Er alle deprimerte dårlige foreldre?

[bibben]

  ordsa skrev (På 27.1.2007 den 13.10):

Hvor kan du vise til sånn forskning?

Selv om barna får problemer så er det for alvorlig å uten videre skylde på moren eller faren som er psykisk syk. Snakk om å legge sten til byrden.

Barna kan ha arvet problemene genetisk og de kan bli sett ned på av andre p.g.a psyksike lidelser fremdeles blir sett så ned på. Noen tror jo også at alle med psykiske lidelser er farlige og gal og nekter kanskje barna å få besøke de. Du trenger ikke gå langt før du skjønner hvilken enorm uvitenhet og fordommer det er mot de som sliter. Psykiske lidelser er fremdeles forbundet med skam og tabu. Så lenge samfunnet er slik, så lenge det er såpass lite satsning på informasjon om dette ute i samfunnet så blir det desverre barna som lider.

Barna av psykisk syke kan ha de beste foreldre. Det er samfunnet som må endre sin holdning, så vil også barna greie seg atskillig bedre. Barn og unge må kunne våge å snakke åpent om dette uten å bli møtt med en overlegen og nedlatende holdning. Barn tar ofte på seg ansvaret for foreldrene. Er de heldig og ha fått lærere, gode naboer og venner som også forstår, så kan barn av psykisk syke klare seg utmerket.

Alle derimerte foreldre er ikke dårlige foreldre MEN at deprimerte foreldre kan ha stor innvirkning på et barns utvikling er det ingen tvil om.

Det finnes en menge forskning som viser til alt fra utviklingsmessige skader, såvel som skader av mer sosial art.

Det er ikke nok at det er en åpenhet i samfunnet omkring psykologiske problemer. Her er det snakk om i verste fall uopprettelige skader som finner sted svært tidlige i et barns liv. Samspillet mellom omsorgsgiver (hovedsakelig moren) og barnet er avgjørende for et barns fysiske og psykiske utvikling.

Her kommer litt lesestoff som understreker hvilke sider ved barns utvikling som blir berørt av foreldres psykiske sykdom:

Utviklingspsykologi av Stephen von Tetzchner

Tilknytning og barns utvikling av Lars Smith

Child Development - a thematic approach av Bukatko & Daehler

Den livslange udvikling - forandring og kontinuitet av Rutter & Rutter

Barndommen varer i generasjoner av Kari Killén

Handbook of Attachment - Theory, Research, and Clinical Applications (red.) Cassidy & Shaver

Men igjen, ikke ALLE...man kan nemlig ikke generalisere fra en enkelt observasjon til en hel populasjon.

[sammfunnskritiker]

  Gemini skrev (På 28.1.2007 den 15.31):

Det er forskjell på å være deprimert i en periode, sammenlignet med å være kronisk psykisk syk i hele eller store deler av barnets oppvekst.

For VELDIG mange er deprisjon, noe som følger hele livet. Selsagt i perioder og med varierende grad. Jeg mener det dreier seg om læringstrategier for å takle periodene når de kommer, om evnen til å være foreldre. Jeg merer fortsatt at deprimerte msk ikke er dårlige foreldre.

[bibben]

  nnkknnn skrev (På 28.1.2007 den 11.11):

Fy søren hvor kritrisk du er til alt. Det er klart en person som er deprimert har like mye omsorg å gi som de som ikke sliter psykisk.

Ikke legg sten til byrden. Det er visst nok som det er, om en ikke skal få på seg at en er en dårlig forelder også.

Desverre er det mye genetisk dette her. Hvor følsom man er utrustet, sammen med hva livet byr en.

Det er ikke bare snakk om omsorg. Og det er ikke snakk om å mangle omsorg.

Samspill har så mange andre kvaliteter som er avgjørende. Den helt spesielle og avgjørende relasjonen mellom mor og barn, er avhengig av et mentalt og emosjonelt overskudd hos omsorgsgiver.

NB: Det er ikke snakk om kritikk av foreldre med psykiske lidelser, men heller om fakta i relasjon til utviklingspsykologi.

[Gjest limbor]

  Magna skrev (På 28.1.2007 den 18.10):

Jeg er ett levede eksempel på ett barn av psykisk syke foreldre. Jeg reagerer på det du skriver om psykisk syke foreldrene evne til å ta seg av barna.

For meg har det ført til langvarig terapi.

Jeg må fortelle deg hvordan dette var!

Min mor manglet mange egenskaper for å være mor. Hun manglet følgende: Innlevelsesevne, stabilitet i egne følelser, hun forsto ikke at barn ikke er små voksne, hun klaget og klaget, hun var mye sint, hun var manipulerende, hun reagerte med sinne hvis jeg slo meg, hun klarte aldri å gi- hun ville bare ha omsorg selv. Jeg kan aldri huske at jeg har fått en klem eller har sittet på fanget. Jeg husker aldri noe positivt som hun kunne si om meg. Uansett hva jeg gjorde så var det galt- Gjorde jeg noe jeg trodde var riktig, så var det galt det også.

Forstår du limor? Dama var veldig ålreit som menneske, men som mor var hun ubrukelig.

Min far var fysisk og psykisk syk. Det var ikke stabilitet og støtte der heller.

Jeg tar dette som ett eksempel.Slik at det blir mer virkelig. Økonomisk hadde vi det bra da jeg vokste opp.

Jeg var flink på skolen og ønsket intenst å utdanne meg og være dyktig. Men det var helt umulig, jeg var så redd for at alt rundt meg skulle falle helt sammen så jeg måtte hjelpe til mer enn det var forsvarlig for ett barn å gjøre.

Jeg håper du forstår at dette er ett eksempel og at det ikke er synd på meg.

Det med samspill med barn, som frosken skriver om, det går på å forstå barnets signaler. Det er meget, meget viktig. Jeg er ikke sikker på om jeg klarte det helt selv.

Det med å få helsevesnet med på å hjelpe barna hadde spart samfunnet vårt for mye lidelse og mange penger!

Det som også er sikkert er at alle deprimerte og psyksik syke ikke er slik som min mor.

Hei Magna

Vondt og lese din historie. Jeg deler veldig, veldig mange av frosken sine synspunkter. Jeg vet det er mange som har hatt det vondt og ikke blitt tatt vare på, det gjenspeiler seg i behandlingsapparatet.

Mitt engasjement i denne tråden har vært å prøve og belyse at det også finnes eksempler på at det fungerer godt viss nettverket er bra.

Psykisk syke spenner over et så stort spekter at man ikke må generalisere og putte alle med psykiske problemer i en sekk.

Det er stor forskjell på milde og dype depresjoner, på Scizofreni og angst.

[PieLill]

  limbor skrev (På 28.1.2007 den 18.30):

Enig der også, farene tror jeg ofte kan oppstå når saksbehandlere er veldig unge og mangler nødvendig erfaring.

Jeg er meget, meget skeptisk når en ungutt på 22 skal bedømme en familie sitt funksjonsnivå.

Det er ganske skremmende at samfunnet i så utstrakt grad verdsetter den kompetansen som kan måles ved å besvare spørsmål i 4-6 timer i løpet av en eksamen, framfor den kompetansen som erverves ved erfaring og refleksjon.

Faren ved broilerne som får oppgaver de absolutt ikke har modenhet til er at de etter 10 år ikke har 10 års erfaring, men et års erfaring 10 ganger.

Men skal man ha dyktige og erfarne folk må man betale mer. Og man må betale det det koster å la folk skaffe seg erfaring. Man trenger også et kvalifiseringsopplegg for sosionomer som minner mer om legenes. En nyutklekt lege har en lang vei å gå før h*n er kvalifisert for hjernekirurgi.

I det lange løp tror jeg det kan være god samfunnsøkonomi og betale det det koster å kunne stille større krav til de som skal jobbe med de svakeste i samfunnet.

mvh

[bibben]

  nnknnn skrev (På 28.1.2007 den 14.26):

Min kusine har ME. Hun ligger stort sett. Må skjerme for lyd og lys. Datteren kan ikke ha med venner hjem. Moren til en venninne av meg har MS. Hun har sittet i rullestol så lenge jeg kan huske med de begresninger det gir. En annen bekjent har så ille migrene anfall at hun flere ganger i måneden ligger å kaster opp i et mørkt rom.

Er det å være deprimert værre for barn og vokse opp med enn andre lidelser??

Synes stort sett spørsmålet om hva som går ut over barna kommer opp når det gjelder psykiske lidelser? Og de henger i fra eldre tider. At det var skambelagt å være psysisk syk. Nå er det vel tredje/fjerde hver person her i landet som får denne lidelsen.

Hva med alle som drikker hver helg. Alle foreldrene som må ha en til tre flasker vin/eller sterkere både fredag og lørdag. Og endrer sin personlighet??? Og alle hjem med mye husbråk, kanskje i tillegg til helgefylla.??

Heller enn å snakke om hvilken psykisk lidelse som er verst for et barn, er det mer relevant å snakke om ulike konsekvenser av de forskjellige psykiske lidelsene hos foreldre. Konsekvensene av å vokse opp med en deprimert forelder er annerledes enn å vokse opp med enn foreldre som har en personlighetsforstyrrelse.

[mariex]

  PieLill skrev (På 28.1.2007 den 11.53):

Jeg nekter ikke for at barn med psykisk syke foreldre kan lide overlast pga foreldrenes sykdom. På samme måte som barn med fysisk syke foreldre eller søsken kan lide overlast.

Når hele kroppen verker og hver bevegelse gjør vondt, kan det være like invalidiserende for omsorgsevnen som en psykisk plage.

Jeg tror bare ikke måten man løser problemet på er å legge enda en stereotyp til rekken av fordommer mot psykisk syke.

En av grunnene til at personer som ser de ikke klarer å fylle forelderrollen ikke ber om hjelp, er den stigmatiseringen som medfølger. Det følger som regel umyndiggjøring med behandlingen av psykiske plager. Trenger man i tillegg hjelp på hjemmefronten følger ytterligere misstro og umyndiggjøring. En stigmatisering man slipper om det er foten som er skadet.

Typen hjelp en barnefamile kan trenge er egentlig ikke så forskjellig om det gjelder fysisk eller psykisk sykdom. Det kan være hushjelp, sunne middager brakt hjem, at foreldre og barn får litt pause fra hverandre, leksehjelp. Barna kan også noen voksne sikkerhetsventiler utenom familien.

Skal man nå fram med den beste hjelpen til barna, må det være hjelp man tilbyr, ikke overstyring og umyndiggjøring. De aller fleste foreldre er spesialister på sine egne barn. Og drar inn de ekstærne resursene barna trenger - om de bare gis muligheten til det.

I stedet for å primært fokusere på foreldrenes utilstrekkelighet bør man i stedet se på helheten av livssituasjonen. Hva med spørsmål som "Trenger du husmorvikar? Hvordan går det med matlagingen? Trenger du hjelp med å få barna avgårde på korps og fotball? Får du nok tid for deg selv? Er det noe du ser barna dine trenger som du ikke får gitt dem?"

For det store flertall av personer med psykiske lidelser er de fleste hverdagsproblemer definert som praktiske. Akkurat som folk med fysiske lidelser. Om man gir et reelt brukerstyrt tilbud om praktisk hjelp, vil svært mange av problemene løse seg for barna.

Det finnes selvsagt også personer som blir så psyke at dette svekker hele deres dømmekraft og omsorgsevne. Der har barnevernet en rolle.

Men den kategoriske tenkningen av at personer med psykiske plager automatisk ikke er gode omsorgspersoner øker fordommene mot psykiske lidelser og også folks mistenksomhet overfor helsevesen og øvrig hjelpeaparat.

Jeg tror ikke at å hoppe over i den motsatte grøften er veien å gå for å løse disse barnas problemer.

mvh

Takk for dine flotte innlegg i denne tråden! Jeg er fullstendig enig med deg,og du har virkelig god innsikt i dette emnet.

Med vennlig hilsen

[bibben]

  ordsa skrev (På 28.1.2007 den 17.07):

Jeg kjenner flere med psyksikse lidelser og kjenner ikke til noen som har barn som har kommet skjevt ut. Heller motsatt, flere av de greier seg bedre enn gjennomsnittet. Jeg tror ikke dette er tilfelidig heller. At noen arver sykdommen er nok riktig men det har ikke noe med oppveksten å gjøre. Jeg tror både du og andre overdriver mye. Om barn blir dårlige så skyldes det nok oftere arvelighet enn foreldrenes omsorgsevne, det er jeg ganske så overbevist om.

Så mange arvelige psykiske lidelser finnes ikke....da i forhold til alle de som har psykiske lidelser.

[bibben]

  ordsa skrev (På 28.1.2007 den 17.07):

Jeg kjenner flere med psyksikse lidelser og kjenner ikke til noen som har barn som har kommet skjevt ut. Heller motsatt, flere av de greier seg bedre enn gjennomsnittet. Jeg tror ikke dette er tilfelidig heller. At noen arver sykdommen er nok riktig men det har ikke noe med oppveksten å gjøre. Jeg tror både du og andre overdriver mye. Om barn blir dårlige så skyldes det nok oftere arvelighet enn foreldrenes omsorgsevne, det er jeg ganske så overbevist om.

Arv og miljø er svært vanskelig å skille når man skal komme med årsaksforklaringer.

[frosken]

  knnnn skrev (På 28.1.2007 den 14.55):

du provoserer med vilje

Tvert i mot; jeg har et genuint engasjement i forhold til ivaretakelse av barn, også i denne sammenhengen.

[frosken]

  limbor skrev (På 28.1.2007 den 15.01):

Jeg tror også det er skinnuenighet mellom oss på dette. (Men jeg tror en del tolker dette bokstavelig)

Forøvrig er jeg helt enig i innlegget ditt. Det vil være en unnlatelsesynd og ikke fange opp slike situasjoner som en alvorlig depresjon hos foreldre kan være for små barn.

Men gode nettverk fra familie og venner må betydelig vektlegges før man evt. iverksetter omfattende inngrep.

Dersom helsevesenet tidlig gir et godt behandlingstilbud til denne gruppen og som et ledd i dette sammen med pasienten også fokuserer på barnas behov, så vil det vel ytterst sjelden være nødvendig med annen hjelp enn den foreldrene selv ønsker.

[mariex]

  limbor skrev (På 27.1.2007 den 12.43):

Jeg _er_ ikke bipolar, jeg har en sykdom som heter bipolar lidelse.

Jeg blir også veldig provosert når avisene skriver _en_ psykiatrisk pasient, hvorfor skriver de ikke hvilken sykdom? Psykiske lidelser spenner jo over et enormt spekter.

De setter oss i bås, jeg ville f.eks aldri utøve vold eller rane en bank.

Hva kjennetegner en "god mor?"

Noen som føler treng til å svare?

mvh

[Gjest Magna]

  mariex skrev (På 28.1.2007 den 22.58):

Hva kjennetegner en "god mor?"

Noen som føler treng til å svare?

mvh

Kanskje du har erfaring med hva som var bra for deg som barn?

For meg vet jeg best hvordan en mor ikke skal være. Og en stor drøm om kjærlighet og omsorg.

[Gjest ordsa]

  Magna skrev (På 29.1.2007 den 9.33):

Kanskje du har erfaring med hva som var bra for deg som barn?

For meg vet jeg best hvordan en mor ikke skal være. Og en stor drøm om kjærlighet og omsorg.

Her kan det jo se ut som mange psykopatidke trekk. De fleste med psykiske lidelser har heldigvis ikke det og elsker sine barn like høyt som andre.

[mariex]

  Magna skrev (På 29.1.2007 den 9.33):

Kanskje du har erfaring med hva som var bra for deg som barn?

For meg vet jeg best hvordan en mor ikke skal være. Og en stor drøm om kjærlighet og omsorg.

Jeg har også en trist og angstfylt barndom,Med en alkoholisert far som var uføretrygdet, og en mor som slet seg ut på å prøve å få mat på bordet.Hun hadde vel ikke overskudd til å forstå våre behov.

Jeg har også gått i langvarig terapi,og har det bra nå med medisiner.

Jeg har barn som har klart seg svært bra, men jeg vet jo ikke om dette er fordi jeg har vært

en " god mor.".

Jeg tror alle foredre gjør sitt beste etter beste evne,deprimert eller ikke,og jeg tror også at det er viktig å prøve å ikke dvele for mye ved den vanskelige og traumatiske barndommen vi hadde.

mvh

[mariex]

  ordsa skrev (På 29.1.2007 den 13.14):

Her kan det jo se ut som mange psykopatidke trekk. De fleste med psykiske lidelser har heldigvis ikke det og elsker sine barn like høyt som andre.

Jeg er kanskje dum, men jeg skjønner ikke svaret ditt.

Tror du har misforstått litt.

[Gjest Magna]

  mariex skrev (På 29.1.2007 den 15.03):

Jeg har også en trist og angstfylt barndom,Med en alkoholisert far som var uføretrygdet, og en mor som slet seg ut på å prøve å få mat på bordet.Hun hadde vel ikke overskudd til å forstå våre behov.

Jeg har også gått i langvarig terapi,og har det bra nå med medisiner.

Jeg har barn som har klart seg svært bra, men jeg vet jo ikke om dette er fordi jeg har vært

en " god mor.".

Jeg tror alle foredre gjør sitt beste etter beste evne,deprimert eller ikke,og jeg tror også at det er viktig å prøve å ikke dvele for mye ved den vanskelige og traumatiske barndommen vi hadde.

mvh

Jeg dveler ikke ved dette i dagliglivet. Tvert om.

Internett har vært en stor trøst og hjelper for meg for å mestre livet og få ut gørra fra fortiden.

Ellers i livet tror jeg at jeg utifra venners perspektiv er ett menneske full av humør.

Jeg lever ett spennende liv. Jeg reiser mye og lærer meg språk og treffer mennesker fra ulike deler av verden.

Men at det har nesten tatt livet av meg den fortiden, da den kom for fult. Det kan jeg trygt si.

Barna mine har klart seg veldig bra. De studerer og holder på med interesante ting som jeg selv ønsket meg som ung. ) Jeg synes de er flinke og arbeidsomme.

Men jeg slåss for barn som har vokst opp som meg. Jeg vet det finnes barn som lider også i dag!

Det værste er barn som lever med rusmissbruk. Det vet du mye om.

[cathlin]

  Magna skrev (På 29.1.2007 den 15.36):

Jeg dveler ikke ved dette i dagliglivet. Tvert om.

Internett har vært en stor trøst og hjelper for meg for å mestre livet og få ut gørra fra fortiden.

Ellers i livet tror jeg at jeg utifra venners perspektiv er ett menneske full av humør.

Jeg lever ett spennende liv. Jeg reiser mye og lærer meg språk og treffer mennesker fra ulike deler av verden.

Men at det har nesten tatt livet av meg den fortiden, da den kom for fult. Det kan jeg trygt si.

Barna mine har klart seg veldig bra. De studerer og holder på med interesante ting som jeg selv ønsket meg som ung. ) Jeg synes de er flinke og arbeidsomme.

Men jeg slåss for barn som har vokst opp som meg. Jeg vet det finnes barn som lider også i dag!

Det værste er barn som lever med rusmissbruk. Det vet du mye om.

Kom på noe jeg ville ha sagt, da jeg leste innlegget ditt.

Det er at jeg tror det er viktig for barn å oppleve tidligere deprimerte mødre som realiserer seg selv og har muligheten til et godt liv til tross for mange vanskeligheter. Jeg tror også det er godt for barn å se at mødre søker og får hjelp. Det er i allefall noe jeg har savnet hjemmefra.

[Gjest ordsa]

  mariex skrev (På 29.1.2007 den 15.08):

Jeg er kanskje dum, men jeg skjønner ikke svaret ditt.

Tror du har misforstått litt.

Beklager det kom på feil sted. Svaret var til Magna.

[mariex]

  Magna skrev (På 29.1.2007 den 15.36):

Jeg dveler ikke ved dette i dagliglivet. Tvert om.

Internett har vært en stor trøst og hjelper for meg for å mestre livet og få ut gørra fra fortiden.

Ellers i livet tror jeg at jeg utifra venners perspektiv er ett menneske full av humør.

Jeg lever ett spennende liv. Jeg reiser mye og lærer meg språk og treffer mennesker fra ulike deler av verden.

Men at det har nesten tatt livet av meg den fortiden, da den kom for fult. Det kan jeg trygt si.

Barna mine har klart seg veldig bra. De studerer og holder på med interesante ting som jeg selv ønsket meg som ung. ) Jeg synes de er flinke og arbeidsomme.

Men jeg slåss for barn som har vokst opp som meg. Jeg vet det finnes barn som lider også i dag!

Det værste er barn som lever med rusmissbruk. Det vet du mye om.

Er fullstendig enig med deg i at rusmisbruk er en helt annen sak, enn å være psykisk syk.

Jeg har selv levd med depresjoner hele mitt voksne liv. Har også vært innlagt.

Barna ble innformert om at mamma var syk, og var også å besøkte meg på psykehuset.

Har alltid vært ærlig mot dem, og svart dem på de spørsmålene de hadde ang mors sykdom.

Det viktikste for meg var å hele tiden forsikre dem om at de ikke hadde noen skyld i at jeg var psyk.

Hvis begge mine foreldre hadde vært rusmisbrukere,tror jeg sikkert at det hadde vært en lettelse å bli tatt hånd om av andre.

mvh