Datteren min er sjalu på kjæresten min...

[Gjest ny konkurrent]

Hei, trenger råd og tips nå...

Tre og et halvt år etter at jeg ble skilt fra barnas far, har jeg fått meg kjæreste. (Har ikke hatt andre forhold i mellomtiden.) Han bor i nabobyen, så vi møtes for det meste i helgene og stort sett når barna er hos faren. Etterhvert har han begynt å komme på besøk når barna er hjemme også, ikke så veldig ofte, men av og til. Han har også overnattet her et par ganger.

Han har ikke barn selv, men virker oppriktig engasjert i ungene mine, bruker gjerne tid sammen med dem. Vi spiller spill sammen, ser på TV,

leser, lager mat, leker, drar i svømmehallen - sånne ting. 5-åringen min er kjempebegeistret for ham og gleder seg veldig til de gangene han skal komme, og de ser ut til å gå veldig godt sammen. Men ikke så enkelt med 8-åringen, dessverre...

Hun er litt småsjenert overfor ham, men det virker ikke som om hun misliker ham på noen måte. Hun laget julegave til ham på eget initiativ, hun ville ha ham til å skrive i venneboka hennes, de kan ha lange og gode samtaler sammen når det høver seg sånn. Hun pleier å gi meg kaffe på senga på søndag morgen, og sist han overnattet her, var det veldig viktig (fra hennes side) å understreke at HAN også måtte få, ellers ble det urettferdig.

Men hun er så sjalu!! Når han kommer, så "beleirer" hun meg tvert, skal sitte på fanget, ha all oppmerksomheten osv. Det har vi tatt hensyn til, og jeg har prøvd å gi henne litt ekstra oppmerksomhet når han er her. Ikke noe problem forsåvidt, siden lillesøster mer enn gjerne bruker tiden sin sammen med ham.

Det er bare det at det hjelper så lite! Uansett hvor mye oppmerksomhet jeg gir henne (og hvor lite jeg gir ham!) så klager hun f.eks over at hun ikke får ligge i sengen min (hvis han skal overnatte). Det hender de spør og får lov til det innimellom, men når han ikke er her, så er det ikke så viktig, for å si det sånn... Hun klager også over at de må legge seg så mye tidligere når han er her - noe som heller ikke er sant, de legger seg til vanlig tid uavhengig om jeg har besøk av ham/andre, eller ikke. Hun blir sur, trassig, masete og tverr...

Dessuten mener hun at når han er her så er jeg så SUR på henne. Og det kan jeg med hånda på hjertet si at ikke stemmer, jeg anstrenger meg virkelig for å komme henne i møte, og vi voksne er skjønt enige om at det er viktig at hun får den bekreftelsen hun tydelig trenger - at hun kommer FØRST.

Ellers kan jeg jo nevne at jeg bestandig (også før jeg traff ham) har vært bevisst på å gi ungene bekreftelse, vise og si at jeg er glad i dem og slike ting. Jeg har fortalt henne at hennes plass hos meg vil INGEN kunne ta, at jeg er glad i henne (og MEST glad i henne uansett hva som ellers skulle skje.

Storebroren snakket med henne her en dag, og spurte henne da om hvorfor hun ble slik når vi fikk besøk. Det kom da fram at hun var redd for at jeg skulle bli mer glad i ham enn i dem...

Det er nesten så jeg har vurdert å avslutte hele forholdet, men det syns jeg jo blir litt vel drastisk. Dessuten er jeg jo faktisk glad i ham! Vi har til og med snakket om å flytte sammen en gang i fremtiden, men det virker ikke særlig fristende slik saken står nå, for å si det sånn...

Har noen av dere erfaringer å dele? Hva gjør jeg feil? Hva gjør jeg riktig? Hva kan/bør jeg gjøre annerledes?

Håper dere kan gi meg litt av både tips, råd og oppmuntring...

[alwaysme]

Det er en ting som slår meg, men det er ikke sikkert det er slik det er.

Kanskje det startet med litt sjalusi, og at det har utviklet seg. Ho ser jo fort at hun har mer å gå på når han er der. At du er mer oppmerksom mot henne og det hun sier. (men jeg sier kanskje her)

Noen unger merjer meget fort når de får overtaket og kan spille på ting for å få mer oppmerksomhet.

Du må ikke finne på å la denne flotte mannen gå sin vei pga av dette. Han høres ut som en flott kar, det er ikke alle som klarer det der like fint, han deltar jo på mye flott sammen med dine barn. (dere gjør mer sammen med ungene enn vi får til, som mamma og pappa)

Kanskje du skal prøve en annen innfallsvinkel, og forsøke å sette en grense, når hun strekker strikken for langt.??

Skjønner det ikke er lett, har ikke mulighet til å sette meg helt inn i hvordan sånt kan være, for jeg bor sammen med barnas far, og har heller ikke skilte foreldre.

[Gjest ny konkurrent]

Det er en ting som slår meg, men det er ikke sikkert det er slik det er.

Kanskje det startet med litt sjalusi, og at det har utviklet seg. Ho ser jo fort at hun har mer å gå på når han er der. At du er mer oppmerksom mot henne og det hun sier. (men jeg sier kanskje her)

Noen unger merjer meget fort når de får overtaket og kan spille på ting for å få mer oppmerksomhet.

Du må ikke finne på å la denne flotte mannen gå sin vei pga av dette. Han høres ut som en flott kar, det er ikke alle som klarer det der like fint, han deltar jo på mye flott sammen med dine barn. (dere gjør mer sammen med ungene enn vi får til, som mamma og pappa)

Kanskje du skal prøve en annen innfallsvinkel, og forsøke å sette en grense, når hun strekker strikken for langt.??

Skjønner det ikke er lett, har ikke mulighet til å sette meg helt inn i hvordan sånt kan være, for jeg bor sammen med barnas far, og har heller ikke skilte foreldre.

Jeg har faktisk gjort meg samme tankene selv, men så er det jo dette med dårlig samvittighet pga. samlivsbruddet, dårlig forhold meg og faren imellom osv...

Du har ihvertfall rett i at hun kunne fått verre "stefar" (selv om vi ikke kaller ham for det foreløpig) å bryne seg på. Sett i lys av at han faktisk temmelig liten erfaring med barn, så gjør han en kjempegod jobb. Han er faktisk mer tilstede for ungene enn faren noengang var da vi bodde sammen.

Og han finnes ikke sjalu "tilbake", som enkelte kan være. Han er fullt og helt klar over at jeg er glsd i ham, og like fullt klar over at jeg må prioritere barna først.

Men jeg må si det er vanskelig å finne ut hva som er best å gjøre her. Vil definitivt ikke la henne "vinne" ved å avslute forholdet, samtidig som jeg ikke vil at ungen min skal være nødt til å ha det så vanskelig.

Ikke enkelt, dette her :-(

[Gjest ny konkurrent]

Ingen som har flere innspill?

[MillaMy]

Hei. Er litt i samme situasjon. Jeg føler meg også "beleiret" av barna når vi er sammen med min nye kjæreste. Jeg har valgt å ikke gi mer oppmerksomhet til barna når han er hos oss, men at det skal være som det pleier. Jeg ønsker at de med tid og stunder skal innse at han ikke er en konkurrent, men heller en som gjør vår familie enda bedre.

Han gjør meg lykkelig - noe som selvsagt også kommer barna til gode. Jeg forstår godt problemet ditt, men du må ikke finne på å gi opp lykken for at barna skal få det som de vil. Det kommer de garantert til å måtte slte med selv også, når de blir større, og skjønner hva de har fått deg til å gjøre.

Jeg tror at nye familier trenger TID. Det tar tid å venne seg til hverandre, og spesielt når det er flere involvert. Jeg tror vel også at det først er når man har hverdagen sammen at en "inntrenger" i familien vil føles som en naturlig del.

Lykke til!

[Gjest ny konkurrent]

Hei. Er litt i samme situasjon. Jeg føler meg også "beleiret" av barna når vi er sammen med min nye kjæreste. Jeg har valgt å ikke gi mer oppmerksomhet til barna når han er hos oss, men at det skal være som det pleier. Jeg ønsker at de med tid og stunder skal innse at han ikke er en konkurrent, men heller en som gjør vår familie enda bedre.

Han gjør meg lykkelig - noe som selvsagt også kommer barna til gode. Jeg forstår godt problemet ditt, men du må ikke finne på å gi opp lykken for at barna skal få det som de vil. Det kommer de garantert til å måtte slte med selv også, når de blir større, og skjønner hva de har fått deg til å gjøre.

Jeg tror at nye familier trenger TID. Det tar tid å venne seg til hverandre, og spesielt når det er flere involvert. Jeg tror vel også at det først er når man har hverdagen sammen at en "inntrenger" i familien vil føles som en naturlig del.

Lykke til!

Tusen takk for innspill!

Håper også det skal gå seg til, jeg tror han er bra for oss alle.

[amber sun]

Jeg syns MillaMy skrev et bra svar, og slutter meg bare til dette.

Selv om det er nærliggende å prøve å gjøre "alt mulig" for barna når de er der, så er det kanskje å gjøre en bjørnetjeneste. Det skal tross alt skapes et familieliv etterhvert, hvor ting er som i familier uten nye kjærester også.

Så selv om barna skal i første rekke, så bør en vel heller ikke forsøke for mye, for da merker kanskje barna at dette er en vanskelig situasjon, istedenfor at de blir vant med at sånn er den nye familiesituasjonen på en mer naturlig måte. :-)