Er alle deprimerte dårlige foreldre?

[Gjest Magna]

Jeg _er_ ikke bipolar, jeg har en sykdom som heter bipolar lidelse.

Jeg blir også veldig provosert når avisene skriver _en_ psykiatrisk pasient, hvorfor skriver de ikke hvilken sykdom? Psykiske lidelser spenner jo over et enormt spekter.

De setter oss i bås, jeg ville f.eks aldri utøve vold eller rane en bank.

Interesant diskusjon.

Her går det ikke ann å skjære alle deprimerte over en kam.

Det er flott at du sm29 klarer å ta deg av barnet ditt slik du beskriver.

Men det er nok også dessverre slik frosken skriver. Barn som har psykisk syke forldre har det ofte ikke lett.

Jeg har tre barn selv og jeg har foreldre som har slitt psykisk. Begge deler har jeg derfor erfaring med. Jeg har også slitt psykisk selv i mange år.

Jeg innrettet meg som deg sm29.

Men jeg vet ikke om jeg var bra nok som mor. Men jeg er veldig glad for at jeg hadde barnehageplass til barna mine og ett nærmiljø som jeg kunne dra veksler på. Og mange barn som ungene mine kunne leke med.

Den andre siden av min erfaringsbakgrunn er min egen oppvekst med psykisk syke foreldre. Når jeg tenker tilbake på denne oppveksten så var det ett helvete. Dette helvete har jeg gått i terapi for å bearbeide i mange år.

Når jeg tenker tilbake på min barndom og ungdom var den forferdelig vond. Den plager meg fortsatt i en alder av godt over femti år.

Mine egne barn ser ut til å klare seg bra. Jeg er veldig glad for at de ikke har vist tegn på å ha arvet meg og min psyke.

Nå er de godt voksne alle tre, men livet kan gi dem utfordringer enda...

Jeg håper barna mine ikke har tatt skade av å ha meg som mor.

Noe av kluet er å kunne leve seg inn i hvordan barnet har det og ikke hele tiden dekke sine egne behov.

[cathlin]

Interesant diskusjon.

Her går det ikke ann å skjære alle deprimerte over en kam.

Det er flott at du sm29 klarer å ta deg av barnet ditt slik du beskriver.

Men det er nok også dessverre slik frosken skriver. Barn som har psykisk syke forldre har det ofte ikke lett.

Jeg har tre barn selv og jeg har foreldre som har slitt psykisk. Begge deler har jeg derfor erfaring med. Jeg har også slitt psykisk selv i mange år.

Jeg innrettet meg som deg sm29.

Men jeg vet ikke om jeg var bra nok som mor. Men jeg er veldig glad for at jeg hadde barnehageplass til barna mine og ett nærmiljø som jeg kunne dra veksler på. Og mange barn som ungene mine kunne leke med.

Den andre siden av min erfaringsbakgrunn er min egen oppvekst med psykisk syke foreldre. Når jeg tenker tilbake på denne oppveksten så var det ett helvete. Dette helvete har jeg gått i terapi for å bearbeide i mange år.

Når jeg tenker tilbake på min barndom og ungdom var den forferdelig vond. Den plager meg fortsatt i en alder av godt over femti år.

Mine egne barn ser ut til å klare seg bra. Jeg er veldig glad for at de ikke har vist tegn på å ha arvet meg og min psyke.

Nå er de godt voksne alle tre, men livet kan gi dem utfordringer enda...

Jeg håper barna mine ikke har tatt skade av å ha meg som mor.

Noe av kluet er å kunne leve seg inn i hvordan barnet har det og ikke hele tiden dekke sine egne behov.

Godt og klokt sagt.

[PieLill]

Jeg tror det fortsatt er et mye større problem at helsevesenet ikke ser behovet for hjelp og støtte til barn av foreldre med psykisk lidelse, enn det motsatte.

Det er også forskjell på det å ville være en god omsorgsperson og det å klare å være det i tilstrekkelig omfang.

Hensynet til barna bør prioriteres, selv om det også kan føre til feilvurderinger som kan virke sårende på foreldre.

"Hensynet til barna bør prioriteres, selv om det også kan føre til feilvurderinger som kan virke sårende på foreldre."

Nettopp av hensyn til barna bør man nyansere bildet både i behandlingsapparatet og samfunnet for øvrig. Man burde absolutt ha en debatt om hvordan man skal kunne fange opp de barna som trenger oppfølging uten å stigmatisere en hel gruppe. Og uten å skremme vekk folk fra å be om hjelp. Psykiske lidelser er tabu nok som de er.

Det er ikke bare foreldrene som kan bli såret om barneværnet tramper tungt inn på feilaktig grunnlag. For barna kan dette oppleves direkte traumatisk og bidra til å skape et fiendebilde av omverdenen.

Det er heller ikke til barns beste at foreldrene lar være å be om hjelp fordi de ikke våger å ta risikoen på den stigmatiseringen en psykisk lidelse innebærer.

Hver gang det går ut et eller annet skriv fra de som vet alt best i de opphøyde kontor i Oslo, kan du være sikker på at en haug med trangsynte fagfolk hiver seg på og tolker hele virkeligheten inn i de to arkene de nettopp har lest.

Slikt er kanskje verre i NAV enn i helsevesnet etter som mye av deres virksomhet bygger på innlærte stereotyper.

Så for barnas skyld trenger vi å balansere en haug med tanker i hodet på en gang.

mvh

[frosken]

"Hensynet til barna bør prioriteres, selv om det også kan føre til feilvurderinger som kan virke sårende på foreldre."

Nettopp av hensyn til barna bør man nyansere bildet både i behandlingsapparatet og samfunnet for øvrig. Man burde absolutt ha en debatt om hvordan man skal kunne fange opp de barna som trenger oppfølging uten å stigmatisere en hel gruppe. Og uten å skremme vekk folk fra å be om hjelp. Psykiske lidelser er tabu nok som de er.

Det er ikke bare foreldrene som kan bli såret om barneværnet tramper tungt inn på feilaktig grunnlag. For barna kan dette oppleves direkte traumatisk og bidra til å skape et fiendebilde av omverdenen.

Det er heller ikke til barns beste at foreldrene lar være å be om hjelp fordi de ikke våger å ta risikoen på den stigmatiseringen en psykisk lidelse innebærer.

Hver gang det går ut et eller annet skriv fra de som vet alt best i de opphøyde kontor i Oslo, kan du være sikker på at en haug med trangsynte fagfolk hiver seg på og tolker hele virkeligheten inn i de to arkene de nettopp har lest.

Slikt er kanskje verre i NAV enn i helsevesnet etter som mye av deres virksomhet bygger på innlærte stereotyper.

Så for barnas skyld trenger vi å balansere en haug med tanker i hodet på en gang.

mvh

Det er ikke barnevernet som i utgangspunktet skal bidra til at disse barna ivaretas, det er helsevesenet. Flere steder har man innført tilbud til barn av foreldre med psykiske lidelser, f.eks.samtale med sykepleier når foreldre er innlagt på sykehus eller gruppetilbud til barn med foreldre med kroniske lidelser.

Jeg mener bestemt at det er altfor lite kunnskap i befolkningen og helsevesenet f.eks. om hvor alvorlig det kan være for et spedbarns utvikling at nærmeste omsorgsperson er deprimert. Kunnskap om dette er nødvendig for at mødre søker hjelp, for at fastleger raskt griper inn og for at spesialisthelsetjenesten prioriterer denne pasientgruppen osv. osv. Videre er det helt avgjørende at man innser at manglende stabilitet og evne til forutsigbare reaksjoner kan medføre alvorlige konsekvenser for et barn, og dette selv om omsorgspersonen overhodet ikke mener å ikke ivareta sitt barn tilstrekkelig.

Dersom en mor rammes av alvorlig kreftsykdom, vil man ikke se det som stigmatiserende at familien tilbys støtte på ulike måter. Hvorfor skal det være annerledes ved psykisk sykdom av alvorlig karakter? For barna kan situasjonen oppleves som like belastende, og være like formende for deres fremtid.l

Dersom helsevesenet tar dette problemet på alvor, vil det sjelden være behov for verken barnevern eller tvangsvedtak av annen karakter.

[PieLill]

Det er ikke barnevernet som i utgangspunktet skal bidra til at disse barna ivaretas, det er helsevesenet. Flere steder har man innført tilbud til barn av foreldre med psykiske lidelser, f.eks.samtale med sykepleier når foreldre er innlagt på sykehus eller gruppetilbud til barn med foreldre med kroniske lidelser.

Jeg mener bestemt at det er altfor lite kunnskap i befolkningen og helsevesenet f.eks. om hvor alvorlig det kan være for et spedbarns utvikling at nærmeste omsorgsperson er deprimert. Kunnskap om dette er nødvendig for at mødre søker hjelp, for at fastleger raskt griper inn og for at spesialisthelsetjenesten prioriterer denne pasientgruppen osv. osv. Videre er det helt avgjørende at man innser at manglende stabilitet og evne til forutsigbare reaksjoner kan medføre alvorlige konsekvenser for et barn, og dette selv om omsorgspersonen overhodet ikke mener å ikke ivareta sitt barn tilstrekkelig.

Dersom en mor rammes av alvorlig kreftsykdom, vil man ikke se det som stigmatiserende at familien tilbys støtte på ulike måter. Hvorfor skal det være annerledes ved psykisk sykdom av alvorlig karakter? For barna kan situasjonen oppleves som like belastende, og være like formende for deres fremtid.l

Dersom helsevesenet tar dette problemet på alvor, vil det sjelden være behov for verken barnevern eller tvangsvedtak av annen karakter.

"Dersom en mor rammes av alvorlig kreftsykdom, vil man ikke se det som stigmatiserende at familien tilbys støtte på ulike måter. Hvorfor skal det være annerledes ved psykisk sykdom av alvorlig karakter?"

Det er noe av kjernen i problemet. Hjelpen som tilbys ved psykiske lidelser og ved alvorlig somatisk lidelse er svært forskjellig eller tilbys på svært forskjellig måte.

På samme måte som ingen ser noe stigmatiserende ved at man kan trenge avlastning ved alvorlig kreftsykdom, tenker man heller ikke at manglende mulighet til å dekke sine barns behov betyr manglende evne til å forstå dem. En kreftpasient gis i langt større grad mulighet til å _selv_definere_ hva man trenger hjelp med i forhold til barna. En kreftpasient har også langt større mulighet for å bli trodd når h*n sier at dette klarer vi å takle uten hjelp.

Hovedinnlegget i denne tråden er et klassisk eksempel på den manglende tiltro til dømmekraften til personer med psykiske lidelser.

Tesen om PSYK = DUM holder stand både blant leg og lærd.

mvh

[Gjest Magna]

Det er ikke barnevernet som i utgangspunktet skal bidra til at disse barna ivaretas, det er helsevesenet. Flere steder har man innført tilbud til barn av foreldre med psykiske lidelser, f.eks.samtale med sykepleier når foreldre er innlagt på sykehus eller gruppetilbud til barn med foreldre med kroniske lidelser.

Jeg mener bestemt at det er altfor lite kunnskap i befolkningen og helsevesenet f.eks. om hvor alvorlig det kan være for et spedbarns utvikling at nærmeste omsorgsperson er deprimert. Kunnskap om dette er nødvendig for at mødre søker hjelp, for at fastleger raskt griper inn og for at spesialisthelsetjenesten prioriterer denne pasientgruppen osv. osv. Videre er det helt avgjørende at man innser at manglende stabilitet og evne til forutsigbare reaksjoner kan medføre alvorlige konsekvenser for et barn, og dette selv om omsorgspersonen overhodet ikke mener å ikke ivareta sitt barn tilstrekkelig.

Dersom en mor rammes av alvorlig kreftsykdom, vil man ikke se det som stigmatiserende at familien tilbys støtte på ulike måter. Hvorfor skal det være annerledes ved psykisk sykdom av alvorlig karakter? For barna kan situasjonen oppleves som like belastende, og være like formende for deres fremtid.l

Dersom helsevesenet tar dette problemet på alvor, vil det sjelden være behov for verken barnevern eller tvangsvedtak av annen karakter.

Jeg støtter dette helt. Det mangler mye på å ivareta barna når foreldrene er psykisk syke.

Nå er det nettsteder hvor barn kan skrive in sine erfaringer. Les i morild.no. Jeg har også lest litt i Aftenposten "På skråss..Barn skriver og er ofte veldig fortvilet. De forstår ikke hva som skjer rundt seg med psyke foreldre.

Jeg husker godt mange rare reaksjoner da jeg var barn. Det var forferdelig vondt.

Det er ikke for å dømme oss som er psykisk syke at det etterlyses mer hjelp, men faktisk for å hjelpe barna våre.

Barnevernet jobber ikke bare for å ta barna fra foreldrene, de kan iverksette hjelpetiltak, f.eks. betale barnehageplass, koble inn en familie for å avlaste foreldrene, besøkshjem.oa.

Hadde jeg blitt tilbudt hjelp da mine barn var små ville jeg virkelig ha takket JA.

[Gjest ordsa]

"Hensynet til barna bør prioriteres, selv om det også kan føre til feilvurderinger som kan virke sårende på foreldre."

Nettopp av hensyn til barna bør man nyansere bildet både i behandlingsapparatet og samfunnet for øvrig. Man burde absolutt ha en debatt om hvordan man skal kunne fange opp de barna som trenger oppfølging uten å stigmatisere en hel gruppe. Og uten å skremme vekk folk fra å be om hjelp. Psykiske lidelser er tabu nok som de er.

Det er ikke bare foreldrene som kan bli såret om barneværnet tramper tungt inn på feilaktig grunnlag. For barna kan dette oppleves direkte traumatisk og bidra til å skape et fiendebilde av omverdenen.

Det er heller ikke til barns beste at foreldrene lar være å be om hjelp fordi de ikke våger å ta risikoen på den stigmatiseringen en psykisk lidelse innebærer.

Hver gang det går ut et eller annet skriv fra de som vet alt best i de opphøyde kontor i Oslo, kan du være sikker på at en haug med trangsynte fagfolk hiver seg på og tolker hele virkeligheten inn i de to arkene de nettopp har lest.

Slikt er kanskje verre i NAV enn i helsevesnet etter som mye av deres virksomhet bygger på innlærte stereotyper.

Så for barnas skyld trenger vi å balansere en haug med tanker i hodet på en gang.

mvh

Vedlig bra skrevet.

Om man skjuler sine psykiske lidlser så ser man hvilken nedlatende holdnig mange har. Det triste er også at personer som også er utrolig greie og snille heller ikke har noe som heslt greie på psykiske lidelser. De mener også ofte deprimerte er late som utnytter systemet. Skjønner ikke at de ikke bare kan ta seg i sammen. Da kan man godt forstå at barn kan bli skadelidnede av samfunnet. Barn blir flaue av at mor og eller far ikke er i jobb men har uføretrygd p.g.a de er psyksik lidende.

[frosken]

"Dersom en mor rammes av alvorlig kreftsykdom, vil man ikke se det som stigmatiserende at familien tilbys støtte på ulike måter. Hvorfor skal det være annerledes ved psykisk sykdom av alvorlig karakter?"

Det er noe av kjernen i problemet. Hjelpen som tilbys ved psykiske lidelser og ved alvorlig somatisk lidelse er svært forskjellig eller tilbys på svært forskjellig måte.

På samme måte som ingen ser noe stigmatiserende ved at man kan trenge avlastning ved alvorlig kreftsykdom, tenker man heller ikke at manglende mulighet til å dekke sine barns behov betyr manglende evne til å forstå dem. En kreftpasient gis i langt større grad mulighet til å _selv_definere_ hva man trenger hjelp med i forhold til barna. En kreftpasient har også langt større mulighet for å bli trodd når h*n sier at dette klarer vi å takle uten hjelp.

Hovedinnlegget i denne tråden er et klassisk eksempel på den manglende tiltro til dømmekraften til personer med psykiske lidelser.

Tesen om PSYK = DUM holder stand både blant leg og lærd.

mvh

Jeg har truffet en del voksne som har fortalt om hvordan foreldres psykiske vansker preget hele deres barndom og hva det har kostet dem som voksne å fungere til tross for dette. Dessverre er det slik at en del psykiske lidelser nettopp gjør at ens egne vansker totalt dominerer slik at evnen til å se sine barn er betydlige redusert.

Jeg er imponert over hvordan mange klarer å prioritere sine barns behov og fungere godt som foreldre, men jeg mener fortsatt at mye gjenstår før man kan si at behandlingsapparatet setter nok fokus på barnas situasjon i familier hvor foreldre har en psykisk lidelse.

Og når det gjelder dette med depresjoner i barnas første leveår, så mener jeg at det er altfor lite fokus på hvilke konsekvenser det kan få for barnets utvikling. Det handler overhodet ikke om å se på foreldrene som dumme, men å ta konsekvensene av det man vet om hvordan alvorlig depresjon reduserer evnen til å delta i et finstemt samspill med spedbarnet.

[frosken]

Jeg støtter dette helt. Det mangler mye på å ivareta barna når foreldrene er psykisk syke.

Nå er det nettsteder hvor barn kan skrive in sine erfaringer. Les i morild.no. Jeg har også lest litt i Aftenposten "På skråss..Barn skriver og er ofte veldig fortvilet. De forstår ikke hva som skjer rundt seg med psyke foreldre.

Jeg husker godt mange rare reaksjoner da jeg var barn. Det var forferdelig vondt.

Det er ikke for å dømme oss som er psykisk syke at det etterlyses mer hjelp, men faktisk for å hjelpe barna våre.

Barnevernet jobber ikke bare for å ta barna fra foreldrene, de kan iverksette hjelpetiltak, f.eks. betale barnehageplass, koble inn en familie for å avlaste foreldrene, besøkshjem.oa.

Hadde jeg blitt tilbudt hjelp da mine barn var små ville jeg virkelig ha takket JA.

Jeg mener også at det er viktig gå å fremheve barnas behov og nødvendigheten av at dette er noe helsevesenet må ta tak i.

Mange foreldre klarer å se sine barns behov og ivareta dem i en vanskelig situasjon, men langt fra alle, og mange barn lider mye mer enn hva som burde være nødvendig.

Heldigvis har det skjedd endringer de senere årene :-)

[Gjest nnkknnn]

Barn av psykisk syke foreldre utsettes ofte for store belastninger, og behandlingsapparatet bør derfor være på tilbudssiden i forhold til disse barna og deres familier. Dette er noe som i altfor stor grad har blitt oversett.

En del forskning rundt foreldrefungering og psykiske lidelser er kortfattet oppsummert i en artikkel av Vondra og Belsky kalt : Developmental Origins of Parenting: Personality and Relationship Factors. Artikkelen er publisert i boken Parenting - an ecological perspective (1993). Det finnes mye annen litteratur om emnet, men dette var den artikkelen jeg har for hånden.

Fy søren hvor kritrisk du er til alt. Det er klart en person som er deprimert har like mye omsorg å gi som de som ikke sliter psykisk.

Ikke legg sten til byrden. Det er visst nok som det er, om en ikke skal få på seg at en er en dårlig forelder også.

Desverre er det mye genetisk dette her. Hvor følsom man er utrustet, sammen med hva livet byr en.

[Gjest ordsa]

Jeg har truffet en del voksne som har fortalt om hvordan foreldres psykiske vansker preget hele deres barndom og hva det har kostet dem som voksne å fungere til tross for dette. Dessverre er det slik at en del psykiske lidelser nettopp gjør at ens egne vansker totalt dominerer slik at evnen til å se sine barn er betydlige redusert.

Jeg er imponert over hvordan mange klarer å prioritere sine barns behov og fungere godt som foreldre, men jeg mener fortsatt at mye gjenstår før man kan si at behandlingsapparatet setter nok fokus på barnas situasjon i familier hvor foreldre har en psykisk lidelse.

Og når det gjelder dette med depresjoner i barnas første leveår, så mener jeg at det er altfor lite fokus på hvilke konsekvenser det kan få for barnets utvikling. Det handler overhodet ikke om å se på foreldrene som dumme, men å ta konsekvensene av det man vet om hvordan alvorlig depresjon reduserer evnen til å delta i et finstemt samspill med spedbarnet.

Hva mener du den deprimerte skal gjøre da? Hva hjelepr det å gå med dårlig selvtillit som mor/far fordi man har en sykdom?Å be om hjelp og du får høre det er to års ventetid før du kan få snakke med en psykolog? Det opplevde jeg da jeg fikk førstemann.

Om du mener det er for lite hjelp til de med psykiske lidelser er jeg helt enig.

Om et barn lider fordi det skulle bli mishandlet eller tydelig omsorgssvikt er det selvsagt barnevernssak. Men dette kan være like aktuelt hor foreldre helt uten psykiske lidelser.Det finnes mange ekspempler på de også.

Så lenge den med psyksike lidelse greier å ta seg av barnet sitt så mener jeg det må være bra. At barnet kan bli lei seg fordi mor/far sliter er jo forståelig. Men det er en del av livet. Barn av kreftsyke og som kanskje vet at mor kommer til å dø, eller barn av foreldre som er funksjonsshemmet kan også bli lei seg men ingen vil legge sten til byrden til de og si at de ikke er gode nok foreldre. Da bør man heller ikke gjøre det mot de som har en psyksik sykdom. Men som sagt hvis det ikke får den omsoregn det trenger så må selvsagt barnet få hjelp. Jeg mener også at psykisk syke som bruker rusmidler for å døyve smertene ikke tar sitt alvor som foreldre. Selv om man er psyksik syk så har man et ansvar for hva man gjør med problemene. Så lenge man tar det ansvaret så er jeg ikke bekymret for at barnet lider.

[PieLill]

Jeg har truffet en del voksne som har fortalt om hvordan foreldres psykiske vansker preget hele deres barndom og hva det har kostet dem som voksne å fungere til tross for dette. Dessverre er det slik at en del psykiske lidelser nettopp gjør at ens egne vansker totalt dominerer slik at evnen til å se sine barn er betydlige redusert.

Jeg er imponert over hvordan mange klarer å prioritere sine barns behov og fungere godt som foreldre, men jeg mener fortsatt at mye gjenstår før man kan si at behandlingsapparatet setter nok fokus på barnas situasjon i familier hvor foreldre har en psykisk lidelse.

Og når det gjelder dette med depresjoner i barnas første leveår, så mener jeg at det er altfor lite fokus på hvilke konsekvenser det kan få for barnets utvikling. Det handler overhodet ikke om å se på foreldrene som dumme, men å ta konsekvensene av det man vet om hvordan alvorlig depresjon reduserer evnen til å delta i et finstemt samspill med spedbarnet.

Jeg nekter ikke for at barn med psykisk syke foreldre kan lide overlast pga foreldrenes sykdom. På samme måte som barn med fysisk syke foreldre eller søsken kan lide overlast.

Når hele kroppen verker og hver bevegelse gjør vondt, kan det være like invalidiserende for omsorgsevnen som en psykisk plage.

Jeg tror bare ikke måten man løser problemet på er å legge enda en stereotyp til rekken av fordommer mot psykisk syke.

En av grunnene til at personer som ser de ikke klarer å fylle forelderrollen ikke ber om hjelp, er den stigmatiseringen som medfølger. Det følger som regel umyndiggjøring med behandlingen av psykiske plager. Trenger man i tillegg hjelp på hjemmefronten følger ytterligere misstro og umyndiggjøring. En stigmatisering man slipper om det er foten som er skadet.

Typen hjelp en barnefamile kan trenge er egentlig ikke så forskjellig om det gjelder fysisk eller psykisk sykdom. Det kan være hushjelp, sunne middager brakt hjem, at foreldre og barn får litt pause fra hverandre, leksehjelp. Barna kan også noen voksne sikkerhetsventiler utenom familien.

Skal man nå fram med den beste hjelpen til barna, må det være hjelp man tilbyr, ikke overstyring og umyndiggjøring. De aller fleste foreldre er spesialister på sine egne barn. Og drar inn de ekstærne resursene barna trenger - om de bare gis muligheten til det.

I stedet for å primært fokusere på foreldrenes utilstrekkelighet bør man i stedet se på helheten av livssituasjonen. Hva med spørsmål som "Trenger du husmorvikar? Hvordan går det med matlagingen? Trenger du hjelp med å få barna avgårde på korps og fotball? Får du nok tid for deg selv? Er det noe du ser barna dine trenger som du ikke får gitt dem?"

For det store flertall av personer med psykiske lidelser er de fleste hverdagsproblemer definert som praktiske. Akkurat som folk med fysiske lidelser. Om man gir et reelt brukerstyrt tilbud om praktisk hjelp, vil svært mange av problemene løse seg for barna.

Det finnes selvsagt også personer som blir så psyke at dette svekker hele deres dømmekraft og omsorgsevne. Der har barnevernet en rolle.

Men den kategoriske tenkningen av at personer med psykiske plager automatisk ikke er gode omsorgspersoner øker fordommene mot psykiske lidelser og også folks mistenksomhet overfor helsevesen og øvrig hjelpeaparat.

Jeg tror ikke at å hoppe over i den motsatte grøften er veien å gå for å løse disse barnas problemer.

mvh

[frosken]

Jeg nekter ikke for at barn med psykisk syke foreldre kan lide overlast pga foreldrenes sykdom. På samme måte som barn med fysisk syke foreldre eller søsken kan lide overlast.

Når hele kroppen verker og hver bevegelse gjør vondt, kan det være like invalidiserende for omsorgsevnen som en psykisk plage.

Jeg tror bare ikke måten man løser problemet på er å legge enda en stereotyp til rekken av fordommer mot psykisk syke.

En av grunnene til at personer som ser de ikke klarer å fylle forelderrollen ikke ber om hjelp, er den stigmatiseringen som medfølger. Det følger som regel umyndiggjøring med behandlingen av psykiske plager. Trenger man i tillegg hjelp på hjemmefronten følger ytterligere misstro og umyndiggjøring. En stigmatisering man slipper om det er foten som er skadet.

Typen hjelp en barnefamile kan trenge er egentlig ikke så forskjellig om det gjelder fysisk eller psykisk sykdom. Det kan være hushjelp, sunne middager brakt hjem, at foreldre og barn får litt pause fra hverandre, leksehjelp. Barna kan også noen voksne sikkerhetsventiler utenom familien.

Skal man nå fram med den beste hjelpen til barna, må det være hjelp man tilbyr, ikke overstyring og umyndiggjøring. De aller fleste foreldre er spesialister på sine egne barn. Og drar inn de ekstærne resursene barna trenger - om de bare gis muligheten til det.

I stedet for å primært fokusere på foreldrenes utilstrekkelighet bør man i stedet se på helheten av livssituasjonen. Hva med spørsmål som "Trenger du husmorvikar? Hvordan går det med matlagingen? Trenger du hjelp med å få barna avgårde på korps og fotball? Får du nok tid for deg selv? Er det noe du ser barna dine trenger som du ikke får gitt dem?"

For det store flertall av personer med psykiske lidelser er de fleste hverdagsproblemer definert som praktiske. Akkurat som folk med fysiske lidelser. Om man gir et reelt brukerstyrt tilbud om praktisk hjelp, vil svært mange av problemene løse seg for barna.

Det finnes selvsagt også personer som blir så psyke at dette svekker hele deres dømmekraft og omsorgsevne. Der har barnevernet en rolle.

Men den kategoriske tenkningen av at personer med psykiske plager automatisk ikke er gode omsorgspersoner øker fordommene mot psykiske lidelser og også folks mistenksomhet overfor helsevesen og øvrig hjelpeaparat.

Jeg tror ikke at å hoppe over i den motsatte grøften er veien å gå for å løse disse barnas problemer.

mvh

Det vil alltid være snakk om å finne den gyldne middelvei, også i denne sammenhengen. Men vi vurderer forskjellig hva som er spesifikt vanskelig for foreldre og barn i familier med psykiske lidelser, og har også noe ulikt syn på hva som vil være egnede tiltak.

[frosken]

Fy søren hvor kritrisk du er til alt. Det er klart en person som er deprimert har like mye omsorg å gi som de som ikke sliter psykisk.

Ikke legg sten til byrden. Det er visst nok som det er, om en ikke skal få på seg at en er en dårlig forelder også.

Desverre er det mye genetisk dette her. Hvor følsom man er utrustet, sammen med hva livet byr en.

Nei, i en del tilfeller er det så avgjort ikke klart dessverre. Derfor bør helsevesenet prioritere å hjelpe familier hvor det er psykisk lidelse hos foreldre i større grad enn det som er tilfelllet i dag.

[frosken]

Hva mener du den deprimerte skal gjøre da? Hva hjelepr det å gå med dårlig selvtillit som mor/far fordi man har en sykdom?Å be om hjelp og du får høre det er to års ventetid før du kan få snakke med en psykolog? Det opplevde jeg da jeg fikk førstemann.

Om du mener det er for lite hjelp til de med psykiske lidelser er jeg helt enig.

Om et barn lider fordi det skulle bli mishandlet eller tydelig omsorgssvikt er det selvsagt barnevernssak. Men dette kan være like aktuelt hor foreldre helt uten psykiske lidelser.Det finnes mange ekspempler på de også.

Så lenge den med psyksike lidelse greier å ta seg av barnet sitt så mener jeg det må være bra. At barnet kan bli lei seg fordi mor/far sliter er jo forståelig. Men det er en del av livet. Barn av kreftsyke og som kanskje vet at mor kommer til å dø, eller barn av foreldre som er funksjonsshemmet kan også bli lei seg men ingen vil legge sten til byrden til de og si at de ikke er gode nok foreldre. Da bør man heller ikke gjøre det mot de som har en psyksik sykdom. Men som sagt hvis det ikke får den omsoregn det trenger så må selvsagt barnet få hjelp. Jeg mener også at psykisk syke som bruker rusmidler for å døyve smertene ikke tar sitt alvor som foreldre. Selv om man er psyksik syk så har man et ansvar for hva man gjør med problemene. Så lenge man tar det ansvaret så er jeg ikke bekymret for at barnet lider.

Ja, jeg mener at helsevesenet i sterkere grad må prioritere foreldre med psykiske lidelser av hensyn til deres barn. I tillegg mener jeg at det bør innarbeides rutiner for hvordan ivareta barna som pårørende bedre.

Jeg mener også at man bør i sterkere grad fokusere på tiltak som styrker foreldrenes kompetanse som foreldre, tiltak som hjelper foreldre til å se hva de gjør bra, og som dermed også sannsynligvis reduserer farene for at barnas behov overses.

For større barn, så mener jeg at de bør tilbys samtaler med helsepersonell (evt. gruppebasert opplegg sammen med andre barn) ved innleggelser av foreldre, og sannsynligivs også i andre tilfeller av kronisk lidelse hos foreldre.

[PieLill]

Det vil alltid være snakk om å finne den gyldne middelvei, også i denne sammenhengen. Men vi vurderer forskjellig hva som er spesifikt vanskelig for foreldre og barn i familier med psykiske lidelser, og har også noe ulikt syn på hva som vil være egnede tiltak.

Etter som psykiske lidelser er et sekkebegrep på alt fra tunnelskrekk til fullstendig forskrudd og livsfarlig, ser jeg det som grunnleggende viktig å bevare nyansene.

Det er generaliseringene jeg vil til livs fordi de skader mulighetene til fornuftig hjelp i alle ender av spekteret.

Det vil aldri bli orden på noe som helst før individuell behandling blir mer enn et fyndord i festtalene.

Den delen av denne debatten som har verset i media har primært bidratt til ytterligere enssporing.

mvh

[Gjest ordsa]

Ja, jeg mener at helsevesenet i sterkere grad må prioritere foreldre med psykiske lidelser av hensyn til deres barn. I tillegg mener jeg at det bør innarbeides rutiner for hvordan ivareta barna som pårørende bedre.

Jeg mener også at man bør i sterkere grad fokusere på tiltak som styrker foreldrenes kompetanse som foreldre, tiltak som hjelper foreldre til å se hva de gjør bra, og som dermed også sannsynligvis reduserer farene for at barnas behov overses.

For større barn, så mener jeg at de bør tilbys samtaler med helsepersonell (evt. gruppebasert opplegg sammen med andre barn) ved innleggelser av foreldre, og sannsynligivs også i andre tilfeller av kronisk lidelse hos foreldre.

Jeg tror ikke psyksike lidelser gjør at noen har mindre kompetanse enn andre.

Jeg synes du har et ordvalg som virker litt nedlatende som om de med problemer ikke er i stand til å se hvordan de fungerer. Det mener jeg blir feil.

Barn av psykisk friske trenger ikke ha det noe bedre og jeg håper du ha lest linken jeg sendte med. Juul hevder "perfekte" foreldre kan skade barn mere enn barn av psyksik lidende. Hva mener du om det? Kanskje du heller skulle be helsevesenet fange opp desse foreldrene også siden de har det verre?

Jeg synes det skal være et tilbud. Da jeg søkte hjelp budre jeg fått det uka etter. I stede fikk jeg beskje dom å måtte vente i lang tid og tilbud på seroxat. Jeg var skuffet. Jeg burde jo fått hjelp når jeg heller var motivert til å gjøre noe med problemene. Det er da man kan bli bra.

Jeg ønsker ikke et helseapparat som skal gå å fange opp alle som sliter. Det blir for fordømmende. MEn det kan være et tilbud og da må det selvsagt være et kvalifisert personell. Ikke en nyutdannet psykiatrisk sykepleier.

[Gjest limbor]

Ja, jeg mener at helsevesenet i sterkere grad må prioritere foreldre med psykiske lidelser av hensyn til deres barn. I tillegg mener jeg at det bør innarbeides rutiner for hvordan ivareta barna som pårørende bedre.

Jeg mener også at man bør i sterkere grad fokusere på tiltak som styrker foreldrenes kompetanse som foreldre, tiltak som hjelper foreldre til å se hva de gjør bra, og som dermed også sannsynligvis reduserer farene for at barnas behov overses.

For større barn, så mener jeg at de bør tilbys samtaler med helsepersonell (evt. gruppebasert opplegg sammen med andre barn) ved innleggelser av foreldre, og sannsynligivs også i andre tilfeller av kronisk lidelse hos foreldre.

Det var slike holdninger jeg siktet til i mine innlegg. Psykisk syke mangler kompetanse?

Det er som regel ikke kunnskapene det mangler på, men evnen kan være redusert i perioder hos enkeltindivider. Det er absolutt ingen ting som tilsier at psykisk syke har dårligere kompetanse enn friske.

[cathlin]

Det var slike holdninger jeg siktet til i mine innlegg. Psykisk syke mangler kompetanse?

Det er som regel ikke kunnskapene det mangler på, men evnen kan være redusert i perioder hos enkeltindivider. Det er absolutt ingen ting som tilsier at psykisk syke har dårligere kompetanse enn friske.

Kompetanse er synonymt med /betyr evne, kvalifikasjon.

[cathlin]

Jeg tror ikke psyksike lidelser gjør at noen har mindre kompetanse enn andre.

Jeg synes du har et ordvalg som virker litt nedlatende som om de med problemer ikke er i stand til å se hvordan de fungerer. Det mener jeg blir feil.

Barn av psykisk friske trenger ikke ha det noe bedre og jeg håper du ha lest linken jeg sendte med. Juul hevder "perfekte" foreldre kan skade barn mere enn barn av psyksik lidende. Hva mener du om det? Kanskje du heller skulle be helsevesenet fange opp desse foreldrene også siden de har det verre?

Jeg synes det skal være et tilbud. Da jeg søkte hjelp budre jeg fått det uka etter. I stede fikk jeg beskje dom å måtte vente i lang tid og tilbud på seroxat. Jeg var skuffet. Jeg burde jo fått hjelp når jeg heller var motivert til å gjøre noe med problemene. Det er da man kan bli bra.

Jeg ønsker ikke et helseapparat som skal gå å fange opp alle som sliter. Det blir for fordømmende. MEn det kan være et tilbud og da må det selvsagt være et kvalifisert personell. Ikke en nyutdannet psykiatrisk sykepleier.

Unnskyld at jeg blander meg inn, men dette er vel ingen konkurranse om hvem som har det verst?