Stebarn..

[amber sun]

Joda, skjønner godt hva du mener.

Selv mener jeg imidlertid at en stemor er en reservemor/tilleggsmor (ikke en "statist") i barnets liv.

En stemor har morsrollen når barnet har pappatid ved delt foreldreansvar.

Adopsjon er selvfølgelig annerledes, men ansvaret er like stort i den tiden ungen er hos faren m/stemor.

"En stemor har morsrollen når barnet har pappatid ved delt foreldreansvar."

Det er jeg ikke enig i.

Klart det kan være sånn, men ikke automatisk.

Det er ikke sikkert at barnets mor vil like at stemor går inn i en rolle som mor når barnet er hos far og stemor.

Som stemor er en nødt til å stille seg litt på sidelinja, og la avgjørelser og oppdragelse osv være ansvaret til far og mor. En kan delta, i den grad det er ønskelig og går greit, men en kan ikke overta en rolle som mor når barnet har en mor det bor hos vanligvis.

Det er ikke bare-bare å være stemor alltid heller, en vil gjerne være grei men må jo sette litt grenser også, på samme tid må en være lydhør overfor hvordan barna er vant til å ha det.

Jeg bestemmer f eks enkelte ting for mitt barn, mens samboeren bestemmer enkelte ting overfor sine barn. Noe bestemmer vi sammen.

En steforelder er et tillegg, forhåpentligvis et positivt supplement til mor og far.

En mamma2, eller pappa2.

Et adoptivbarn er født av en annen mor ja, men den andre moren er jo ikke inne i bildet når barnet er adoptert bort.

Når en har stebarn er moren fortsatt inne i bildet, og har ansvaret for barna.

[amber sun]

amber sun sier det veldig treffende.

:-)

[Gjest Marike]

Dette høres ut som en ulykkelig situasjon for alle tre.

Jeg har hørt utallige lignende uttalelser fra steforeldre.

Hører også ofte steforeldre klage over foreldrenes manglende grenser, at de stiller for lite krav til ungene og at ungene er bortskjemte. Det klages også over at foreldrene ikke er konsekvente nok.

Det er ikke uvanlig at foreldre ikke greier å være så konsekvente som de planlegger å være. Det er jo bl.a. fordi de både kjenner ungene så godt, ser sårbarheten til ungne og "ser" barnet. Foreldre føler også sterk kjærlighet og omsorg for barnet. Irritasjoner som kan oppstå hos foreldre forsvinner fort,de glemmer og tilgir og bærer over med det meste. Kort sagt de elsker ungene sine betingelsesløst.

Jeg kan heller ikke la være å tenke på om disse ungene også har en stefar hjemme hos mor?

Hvis de også innehar så lite kjærlige følelser overfor ungene,ja, hvordan er det da å være disse små menneskene? Barn er jo veldig intuitive.

Jeg skriver ikke dette for å være ubehagelig mot steforeldre, men fordi jeg synes så inderlig synd på ugnene. Unger skulle fått lov til å føle ubetinget kjærlighet fra de voksne de bor med.

Jeg har tenkt mye på hva man kan gjøre for å finne løsninger på dette store problemet. Ja, for jeg er ikke i tvil om at dette er et stort og alvorlig problem.

Vi går i parterapi når vi har problemer. Vi voksne kan la oss såre av bagatellmessige uttalelser fra andre. Men disse problemene som barna er utsatt for i eget hjem, det skal bare tåles.

Det er på tide at vi tar tak i disse vanskelige følelsene og at vi gjør noe med dem.

Det er lov å lufte sine tanker om hvor belastende man kan ha det med sine stebarn. Men hvor lang tid er det rimelig at man lever i en slik negativ situasjon før man søker hjelp og jobber aktivt med forholdet?

.

Jeg vet ikke om familievern kontorene har nok ekspertise på dette området. Hvis voksne tar kontakt når de lever under slike forhold, vil det etterhvert tvinge seg frem et tilbud som kan imøtegå slike problemområder.

[Gjest "snillestemor"]

Dette høres ut som en ulykkelig situasjon for alle tre.

Jeg har hørt utallige lignende uttalelser fra steforeldre.

Hører også ofte steforeldre klage over foreldrenes manglende grenser, at de stiller for lite krav til ungene og at ungene er bortskjemte. Det klages også over at foreldrene ikke er konsekvente nok.

Det er ikke uvanlig at foreldre ikke greier å være så konsekvente som de planlegger å være. Det er jo bl.a. fordi de både kjenner ungene så godt, ser sårbarheten til ungne og "ser" barnet. Foreldre føler også sterk kjærlighet og omsorg for barnet. Irritasjoner som kan oppstå hos foreldre forsvinner fort,de glemmer og tilgir og bærer over med det meste. Kort sagt de elsker ungene sine betingelsesløst.

Jeg kan heller ikke la være å tenke på om disse ungene også har en stefar hjemme hos mor?

Hvis de også innehar så lite kjærlige følelser overfor ungene,ja, hvordan er det da å være disse små menneskene? Barn er jo veldig intuitive.

Jeg skriver ikke dette for å være ubehagelig mot steforeldre, men fordi jeg synes så inderlig synd på ugnene. Unger skulle fått lov til å føle ubetinget kjærlighet fra de voksne de bor med.

Jeg har tenkt mye på hva man kan gjøre for å finne løsninger på dette store problemet. Ja, for jeg er ikke i tvil om at dette er et stort og alvorlig problem.

Vi går i parterapi når vi har problemer. Vi voksne kan la oss såre av bagatellmessige uttalelser fra andre. Men disse problemene som barna er utsatt for i eget hjem, det skal bare tåles.

Det er på tide at vi tar tak i disse vanskelige følelsene og at vi gjør noe med dem.

Det er lov å lufte sine tanker om hvor belastende man kan ha det med sine stebarn. Men hvor lang tid er det rimelig at man lever i en slik negativ situasjon før man søker hjelp og jobber aktivt med forholdet?

.

Jeg vet ikke om familievern kontorene har nok ekspertise på dette området. Hvis voksne tar kontakt når de lever under slike forhold, vil det etterhvert tvinge seg frem et tilbud som kan imøtegå slike problemområder.

Min mann skjemmer bort sin datter forddi han føler de får for liten tid sammen og skal kompensere for det.

Han synes rett og slett synd på henne.

[Ulrikke]

Grunnen til at jeg lurer på om dere har barn sammen, er fordi venninner av meg sier det nok blir lettere når meg og han får felles barn... Men det forandrer ingenting altså??

Sukk..

Jeg tenker at det blir kjekkere å være med på "barneting".. (lekeland og dyrepark etc) og at det kanskje vekker morsfølelsen i meg...??

Jeg har forsåvidt et uproblematisk forhold til mine stebarn. Ja, de irriterer meg grønn av og til, men det gjør jaggu sambo også Og moren deres er veldig trivelig!

Men de "problemene" vi har, de ble IKKE bedre fordi om vi fikk barn sammen og jeg også ble mor. Det hjalp på EN måte, fordi jeg nå forstår hvorfor sambo innimellom er så svak for dem, når jeg har lyst til å slå i bordet. Nå vet jeg akkurat hvordan det er

Men ellers? Det er IKKE sikkert det hjelper å få felles barn, nei! Ting som gnagde før, de gnager fortsatt.

[Gjest Adoptert 30+]

Ok ok! Vi er enige om det meste, men uenige om litt med en annen her.

Adopterte barn har alltid en biologisk mor i bakhånd, dvs de har to mødre. En adoptivmor og en magemor som barna sier.

Flere oppsøker også den biologiske moren og faren som voksen, og beholder kontakten etter de endelig har funnet hverandre igjen.

"Adopterte barn har alltid en biologisk mor i bakhånd, dvs de har to mødre. En adoptivmor og en magemor som barna sier. :)"

- Den biologiske moren er ikke i bakhånd. Hun er faktisk borte vekk!!!! Det er en person som barnet ikke lenger kan forholde seg til. Ingen kontakt pr. brev, besøk. Null og niks.

"Flere oppsøker også den biologiske moren og faren som voksen, og beholder kontakten etter de endelig har funnet hverandre igjen. "

- I forhold til antall adopterte i Norge er det svært FÅ som oppsøker biologisk opphav. Av disse er det selvsagt enda FÆRRE som faktisk får kontakt.

Av disse igjen er det MEGET FÅ som klarer å opprettholde en god kontakt. Husk at det er store språk-og kulturforskjeller mellom de adopterte og deres biologiske opphav.