Jada, dette kan jo gå bra

[Gjest halloiluken_2007]

Anger. Et ord som er kjipt og som man kanskje ikke helt liker. Men i dette ordet ligger det mye tenking bak. Når man tenker på anger tenker man kanskje ofte dette: Man vet ikke hva man har før man har mistet det. Det var dette som slo meg inn først.

Kanskje dere vil høre litt mer om dette?

Jeg har vært kjempeheldig. Så heldig at jeg ikke har skjønt det før i den siste tiden. Siden jeg skriver dette innlegget i kategorien "Samliv" har vel noen av dere allerede forstått hva resten vil handle om.

Jeg flyttet hjemmefra for å gå på skole et annet sted. Det var en hard kamp men jeg sto på mitt og greide det. Her møtte jeg en fantastisk jente. Siden jeg ikke har vært sammen med andre enn henne så var det mye jeg var kjempe usikker på. Er 26 nå og var 24 da jeg ble sammen med henne. Bare for å nevne det, jeg er ingen drittsekk. Jeg er snill i bunn og grunn men har slitt veldig med en ting: sjalusi. Dette er drepen for alle typer forhold. Jeg vil ikke være sjalu. Jeg vil ha det fint.

Første gangen jeg og henne ble sammen var bare fantastisk. Alt stemte men så var det denne eksen hennes + min evne til å blåse opp ting. Det ble brudd sommeren 2005. Veldig kjipt for det var jeg som gjorde det og angret som en hund etter det. Men jeg vet at jeg elsker henne. Høsten 2005 var en turbulent tid, men jeg var fremdeles ikke moden. Sjalusien var der og jeg hadde egne problemer som å være redd for å bli alene og redd for fremtiden. Julen 2005 var vi sammen og i januar 2006 begynte ting å skje mellom oss. Etter noen måneder snakket hun om forlovelse og der ble jeg litt redd. Dessuten hadde jeg enda ikke jobbet med mine problemer som jeg utrolig godt visste hva var for noe men som jeg ikke kom ut av (sjalusi). Så begynte jeg å jobbe med det men det gikk dårlig å få det ut i praksis. Jeg var livredd for å miste henne og gjorde mye dumt. Der og da mistet jeg henne fordi dumme meg slo opp med henne igjen. Denne gangen skulle eksen og noen venner av han komme hit og de skulle stå på ski. Fullstendig uakseptabelt for meg en gang. Føe vi skulle hjem for sommeren hang vi mye sammen og hadde sex selv om vi ikke var sammen. Jeg var bitter men skjønte ikkepå hva. Jeg kom hjem og hun dro hjem. Hele sommeren som har vært var jeg livredd for å høre at hun hadde funnet seg en annen og derfor hadde jeg sporadisk kontakt med henne. Vel etter sommeren trodde jeg at ting ville komme til det bedre men den gang ei. Hun ville ikke treffe meg men kunne snakke med meg over msn. Dessuten gikk det rykter om en annen gutt. For meg var det ekstra tungt fordi vi bor veldig nær hverandre og jeg så den gutten og innvendig ble jeg knust. Så kom tankene om at dette hadde jeg lagt opp til selv og jeg prøvde å bli en "helgen" ved å tenke: håper hun får det fint med han. Men jeg elsket henne enda. Vi går i samme klasse men likevel holdt jeg ikke kontakten med henne der. Overså henne og det der. Men vondt var det fordi jeg hadde lyst til å holde rundt henne.

Så begynte ting å skje. Jeg var lei av hele situasjonen og tok kontakt med henne for å prate ut. Hun så ikke meningen med det men kom likevel. Jeg snakket med henne på mitt rom og klarte ikke å la være å ikke ta på henne. Den kvelden gav hun meg kake og jeg var i skyene og trodde at dette ville endre seg. Men den gang ei, verre storm var i vente. Hun gikk mer med den gutten og jeg fikk for første gangen oppleve depresjonen på kroppen. Det ble så ille at en kveld dro jeg på legevakta og snakket med en lege og fikk nerveberoligende. Disse pillene var for meg da rene lykken. Jeg mistet alle følelser, begynte å gi faen i ting og merkelig nok fikk jeg bedre eksamenskarakterer enn noensinne. Men i den perioden gikk vi sammen, leste sammen på skolen og trente sammen. Jeg var da i en såkalt "transe-periode" og var som en kropp uten følelser. Det var deilig, følte at jeg hadde kontroll men visste innerst inne at dette var lånt tid. Pillene ville ta slutt og hva ville skje da? I desember hadde vi mye kontakt men jeg visste om den andre gutten og hun fortalte meg selv om han, at hun skulle på ball med han. Jeg begynte å forberede meg på alt. ALT!

Vi gav hverandre julekalender med pakker og det var hyggelig. Den dagen jeg skulle reise hjem (jeg dro en uke tidligere enn de andre) ville hun ikke at jeg skulle dra. Men jeg visste at jeg måtte bort. Jeg ville hjem til min mor og bli skjemt ut av henne. Eneste personen i verden som gir meg ubetinget kjærlighet. Jeg var så desperat etter å dra at jeg dro grytidlig. Vel hjemme begynte bearbeidingen av alt. Jeg begynte å gjøre meg klar for at hun hadde funnet seg en annen og hvordan jeg skulle takle det. Hjemme gikk jeg mye sammen med venner og fant på ting med bestekompisen min. Men jeg og jenta hadde kontakt. På nyttårsaften ønsket vi hverandre et godt nytt år. Hun ønsket seg gullfisk og jeg gav henne et lite akvarium i gave og hun gav meg også en kjempefin gave. Jeg tenkte at jeg hatet henne ikke og ville bare at hun skulle ha det godt. Det var deilig for min sjel og se henne smile da hun fikk gaven.

Vi avtalte å reise sammen hit. Allerede på bussen skjønte jeg at vi ikke var ferdige med hverandre. Stadig klyping og kiling (hun er 23 og jeg 26). Men jeg var redd. Redd for at jeg ville bli forelsket igjen, eller det er feil å si, var heller redd for at følelsene skulle blusse opp igjen. Jeg er veldg lidenskapelig og dessuten tro. Er det en jente jeg er sammen med så er andre jente tabu. Og jeg vet at jeg ikke vil bli utro! Vel, hjemme hadde vi kommet en uke før de andre og vi spiste sammen og shoppet. Men vi overnattet hos hverandre også og hadde intime opplevelser, sex hadde vi ikke da. Jeg var redd for at noe kunne skje så jeg var litt distansert. Etter dette begynte vi igjen å trene sammen og dra på skolen sammen. Dette var ståa for en måned siden.

Til idag har det skjedd veldig mye. Hun fortalte meg en kveld hjemme hos meg at den gutten som hun hadde vært på ball med at han hadde spurt henne men hun sa nei. Det klarte jeg å akseptere da men så kom han hit for å være her en uke på grunn av kurs og jeg ble engstelig. Jeg tenkte at "lurer hun meg?" eller "har hun begge på vent?". Etter en liten periode tok vi dette opp og hun sa at de bare var venner og at han hadde sagt at han visste at hun ikke var forelsket i henne men at han var glad for at de var venner. Vel, jeg fikk høre det og ble litt mer sikker på henne. Av ren instinkt likte jeg ikke dette men tenkte så at jeg har vært på kafè med mange venninner og de har typer. de tar ikke på vei så hvorfor gjør jeg det? Kommunikasjon! Dette slo meg inn og jeg skjønte at på en periode hadde henne og meg ikke hatt god kommunikasjon. Den ettermiddagen hun fortalte meg det på msn dro vi på trening. Nok en ting jeg har blitt moden på her: før kunne jeg være sur etter slike samtaler men denne gangen var jeg normal og det er jeg så innmari stolt over. Vi skulle se på film sammen den kvelden og det hele endte med sex. Hun hadde spurt meg for noen uker siden om jeg hadde hatt sex med andre. Nei, sa jeg, har du? Nei, sa hun. Ikke siden sommeren (det var med meg). Jeg stoler på henne der. De gangene vi har hatt sex har vi endt opp med å bli sammen. Det er kanskje slik denne gangen også men både henne og meg tar det med ro. Og jeg vil fortelle dere en ting til:

denne helga var hun og venninne og besøkte en annen venninne i en annen by. OG JEG HAR IKKE VÆRT SJALU I DET HELE TATT :-) Selvsagt kom tanken opp men jeg ristet den av meg og har hatt en fin helg der jeg og en kompis har spilt online spill. Hele helgen sendte hun og jeg sms og ønsket hverandre en fin helg. Hun spøkte med at hun hadde funnet seg en annen der oppe og jeg skrev at jeg hadde giftet meg.

Jeg kan regne med at noen av dere vil si: kom deg ut av dette, hun er ikke bra for deg eller at jeg ikke er bra for henne.

Men noe inni meg sier at dette er sann kjærlighet. Jeg har dumpet henne to ganger, begge ganger i sinne. Men jammen har det hjulpet meg til å finne meg selv også. Aggresjonen min har jeg jobbet med, jeg blir ikke ofte sint nå. Som regel så sier jeg fra hvis jeg føler noe er urettferdig og blir ferdig med det. Føler at jeg har vokst på dette. Hun må jo være vanvittig glad i meg som har holdt ut så lenge. Om den andre gutten sa jeg til henne: sa du nei til han fordi han skal flytte? Vet du hva, sa hun, hadde det vært det at han skulle flytte og jeg var interessert så hadde jeg flyttet etter. Jeg har ikke følelser for han. Annet enn som venn. Jeg føler meg heldig som fremdeles har henne fordi mange jenter hadde sagt "hadet bra" til slike gutter.

Jeg har forandret meg til det bedre på mange ting.

Om min sjalusi og redslen for å miste henne har jeg også funnet av. Min mor er en psykisk ustabil og går på piller. I barndommen visste jeg ikke hvor jeg hadde henne fordi i det ene øyeblikket var hun kjærlig mens i det andre kunne hun slå meg. Pappa var heller ikke snill. Men jeg hat tilgitt pappa og er glad i mamma. Hun var jo syk da så hva kunne hun gjøre?

Jeg har kommet meg langt og har det fint med meg selv nå. Fatter ikke enda at hun jenta kan være så glad i meg. Jeg er veldig glad i henne.

Det er håp for alle men det trengs jobbing med seg selv. Å faktisk innse at man selv også kan ha dårlige sider kan bidra til å hjelpe seg selv. For dere som er sjalu vil jeg be dere sette dere ned og tenke over hva det er som får fram slike følelser. Litt sjalusi er bra men ikke for mye. Jeg kan love dere at dere vil få aha opplevelser når minnene strømmer til og dere vil forstå ting bedre. Til de menn som har en kvinne som elsker dere, elsk henne like mye. Ikke ta henne for gitt. Å faktisk erkjenne at hun er et menneske med sine følelser og meninger vil hjelpe dere mye. Vi trenger ikke alltid ha rett eller vinne diskusjoner/krangler. Noen ganger er det bedre å la være å argumentere. Verden går ikke under om dere ikke vinner. Tenk heller ikke at dere taper for det er ingen vinnere eller tapere. Faktisk kan stillheten deres få enten dere eller den andre til å tenke litt og det kan igjen løs alskens floker.

Kom gjerne med synspunkter og ha en god kveld alle sammen :-)

[hidi, the scorpion]

Sjalusi i begynnelsen av et forhold er svært vanlig. Man er forelsket og redd for at noe galt skal skje. I denne fasen, er ikke ekser eller mannelige bekjente, noe man har lyst til å se eller høre om.

Forelskelse, er gjerne en berg og dalbane, i denne skjøre begynnelsen. Usikkerhet i forhold til partneren er normalt, det tar tid å bli kjent og tid til å stole fullt og helt på kjæresten....

Du er neppe den første som har gjort det slutt, i en opphetet situasjon, og du blir neppe den siste. Man føler hverandre på "tennene" og det er en knallhard periode.

Sjalusi er normalt i begynnelsen, noen er mer sjalu, andre mindre.

At dere har styrt frem og tilbake, er i mine øyne, ikke særlig uvanlig. Trygghet og følelsen over å ha kontroll over situasjonen, kommer med tiden.

Tillit til hverandre kommer smått om senn. At du har tatt tak i egen sjalusi, er udelt positivt. Kjærlighet, som går begge veier, er med på å bygge opp!

Åpenhet, overfor henne er viktig, slik at hun forstår deg og dine følelser. Kommunikasjon mellom partene er alfa og omega.

I mine øyne har ingen av dere gjort ubotelig skade...Og du har tydeligvis fått kontroll over aggresjon og sinne, det er et must!

Å gi hverandre frihet, er viktig, ellers står man i fare for å kvele forholdet...

Synes du har utrykt deg ærlig og klart i dette innlegget.

Så gjenstår det bare å ønske dere all mulig lykke!

Klem