Bosted og hvordan man vet

[Gjest hva man skal gjøre]

Jeg er ei jenge som føler at jeg er i en vanskelig situasjon.Dette er noe som fyller tankene mine mye for tiden, og jeg håper at ved å lufte noen tanker her så kan jeg bli litt klokere.

For et par år siden måtte jeg reise fra mitt hjemsted for å ha praksis i en annen by. Jeg hadde hele tiden tenkt til å flytte hjem igjen etter at praksisen var fullført, fordi jeg har et stort nettverk av venner og familie der. Så skjedde det at jeg traff en gutt i den byen, og vi ble kjærester.

I begynnelsen var jeg veldig usikker på om det var riktig å bli sammen med ham. Jeg følte at vi hadde forskjellige interesser og ganske forskjellig bakgrunn, noe som gjorde at jeg tvilte litt. Men etterhvert begynte jeg å bli mer og mer glad i ham, og jeg bestemte meg (etter mye tvil) å bli i denne byen lengre.

Av praktiske årsaker flyttet jeg inn hos ham da vi hadde vært sammen i litt over et halvt år. Jeg følte at det var for tidlig å bli samboere (har aldri hatt samboer før), men han mente at det var en fin måte å se om vi hadde noe å bygge på.

Jeg fikk meg et vikariat i denne byen, men har hele tiden snakket om at jeg har lyst til å flytte tilbake til mitt hjemsted. Jeg har ikke følt at jeg har fått noen venner på det nye stedet, føler at jeg er veldig avhengig av ham og hans nettverk. Jeg har reist endel på besøk hjem i helger.

Dette med flytting har hele tiden vært et konfliktområde for oss, fordi han har mest lyst til å bli i sin hjemby. Vi har snakket om det i perioder, men har ikke kommet til noen løsning.

I høst pratet vi ordentlig om det, og han "gikk med" på å flytte sammen med meg til min by. Det skal sies at jeg har vært litt redd for dette også, fordi jeg hele tiden har hatt en liten usikkerhet i meg om det "er oss to" og fordi jeg er redd for å føle meg ansvarlig for ham hvis vi bor sammen i min by.

Nå begynner jeg å nærme meg kjernen i problemet mitt, tror jeg.. For ca. en måned siden fortalte han meg at han er usikker på om han vil flytte allikevel. Jeg reagerte med ro, fortalte ham at jeg kunne skjønne det osv, men at jeg jo har lyst til at vi skal prøve.

Etter dette hadde vi en periode hvor han opptrådte ganske avvisende ovenfor meg: han tok ikke armene rundt meg når jeg klemte ham, vi hadde ikke sex osv. Jeg konfronterte ham med dette og sa at jeg følte meg avvist. Siden har han bedret seg når det gjelder kos, men vi har ikke hatt sex på nærmere 3 uker.

Dette er veldig annerledes enn det har vært, vi har iallefall pleid å ha sex 3-4 ganger i uka før. Når vi snakker om det sier han at han ikke blir skikkelig kåt lengre. Han sier også at han har hatt slike perioder før, da han var singel. Så han føler tydeligvis ikke at det er noe problem.

Jeg føler derimot det. Jeg føler at vi sklir fra hverandre nå. Vi kan sitte i samme rom uten å prate sammen, han sitter foran pc'en og jeg foran tv'en. Jeg føler ikke at han tar så mye initiativ til samtale.

Akkurat nå føler jeg at jeg er i villrede. Jeg har blitt i hans by over et år lengre enn jeg hadde tenkt, og det er pga. ham. Og han er ikke villig til å prøve engang! Han virker også uvillig til å være med meg når jeg drar til min hjemby - det er alltid et eller annet viktig som skjer i hans by.

Jeg føler at jeg har prøvd å ta dette opp - jeg har bl.a. prøvd å uttrykke min usikkerhet ang. flytting osv., men opplever at han ikke har så lyst til å prate. Det nærmer seg sommeren hvor det da blir aktuelt for meg å kjøpe leilighet i min by. Han snakker om å kjøpe leilighet i sin by.

Dette er jo helt motsatt av hva andre par driver med, og det har vi humoristisk kommentert begge to. Men ingen av oss er klare for å kjøpe noe sammen - det tror jeg ikke jeg hadde vært selv om vi ville bo i samme by heller.

Vi har nå vært sammen i litt over et år.

Som sagt, jeg føler at jeg har mye å tenke på, men klarer ikke å strukturere tankene mine. Burde vi være glade nok i hverandre til å kunne ofre bosted for hverandre uten å blunke? Er hans avstandstagen nå et tegn på at forelskelsen begynner å gå over - kanskje er det normalt med et stopp i sexlivet etter et år?

Jeg har prøvd å spørre han hva som skjer, og han sier at han synes det er vanskelig å tenke på fremtiden. Han forklarer vel noe av han avvisning der.

Hva ønsker så jeg? Jeg vet iallefall at jeg har lyst til å flytte. Men jeg har også veldig lyst til å være sammen med ham, for jeg føler at vi har en bra greie! Kanskje flyttet vi for tidlig sammen, kanskje har vi på en måte drept spenninga med å være så tett på hverandre hele tiden. Jeg vet ikke.

Hvis noen har noen synspunkter på dette hadde jeg vært veldig takknemlig! Jeg vet at det hele ikke er formulert som et konkret spørsmål, men hvis jeg skulle ha et så måtte det være:

hvordan vet man hva som er det riktige å gjøre???

[Gjest dirlum]

Det kan virke som det er viktigere for dere begge å bo i "deres" by enn å samarbeide. Det sier vel sitt..? Jeg tror jeg hadde flyttet tilbake til min by og sett om/hvor mye jeg savnet ham. Ett år er vel litt tidlig for å gå lei av sex, eller...?

[Tonette]

Jeg vil anbefale deg å flytte hjem til din by, med eller uten han.

Når dere har fått litt tid i fra hverandre, og fått savnet hverandre litt, så kan dere ta avgjørelsen om det er riktig å satse på hverandre eller ikke.

Kanskje er hans avvisende oppførsel for tiden et tegn på at han vet at du kommer til å flytte til din by, og at han vil være der han her, og at han ubevisst(eller bevisst) holder litt avstand til deg for at bruddet skal bli lettere å takle.

[Gjest hva man skal gjøre]

Jeg vil anbefale deg å flytte hjem til din by, med eller uten han.

Når dere har fått litt tid i fra hverandre, og fått savnet hverandre litt, så kan dere ta avgjørelsen om det er riktig å satse på hverandre eller ikke.

Kanskje er hans avvisende oppførsel for tiden et tegn på at han vet at du kommer til å flytte til din by, og at han vil være der han her, og at han ubevisst(eller bevisst) holder litt avstand til deg for at bruddet skal bli lettere å takle.

Takk for svar.

Ja, jeg har også tenkt i de baner - at han "forbereder" seg på et brudd. Kanskje gjør jeg det også selv, men på en annen side så synes jeg også han gir opp for lett.

Er jeg ikke verdt å flytte til en annen by for??

Ikke lett dette.

Nå har jeg iallefall bestemt meg for å kjøpe leilighet, jeg har fått et tilbud jeg ikke kan si nei til.

Så få vi se hvordan det går...

[Gjest hva man skal gjøre]

Det kan virke som det er viktigere for dere begge å bo i "deres" by enn å samarbeide. Det sier vel sitt..? Jeg tror jeg hadde flyttet tilbake til min by og sett om/hvor mye jeg savnet ham. Ett år er vel litt tidlig for å gå lei av sex, eller...?

Takk for svar.

Jeg har bestemt meg for å flytte. Men det føles så utilfredstillende å skulle "vente og se" hele tiden - føler at det egentlig er det vi har gjort hele veien!

Jeg er ikke lei av sex etter et år, så ja, synes nok det virker litt for tidlig.. Men det kan nok være det at vi er i en vanskelig situasjon nå, og at han distanserer seg.

[cerveza]

I forhoild blir ofte ting litt for nært og det er ikke alltid så lett å se utover og forbi hva saken er. Nok en grunn til at slike forum som dette er geniale

Er enig i det de andre sier her og glad du har bestemt deg for å flytte. Ikke fordi jeg mener det i et forhold er heldig å stå på krava og gjennomføre sine ønsker til enhver tid men fordi jeg ville vært skeptisk til hva han egentlig sitter med av følelser og engasjement til syvende og sist. At han etter et år kommuniserer mindre, ikke har lyst på sex etc høres skremmende ut.

Det kunne vel vært en ide å prøve å bo i din hjemby en stund kanskje nettopp fordi det betyr så mye for deg. Det er jo kun tiden som vil vise hvordan dette ville artet seg? Dermed syns jeg er rart at han ikke kan gå med på å flytte på seg. Men det er jo alltid skummelt med forandringer for enkelte..

Nå vet ikke jeg hvor langt det er imellom byene deres men det er vel alltids mulig å reise hjem på besøk for han osv...

Nei, samme hva masse lykke til. Kan jo være at ting går seg til men det hele virker litt underlig spør du meg...