Er alle deprimerte dårlige foreldre?

[Gjest limbor]

Kompetanse er synonymt med /betyr evne, kvalifikasjon.

Kompetanse og evne er ikke det samme.

Jeg har nok evner til og bli lege, men jeg mangler kompetansen.

Ser du virkelig ikke forskjellen på disse to?

[Gjest nnknnn]

Nei, i en del tilfeller er det så avgjort ikke klart dessverre. Derfor bør helsevesenet prioritere å hjelpe familier hvor det er psykisk lidelse hos foreldre i større grad enn det som er tilfelllet i dag.

Min kusine har ME. Hun ligger stort sett. Må skjerme for lyd og lys. Datteren kan ikke ha med venner hjem. Moren til en venninne av meg har MS. Hun har sittet i rullestol så lenge jeg kan huske med de begresninger det gir. En annen bekjent har så ille migrene anfall at hun flere ganger i måneden ligger å kaster opp i et mørkt rom.

Er det å være deprimert værre for barn og vokse opp med enn andre lidelser??

Synes stort sett spørsmålet om hva som går ut over barna kommer opp når det gjelder psykiske lidelser? Og de henger i fra eldre tider. At det var skambelagt å være psysisk syk. Nå er det vel tredje/fjerde hver person her i landet som får denne lidelsen.

Hva med alle som drikker hver helg. Alle foreldrene som må ha en til tre flasker vin/eller sterkere både fredag og lørdag. Og endrer sin personlighet??? Og alle hjem med mye husbråk, kanskje i tillegg til helgefylla.??

[frosken]

Jeg tror ikke psyksike lidelser gjør at noen har mindre kompetanse enn andre.

Jeg synes du har et ordvalg som virker litt nedlatende som om de med problemer ikke er i stand til å se hvordan de fungerer. Det mener jeg blir feil.

Barn av psykisk friske trenger ikke ha det noe bedre og jeg håper du ha lest linken jeg sendte med. Juul hevder "perfekte" foreldre kan skade barn mere enn barn av psyksik lidende. Hva mener du om det? Kanskje du heller skulle be helsevesenet fange opp desse foreldrene også siden de har det verre?

Jeg synes det skal være et tilbud. Da jeg søkte hjelp budre jeg fått det uka etter. I stede fikk jeg beskje dom å måtte vente i lang tid og tilbud på seroxat. Jeg var skuffet. Jeg burde jo fått hjelp når jeg heller var motivert til å gjøre noe med problemene. Det er da man kan bli bra.

Jeg ønsker ikke et helseapparat som skal gå å fange opp alle som sliter. Det blir for fordømmende. MEn det kan være et tilbud og da må det selvsagt være et kvalifisert personell. Ikke en nyutdannet psykiatrisk sykepleier.

Det finnes omfattende forskning på dette feltet, som påviser hvordan psykisk lidelse hos foreldre kan medvirke til dårligere oppvekstvilkår for barn enn ønskelig.

Det finnes selvfølgelig en mengde andre faktorer som kan være enda verre for barns oppvekst, men det bør ikke medføre at man neglisjerer hvilken innvirkning foreldres psykiske helse kan ha på barns utvikling.

Jeg ønsker faktisk at man skal være opptatt av dette i helsevesenet, enten den enkelte foreldre ønsker det eller ikke. Men jeg beklager at hun som startet denne tråden ikke opplever at behandlingsapparatet faktisk vil gi henne positive tilbakemeldinger til tross for at det virker som om hun har sine barns behov i fokus.

[frosken]

Min kusine har ME. Hun ligger stort sett. Må skjerme for lyd og lys. Datteren kan ikke ha med venner hjem. Moren til en venninne av meg har MS. Hun har sittet i rullestol så lenge jeg kan huske med de begresninger det gir. En annen bekjent har så ille migrene anfall at hun flere ganger i måneden ligger å kaster opp i et mørkt rom.

Er det å være deprimert værre for barn og vokse opp med enn andre lidelser??

Synes stort sett spørsmålet om hva som går ut over barna kommer opp når det gjelder psykiske lidelser? Og de henger i fra eldre tider. At det var skambelagt å være psysisk syk. Nå er det vel tredje/fjerde hver person her i landet som får denne lidelsen.

Hva med alle som drikker hver helg. Alle foreldrene som må ha en til tre flasker vin/eller sterkere både fredag og lørdag. Og endrer sin personlighet??? Og alle hjem med mye husbråk, kanskje i tillegg til helgefylla.??

Det at en mengde andre faktorer kan være like ille eller verre for barns oppvekst, kan da ikke være et argument for at man oppfordrer helsevesenet til å se disse barnas behov?

[cathlin]

Kompetanse og evne er ikke det samme.

Jeg har nok evner til og bli lege, men jeg mangler kompetansen.

Ser du virkelig ikke forskjellen på disse to?

Joda. Slik jeg forstår det er at du da mener at foreldrene mangler evner, men har kompetanse. Det høres rart ut i mine øre.

[frosken]

Det var slike holdninger jeg siktet til i mine innlegg. Psykisk syke mangler kompetanse?

Det er som regel ikke kunnskapene det mangler på, men evnen kan være redusert i perioder hos enkeltindivider. Det er absolutt ingen ting som tilsier at psykisk syke har dårligere kompetanse enn friske.

Ser ikke noe poeng i at vi skal diskutere valg av terminologi, da jeg tror dette er et tilfelle av skinnuenighet.

De fleste foreldre jeg kjenner synes det er slitsomt å oppdra barn i perioder. Mange har utbytte av samtaler om sin foreldrerolle, uten at de opplever seg som nedvurdert av den grunn.

Det metoder som blant annet filmer spedbarn og deres foreldre, og hvor man konkret viser foreldre alle de tingene de gjør bra i sitt samspill med barn, og evt.også i en viss utstrekning påpeker hva som fungerer mindre bra. Det tidlige samspillet mellom næreste omsorgsperson og spedbarnet er antatt å ha stor betydning for barnets utvikling på alle områder.(ikke bare på det emosjonelle). Dessverre er dyp depresjon en av de tilstander som i stor grad reduserer en persons evne til å delta i et slikt samspill på en adekvat måte. Dette kan selvfølgelig ikke den deprimerte noe for - men skal man unnlate å være oppmerksom på det og iverksette tiltak i regi av helsevesenet av den grunn?

[Gjest knnnn]

Jeg tror nok ingen bestrider den forskning som finnes omkring dette.

Jeg kan selvsagt best ta utgangspunkt i meg selv og mine erfaringer.

Jeg hadde en helt fin barne og ungdomstid til tross for at en av min foreldre hadde bipolar lidelse.

Verken behandlingsapparatet eller barnevernet kunne forhindret at jeg fikk samme sykdom (BP2), jeg er en av de med 25% risiko som har arvet sykdommen.

Bipolar lidelse er jo som kjent arvelig.

[Gjest limbor]

Joda. Slik jeg forstår det er at du da mener at foreldrene mangler evner, men har kompetanse. Det høres rart ut i mine øre.

Jeg føler meg ganske trygg på at de fleste oppfatter det å øke kompetansen til en person, innebærer og lære denne personen mer enn han kan.

Men dette er ordkløveri og en avsporing av temaet. Dette er et viktig tema la oss ikke ødelegge tråden.

[Gjest knnnn]

Jeg tror det fortsatt er et mye større problem at helsevesenet ikke ser behovet for hjelp og støtte til barn av foreldre med psykisk lidelse, enn det motsatte.

Det er også forskjell på det å ville være en god omsorgsperson og det å klare å være det i tilstrekkelig omfang.

Hensynet til barna bør prioriteres, selv om det også kan føre til feilvurderinger som kan virke sårende på foreldre.

du provoserer med vilje

[Gjest limbor]

Ser ikke noe poeng i at vi skal diskutere valg av terminologi, da jeg tror dette er et tilfelle av skinnuenighet.

De fleste foreldre jeg kjenner synes det er slitsomt å oppdra barn i perioder. Mange har utbytte av samtaler om sin foreldrerolle, uten at de opplever seg som nedvurdert av den grunn.

Det metoder som blant annet filmer spedbarn og deres foreldre, og hvor man konkret viser foreldre alle de tingene de gjør bra i sitt samspill med barn, og evt.også i en viss utstrekning påpeker hva som fungerer mindre bra. Det tidlige samspillet mellom næreste omsorgsperson og spedbarnet er antatt å ha stor betydning for barnets utvikling på alle områder.(ikke bare på det emosjonelle). Dessverre er dyp depresjon en av de tilstander som i stor grad reduserer en persons evne til å delta i et slikt samspill på en adekvat måte. Dette kan selvfølgelig ikke den deprimerte noe for - men skal man unnlate å være oppmerksom på det og iverksette tiltak i regi av helsevesenet av den grunn?

Jeg tror også det er skinnuenighet mellom oss på dette. (Men jeg tror en del tolker dette bokstavelig)

Forøvrig er jeg helt enig i innlegget ditt. Det vil være en unnlatelsesynd og ikke fange opp slike situasjoner som en alvorlig depresjon hos foreldre kan være for små barn.

Men gode nettverk fra familie og venner må betydelig vektlegges før man evt. iverksetter omfattende inngrep.

[Motiva]

Jeg tror det fortsatt er et mye større problem at helsevesenet ikke ser behovet for hjelp og støtte til barn av foreldre med psykisk lidelse, enn det motsatte.

Det er også forskjell på det å ville være en god omsorgsperson og det å klare å være det i tilstrekkelig omfang.

Hensynet til barna bør prioriteres, selv om det også kan føre til feilvurderinger som kan virke sårende på foreldre.

Helt enig! Jeg har barn og lider av depresjon i perioder. Jeg tror og håper at jeg klarer å skjerme barna mine godt nok. Både ved å skjule de negative tankene og følelsene mine, men også f.eks ved å be om avlastning fra familie når jeg er langt nede og ser at andre kan gi noe som jeg ikke orker.

Jeg håper virkelig at hvis noen ser at jeg fungerer så dårlig at det går utover barna mine, så tar de tak i det uavhengig av om de sårer mine følelser eller ikke. Det er jo mye viktigere å ta vare på barna enn å "ofre" dem for at den som er deprimert skal få lov til å tro at vedkommende er en god omsorgsperson uansett.

[Gemini]

deprisjon er jo vår nye "folkesykdom", og 1 av 3 vil oppleve å få en deprisjon i løpet av livet. Nei, jeg tror det blir mange flotte msk av barn med foreldre som har, har hatt eller som sliter med deprisjon.

Det er forskjell på å være deprimert i en periode, sammenlignet med å være kronisk psykisk syk i hele eller store deler av barnets oppvekst.

[Gjest Aina E]

Jeg synes du skal lese disse artiklene:

http://www.frifagbevegelse.no/embla-fontene/article1908358.ece

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1247841.ece

http://www.sa.no/lokale_nyheter/article810626.ece

[PieLill]

Jeg synes du skal lese disse artiklene:

http://www.frifagbevegelse.no/embla-fontene/article1908358.ece

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1247841.ece

http://www.sa.no/lokale_nyheter/article810626.ece

Takk for interessante linker.

;-)

mvh

[Gjest ordsa]

Det finnes omfattende forskning på dette feltet, som påviser hvordan psykisk lidelse hos foreldre kan medvirke til dårligere oppvekstvilkår for barn enn ønskelig.

Det finnes selvfølgelig en mengde andre faktorer som kan være enda verre for barns oppvekst, men det bør ikke medføre at man neglisjerer hvilken innvirkning foreldres psykiske helse kan ha på barns utvikling.

Jeg ønsker faktisk at man skal være opptatt av dette i helsevesenet, enten den enkelte foreldre ønsker det eller ikke. Men jeg beklager at hun som startet denne tråden ikke opplever at behandlingsapparatet faktisk vil gi henne positive tilbakemeldinger til tross for at det virker som om hun har sine barns behov i fokus.

Jeg kjenner flere med psyksikse lidelser og kjenner ikke til noen som har barn som har kommet skjevt ut. Heller motsatt, flere av de greier seg bedre enn gjennomsnittet. Jeg tror ikke dette er tilfelidig heller. At noen arver sykdommen er nok riktig men det har ikke noe med oppveksten å gjøre. Jeg tror både du og andre overdriver mye. Om barn blir dårlige så skyldes det nok oftere arvelighet enn foreldrenes omsorgsevne, det er jeg ganske så overbevist om.

[PieLill]

Jeg tror også det er skinnuenighet mellom oss på dette. (Men jeg tror en del tolker dette bokstavelig)

Forøvrig er jeg helt enig i innlegget ditt. Det vil være en unnlatelsesynd og ikke fange opp slike situasjoner som en alvorlig depresjon hos foreldre kan være for små barn.

Men gode nettverk fra familie og venner må betydelig vektlegges før man evt. iverksetter omfattende inngrep.

For meg er det et hav av forskjell i disse ordene.

Om jeg ble kreftsyk eller psykisk syk og noen plutselig bestemte seg for at de måtte bedre eller kontrollere min forelderkompetanse på bakgrunn av min sykdom ville jeg oppleve dette utelukkende negativt. Da gikk de jo nærmest ut fra at (p)sykdommen gjorde meg dum. En ren degradering av meg som menneske. Jeg ville heller ikke ha noe tillit til at disse personene hadde noe å tilføre hverken meg eller mine barn når alt de kunne se var en steinaldersk stereotyp.

Fikk jeg derimot spørsmål om hvordan det gikk med barna mine, om det var noe jeg trengte hjelp til, ville jeg opplevd dette positivt. Da henvendte de seg til den kompetente personen jeg fortsatt var og lot meg avgjøre hva jeg trengte. Om jeg da skulle kjent at jeg i forhold til den nye situasjonen trengte å utvide min forelderkompetanse, ville det vært enkelt å be om råd.

Ordene vi bruker reflekterer holdninger og skaper følelser. Det kan derfor være nyttig å se litt pirkete og detaljert på dem.

For ordens skyld:

Jeg definerer kompetanse som tilegnede kunnskaper og ferdigheter.

Evner tror jeg i norsk primært defineres som våre medfødte egenskaper. Evne brukes i dagligtale også synonymt med maketer. E.g. han evnet/maktet ikke å reise seg.

I møtet med mennesker tror jeg det er svært viktig å skille mellom hva de forstår og hva de er i stand til å utrette under de rådende forhold.

Greit å begynne å bruke de riktige ordene med en gang. Den dagen vi selv sitter å blir belært, vil vi vite hvor viktig de rette ordene er.

Det øyeblikket noen bestemmer seg for å utvikle kompetansen til noen andre har de gjort seg opp helt bestemte meninger om hvem som kan og ikke kan.

mvh

[Gjest limbor]

For meg er det et hav av forskjell i disse ordene.

Om jeg ble kreftsyk eller psykisk syk og noen plutselig bestemte seg for at de måtte bedre eller kontrollere min forelderkompetanse på bakgrunn av min sykdom ville jeg oppleve dette utelukkende negativt. Da gikk de jo nærmest ut fra at (p)sykdommen gjorde meg dum. En ren degradering av meg som menneske. Jeg ville heller ikke ha noe tillit til at disse personene hadde noe å tilføre hverken meg eller mine barn når alt de kunne se var en steinaldersk stereotyp.

Fikk jeg derimot spørsmål om hvordan det gikk med barna mine, om det var noe jeg trengte hjelp til, ville jeg opplevd dette positivt. Da henvendte de seg til den kompetente personen jeg fortsatt var og lot meg avgjøre hva jeg trengte. Om jeg da skulle kjent at jeg i forhold til den nye situasjonen trengte å utvide min forelderkompetanse, ville det vært enkelt å be om råd.

Ordene vi bruker reflekterer holdninger og skaper følelser. Det kan derfor være nyttig å se litt pirkete og detaljert på dem.

For ordens skyld:

Jeg definerer kompetanse som tilegnede kunnskaper og ferdigheter.

Evner tror jeg i norsk primært defineres som våre medfødte egenskaper. Evne brukes i dagligtale også synonymt med maketer. E.g. han evnet/maktet ikke å reise seg.

I møtet med mennesker tror jeg det er svært viktig å skille mellom hva de forstår og hva de er i stand til å utrette under de rådende forhold.

Greit å begynne å bruke de riktige ordene med en gang. Den dagen vi selv sitter å blir belært, vil vi vite hvor viktig de rette ordene er.

Det øyeblikket noen bestemmer seg for å utvikle kompetansen til noen andre har de gjort seg opp helt bestemte meninger om hvem som kan og ikke kan.

mvh

Et godt skrevet innlegg, jeg definerer også begrepene evne og kompetanse som deg.

Og måten å formidle et tilbud på krever store ferdigheter i kommunikasjon, det er det ikke alle i hjelpeapparatet som har.

[Gjest Magna]

Jeg _er_ ikke bipolar, jeg har en sykdom som heter bipolar lidelse.

Jeg blir også veldig provosert når avisene skriver _en_ psykiatrisk pasient, hvorfor skriver de ikke hvilken sykdom? Psykiske lidelser spenner jo over et enormt spekter.

De setter oss i bås, jeg ville f.eks aldri utøve vold eller rane en bank.

Jeg er ett levede eksempel på ett barn av psykisk syke foreldre. Jeg reagerer på det du skriver om psykisk syke foreldrene evne til å ta seg av barna.

For meg har det ført til langvarig terapi.

Jeg må fortelle deg hvordan dette var!

Min mor manglet mange egenskaper for å være mor. Hun manglet følgende: Innlevelsesevne, stabilitet i egne følelser, hun forsto ikke at barn ikke er små voksne, hun klaget og klaget, hun var mye sint, hun var manipulerende, hun reagerte med sinne hvis jeg slo meg, hun klarte aldri å gi- hun ville bare ha omsorg selv. Jeg kan aldri huske at jeg har fått en klem eller har sittet på fanget. Jeg husker aldri noe positivt som hun kunne si om meg. Uansett hva jeg gjorde så var det galt- Gjorde jeg noe jeg trodde var riktig, så var det galt det også.

Forstår du limor? Dama var veldig ålreit som menneske, men som mor var hun ubrukelig.

Min far var fysisk og psykisk syk. Det var ikke stabilitet og støtte der heller.

Jeg tar dette som ett eksempel.Slik at det blir mer virkelig. Økonomisk hadde vi det bra da jeg vokste opp.

Jeg var flink på skolen og ønsket intenst å utdanne meg og være dyktig. Men det var helt umulig, jeg var så redd for at alt rundt meg skulle falle helt sammen så jeg måtte hjelpe til mer enn det var forsvarlig for ett barn å gjøre.

Jeg håper du forstår at dette er ett eksempel og at det ikke er synd på meg.

Det med samspill med barn, som frosken skriver om, det går på å forstå barnets signaler. Det er meget, meget viktig. Jeg er ikke sikker på om jeg klarte det helt selv.

Det med å få helsevesnet med på å hjelpe barna hadde spart samfunnet vårt for mye lidelse og mange penger!

Det som også er sikkert er at alle deprimerte og psyksik syke ikke er slik som min mor.

[PieLill]

Et godt skrevet innlegg, jeg definerer også begrepene evne og kompetanse som deg.

Og måten å formidle et tilbud på krever store ferdigheter i kommunikasjon, det er det ikke alle i hjelpeapparatet som har.

Og det krever også de riktige holdningene. Mener man virkelig at psykisk sykdom virker fordummende, blir det vanskelig å ikke forsnakke seg over tid...

mvh

[Gjest limbor]

Og det krever også de riktige holdningene. Mener man virkelig at psykisk sykdom virker fordummende, blir det vanskelig å ikke forsnakke seg over tid...

mvh

Enig der også, farene tror jeg ofte kan oppstå når saksbehandlere er veldig unge og mangler nødvendig erfaring.

Jeg er meget, meget skeptisk når en ungutt på 22 skal bedømme en familie sitt funksjonsnivå.