Glatt ute og bikkja drar

[Gemini]

Gidder ikke forsvare meg på det du.

Vet meget godt at folk mener forskjellig ang. hundedressur. Skikkelige hundefolk også.

Skader på strupehodet og nakkesleng kan du nok se langt etter ved rykk i båndet.

Det er ikke dyremishandling for meg det jeg beskriver. Og jeg har min lærdom etter hundedressør på sitt 35 år eller noe.

Tror du en hund hadde dratt gang på gang hvis et rykk i båndet hadde vært så ille som du beskriver?

Nok om det, jeg har selv dressert de umuligste hunder og vet hva jeg mener om dressur.

Så får du bruke godbiter hver gang og la hunden bestemme farten.

Enig med deg jeg, og så tror jeg rett og slett at ikke EN metode funker perfekt for alle hunder.

Noen er svært selvstendige og strie av natur, mens andre er lettere å dressere og mer føyelige.

Masse ros og positive erfaringer må til uansett da

[Gjest Pontiac]

Enig med deg jeg, og så tror jeg rett og slett at ikke EN metode funker perfekt for alle hunder.

Noen er svært selvstendige og strie av natur, mens andre er lettere å dressere og mer føyelige.

Masse ros og positive erfaringer må til uansett da

Det er klart at ros og positiv tale mm. mm. skal være fast innhold i et dyrs liv.

Men, som du sier, noen er noe tyngre å dressere. "Min" dressør har tatt seg av hunder som har vært på kanten til avlivning og han har fått dreisen på dem.

Det er også forskjell på hunder, som du også sier, en snill og var liten krabat må kanskje dresseres helt anneledes og enklere og mykere enn en robust schafer for eksempel.

Jeg har dog tro på at for en del hunder så gjelder reglene til ulvene.

Du ser ikke alfa gi kjøttbein til de under for å få dem til å lyde flokken. Selv valper blir tatt hardt.

En må se ann hunden, men min generelle tro er at det er med hunder som med barn, de blir trygge og fornøyde med en sjef over seg og trygge grenser og regler.

Jeg mener også at godbiter skal de få, men å lyde og tjene sjefen skal gjøres av lyst, ikke fordi det vil vanke en godbit.

Men jeg er fullstendig klar over at det er meget delte meninger om dette emnet, bevares.

Det er med dette som med så meget annet, vi er forskjellige.

[Gemini]

Det er klart at ros og positiv tale mm. mm. skal være fast innhold i et dyrs liv.

Men, som du sier, noen er noe tyngre å dressere. "Min" dressør har tatt seg av hunder som har vært på kanten til avlivning og han har fått dreisen på dem.

Det er også forskjell på hunder, som du også sier, en snill og var liten krabat må kanskje dresseres helt anneledes og enklere og mykere enn en robust schafer for eksempel.

Jeg har dog tro på at for en del hunder så gjelder reglene til ulvene.

Du ser ikke alfa gi kjøttbein til de under for å få dem til å lyde flokken. Selv valper blir tatt hardt.

En må se ann hunden, men min generelle tro er at det er med hunder som med barn, de blir trygge og fornøyde med en sjef over seg og trygge grenser og regler.

Jeg mener også at godbiter skal de få, men å lyde og tjene sjefen skal gjøres av lyst, ikke fordi det vil vanke en godbit.

Men jeg er fullstendig klar over at det er meget delte meninger om dette emnet, bevares.

Det er med dette som med så meget annet, vi er forskjellige.

Dette med ulike hunder, selv innen samme rase og samme familie så jeg utrolig tydelig for få år siden.

Noen bekjente har to hunder av samme rase som oss (hovawart), og hundene kommer til og med fra samme oppdretter (men ikke samme kull eller samme foreldre etc.). Den ene var/er tøff og må få klare korreksjoner, men er samtidig utrolig arbeidssom og lærevillig, er bl.a. redningshund og går lydighetskonkurranser. Den andre var utrolig vanskelig å trene, lite arbeidslyst, og også veldig sky/forsiktig mm, og fungerte dårlig på treninger osv. Mulig at den ville ha fungert bedre med andre metoder, men uansett var dette en helt annen type hund å jobbe med. Den hadde ikke vært utsatt for noen som helst form for hard behandling eller noen traumer, men var som sagt bare en helt annen type hund/personlighet.

[Gjest Pontiac]

Dette med ulike hunder, selv innen samme rase og samme familie så jeg utrolig tydelig for få år siden.

Noen bekjente har to hunder av samme rase som oss (hovawart), og hundene kommer til og med fra samme oppdretter (men ikke samme kull eller samme foreldre etc.). Den ene var/er tøff og må få klare korreksjoner, men er samtidig utrolig arbeidssom og lærevillig, er bl.a. redningshund og går lydighetskonkurranser. Den andre var utrolig vanskelig å trene, lite arbeidslyst, og også veldig sky/forsiktig mm, og fungerte dårlig på treninger osv. Mulig at den ville ha fungert bedre med andre metoder, men uansett var dette en helt annen type hund å jobbe med. Den hadde ikke vært utsatt for noen som helst form for hard behandling eller noen traumer, men var som sagt bare en helt annen type hund/personlighet.

Skjønner hva du sier og er helt enig.

Hadde selv en over 40 kg. krabat en gang, forøvrig det nydeligste dyr du kan tenke deg.

Denne kom til meg som halvvoksen, helt udressert og var selvsakt sjefen i huset.

Tok mat fra talerknene til unga, dro som et lokmotiv, skulle drepe alt av hunder og katter osv. osv.

Den hadde den snilleste personlighet, men var så tøff psykisk at det nesten ikke var sant. (alle familiemedl. hans var politihunder, redningshunder osv. pga samme psyke og personlighet)

Når han kom til oss så så han ikke noen grunn til å gå nedover på rangstigen. Han hadde det helt greit der han var, og det var en kamp å få ham til å skjønne at hans lederstilling som hadde vart såpass lang tid nå var omme.

Det er klart at han, som elsker godter, hadde gjort, og gjorde, alt for godbiter.

Men han gjorde det gjerne der og da for å få det, det hadde ingen verdi når det var andre dyr han ville kverke eller annet interessant i nærheten.

Han måtte helt enkelt plasseres helt nederst på rangstigen igjen.

Det ble en flott hund, veldig snill som sakt, veldig sosial, dekk, sitt, stop etc. på kommando, fra stille, fra fart.

Men det kostet mye arbeid og forståelse for hundens psyke. Jeg leste mange bøker og trente hos meget gode trenere.

En av dem sa bak min rygg at det jammen ikke var rart om jeg ikke fikk ham til, for den var sterk mentalt.

Det gikk som sakt, og dyret ble det flotteste familiemedlem. Jeg har aldri hatt og vil aldri komme til å få en slik kamerat igjen.

Tingen her var å få hunden til å akseptere meg som sjef, og for å kunne fungere for fremtiden måtte han se på meg som leder og ville jobbe for meg med ekte glede og lyst, ikke for å få seg noe godt.

Vi har en hårete, snill og god krabat nå, en liten svært myk og forsiktig firbent venn.

Han kan ikke for alt i verden tas hard på noen måte, men er den typiske snille og gode lille saken som godt kan dresseres med godbiter.

Men han er også så myk en sjel at han med en gang han kom inn i huset gikk rett neders på rangstigen og som hele tiden følger matmor med øynene og er hengiven sin sjef uten at jeg har gjort nesten noe for å få ham dit.

Så hunder er foskjellige de, det har du helt rett i.

[Gemini]

Skjønner hva du sier og er helt enig.

Hadde selv en over 40 kg. krabat en gang, forøvrig det nydeligste dyr du kan tenke deg.

Denne kom til meg som halvvoksen, helt udressert og var selvsakt sjefen i huset.

Tok mat fra talerknene til unga, dro som et lokmotiv, skulle drepe alt av hunder og katter osv. osv.

Den hadde den snilleste personlighet, men var så tøff psykisk at det nesten ikke var sant. (alle familiemedl. hans var politihunder, redningshunder osv. pga samme psyke og personlighet)

Når han kom til oss så så han ikke noen grunn til å gå nedover på rangstigen. Han hadde det helt greit der han var, og det var en kamp å få ham til å skjønne at hans lederstilling som hadde vart såpass lang tid nå var omme.

Det er klart at han, som elsker godter, hadde gjort, og gjorde, alt for godbiter.

Men han gjorde det gjerne der og da for å få det, det hadde ingen verdi når det var andre dyr han ville kverke eller annet interessant i nærheten.

Han måtte helt enkelt plasseres helt nederst på rangstigen igjen.

Det ble en flott hund, veldig snill som sakt, veldig sosial, dekk, sitt, stop etc. på kommando, fra stille, fra fart.

Men det kostet mye arbeid og forståelse for hundens psyke. Jeg leste mange bøker og trente hos meget gode trenere.

En av dem sa bak min rygg at det jammen ikke var rart om jeg ikke fikk ham til, for den var sterk mentalt.

Det gikk som sakt, og dyret ble det flotteste familiemedlem. Jeg har aldri hatt og vil aldri komme til å få en slik kamerat igjen.

Tingen her var å få hunden til å akseptere meg som sjef, og for å kunne fungere for fremtiden måtte han se på meg som leder og ville jobbe for meg med ekte glede og lyst, ikke for å få seg noe godt.

Vi har en hårete, snill og god krabat nå, en liten svært myk og forsiktig firbent venn.

Han kan ikke for alt i verden tas hard på noen måte, men er den typiske snille og gode lille saken som godt kan dresseres med godbiter.

Men han er også så myk en sjel at han med en gang han kom inn i huset gikk rett neders på rangstigen og som hele tiden følger matmor med øynene og er hengiven sin sjef uten at jeg har gjort nesten noe for å få ham dit.

Så hunder er foskjellige de, det har du helt rett i.

Så morsomt å høre om!

Hunden vår skulle være "midt på treet" sterk i psyken, og var nok også det i sitt kull, men kullet var/er utrolig sterkt. Oppdretter, som er veldig erfaren med rasen, ikke bare fra egne kull, men genuin interesse for utvikling av rasen, og som følger den i internasjonal sammenheng (raseforening i andre europeiske land osv.), så at dette var det sterkeste kullet hun noen gang hadde sett.

Bl.a. opplevde hun da de ennå bodde hjemme hos henne som valper at disse turte å utforske hagen (dette var på sommeren) - på EGEN hånd, ikke bare i flokk som andre valper normalt ville gjøre.

Og da vi fikk vår hjem var det ikke bare-bare å få den til å følge oss, den var ikke redd for å bli forlatt som valper naturlig er. Den stakk heller under huset (som sto på en form for påler) for å jage en katt, selv om vi hadde forsvunnet ut av synsfeltet dens. Som 9-10 uker gammel valp!

Men vi - og særlig mannen min - har jobbet masse med hunden, både i lydighet og ikke minst i brukshund-sammenheng, og har etter hvert fått fram en veldig fin hund. Men fortsatt trenger den absolutt sine doser trening for å være grei å ha med å gjøre. Nå som vi begge er syke, og mannen min ikke har fått trent på noen dager, så merker vi med en gang at hunden er mer gira og trenger mer stimuli, hovedsaklig mentaltrening i kombinasjon med fysisk trening, som spor/søk eller annet. Hunden er absolutt snill og god altså, men bare mindre rolig enn hva den normalt er med mer passende doser trening

[Gjest Pontiac]

Så morsomt å høre om!

Hunden vår skulle være "midt på treet" sterk i psyken, og var nok også det i sitt kull, men kullet var/er utrolig sterkt. Oppdretter, som er veldig erfaren med rasen, ikke bare fra egne kull, men genuin interesse for utvikling av rasen, og som følger den i internasjonal sammenheng (raseforening i andre europeiske land osv.), så at dette var det sterkeste kullet hun noen gang hadde sett.

Bl.a. opplevde hun da de ennå bodde hjemme hos henne som valper at disse turte å utforske hagen (dette var på sommeren) - på EGEN hånd, ikke bare i flokk som andre valper normalt ville gjøre.

Og da vi fikk vår hjem var det ikke bare-bare å få den til å følge oss, den var ikke redd for å bli forlatt som valper naturlig er. Den stakk heller under huset (som sto på en form for påler) for å jage en katt, selv om vi hadde forsvunnet ut av synsfeltet dens. Som 9-10 uker gammel valp!

Men vi - og særlig mannen min - har jobbet masse med hunden, både i lydighet og ikke minst i brukshund-sammenheng, og har etter hvert fått fram en veldig fin hund. Men fortsatt trenger den absolutt sine doser trening for å være grei å ha med å gjøre. Nå som vi begge er syke, og mannen min ikke har fått trent på noen dager, så merker vi med en gang at hunden er mer gira og trenger mer stimuli, hovedsaklig mentaltrening i kombinasjon med fysisk trening, som spor/søk eller annet. Hunden er absolutt snill og god altså, men bare mindre rolig enn hva den normalt er med mer passende doser trening

Det er morro og interessant å høre om slike historier som din.

Og jeg synes jeg kan se for meg en hyper og blid krabat som småspretter fordi den ikke har fått dosene sin av mosjon, mentaltrening og stimuli *ler*

Det er ikke like greit å følge opp alltid om en er syk, har mye å gjøre etc. Det er helt menneskelig det.

God bedring til dere da i allefall

[Gemini]

Det er morro og interessant å høre om slike historier som din.

Og jeg synes jeg kan se for meg en hyper og blid krabat som småspretter fordi den ikke har fått dosene sin av mosjon, mentaltrening og stimuli *ler*

Det er ikke like greit å følge opp alltid om en er syk, har mye å gjøre etc. Det er helt menneskelig det.

God bedring til dere da i allefall

Takk for det!

Mesteparten av tiden - selv nå disse dagene - er han rolig inne altså, men "girer" litt lettere enn til vanlig.

Men vi finner små oppgaver til han og får i alle fall aktivisert han litt, og vet av erfaring at det går greit, så lenge det bare er snakk om kortvarig sykdom.

[amber sun]

Skjønner hva du sier og er helt enig.

Hadde selv en over 40 kg. krabat en gang, forøvrig det nydeligste dyr du kan tenke deg.

Denne kom til meg som halvvoksen, helt udressert og var selvsakt sjefen i huset.

Tok mat fra talerknene til unga, dro som et lokmotiv, skulle drepe alt av hunder og katter osv. osv.

Den hadde den snilleste personlighet, men var så tøff psykisk at det nesten ikke var sant. (alle familiemedl. hans var politihunder, redningshunder osv. pga samme psyke og personlighet)

Når han kom til oss så så han ikke noen grunn til å gå nedover på rangstigen. Han hadde det helt greit der han var, og det var en kamp å få ham til å skjønne at hans lederstilling som hadde vart såpass lang tid nå var omme.

Det er klart at han, som elsker godter, hadde gjort, og gjorde, alt for godbiter.

Men han gjorde det gjerne der og da for å få det, det hadde ingen verdi når det var andre dyr han ville kverke eller annet interessant i nærheten.

Han måtte helt enkelt plasseres helt nederst på rangstigen igjen.

Det ble en flott hund, veldig snill som sakt, veldig sosial, dekk, sitt, stop etc. på kommando, fra stille, fra fart.

Men det kostet mye arbeid og forståelse for hundens psyke. Jeg leste mange bøker og trente hos meget gode trenere.

En av dem sa bak min rygg at det jammen ikke var rart om jeg ikke fikk ham til, for den var sterk mentalt.

Det gikk som sakt, og dyret ble det flotteste familiemedlem. Jeg har aldri hatt og vil aldri komme til å få en slik kamerat igjen.

Tingen her var å få hunden til å akseptere meg som sjef, og for å kunne fungere for fremtiden måtte han se på meg som leder og ville jobbe for meg med ekte glede og lyst, ikke for å få seg noe godt.

Vi har en hårete, snill og god krabat nå, en liten svært myk og forsiktig firbent venn.

Han kan ikke for alt i verden tas hard på noen måte, men er den typiske snille og gode lille saken som godt kan dresseres med godbiter.

Men han er også så myk en sjel at han med en gang han kom inn i huset gikk rett neders på rangstigen og som hele tiden følger matmor med øynene og er hengiven sin sjef uten at jeg har gjort nesten noe for å få ham dit.

Så hunder er foskjellige de, det har du helt rett i.

Jeg syns du skriver bra og fornuftig jeg, Pontiac.

[amber sun]

Et triks er å snu når hunden trekker. Så snu igjen, og igjen, og igjen.....

Hunden blir forvirret og vet ikke hvor den skal gå og følger mye bedre med på deg som leder. Den roer seg ned og drar ikke så mye.

Men selvsagt virker ikke dette trikset uten mange repitisjoner over lengre tid. En liten godbit i hånden får også hunden til å la være å trekke.

Det der har jeg prøvd og. Over tid, gjentatte ganger med repetisjoner, og over lang tid.

Men det funket ikke hos oss, selv om han ble bedre et par turer så var det snart på an igjen med å dra i båndet.

Noen sier at en må være tålmodig og at det ikke går første gangen, men når det samme gjentar seg etter måneder med samme reaksjon fra den som går tur med hunden, og det ikke nytter, så vil jeg ikke si at det er noe som alltid funker.

Det går nok med noen hunder ,men ikke med alle. :_)

[Gjest MiaMariaa]

Gidder ikke forsvare meg på det du.

Vet meget godt at folk mener forskjellig ang. hundedressur. Skikkelige hundefolk også.

Skader på strupehodet og nakkesleng kan du nok se langt etter ved rykk i båndet.

Det er ikke dyremishandling for meg det jeg beskriver. Og jeg har min lærdom etter hundedressør på sitt 35 år eller noe.

Tror du en hund hadde dratt gang på gang hvis et rykk i båndet hadde vært så ille som du beskriver?

Nok om det, jeg har selv dressert de umuligste hunder og vet hva jeg mener om dressur.

Så får du bruke godbiter hver gang og la hunden bestemme farten.

"Skader på strupehodet og nakkesleng kan du nok se langt etter ved rykk i båndet".

Det er feil. Du kan selvsagt skade hunden ved å rykke for hardt.

http://groups.google.it/group/no.alt.hunder/tree/browse_frm/month/2001-10?hl=it&_done=%2Fgroup%2Fno.alt.hunder%2Fbrowse_frm%2Fmonth%2F2001-10%3Fhl%3Dit%26&hl=it

http://home.no.net/makanda/lederskap.htm

[citygirl]

Hei du:-) Jeg er vokst opp med og har fortsatt masse bikkjer, fra valper til omplasserte "vanskelige" voksne - alt fra småtasser til store rottweilerhanner.

Hvordan lære hunden til å ikke trekke? Ganske enkelt ved å aldri la den trekke! Hver gang hunden din trekker deg - får den komme fortere fram. Med andre ord - den premieres for sin adferd - den kontrollerer deg. Hvordan løse?

Hver eneste gang båndet blir strammere enn du trives med - stans og si "nei" med bestemt stemme. Bli stående helt til hunden slakker båndet og snur sin oppmerksomhet mot deg. Da kan du rose + evt gi godbit. Hvis bikkja er helt ellevill og ikke slakker - SNU og gå den andre veien. Dette må du konsekvent gjøre HVER ENESTE gang bikkja drar. Det kan bli noen slitsomme (og korte!) turer i starten, men ganske fort skjønner bikkja den ikke har noe å tjene på å trekke deg, og den slakker tempo hver gang båndet strammer.

Jeg har svært liten tro på å nøkke i båndet og herje med bikkjer som trekker. Bikkja vil finne seg i den mishandlinga og fortsette å trekke fordi den gjerne fortsatt får viljen sin.

Dessuten bør du kjøpe deg brodder som flere under her nevner. Gjerne egen sko med innsatte brodder (solide joggesko kan broddes i spesielle skobutikker for noen få hundrelapper) De synes jeg fungerer bedre enn sånne "ta-på" -brodder.

[Gjest Pontiac]

Jeg syns du skriver bra og fornuftig jeg, Pontiac.

Takker for det amber sun

[Gjest Pontiac]

"Skader på strupehodet og nakkesleng kan du nok se langt etter ved rykk i båndet".

Det er feil. Du kan selvsagt skade hunden ved å rykke for hardt.

http://groups.google.it/group/no.alt.hunder/tree/browse_frm/month/2001-10?hl=it&_done=%2Fgroup%2Fno.alt.hunder%2Fbrowse_frm%2Fmonth%2F2001-10%3Fhl%3Dit%26&hl=it

http://home.no.net/makanda/lederskap.htm

Joda, alt KAN skje her i verden.

Men jeg må innrømme at jeg har til gode å høre om noen som har røska hue ta bikkja si på den måten, alle år med hund til tross.

Men jeg tar det jo som en selvfølge at folk ser forskjell på en dvergpuddel og en St. Bernard når det gjelder fysisk avstraffelse/dressur.

Har man problemer med å se forskjell på behandling av en to kilos hund og en 40 kilos så bør man helt klart få seg noen reale timer hos en erfaren dressør før man begynner på det selv hjemme.