Empati og vennskap

[TR23]

Hei!

Jeg er en gutt på 23 år. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal ordlegge meg, og er i tvil om dette heller er en henvendelse som burde vert sendt til en psykolog, men jeg håper at du som lege kanskje kan gi meg et råd.

Jeg har vert gjennom mye sykdom privat, som blandt annet en nyretransplantasjon i 95, men er nå så godt som frisk. Å jeg tror at på grunn av min lange sykdomshistorie så har jeg utviklet en god del empati over årene.

I løpet av 2006 utvidet vennekretsen min seg med en familie der jeg har fått veldig god kontakt med to stykker, mann og kone, som er rundt 30 år. De er helt supre. Rett å slett herlige mennesker!!! De har to helt fantastiske barn på 7 og 10 år.

Dattera på 10 år, jeg kaller henne Ida har gjort spesielt inntrykk på meg. Hun har fått diagnosen AD/HD, men det tror jeg bare er med på å gjøre henne til en helt utrolig nydelig jente på alle måter. Hun sjarmerer meg i senk med øyne du ikke har sett maken til. Jeg er veldig glad i barn, og er selv onkel til fem :-)

Så til problemet... om kveldene opplever jeg en slags redsel om at noe skal skje med noen av dem, kanskje spesielt Ida... Jeg har ingen slektskap til henne på noen måte, er rett å slett bare blitt veldig gode venner med henne å familien hennes. Hvorfor er jeg så redd for at noe skal skje med henne? Det er mer normalt at foreldre tenker sånn. Å jeg har ingen barn selv. Hun er 10 år så det har selvfølgelig ikke noe med romantiske følelser å gjøre. Hun har bare gått rett inn i hjertet mitt å jeg er blitt utrolig glad i henne å vi har en spesiell god kontakt i følge hennes mor. Jeg syns det er vondt at hun har fått diagnosen AD/HD, for jeg ser på henne at hun syns det er fælt selv. Jeg har så vondt av henne!

Hun har det kjempe fint hjemme, så det er ingen problemer sånn sett, å hun får naturligvis en kjempe flott oppfølging på lokal BUP... Mammaen hennes er gift med stefar og de har alle god kontakt og har det bra. Ida har ikke noe spesielt godt forhold til sin biologiske far, hun er der annenhver helg, så de har kontakt,men Ida har åpnet seg til meg og fortalt både om sin far, som for all del er snill med henne, men bryr seg kanskje ikke like mye alltid, om AD/HD'en, og om andre ting som opptar henne. Det syns jeg er fint, da føler jeg kanskje at jeg er der for henne når hun trenger å snakke med noen andre en sin mor. Jeg leser av og til for henne når jeg er der om kveldene når hun legger seg, og vi snakker om ting som opptar henne. Og hun sier ofte at hun er glad i meg. Noe som forteller om godheten i henne som tross alt bare er 10 år. Det syns jeg er fint :-)

Av og til treffer man mennesker som gjør stort inntrykk på deg. Og som man sier klikk sammen med med en gang. Men jeg lurer på om det er helt unormalt å bry seg for mye? Den familien er bare så gjestfrie, flotte og lette å bli glad i. Er overlykkelig over å ha møtt dem. Jeg har selv en god familie og mange venner, så det er liksom ikke det at dette med nye venner er noe nytt for meg.

Jeg skulle så gjerne passet på Ida hele tiden å levd livet for henne så hun slipper alt det vonde som kan skje... Er jeg blitt helt sprø som tenker sånn? Jeg har snakka med mammaen hennes, som jeg også har et herlig vennskap med, og hun sier at det er bare for at jeg er en flott person som bryr seg og er utrolig flink med barn. Det setter jeg pris på å høre,men jeg slår meg ikke helt til ro med det.

Dette ble litt tømming, å jeg vet ikke om du ser en problemstilling her, men jeg får rett og slett vondt i magen noen kvelder, der jeg tenker på Ida i tillegg til mine egne nevøer og nieser. Jeg tenker av og til i verste fall da, og grøsser på tanken om at noen kan gjøre dem vondt.

Jeg studerer sykepleie å har hatt en del psykologi å alt det der, å jeg ser på meg selv som psykisk stabil, men ville bare høre med en fagperson. Hva har du å si til meg? Bør jeg snakke med noen? en psykolog? Når jeg tenker med meg selv så kommer jeg alltid frem til at det er bare for at jeg er så utrolig glad i dem...

Du ser nok absolutt større problem i din jobb en dette, men jeg bare lurer rett å slett... Kan man være for glad i noen? Kan man føle for mye empati?

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese. Jeg forventer ikke en avhandling om hva jeg kan gjøre eller om det er noe å gjøre i det hele tatt! Jeg ville bare spørre... Men det er fint om du sier noe da :-)

Hilsen gutt 23 :-)

[Nina Lindstad, spesialist i allmennmedisin]

Svarer deg litt senere; skal rådføre meg litt med noen psykolog-kolleger. Dersom du ikke har hørt noe på 2 uker, kan du da sende meg en "reminder"?