min vei til hjelpen (langt)

[Gjest minnien]

Nå er det flere mnd siden jeg var her sist...internetten vår hjemme har vært ue av drift, og på skolen får jeg lixom aldri anledning til å gå inn her. Kjipe greier....nå sitter jeg på bibiloteket, endelig tid og ro...MYE har skjedd...altfor mye...spesielt de siste ukene.

Husker ikke helt hvor jeg var i sykdommen sist jeg skrev her inne, det var vel i februar eller noe tipper jeg...

Det var da jeg begynte hos psykolog. Det hjalp lite i begynnelsen, fikk ikke den kontakten med psykologen som kunne få meg til å betro meg fullstendig til henne. Ble bare sykere, hadde noen gode perioder som stadig ble etterfulgt av tilbakefall som fullstendig tok knekken på meg. Ble hengendes etter på skolen, kranglet SYKT hjemme og isolerte meg fra en del av vennene mine. Fotballsparkingen gikk dårlig, den som betyr så mye for meg.

Folk kommenterte at jeg var blitt tynnere, men jeg trodde ikke på dem. Hvorfor skulle jeg??

I påsken var jeg og mamma hos slekten hennes i Trøndelag. Vet ikke hvorfor, men jeg klarte nesten ikke å spise noe de dagene vi var der. Hadde ikke veid meg på lenge, ante ikke hvor tung jeg var. Fant en vekt på badet til onkelen min, fikk sjokk...jeg hadde gått ned!!! Først ble jeg veldig glad, så ble jeg sinnsykt redd. Så meg i speilet, og den kroppen jeg vanligvis så var helt forandret. Hoftebena stakk ut som noen pinner på sidene, og armene vare tynne og hengslete. Trodde jeg skulle bli glad, det var jo dette jeg hadde ønsket meg i såååå lang tid!!

Likevel klarte jeg ikke å spise mer, litt grønnsaker hver dag og mye vann. Klarte ikke trene, fotballskoene ble liggende på hylla selv når vi var kommet hjem. Klarte bare ikke, orket ikke...på skolen var det viktige prøver. orket ikke dem heller, skulket bare...fant frem et fotoalbum i skuffen på stua. Mange morsommme bilder...bl.a jeg og venninna mi på skitur, jeg og pappa som grillet i hagen, meg og fotballlaget på Norway-cup...meg....smilende, glad, ...og normal.

Jeg begynte å gråte, savnet den tiden jeg kunne glede meg over livet, over maten jeg spiste, over hvordan jeg så ut. Jeg har aldri vært overvektig. Hvilke gleder hadde jeg av å være undervektig?? Av å være slapp på trening, på skolen, deprimert, gretten, sta, kranglete, sliten, trøtt, blek og TYNN???

Ikke mange....ikke noen i det hele tatt faktisk...et lys gikk opp for meg,: HVA HAR JEG GJORT MOT MEG SELV??

Likevel klarte jeg ikke spise stort mer. Jeg måtte ha hjelp, og den hjelpen skulle ikke være enkel å få. Aldri har jeg trodd om meg selv at jeg skulle SØKE hjelp på den måten jeg har gjort de siste ukene...HJELP vare det siste jeg ville ha. Mamma og pappa støttet meg fullt ut, det hjalp sinnsykt å få snakket ordentlig ut med dem i stedet for å krangle som vi pleide...det var umulig å få dem til å forstå hvordan jeg følte, tenkte og i det hele tatt hadde det inni meg, men de skjønte jeg hadde det vondt, og de skjønte at jeg ville ha hjelp.

Vi ringte til legen min, fikk time og alt. Neida, det var nok ikke mye jeg han kunne gjøre, de hadde så mange "slike pasienter" for tiden, og jeg var ikke "syk" nok, måtte stille meg på en venteliste...gjode det...en uke gikk, og bare på den uken gikk jeg ned 3 kg...mamma bestilte time hos en privatlege, det kostet flesk og vi er ikke noe rik, men det måtte til....han fikk ordnet det slik at jeg skulle innlegges, men også her var det rett på en venteliste. Dagene gikk...tanken på at jeg ikke var "syk nok" var helt utrolig. Jeg MÅTTE ha hjelp...og det NÅ...

Derfor sluttet jeg å spise helt, drakk heller nesten ikke noe. Jeg skulle bli syk nok!!!!

Mamma fikk meg til legen atter en gang, enda en nye en. Han kastet et snart blikk på meg da jeg kom inn, spurte hvor mye jeg hadde gått ned og kjente på armen min og ringte til sykehuset. "Du blir innlagt i kveld" sa han.

Rett på akutten med meg, var visst helt uttørket og pulsen var farlig lav.

Hørte legen si til pappa på venterommet at hadde det det gått noen dager til hadde det vært ute med meg...

Fortsatt hadde de ikke plass til meg noen steder på sykehuset, så jeg ble slengt inn på nyreavdelingen så lenge, fikk intravenøst (sukkervann) og noen sykepleiere som skulle passe på meg. Ble liggende der i 5 dager. Etter mange tårevåte diskusjoner mellom mamma/pappa og legene på sykehuset, fant de endelig en plass til meg der jeg kunne får den hjelpen jeg virkelig trengte.

Det var i går. Nå er jeg hjemme på permisjon, skal begynne behandlingen på mandag. Da blir jeg liggendes inne på sykehuset i rundt en måneds tid, med full oppfølging både fra psykiater, ernæringsfysolog, fysioterapeut, leger og sykepleiere. Et skreddersydd "team" for meg, som skal få MEG frisk igjen...endelig...

Nå sitter jeg her på bibloteket, skal hjem å pakke snart, må bare låne medmeg noen bøker sånn at jeg har noe å lese på på sykehuset. Ukene foran meg blir nok knallharde, men jeg VET at jeg kan klare det, for jeg VIL bli frisk, jeg KREVER livet mitt tilbake...fra meg selv...og jeg har den støtten jeg trenger, både fra venner og familie. En rar følelse...en god men samtidig veldig rar følelse...

Vet ikke om noen har orket å lese alt dette, takker de som har gjort det...hadde vært hyggelig med en tilbakemelding eller to, men jeg forventer det selvsagt ikke. Er det noen her som har vært innlagt (det er det helt sikkert), som kan fortelle meg hvordan det er?? Hva som skjer liksom?? Vet litt, men ikke så mye...

Ellers håper jeg dette innlegget kan hjelpe andre til å søke den hjelpen de trenger, enten det bare er å snakke med noen, eller proff. hjelp...INGEN blir iallefall frisk av å holde alt inni seg, og ALLE vil bli frisk...innerst inne...

Hilser spesielt til "svak", håper det gåt bra med deg...har tenkt mye på deg. Hilser også til alle andre jeg har snakket med her inne tidligere. Får nok ikke så altfor mange anledninger til å være her, med mindre de har internett jeg kan bruke på sykehuset..ønsker iallefall ALLE lykke til!!!

klemmer,

minnien

[Gjest Svak]

Hei!!

å..er så glad for å høre fra deg..livstegn...har vært så bekymret for deg..lurt på hvor du har blitt av..

derfor ble jeg jo så glad for å se nicket ditt..men etter noen linjer så forsto jeg hvorfor og at du ikke har hatt det så bra...

er så inderlig glad for at du får hjelp..la høre fra deg, hvordan det går..

skjønner at det er skummelt..innleggelse, men det må jo til for at du skal bli frisk..

hvordan det direkte går med meg vil jeg ikke at du skal tenke på så mye for tiden..bare bruk tiden til å bli frisk

håper det går bra..tenker mye på deg

håper du får tilgang til mail/internett (eller meldinger?)

STOR klem fra

[kanskje]

Et kjempe fint innlegg!!!!

Tirst at du ha måtte kjempe så hardtfår å få den hjelpen du nå kommer til å få.

Har selv vært innlagt på ungdomsposten på Haukeland i Bergen.

Mail meg på:[email protected], viss du vil!!!!

Lykke til!!!!

Du vil nok merke at det er veldig annerledes de første dagene, men du kommer inn i det etter hvert, så det går nok bra.

Var på lukket avdeling, skal kanskje du og??

Alt skjer til faste tider hver dag, lørdag som mandag.

De som ikke likte å sitte sammen med de andre når det var måltider, fikk med seg personalet på et annet rom, hvor en kunne sitte der og spise.Det gjorde jeg, og det føltes så ikke så stressende som når alle andre satt rundt og lurte gjerne på: hvorfor spiser hun aldri, osv.........

Jeg hadde to kontakter(miljøterapauter) som jeg hovedsaklig skulle forholde meg til.

Nå de ikke var der, var det andre som "var" med meg.

Alle hadde 1 egen person som var kontak, og som en kunne snakke med og ta kontakt med hele tiden viss det var noe en lurte på, og skulle hjelpe en å legge det til rette slik at en hadde det best mulig og trivdes.

Det er nok litt forskjellig fra sted til sted, men håper for all del at du får den hjelpen du trenger.

Og det vil du nok få!!

Stooor klem fra

[Emiliy]

Hei!!

å..er så glad for å høre fra deg..livstegn...har vært så bekymret for deg..lurt på hvor du har blitt av..

derfor ble jeg jo så glad for å se nicket ditt..men etter noen linjer så forsto jeg hvorfor og at du ikke har hatt det så bra...

er så inderlig glad for at du får hjelp..la høre fra deg, hvordan det går..

skjønner at det er skummelt..innleggelse, men det må jo til for at du skal bli frisk..

hvordan det direkte går med meg vil jeg ikke at du skal tenke på så mye for tiden..bare bruk tiden til å bli frisk

håper det går bra..tenker mye på deg

håper du får tilgang til mail/internett (eller meldinger?)

STOR klem fra

Ville bare si at jeg er glad for at du endelig får hjelp. Det var bare synd at det måtte gå så langt, før du fikk den....

Håper det vil gå bedre for deg nå. Det blir nok ikke lett, men tenk på at du kan få det godt på lang sikt.

Hadde vært fint å høre hvordan det går med deg og håper du skriver her så fort du har muligheten. I mellomtiden vil jeg bare si: ta vare på deg selv, for det fortjener du! Lykke til

Mange varme klemmer fra

[Gjest engelen]

Kjærer vennen!

Vet ikke helt hva jeg skal si etter å ha lest innlegget ditt, er bare så utrolig glad for at du har fått profesjonell hjelp, endelig!! Håper virkelig det kan hjelpe deg til å bli bedre. Du er heldig som har foreldrene dine som støtter deg fullt ut! de er glade i deg, og vil kun ditt beste!

Jeg har aldir vært inlagt på psyk avdeling, har bare ei vennine som er det nå. Eller hun er hjemme nå i helga:)

Kjemp for å få livet tilbake, tror du kommer til å klare det, med den viljen du har! Og husk at det er mennesker rundt deg som er gla i deg, og støtter deg 100%

kjempegla i deg!

*klemmer* fra

[Lost]

Så glad for å høre at du endelig for orntlig hjelp!!Men trist det måtte gå så langt før du endelig fikk den...Men..Bedre sent enn aldri som de sier!!

Fortsett å stå på på veien tilbake til livet ditt!!til friheten!!Det blir nok tøft,men er det noen som klarer det så må det være nettopp deg!!!=)

Stå på og kjemp!!Lykke til!!!

*klemz*

[Nedia]

kjære deg!

vil bare gi deg en stooooor og god klem. Det er så godt å lese at du får orntlig hjelp, og at du er villig til å ta i mot. Bruk de rundt deg, jeg vet at du skal klare å bli frisk. Bare ta tiden til hjelp. Ønsker deg all den lykke til som finnes...!

stooooor klem i fra ho

[forbrenner]

jeg har vært innlagt 2 ganger( i 4 og 6 månder)

det er tøft,men du ønsker å bli frisk så stå på,du kan ikke nå toppen av fjellet med en slett vei...

er kanskje veldig negativ til min innleggelse som kommer på mandag den 7 mai,men jeg synes ikke jeg trenger innleggelsen,vil ta av meg...men jeg vil bli frisk,helt klart!er bare uenig i at jeg er tynn som de påstår....har vært så kalt "syk" i 3 år til høsten...har anorexi og depresjoner som er kommet med anorexien(tar anti-deppresiv)

vet ikke hva du skal vente deg det er forskjellig fra sted til sted,og person til person...har ei vennine som jeg møtte ved første innleggelse og hun er nå frisk fra anorexien og har det kjempe bra!

stå på,du fortjener å ha det bra!

tenker på deg

*klem*

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære minnien! Takk for noen alvorlige ord som viser hvor tøff virkligheten kan være for mange som sliter og lider slik du gjør det. Det er en evig kamp på alle områder. Er glad for at du nå endelig skal få den hjelpen du er i behov av. Du ønskes all kraft, mot, vilje, tålmodighet på den veien du nå starter for en positiv forandring . Lykke til!

[Gjest suselusa]

KJære minnien,

Jeg vil bare si tusen takk for at du skrev det innlegget her på DoL, det var akkurat det jeg trengte å lese nå, en som var motivert og en som endelig hadde blitt tatt hånd om. Det er så leit at det måtte gå så langt, men det virker som om du har et sterkt håp, og det er det viktigste på veien til å bli risk. Jeg tror du skal klare dette, og jeg ønsker deg all mulig lykke til i tiden fremover. Det blir sikkert hardt, men ikke gi opp, you can do it!

Stor klem,