Stebarn..

[Gjest kan ikke sammenlignes]

Du velger ikke hvordan stebarnet er, du velger heller ikke hvilke arveegenskaper et adoptert barn har, dvs du vet ikke hva du får i noen av tilfellene. Man må kunne bli glad i et barn som det er, og det må få lov å være seg selv(innen visse grenser) uten å bli mislikt eller fordømt av den grunn?

Fordelen med adopsjon er at adoptivforeldrene kan oppdra barnet selv. Et stebarn kan være ufyselig oppdratt av andre, men fortjener å bli behandlet bra endog, og det blir barna også av stemødre i denne tråden heldigvis.

Nå skal det sies at jeg har ingen erfaring her selv, dette må kun sees på som min personlige synsing.

Jeg tror ikke du skjønner helt dette; de fleste steforeldre har ingen virkelig forelder-rolle. Så der adoptivforeldre blir mødre og fedre til de ikke-biologiske barna, forblir steforeldre omtrent bare en statist i stebarnas liv. I alle fall den steforelderen som barnet ikke bor med fast.

[Dorthe]

Er så enig! Fikk ny mann i huset, men han var takk skje lov barnløs....

Skal et slikt "trekantforhold" vare. må foreldrene være venner og enige. Stemor/far skal ikke ta over hele ansvaret for barnet, men være et supplement, til glede for barnet.

Synes det er svært frekt om stemor/far skal sitte med ansvaret, hovedansvaret ligger hos mor/far.

Skremmende hvor mange barn som må oppleve konflikter pga skilsmisse og nye partnere...

Du og de derre tredve åra...*lol*

Hihi, jeg har jo en på 24 og den siste flytter sikkert ikke før om 10 år så det blir jo tredve år )

[Dorthe]

Venninnen min har en stefar, som ser på henne som sitt eget barn...

Det finnes jo unntak... Dessuten tror jeg menn takler det bedre enn kvinner.. Jenter har en drøm å finne en mann og deretter få barn. Tror ikke menn "planlegger" fremtiden likedan som vi kvinner.

Dessuten har ikke menn den omsorgsrollen som vi jenter har hjemme, ved at vi skal styre og stelle og lage det koselig.

Jeg tror menn kanskje takler det bedre enn kvinner fordi det er utrolig vanskelig å finne seg en ny partner uten barn når de kommer opp i årene.

[Atene]

Grunnen til at jeg lurer på om dere har barn sammen, er fordi venninner av meg sier det nok blir lettere når meg og han får felles barn... Men det forandrer ingenting altså??

Sukk..

Jeg tenker at det blir kjekkere å være med på "barneting".. (lekeland og dyrepark etc) og at det kanskje vekker morsfølelsen i meg...??

Jo, det blir lettere. Du blir innstilt på å være mor, og stebarnet blir ikke bare et stebarn, men også broren eller søsteren til barnet ditt.

Mitt barns kjærlighet til "halv"broren, var medvirkende faktor til at han og jeg etter hvert fikk et godt forhold.

Men ikke få barn for å gjøre alt bedre! Hvis det ikke blir bedre, har du bare ett problem til - å gå vil skape nok et skilsmissebarn.

[Gjest Forbauset mor]

Jeg tror ikke du skjønner helt dette; de fleste steforeldre har ingen virkelig forelder-rolle. Så der adoptivforeldre blir mødre og fedre til de ikke-biologiske barna, forblir steforeldre omtrent bare en statist i stebarnas liv. I alle fall den steforelderen som barnet ikke bor med fast.

Joda, skjønner godt hva du mener.

Selv mener jeg imidlertid at en stemor er en reservemor/tilleggsmor (ikke en "statist") i barnets liv.

En stemor har morsrollen når barnet har pappatid ved delt foreldreansvar.

Adopsjon er selvfølgelig annerledes, men ansvaret er like stort i den tiden ungen er hos faren m/stemor.

[Gjest Forbauset mor]

Forskjellen på adoptivbarn er at et adoptivbarn er ditt eget barn praktisk og juridisk sett.

For et stebarn er du jo ikke mor, du er bare en voksen støtteperson eller venn eller noe slikt, som alle har fordommer mot og som alle fordømmer.

Du har helt klart rett i at det er en stor juridisk forskjell ja.

[amber sun]

"Jeg tror nesten man må ha opplevd å ha stebarn for å kunne sette seg inn i hvordan det oppleves"

Du har helt sikkert rett i dette, jeg har ingen personlig erfaring som stemor.

Å være steforeldre er tydeligvis veldig vanskelig, jeg kan ikke sette meg inn i det.

Det er flott at dere ikke sier hva dere føler til barna, men hva tenker dere om dette at barna kan merke det? stemningen blir kanskje litt anspent og alvorlig?

Det stemmer at det blir noe annet med ste-barn enn med egne barn.

Jeg vil også tro at det er noe helt annet å få adoptert et barn, da har man ventet på det og det blir ens eget på en måte.

Ste-barn som ikke bor fast hos en blir sjelden mer enn stebarn, de har jo en mor et annet sted og som steforelder får en en annen rolle en en ville hatt dersom barnet var ens eget, enten fordi en har født det eller fordi en har adoptert det til sitt eget.

Jeg er selv mamma til egenfødt barn, og har også ste-barn som er her annenhver helg. Selv om jeg ikke har de problemene som hovedinnleggsskriver nevner, så forstår jeg problemstillingen.

Og jeg ser glatt at det blir noe annet med rollen som steforelder enn med rollen som forelder.

En steforelder blir på en måte et supplement, og kan ikke blande seg på samme måte som en kan dersom det er ens eget barn. En kan støtte, hjelpe, leke med, være tilstede osv, men avgjørelser og diverse oppfølging er det barnas mor foreldre som må stå for.

[amber sun]

Joda, skjønner godt hva du mener.

Selv mener jeg imidlertid at en stemor er en reservemor/tilleggsmor (ikke en "statist") i barnets liv.

En stemor har morsrollen når barnet har pappatid ved delt foreldreansvar.

Adopsjon er selvfølgelig annerledes, men ansvaret er like stort i den tiden ungen er hos faren m/stemor.

"Adopsjon er selvfølgelig annerledes, men ansvaret er like stort i den tiden ungen er hos faren m/stemor. "

Nei, det stemmer ikke.

Når mine stebarn er hos oss, er det faren som har hovedansvaret. Jeg er stemor som kan være der, leke, støtte, være med osv, men skal ikke overta noen morsrolle.

Når mitt barn er hos oss, er det jeg som har hovedansvaret. Samboeren min er stefar, og han er alle tiders og datteren min er overbegeistret for ham, men jeg ville aldri komme på å overlate hele ansvaret for mitt barn til ham. Hun er tross alt mitt ansvar, og eks'en sitt ansvar.

Men som steforelder kan en gå inn og være et tillegg. Mamma2, pappa2. Et supplement, ikke overta rollen til barnas egentlige mor eller far.

[tonie]

Fikk ikke helt med seg hva som er årsaken til at du ikke knytter deg til barnet, men hvis det er sånn at du ikke liker barnet og synes det er en pest og en plage hver gang det kommer synes jeg du bør vurdere om du skal fortsette dette forholdet.

Jeg har ofte lest her på dol at steforeldre overhodet ikke skal blande seg opp i barneoppdragelsen, og at de bare har med å overlate til foreldrene å lage husregler og alt sånt. Det synes jeg er fullstendig galskap, og jeg skjønner godt at mange steforeldre føler seg helt utenfor når barnet er der. Klart en skal få være med på å bestemme hvordan en skal ha det hjemme hos seg selv. Det skulle bare mangle! Ikke rart at forholdet mellom steforeldre og stebarn kan bli anstrengt hvis den voksne føler seg helt overkjørt i eget hjem. Hvis det er slike ting som har ført til at forholdet er som det er i dag synes jeg du skal slå i bordet, for da er det kanskje håp om bedring.

[Gjest "snillestemor"]

Grunnen til at jeg lurer på om dere har barn sammen, er fordi venninner av meg sier det nok blir lettere når meg og han får felles barn... Men det forandrer ingenting altså??

Sukk..

Jeg tenker at det blir kjekkere å være med på "barneting".. (lekeland og dyrepark etc) og at det kanskje vekker morsfølelsen i meg...??

Det er jo på en måte lettere. Nå har jeg en unnskyldning for å slippe å være så mye med mitt stebarn,

fordi jeg må ta vare på min egen datter. Jeg kan også få litt tid for meg selv og be henne passe sin lillesøster, så jeg kan gjøre hva jeg vil.

Min stedatter er 12 år og jeg synes det er verre nå enn da hun var 8-9.

Nå begynner hun på tenårene og hun er veldig bortskjemt.

Hun begynner også å bli litt frekk iblant.

Jeg liker ikke moren hennes og måten hun oppdrar barnet på.

Hun er veldig streng og hun får datteren til å tro at utseende betyr alt. Så hvis jeg har på meg f. eks klær som hun synes er stygge så sier hun æsj, eller Så stygg du ser ut nå. Og plutselig kan hun begynne å le av meg. Akkurat som hun prøver å være bedre enn meg hele tiden.

Liker ikke denne frekke oppførselen.

[Gemini]

Tror du ikke menn er likedan som kvinner? Jeg har involvert meg en gang og det var ikke så vellykket og etter å ha lest her så tror jeg at jeg har tenkt det riktige når jeg tenker aldri mer.

Det kjipe er at man ikke oppdager slike ting i begynnelsen av et forhold men gjerne etter et par tre år og da er det kanskje for seint.

Jeg tror at noen takler å få stebarn bedre enn andre, både menn og kvinner. Og det avhenger heller ikke bare av den nye partneren, men hvordan samarbeidet foreldrene i mellom fungerer, osv.

Og en av stemødrene som skriver her, forteller jo at mye av årsaken til at det har blitt så vanskelig, er at faren lesser sitt ansvar over på stemor, mens han selv bare har kos med barnet sitt, ikke ansvarsfulle oppgaver som å stå opp tidlig, stell, mat, klær, følge opp skole osv.

[cec5]

Grunnen til at jeg lurer på om dere har barn sammen, er fordi venninner av meg sier det nok blir lettere når meg og han får felles barn... Men det forandrer ingenting altså??

Sukk..

Jeg tenker at det blir kjekkere å være med på "barneting".. (lekeland og dyrepark etc) og at det kanskje vekker morsfølelsen i meg...??

Jeg må være veldig barnslig: jeg synes lekeland og dyreparker er like artig som ungene synes. Det MÅ vi bare gjøre hver sommer.

[Liliaceae]

Skjønner at prosessen i forkant er ulik, en stemor har ingen førprosess.

Allikevel synes jeg dette er litt likt, både stebarn og adopterte har andre mødre som er de biologiske mødrene. Adopterte oppsøker ofte sitt biologiske opphav når de blir eldre.

Helt likt kan det aldri bli selvfølgelig, men det deler noen likhetstrekk.

"Skjønner at prosessen i forkant er ulik, en stemor har ingen førprosess. Allikevel synes jeg dette er litt likt, både stebarn og adopterte har andre mødre som er de biologiske mødrene."

- Overhodet ingenting er likt med stebarn og adopterte barn.

Vet du hva de ulike begrepene innebærer?

Stebarnet har mannen fått med en annen kvinne som han har hatt et kjærlighetsforhold med.

Adoptivbarn får mannen og kvinnen sammen som sitt kjærlighetsbarn.

Stebarnet har en annen mor og da gjerne en annen familie; besteforeldre på kvinnens side, tanter/onkler osv..

Adoptivbarnet har ingen annen mor, kun én mor. Adoptivbarnet har besteforeldre som er foreldrene til sin egen mamma og pappa som bor sammen.

"Adopterte oppsøker ofte sitt biologiske opphav når de blir eldre."

Ja, hva har det med saken å gjøre? Adopterte har fremdeles kun ett foreldrepar. Deres kjødelige foreldre kommer i 90% av tilfellene fra andre kulturer, språk, store avstander fra Norge. Kjødelige foreldre vil aldri få et normalt foreldre-barn forhold når barna oppsøker dem (som ungdom eller i voksen alder).

Det ligger en historie bak adopterte barn; en grunn til at de faktisk ble adoptert bort.

Det ligger en historie bak ethvert stebarn; en grunn til hvorfor foreldrene gikk fra hverandre.

Hvor er likhetene her??

[Liliaceae]

Joda, skjønner godt hva du mener.

Selv mener jeg imidlertid at en stemor er en reservemor/tilleggsmor (ikke en "statist") i barnets liv.

En stemor har morsrollen når barnet har pappatid ved delt foreldreansvar.

Adopsjon er selvfølgelig annerledes, men ansvaret er like stort i den tiden ungen er hos faren m/stemor.

amber sun sier det veldig treffende.

[Liliaceae]

Du kan i allefall trøste deg med at du ikke er alene. Jeg er også en stemor, men jeg har en mann som forlanger at jeg skal stille opp på lik linje som ham når det gjelder barnet. Dette var et krav fra dag en så jeg visste hva jeg gikk til.

I de første årene gikk det veldig fint. Men nå etterhvert så kjenner jeg at jeg gruer meg til de helgene/feriene eller hva det måtte være vi skal ha henne. Jeg syns det kun er et evig mas. Men mye av dette vunner og grunner nok i at mannen min er veldig flink til å bare å gøre de morsomme tingene med henne, mens jeg blir den som gjør alt det praktiske.

Mannen min vet knapt hvor hun har klærne sine. Som sagt i begynnelsen gikk det helt fint, men nå er jeg drittlei av å oppvarte henne som om hun var min egen.

Jeg har prøvd å forklare mannen min at jeg har ikke de samme følelsene for henne som det han har, så derfor føles dette tyngre for meg enn for ham. Men han vil ikke forstå det tror jeg. Jeg får bare slengt tilbake at jeg visst hva jeg gikk til så jeg får slutte å klage.

Vi hadde en krangel for en stund siden hvor jeg påpekte at han fikk slutte å fraskrive seg ansvaret sitt og slutte å legge det over på meg. Da ble han bare sur.

Neste gang vi har henne har det slumpet sånn at jeg skal bort hele helgen og jeg må si jeg gleder meg stort. Da får han og henne vært alene en hel helg og det har de veldig godt av. Han er midlertidig dritsur fordi jeg skal bort denne helgen og det blir brukt mot meg hele tiden, men det blåser jeg i.

Skal jeg holde ut med ham og henne må jeg bare for min egen del ta noen grep, men jeg er litt rådløs på hvordan jeg skal få det til.

Jeg prøver så godt jeg kan å skjule det overfor barnet at jeg er misfornøyd med situasjonen og hun er veldig knyttet til meg, så det virker som om det går greit så langt. Det er jo ikke hennes skyld stakkar.

Synes det skulle bare mangle at ikke du kan ta deg en helgetur alene!

At det er hans tur til å ha barnet den helgen berører jo strengt tatt ikke deg.

Det er HANS barn, så får da sannelig HAN vise ansvar.

Barnet har jo samvær med pappa'n sin først og fremst da. Virker som han har misforstått noe her, siden du praktisk talt gjør det meste med barnet.

[Dorthe]

Synes det skulle bare mangle at ikke du kan ta deg en helgetur alene!

At det er hans tur til å ha barnet den helgen berører jo strengt tatt ikke deg.

Det er HANS barn, så får da sannelig HAN vise ansvar.

Barnet har jo samvær med pappa'n sin først og fremst da. Virker som han har misforstått noe her, siden du praktisk talt gjør det meste med barnet.

Jeg må bry meg mer. Mener du virkelig at hvis man finner seg en samboer med barn så skal man ikke akseptere hele pakka?

[Gjest this is a signature]

Hvorfor misliker du dette barnet så sterkt?

Jeg synes du er egoistisk og urettferdig..

Prøv heller å sette deg inn i banrets situasjon. H*n har ikke valgt selv å ha skilte foreldre..

[Gjest Forbauset mor]

"Adopsjon er selvfølgelig annerledes, men ansvaret er like stort i den tiden ungen er hos faren m/stemor. "

Nei, det stemmer ikke.

Når mine stebarn er hos oss, er det faren som har hovedansvaret. Jeg er stemor som kan være der, leke, støtte, være med osv, men skal ikke overta noen morsrolle.

Når mitt barn er hos oss, er det jeg som har hovedansvaret. Samboeren min er stefar, og han er alle tiders og datteren min er overbegeistret for ham, men jeg ville aldri komme på å overlate hele ansvaret for mitt barn til ham. Hun er tross alt mitt ansvar, og eks'en sitt ansvar.

Men som steforelder kan en gå inn og være et tillegg. Mamma2, pappa2. Et supplement, ikke overta rollen til barnas egentlige mor eller far.

Ok ok! Vi er enige om det meste, men uenige om litt med en annen her.

Adopterte barn har alltid en biologisk mor i bakhånd, dvs de har to mødre. En adoptivmor og en magemor som barna sier.

Flere oppsøker også den biologiske moren og faren som voksen, og beholder kontakten etter de endelig har funnet hverandre igjen.

[Gjest Du er ikke alene]

Fordømmer deg ikke, og er heller ikke stemor selv (ingen planer om å bli det heller da jeg har mann med felles barn).

Men det som forbauser er at man ikke kan bli like glad i et barn som ikke er ens eget biologiske. Hva med adopterte barn da? de er ikke i biologisk slekt med noen av foreldrene.

Skjønner din oppgitthet altså, men jeg har ingen erfaring selv og synes derfor at noen av uttalelsene i denne tråden er oppsiktsvekkende. Men det må være lov å diskutere sine følelser samme hvor vonde de er.

Håper du får mannen din til å ta mere ansvar for eget barn, det er bra for dem begge to(og for deg som er overbelastet).

Man blir glad i stebarn, men ikke på samme måte som sine egne. For det er en mor inne i bildet også.

Hadde ikke mor vært inne i bildet, og barnet bodd hos oss på heltid (som et adoptivbarn), så ville det vært noe helt annet.

Men nå føler jeg at vi kun har henne på "lån" av og til, for det er mor som har henne til daglig og påvirker det meste som har med barnet og gjøre, og det gjør at ikke de følelsene kommer tror jeg.

[Gjest Du er ikke alene]

Synes det skulle bare mangle at ikke du kan ta deg en helgetur alene!

At det er hans tur til å ha barnet den helgen berører jo strengt tatt ikke deg.

Det er HANS barn, så får da sannelig HAN vise ansvar.

Barnet har jo samvær med pappa'n sin først og fremst da. Virker som han har misforstått noe her, siden du praktisk talt gjør det meste med barnet.

Forsåvidt enig, men jeg er alikevel glad for at jeg får være med og ha en finger med i spillet slik at jeg ikke blir en objektiv person som sitter på sidelinjen når vi har henne, men fremstår som en familie vi også.

Men som du sier, han bør ta mer av ansvaret selv, og egentlig bare være glad for at far/datter får en helg for seg selv og kan kose seg og gjøre akkurat hva de vil....