Usikkerhet.

[Grom1]

Hei, jeg vet ikke om det er deg jeg kan spørre om disse problemene. Men, jeg gjør ett forsøk.

Jeg er da en gutt på 19 år, som sliter litt med det forholdet jeg er i nå. Det hele starten med at jeg gikk i klassen til denne jenta for et par år siden, og ikke hadde kontakt med henne før nå i romjula. Da jeg fikk vite litt om livet hennes, hvordan hu mistet ungen, ble dumpa av forloveden, kan ikke bli gravid, og har spilt inn i en porno-film som hun angrer veldig på. Etter alt dette som hendte iløpet av ett år mot henne, så har hu begynt med selvskading, og jeg syntes veldig synd på henne, og ville være der som en venn.

Men, etterhvert så bandt jeg meg mer og mer til henne, og jeg ble redd og usikker på meg selv pågrunn av at jeg er redd for å bli såra igjen, som i mitt tidligere forhold. Jeg prøvde å trekke meg tilbake, og fortalte henne at jeg er redd for meg selv, og derfor jeg føler at det er best at vi ikke ser hverandre på en liten stund. For er det noe jeg ikke hadde lyst til, så er det å miste dette vennskapet pga, jeg forelsker meg. Idet jeg sa dette, fikk jeg en mld 2 minutter etterpå der hu skrev at jeg var livet hennes, og at uten meg var hun ingenting.

Det var en annen ting jeg var redd for, at hu skulle falle for meg fordi jeg har vært for snill mot henne, og støttet hun(Gav hun blomster til bursdag, og vært der med engang hu var nedfor). Jeg visste ikke om jeg skulle bli glad eller ikke, etter jeg hørte dette. Glad for at jeg betydde så mye for henne, at jeg betydde mer enn det hennes eget liv gjorde. Eller lei meg, for at nå var det ingen vei tilbake.

Jeg bestemte meg for at jeg skulle følge følelsene mine, å ikke gi slipp på henne. Men det er her det vanskelige kommer inn, hun har en tedens til å lage masse avtaler med meg, men 90% av tida holder hu ikke dem. Stod blandt annet 2timer utenfor kinoen og ventet på henne, uten at hu dukket opp, og hørte ikke noe fra hu på nesten 4 dager, da hu fortalte meg at farmora holdt på å gå bort, og at dette var grunnen.

Jeg prøvde å late som jeg forstod dette, og sa at det går bra, og at jeg er der for hu uansett. Men ting fortsetter, jeg er litt usikker på hva jeg vil videre nå, jeg har veldig sterke følelser for henne. Men alikavel, så føles det ut som jeg blir kastet bort, hu sier at hu skal ringe meg etter jobb, men gjør det aldri. Eller møte meg, men det skjer heller ikke, og hu tar nesten aldri tlf, og er alltid depprimert.

Jeg sliter litt psykiskt selv, etter min tidligere ex, var bak ryggen min med min aller første venn, min bestekammerat. Og da jeg fant ut at min mor prøvde å ta overdose av piller pga, smertene hu har i ryggen sin og ikke har muligheter til å jobbe.

Jeg sa dette til henne, at jeg er der for hu for å gjøre hu glad, for at hu skal slippe å tenke på problemene. Men at hu også må være der for meg, fordet jeg trenger også å vite at hu er glad i meg, og trenger nærkontakt fra den jenta som betyr mest for meg akkurat nå.

Nå har jeg låst alle følelsene mine inne, jeg prøver ihvertfall. Jeg føler også en sterk sjalusi noen ganger, med at hu skal til london med min bestekammerat nå til helga, og jeg ikke kan være med. Jeg stoler på dem begge, ihvertfall på kammeraten min. Men som jeg skrev i stad, så er jeg redd for at det samme skjer igjen.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og jeg sliter så mye med mine egene følelser for tida. Tankene mine blir vridd rundt til det er bare negativt konstant. Selv om jeg vet at dette ikke er logiskt.

Bare jeg ringer han kammeraten min og han ikke tar tlf, så får jeg tanker oppe i hodet med engang at han er med hu.

Samme når hu ikke tar tlf når jeg ringer, så tror jeg at hu ikke gidder å ta tlf fordet hu hater meg, eller av en annen grunn ikke gidder å snakke med meg. Selv om det sikkert er en annen forklaring, som at hu er på jobb, sover, trener, eller bare har tlf på lydløs.

Jeg orker ikke å ha de følelsene her lenger, jeg vil ikke være redd for å åpne meg, jeg har så lyst til å sette beina ned i bakken og bare gå på. Men med hu her, så er det så vanskelig.

Er det noe spessiell hjelp du kan anbefale meg? Ville en psykolog hjelpt?

[Gjest prex plutos]

Ja, detter er hva en psykolog kan hjelpe deg med. Dette virker ikke som en liten tenåringsforelskelse, og problemen dine er komplekse og for store for deg å håndtere helt alene.

Jeg vil ikke skrive så mye om annet enn at jeg anbefaler deg å kontakte fastlegen din og be om en henvisning til psykolog. Det er viktig å ta tak i problemene som en møter i livet, jobbe seg gjennom dem og komme seg videre i livet. Gjør man ikke det kan tidligere uarbeidede følelser følge deg som spøkelser i livet ditt.

Bare som en liten sammenligning, så hadde jeg en problematisk oppvekst, men tok ikke tak i det før i voksen alder. Først da forstod jeg at dette ville være noe jeg ikke ble kvitt før jeg konfronterte det.

Vil gi deg en klem og ønske deg lykke til.