[Gjest Sarah@ansen]

Jeg er også en "ond" stemor...

Jeg har prøvd i 6 år med å være den stemora som støtter,hjelper, lærer,leker,skøyer,vil stebarnet det beste... osv osv...

Det har vært så mye negativt både fra mor og far(!) at jeg nå ikke gidder å prøve mer...

Faren har veldig dårlig selvbilde i forhold til gutten...så han har sett meg som en rival når poden og jeg har skøyet eller jeg har lært han å lage matpakke...

Så når poden er hjemme hos oss annen hver uke,så er det kun faren som setter grenser,lærer poden noe osv....

Jeg har fått klar beskjed om at jeg ikke får bry meg...lell om det er til podens beste...

Så jeg selv har fått nok kjeft som har gjort til at jeg ikke gidder å bry meg om poden noe mere...

Og det er synd...for det går utover både poden og meg...

[Gjest Du er ikke alene]

Du kan i allefall trøste deg med at du ikke er alene. Jeg er også en stemor, men jeg har en mann som forlanger at jeg skal stille opp på lik linje som ham når det gjelder barnet. Dette var et krav fra dag en så jeg visste hva jeg gikk til.

I de første årene gikk det veldig fint. Men nå etterhvert så kjenner jeg at jeg gruer meg til de helgene/feriene eller hva det måtte være vi skal ha henne. Jeg syns det kun er et evig mas. Men mye av dette vunner og grunner nok i at mannen min er veldig flink til å bare å gøre de morsomme tingene med henne, mens jeg blir den som gjør alt det praktiske.

Mannen min vet knapt hvor hun har klærne sine. Som sagt i begynnelsen gikk det helt fint, men nå er jeg drittlei av å oppvarte henne som om hun var min egen.

Jeg har prøvd å forklare mannen min at jeg har ikke de samme følelsene for henne som det han har, så derfor føles dette tyngre for meg enn for ham. Men han vil ikke forstå det tror jeg. Jeg får bare slengt tilbake at jeg visst hva jeg gikk til så jeg får slutte å klage.

Vi hadde en krangel for en stund siden hvor jeg påpekte at han fikk slutte å fraskrive seg ansvaret sitt og slutte å legge det over på meg. Da ble han bare sur.

Neste gang vi har henne har det slumpet sånn at jeg skal bort hele helgen og jeg må si jeg gleder meg stort. Da får han og henne vært alene en hel helg og det har de veldig godt av. Han er midlertidig dritsur fordi jeg skal bort denne helgen og det blir brukt mot meg hele tiden, men det blåser jeg i.

Skal jeg holde ut med ham og henne må jeg bare for min egen del ta noen grep, men jeg er litt rådløs på hvordan jeg skal få det til.

Jeg prøver så godt jeg kan å skjule det overfor barnet at jeg er misfornøyd med situasjonen og hun er veldig knyttet til meg, så det virker som om det går greit så langt. Det er jo ikke hennes skyld stakkar.

[Gjest "snillestemor"]

Har du noen gang vurdert å gå fra kjæresten din?

Har dere felles barn sammen? Evt, ble det bedre da? Eller verre?

Hei! Har vurdert det, ja, men ikke på grunn av hans datter.

Vi har et barn sammen på 1 år.

Kan ikke si at det endret noe på følelsene mine i forhold til datteren han har fra før.

Men jeg tror faktisk at han er mere gla i vårt barn enn i den eldste. Det er jo ganske synd, men han viser det ikke på noen måte til den eldste.

Hun er her ganske sjelden også, fordi hun bor så langt unna.

Hvor gammel er ditt stebarn?

Er barnet ofte hos dere.

Hva er det med henne du ikke liker?

KLEM

[Gjest nok en slem stemor]

Jeg sitter i samme situasjon. Klarer bare ikke like mine "stebarn" og gruer meg til hver gang de kommer. Men heldigvis for meg er ikke det så ofte, annenhver eller tredjehver helg.

Mye av disse følelsene tror jeg bunner i at det rett og slett ikke er mine barn. Det er en annen kvinnes barn, og det minner meg hele tiden om at min mann tidligere har elsket en annen kvinne så høyt at de startet familie sammen.Og denne kvinnen vil for alltid være en del av mitt og min manns liv. Og for meg er dette smertelig vondt å tenke på. Det hjelper jo selvsagt ikke at min mann minner meg på at eksen er moren til hans barn, og at hun derfor alltid vil bety mye for ham. Dumme mannen.. han burde ha holdt kjeft.

Uansett får jeg dårlig samvittighet overfor barna. De er jo helt uskyldig oppi dette, men jeg klarer ikke å forholde meg til dem på en normal måte. Venter med å bake til jul for eksempel for at de ikke skal ødelegge kosen for meg.Føler meg som i eventyrene hehe.

Vi skulle kanskje startet "slemme-stemor-klubben" eller noe hehe

[Gjest Forbauset mor]

Så rart det er å lese denne tråden! Den onde stemor finnes virkelig, det _er_ sånn som i eventyrene.

Stakkars uskyldige unger!

[Gjest Du er ikke alene]

Så rart det er å lese denne tråden! Den onde stemor finnes virkelig, det _er_ sånn som i eventyrene.

Stakkars uskyldige unger!

Har du stebarn selv ?

Jeg trodde virkelig ikke det skulle bli sånn, og føler jeg har ofret og gjort utrolig mye for mitt stebarn.

Men det er ikke barnets skyld. Det er farens skyld, som legger så og si alt ansvar over på meg når vi har henne.

Det er jeg som står opp om mornngen, for han er så trøtt. Og da har vi spist frokost lenge før han våkner. Og jeg har da også badet, kledd ordnet hår osv. innen han står opp.

Og skal vi noe så er det jeg som fikser og ordner så hun har med seg det hun trenger underveis. Det er jeg som kjøper, vasker og rydder i klærne hennes. Det er jeg som rydder rommet hennes.

Det er jeg som sørger for at hun får i seg mat og drikke i løpet av dagen. Det er jeg som sørger for at vi finner på noe gøy mens hun er her, så hun slipper å kjede seg.

Det er jeg som tar på plaster når hun slår seg, det er jeg som gjør kveldsstellet og legger henne.

Det er for all del koselig å ha med barn og gjøre, jeg er utrolig glad i barn. Men det mannen min ikke forstår er at selv om jeg er glad i henne, så gir hun meg ikke det samme tilbake som hun gjør til ham.

Jeg vil aldri få morsfølelse for henne, og aldri føle den inderligheten som han føler overfor henne (selv om det kan virke som om han gir blaffen siden han overlater det meste til meg...., så er han faktisk veldig glad i henne).

Mange undrer seg hvordan jeg gidder å gjøre alt og finne meg i at faren forlanger dette. MEn jeg fikk beskjed om det fra dag èn, så jeg gikk inn i det med begge ben først.

Jeg har begynt å si fra, og begynt å forlane at han skal ta kvledsstellet slik at de to sammen kan lese bok på sengen og få den tiden for seg selv osv.

Så vi får se hvordan det går.

Det er mannen min sin skyld, ikke barnet. Hadde mannen min tatt større del av det hverdagslige med henne og ikke gjort det til en selvfølge at jeg skulle gjøre alt, er jeg sikker på at jeg ikke hadde mislikt så mye heller.

Men jeg jobber med saken og håper og tror at det skal forbedre seg etterhvert slik at han tar litt mer ansvar selv, og ikke bare gjør de morsomme tingene med henne.

[Gjest dropper nicket nå...]

Så rart det er å lese denne tråden! Den onde stemor finnes virkelig, det _er_ sånn som i eventyrene.

Stakkars uskyldige unger!

Det disse stemødrene innrømmer er at de ikke er blitt glad i sine stebarn, og at de kanskje er litt sjalu. Og at de ikke føler seg hjemme i sitt eget hjem mye av tiden. Synes ikke de fortjener å bli kalt onde - uten hermetegn!

Jeg har vært/er der selv. Stemødre er mennesker med følelser de også, selv om mange mødre synes at de _kun_ skal tenke på barna.

[Gjest Forbauset mor]

Har du stebarn selv ?

Jeg trodde virkelig ikke det skulle bli sånn, og føler jeg har ofret og gjort utrolig mye for mitt stebarn.

Men det er ikke barnets skyld. Det er farens skyld, som legger så og si alt ansvar over på meg når vi har henne.

Det er jeg som står opp om mornngen, for han er så trøtt. Og da har vi spist frokost lenge før han våkner. Og jeg har da også badet, kledd ordnet hår osv. innen han står opp.

Og skal vi noe så er det jeg som fikser og ordner så hun har med seg det hun trenger underveis. Det er jeg som kjøper, vasker og rydder i klærne hennes. Det er jeg som rydder rommet hennes.

Det er jeg som sørger for at hun får i seg mat og drikke i løpet av dagen. Det er jeg som sørger for at vi finner på noe gøy mens hun er her, så hun slipper å kjede seg.

Det er jeg som tar på plaster når hun slår seg, det er jeg som gjør kveldsstellet og legger henne.

Det er for all del koselig å ha med barn og gjøre, jeg er utrolig glad i barn. Men det mannen min ikke forstår er at selv om jeg er glad i henne, så gir hun meg ikke det samme tilbake som hun gjør til ham.

Jeg vil aldri få morsfølelse for henne, og aldri føle den inderligheten som han føler overfor henne (selv om det kan virke som om han gir blaffen siden han overlater det meste til meg...., så er han faktisk veldig glad i henne).

Mange undrer seg hvordan jeg gidder å gjøre alt og finne meg i at faren forlanger dette. MEn jeg fikk beskjed om det fra dag èn, så jeg gikk inn i det med begge ben først.

Jeg har begynt å si fra, og begynt å forlane at han skal ta kvledsstellet slik at de to sammen kan lese bok på sengen og få den tiden for seg selv osv.

Så vi får se hvordan det går.

Det er mannen min sin skyld, ikke barnet. Hadde mannen min tatt større del av det hverdagslige med henne og ikke gjort det til en selvfølge at jeg skulle gjøre alt, er jeg sikker på at jeg ikke hadde mislikt så mye heller.

Men jeg jobber med saken og håper og tror at det skal forbedre seg etterhvert slik at han tar litt mer ansvar selv, og ikke bare gjør de morsomme tingene med henne.

Fordømmer deg ikke, og er heller ikke stemor selv (ingen planer om å bli det heller da jeg har mann med felles barn).

Men det som forbauser er at man ikke kan bli like glad i et barn som ikke er ens eget biologiske. Hva med adopterte barn da? de er ikke i biologisk slekt med noen av foreldrene.

Skjønner din oppgitthet altså, men jeg har ingen erfaring selv og synes derfor at noen av uttalelsene i denne tråden er oppsiktsvekkende. Men det må være lov å diskutere sine følelser samme hvor vonde de er.

Håper du får mannen din til å ta mere ansvar for eget barn, det er bra for dem begge to(og for deg som er overbelastet).

[Gjest dropper nicket nå...]

Fordømmer deg ikke, og er heller ikke stemor selv (ingen planer om å bli det heller da jeg har mann med felles barn).

Men det som forbauser er at man ikke kan bli like glad i et barn som ikke er ens eget biologiske. Hva med adopterte barn da? de er ikke i biologisk slekt med noen av foreldrene.

Skjønner din oppgitthet altså, men jeg har ingen erfaring selv og synes derfor at noen av uttalelsene i denne tråden er oppsiktsvekkende. Men det må være lov å diskutere sine følelser samme hvor vonde de er.

Håper du får mannen din til å ta mere ansvar for eget barn, det er bra for dem begge to(og for deg som er overbelastet).

"Men det som forbauser er at man ikke kan bli like glad i et barn som ikke er ens eget biologiske. Hva med adopterte barn da? de er ikke i biologisk slekt med noen av foreldrene."

Det er da veldig stor forskjell på et adoptert barn, der man har lengtet etter og ønsket seg et barn - sammen med sin kjære. Og på et barn som ens kjære har fått sammen med en annen kvinne. Det kan jo ikke sammenlignes.

[Atene]

"Men det som forbauser er at man ikke kan bli like glad i et barn som ikke er ens eget biologiske. Hva med adopterte barn da? de er ikke i biologisk slekt med noen av foreldrene."

Det er da veldig stor forskjell på et adoptert barn, der man har lengtet etter og ønsket seg et barn - sammen med sin kjære. Og på et barn som ens kjære har fått sammen med en annen kvinne. Det kan jo ikke sammenlignes.

Og adopterer man, så er man jo barnets mor.

Et stebarn har derimot en annen mor, og kan aldri bli ens eget.

[Gjest dropper nicket nå...]

Og adopterer man, så er man jo barnets mor.

Et stebarn har derimot en annen mor, og kan aldri bli ens eget.

Ja, selvsagt...det også!

Og det _er_ ingen automatikk at man blir glad i barna til den man elsker. Særlig hvis man i utgangspunktet ikke er den typen som har lengtet etter unger og passet nabobarn hele ungdomstiden... Jeg syntes ikke andres barn er søte, bare i egenskap av å være barn. Nå etter at jeg fikk barn selv, kan jeg oftere bli sjarmert av andres unger, men før syntes jeg ikke så godt om barn generelt sett.

[Atene]

Ja, selvsagt...det også!

Og det _er_ ingen automatikk at man blir glad i barna til den man elsker. Særlig hvis man i utgangspunktet ikke er den typen som har lengtet etter unger og passet nabobarn hele ungdomstiden... Jeg syntes ikke andres barn er søte, bare i egenskap av å være barn. Nå etter at jeg fikk barn selv, kan jeg oftere bli sjarmert av andres unger, men før syntes jeg ikke så godt om barn generelt sett.

Ikke sant?

Jeg har alltid ment at "jeg er så glad i barn" er et sært utsagn.

Jeg kjenner at jeg kan bli veldig glad i barna til kjæresten nå. Og jeg tror mye av det kommer av at de ligner meg - for de er oppdratt av ham, som ligner meg. Der tror jeg årsaken til mange steforeldre-konflikter ligger også, stebarna er oppdratt av en annen, som har andre verdier, andre valutaer som barna får uttelling for.

[Gjest Forbauset mor]

Og adopterer man, så er man jo barnets mor.

Et stebarn har derimot en annen mor, og kan aldri bli ens eget.

Skjønner at prosessen i forkant er ulik, en stemor har ingen førprosess.

Allikevel synes jeg dette er litt likt, både stebarn og adopterte har andre mødre som er de biologiske mødrene. Adopterte oppsøker ofte sitt biologiske opphav når de blir eldre.

Helt likt kan det aldri bli selvfølgelig, men det deler noen likhetstrekk.

[Atene]

Skjønner at prosessen i forkant er ulik, en stemor har ingen førprosess.

Allikevel synes jeg dette er litt likt, både stebarn og adopterte har andre mødre som er de biologiske mødrene. Adopterte oppsøker ofte sitt biologiske opphav når de blir eldre.

Helt likt kan det aldri bli selvfølgelig, men det deler noen likhetstrekk.

Jeg tror du vil få så ørene flagrer hvis du prøver å si noe sånt på forum for adopsjon.

[Gjest Den "onde" stemor]

"Men det som forbauser er at man ikke kan bli like glad i et barn som ikke er ens eget biologiske. Hva med adopterte barn da? de er ikke i biologisk slekt med noen av foreldrene."

Det er da veldig stor forskjell på et adoptert barn, der man har lengtet etter og ønsket seg et barn - sammen med sin kjære. Og på et barn som ens kjære har fått sammen med en annen kvinne. Det kan jo ikke sammenlignes.

Helt enig med deg. Det er stor forskjell på stebarn og adopterte barn. Som stemor er du bare en venn, men å ha adopterte barn, da er du en mamma.

[Gjest dropper nicket nå...]

Ikke sant?

Jeg har alltid ment at "jeg er så glad i barn" er et sært utsagn.

Jeg kjenner at jeg kan bli veldig glad i barna til kjæresten nå. Og jeg tror mye av det kommer av at de ligner meg - for de er oppdratt av ham, som ligner meg. Der tror jeg årsaken til mange steforeldre-konflikter ligger også, stebarna er oppdratt av en annen, som har andre verdier, andre valutaer som barna får uttelling for.

Godt å høre at noen er enige. Som regel når det er stemor-innlegg her, kommer det en hel gjeng opprørte mødre og fordømmer stemødrene... "Man visste jo om barna da man begynte forholdet, så da må man bare ta konsekvensene" osv. Man tar jo konsekvensene,- men det kan gjøre vondt underveis.

Nå etter at det har gått en tid ser jeg også at jeg var mye plaget av sjalusi i begynnelsen. Ikke _så_ mye for at de kom i første rekke, mer det at de delte en historie med ham,- noe jeg ikke gjorde dengang.