Hjemløs av tvang

[mr-controll]

Fant denne dokumentaren: Hjemløs av tvang på web-tv til NRK i går kveld. Det var en sterk og rørende historie som jeg anbefaler andre å se, har tenkt på den i hele natt.

http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/78771

[Musli]

Hmm..har registrert meg og prøver å se men den bare stopper opp??!!

[mr-controll]

Hmm..har registrert meg og prøver å se men den bare stopper opp??!!

Du trenger ikke å registrere deg/logge deg inn. Når du trykker på linken jeg skrev så åpner web-tv siden seg og filmen starter automatisk.

[liljensverden]

Du trenger ikke å registrere deg/logge deg inn. Når du trykker på linken jeg skrev så åpner web-tv siden seg og filmen starter automatisk.

Den stoppet opp hos meg også. Jeg har ikke registrert meg.

[mr-controll]

Den stoppet opp hos meg også. Jeg har ikke registrert meg.

Aha! Det er bare å dra bittelitt i den greia som beveger seg, til høyre når filmen går. Da vil den fortsette.

Hva synes dere om den?

[Gjest Multippel]

Utrolig sterk dokumentar!

[mr-controll]

Utrolig sterk dokumentar!

Er det riktig at en familie skal få så store økonomiske problemer når et barn blir sykt? Burde ikke det offentlige hjelpe mer til?

[Deanna]

Er det riktig at en familie skal få så store økonomiske problemer når et barn blir sykt? Burde ikke det offentlige hjelpe mer til?

Regelverket er slik at de gir ikke penger til å opprettholde sykdommen.

Altså en bulimiker får ikke ekstra penger fordi det koster mye å kjøpe mye mat.

[mr-controll]

Regelverket er slik at de gir ikke penger til å opprettholde sykdommen.

Altså en bulimiker får ikke ekstra penger fordi det koster mye å kjøpe mye mat.

Jeg var ikke ute etter reglene når jeg spurte, for regler er ikke alltid det samme som sunn fornuft og medmennesklighet!Dette handler ikke om å hjelpe til med å opprettholde en sykdom. Dette handler om å hjelpe en families økonomi. Det er jo barnet som er sykt!Barnet har en diagnose, og den lidelsen har symptomer/plager som fører til diverse utgifter. Det blir som faren sier, man får ikke såpe på blå resept... Men kanskje det er det man bør få i et slikt tilfelle?

[Deanna]

Jeg var ikke ute etter reglene når jeg spurte, for regler er ikke alltid det samme som sunn fornuft og medmennesklighet!Dette handler ikke om å hjelpe til med å opprettholde en sykdom. Dette handler om å hjelpe en families økonomi. Det er jo barnet som er sykt!Barnet har en diagnose, og den lidelsen har symptomer/plager som fører til diverse utgifter. Det blir som faren sier, man får ikke såpe på blå resept... Men kanskje det er det man bør få i et slikt tilfelle?

Jeg klarer ikke å kjøpe hele den ideen om skadereduksjon.Denne gutten har det helt grusomt og trenger hjelp og behandling .Og hvis ikke norske helsevesen kan hjelpe han så får de prøve å finne ekspertisen i utlandet.

Å tilby gratis whiskey eller heroin eller såpe er på en måte at man sier man gir opp det menneske. Det er forferdelig at faren har ruinert seg på grunn av sønnen sin sykdom. Men han er ikke unik. Dokumentaren fortalte også om et behandlingstilbud som ikke fungerte ,og jeg vil tro at løsningen er at de skal få hjelp for problemet/sykdommen sin. Løsningen er ikke å gi de såpe på blå resept.

[Gjest Multippel]

Er det riktig at en familie skal få så store økonomiske problemer når et barn blir sykt? Burde ikke det offentlige hjelpe mer til?

Jeg syns det var mange ting som kom opp. Blandt annet virket det som om denne mannen ikke hadde fått rett behandling. Pappan hans skulle jo også fått skikkelig veiledning. Det er forferdelig at han sitter ruinert igjen. Er det riktig (uten å legge noe ansvar på pårørende) at omgivelsene til en person som er syk på denne måten, skal tilpasse seg sykdommen til de grader? Hva er alternativet? Og det er ikke verdig at noen skal gå konkurs pga familimedlemmers sykdom.

Jeg ble mektig imponert over denne pappan! Samtidig tenkte jeg over hvor vanskelig det må være å rette det som MÅ være bittert, ikke på sønnen, men på helsevesent i Norge. Han har jo på sett og vis ikke lov til å bli sint på en person som er syk. Hvor gjør man sinnet sitt av?

Så vidt jeg vet, så finnes det behandling mot dette, ved gradvis å eksponere seg for det man er redd for, såkaldt eksponeringsterapi. Dette hadde ikke mannen fått.

[Gjest Multippel]

Jeg klarer ikke å kjøpe hele den ideen om skadereduksjon.Denne gutten har det helt grusomt og trenger hjelp og behandling .Og hvis ikke norske helsevesen kan hjelpe han så får de prøve å finne ekspertisen i utlandet.

Å tilby gratis whiskey eller heroin eller såpe er på en måte at man sier man gir opp det menneske. Det er forferdelig at faren har ruinert seg på grunn av sønnen sin sykdom. Men han er ikke unik. Dokumentaren fortalte også om et behandlingstilbud som ikke fungerte ,og jeg vil tro at løsningen er at de skal få hjelp for problemet/sykdommen sin. Løsningen er ikke å gi de såpe på blå resept.

Den store forskjellen mellom pårørende til rusmisbrukere og pårørende til mennesker med ulike psykiske lidelser er jo at kunnskapsnivået i folket er meget lavt. Pårørende MÅ i slike situasjoner få veiledning. Jeg er ikke sikker på at man skal ovenfor ett menneske med OCD praktisere total avvisning. Det er to forskjellige ting. Hva som er riktig å gjøre trenger man profesjonell hjelp og veileding til!

[Gjest Liv Heidi, ocdforum.no]

Hei hei.

Jeg har sett at diskusjonen om dokumentaren til meg, min samboer og hans far har pågått noen dager, men jeg har prøvd å holde meg utenfor. Nå vil jeg likevel si noe…

Deanna, denne dokumentaren ble laget og sendt i 2005 og en hel del har skjedd siden den gang. Etter selv å ha funnet frem til, søkt om, kjempet for og til slutt fått medhold i, sitter vi nå i Tyskland hvor min samboer ble operert i oktober 2006. Du kan lese mer om dette på dagboken jeg har skrevet på hjemmesiden www.ocdforum.no. Der finner du også artikler om behandlingsmetoden DBS, som min samboer fikk utført.

Jeg vet ikke hvor stor kjennskap eller kunnskap du har om å være hardt rammet av OCD. Det at min svigerfar hjalp/hjelper min samboer økonomisk pga utgifter i forbindelse med lidelsen handler ikke om å opprettholde lidelsen. Det det handler om er å hjelpe en person til å overleve før man eventuelt er så heldig at man blir frisk. I Norge ga behandlingsaparatet opp å hjelpe samboeren min rett og slett, og behandlingen i utlandet måtte vi selv finne frem til.

Mulippel, det er mange fagfolk som prøver å gi veiledning og ”oppskrifter” på hvordan man som pårørende skal være i forhold til den som har OCD. Dette fungerer svært sjeldent i praksis. I hvertfall fungerer det ikke på de som er så syke som min samboer. Egentlig fungerer det ikke i teorien heller… Du spør om hva som er alternativet til å tilpasse seg lidelsen. Å være pårørende er ikke det samme som å være behandler. En pårørende skal være til støtte, en man kan stole på og ha tillitt til. En trygghet, i en ellers utrygg hverdag! Å IKKE hjelpe, vil si det samme som å ikke bry seg rett og slett.

Du nevner også behandlingsmetoden eksponering, dessverre er det ikke alle som får hjelp av denne behandlingsformen. Min samboer har faktisk fått eksponeringsterapi, men uten resultater. 20-25% av de med OCD er dessverre resistente mot tradisjonell behandling, hvor eksponering inngår.

Det er mye jeg kunne sagt om både helsedepartementets rolle og hjelp, men det tror jeg heller jeg skal komme tilbake til når ting er litt mer på plass. Følg gjerne med på ocdforum.no også angående dette.

[Gjest Multippel]

Hei hei.

Jeg har sett at diskusjonen om dokumentaren til meg, min samboer og hans far har pågått noen dager, men jeg har prøvd å holde meg utenfor. Nå vil jeg likevel si noe…

Deanna, denne dokumentaren ble laget og sendt i 2005 og en hel del har skjedd siden den gang. Etter selv å ha funnet frem til, søkt om, kjempet for og til slutt fått medhold i, sitter vi nå i Tyskland hvor min samboer ble operert i oktober 2006. Du kan lese mer om dette på dagboken jeg har skrevet på hjemmesiden www.ocdforum.no. Der finner du også artikler om behandlingsmetoden DBS, som min samboer fikk utført.

Jeg vet ikke hvor stor kjennskap eller kunnskap du har om å være hardt rammet av OCD. Det at min svigerfar hjalp/hjelper min samboer økonomisk pga utgifter i forbindelse med lidelsen handler ikke om å opprettholde lidelsen. Det det handler om er å hjelpe en person til å overleve før man eventuelt er så heldig at man blir frisk. I Norge ga behandlingsaparatet opp å hjelpe samboeren min rett og slett, og behandlingen i utlandet måtte vi selv finne frem til.

Mulippel, det er mange fagfolk som prøver å gi veiledning og ”oppskrifter” på hvordan man som pårørende skal være i forhold til den som har OCD. Dette fungerer svært sjeldent i praksis. I hvertfall fungerer det ikke på de som er så syke som min samboer. Egentlig fungerer det ikke i teorien heller… Du spør om hva som er alternativet til å tilpasse seg lidelsen. Å være pårørende er ikke det samme som å være behandler. En pårørende skal være til støtte, en man kan stole på og ha tillitt til. En trygghet, i en ellers utrygg hverdag! Å IKKE hjelpe, vil si det samme som å ikke bry seg rett og slett.

Du nevner også behandlingsmetoden eksponering, dessverre er det ikke alle som får hjelp av denne behandlingsformen. Min samboer har faktisk fått eksponeringsterapi, men uten resultater. 20-25% av de med OCD er dessverre resistente mot tradisjonell behandling, hvor eksponering inngår.

Det er mye jeg kunne sagt om både helsedepartementets rolle og hjelp, men det tror jeg heller jeg skal komme tilbake til når ting er litt mer på plass. Følg gjerne med på ocdforum.no også angående dette.

Hei Liv Heidi

Nei det er mye jeg ikke vet om OCD, og hva slags behandling som er rett og hvordan man skal forholde seg.

Det har jeg heller ikke påstått.

Jeg bare spør. I dokumentaren forteller faren til samboeren din at i smått og stort har det gått med over en million kr. Det må finnes ett alternativ?

Jeg har en samboer som levde sammen med en kvinne som hadde OCD i flere år. Han påsto noe litt annet enn det du gjør. Han nektet å tilpasse sitt liv til hennes sykdom. Han måtte til en viss grad ta hensyn til det, men det fikk ikke lov til å ta fullstendig overhånd. Han mente det var nødvendig, IKKE fordi han ikke brydde seg. Han er en fyr som bryr seg mye!. Men fordi han mente at å la sykdommen få domminere totalt, det var å gjøre hennes tilstand værre.

Jeg ser problemstillingen.Du høres godt informert ut! Så det var ikke slik ment.

Jeg kan svært lite om dette, annet enn det jeg har fått høre av min samboer.

At det er slik at pårørende må punge ut slike summer av egen lommebok for å holde liv i ungen sin det er bare vanvittig. Det er ikke alle foreldre som hadde kunne gjøre det! At det har vært eneste redning for din samboer viser at noe er forferdelig galt ett eller annet sted.

[Deanna]

Hei hei.

Jeg har sett at diskusjonen om dokumentaren til meg, min samboer og hans far har pågått noen dager, men jeg har prøvd å holde meg utenfor. Nå vil jeg likevel si noe…

Deanna, denne dokumentaren ble laget og sendt i 2005 og en hel del har skjedd siden den gang. Etter selv å ha funnet frem til, søkt om, kjempet for og til slutt fått medhold i, sitter vi nå i Tyskland hvor min samboer ble operert i oktober 2006. Du kan lese mer om dette på dagboken jeg har skrevet på hjemmesiden www.ocdforum.no. Der finner du også artikler om behandlingsmetoden DBS, som min samboer fikk utført.

Jeg vet ikke hvor stor kjennskap eller kunnskap du har om å være hardt rammet av OCD. Det at min svigerfar hjalp/hjelper min samboer økonomisk pga utgifter i forbindelse med lidelsen handler ikke om å opprettholde lidelsen. Det det handler om er å hjelpe en person til å overleve før man eventuelt er så heldig at man blir frisk. I Norge ga behandlingsaparatet opp å hjelpe samboeren min rett og slett, og behandlingen i utlandet måtte vi selv finne frem til.

Mulippel, det er mange fagfolk som prøver å gi veiledning og ”oppskrifter” på hvordan man som pårørende skal være i forhold til den som har OCD. Dette fungerer svært sjeldent i praksis. I hvertfall fungerer det ikke på de som er så syke som min samboer. Egentlig fungerer det ikke i teorien heller… Du spør om hva som er alternativet til å tilpasse seg lidelsen. Å være pårørende er ikke det samme som å være behandler. En pårørende skal være til støtte, en man kan stole på og ha tillitt til. En trygghet, i en ellers utrygg hverdag! Å IKKE hjelpe, vil si det samme som å ikke bry seg rett og slett.

Du nevner også behandlingsmetoden eksponering, dessverre er det ikke alle som får hjelp av denne behandlingsformen. Min samboer har faktisk fått eksponeringsterapi, men uten resultater. 20-25% av de med OCD er dessverre resistente mot tradisjonell behandling, hvor eksponering inngår.

Det er mye jeg kunne sagt om både helsedepartementets rolle og hjelp, men det tror jeg heller jeg skal komme tilbake til når ting er litt mer på plass. Følg gjerne med på ocdforum.no også angående dette.

utrolig glad og høre at NOE har skjedd. Og håper samboern din blir bedre og han er utrolig heldig som har deg og faren sin.

Jeg skal ikke si jeg forstår for det gjør jeg ikke helt. Bra å ha pårørende som ALDRI gir en opp, spessielt når hjelpeapparatet tilsynelatende gjør det og ikke har noe tilbud å gi.

[Gjest Liv Heidi, ocdforum.no]

Hei Liv Heidi

Nei det er mye jeg ikke vet om OCD, og hva slags behandling som er rett og hvordan man skal forholde seg.

Det har jeg heller ikke påstått.

Jeg bare spør. I dokumentaren forteller faren til samboeren din at i smått og stort har det gått med over en million kr. Det må finnes ett alternativ?

Jeg har en samboer som levde sammen med en kvinne som hadde OCD i flere år. Han påsto noe litt annet enn det du gjør. Han nektet å tilpasse sitt liv til hennes sykdom. Han måtte til en viss grad ta hensyn til det, men det fikk ikke lov til å ta fullstendig overhånd. Han mente det var nødvendig, IKKE fordi han ikke brydde seg. Han er en fyr som bryr seg mye!. Men fordi han mente at å la sykdommen få domminere totalt, det var å gjøre hennes tilstand værre.

Jeg ser problemstillingen.Du høres godt informert ut! Så det var ikke slik ment.

Jeg kan svært lite om dette, annet enn det jeg har fått høre av min samboer.

At det er slik at pårørende må punge ut slike summer av egen lommebok for å holde liv i ungen sin det er bare vanvittig. Det er ikke alle foreldre som hadde kunne gjøre det! At det har vært eneste redning for din samboer viser at noe er forferdelig galt ett eller annet sted.

Vet du hva? Jeg tørr faktisk ikke å tenke på hvordan livet til min samboer hadde blitt om familien ikke hadde kunnet hjulpet...

I dag finnes det alternativer, håper jeg, men den gang min samboer ble syk var det jo ingen av de fagfolkene rundt han som ante hva OCD var for noe.

Etter 6 mnd. med utredning på Statens Senter i Oslo i 1993 ble han hjemsendt uten at de hadde peiling på hva han slet med eller hvordan han skulle behandles. Først da han var 20 år kom han til noen som skjønte hva dette var, men da var jo millionbeløpet gått. Så alternativene den gang var jo å holde liv i sønnen sin til noen kunne hjelpe han. Siden den gang har han fått både eksponerigsterapi, kogntiv terapi og medisinering, uten resultater. Så selv om han kom til fagpersoner som visste hva OCD var og hvordan det skulle behandles, så hjalp ikke dette min samboer, og utgiftene til lidelsen stoppet dermed heller ikke. I fjor ble han erklært behandlingsresistent mot tradisjonell behandling, derfor fikk han innvilget en DBS-operasjon.

Når det gjelder din samboers erfaring så kan nok det ha noe med at denne kvinnen ikke var så hardt rammet/hadde en annen form for OCD. Jeg kjenner også til en annen pårørende som prøvde ut dette, han satt bare å så på at kona slet seg totalt ut. Gud vet hvor mange ganger hun ble innlagt, mest pga utmattelse. Nå har han begynt å innvolvere seg og kona har begynt å fungere igjen.

Min samboers historie er nok dessverre ikke unik...

[hidi, the scorpion]

Hei hei.

Jeg har sett at diskusjonen om dokumentaren til meg, min samboer og hans far har pågått noen dager, men jeg har prøvd å holde meg utenfor. Nå vil jeg likevel si noe…

Deanna, denne dokumentaren ble laget og sendt i 2005 og en hel del har skjedd siden den gang. Etter selv å ha funnet frem til, søkt om, kjempet for og til slutt fått medhold i, sitter vi nå i Tyskland hvor min samboer ble operert i oktober 2006. Du kan lese mer om dette på dagboken jeg har skrevet på hjemmesiden www.ocdforum.no. Der finner du også artikler om behandlingsmetoden DBS, som min samboer fikk utført.

Jeg vet ikke hvor stor kjennskap eller kunnskap du har om å være hardt rammet av OCD. Det at min svigerfar hjalp/hjelper min samboer økonomisk pga utgifter i forbindelse med lidelsen handler ikke om å opprettholde lidelsen. Det det handler om er å hjelpe en person til å overleve før man eventuelt er så heldig at man blir frisk. I Norge ga behandlingsaparatet opp å hjelpe samboeren min rett og slett, og behandlingen i utlandet måtte vi selv finne frem til.

Mulippel, det er mange fagfolk som prøver å gi veiledning og ”oppskrifter” på hvordan man som pårørende skal være i forhold til den som har OCD. Dette fungerer svært sjeldent i praksis. I hvertfall fungerer det ikke på de som er så syke som min samboer. Egentlig fungerer det ikke i teorien heller… Du spør om hva som er alternativet til å tilpasse seg lidelsen. Å være pårørende er ikke det samme som å være behandler. En pårørende skal være til støtte, en man kan stole på og ha tillitt til. En trygghet, i en ellers utrygg hverdag! Å IKKE hjelpe, vil si det samme som å ikke bry seg rett og slett.

Du nevner også behandlingsmetoden eksponering, dessverre er det ikke alle som får hjelp av denne behandlingsformen. Min samboer har faktisk fått eksponeringsterapi, men uten resultater. 20-25% av de med OCD er dessverre resistente mot tradisjonell behandling, hvor eksponering inngår.

Det er mye jeg kunne sagt om både helsedepartementets rolle og hjelp, men det tror jeg heller jeg skal komme tilbake til når ting er litt mer på plass. Følg gjerne med på ocdforum.no også angående dette.

Jeg synes det er så tragisk at foreldre eller andre skal måtte gå fra hus og hjem, fordi de vil hjelpe og støtte sine barn! Skulle nesten ikke tro at det kan skje i Norge.

Ønsker deg og din samboer alt godt!

[4barns mor-77]

Aha! Det er bare å dra bittelitt i den greia som beveger seg, til høyre når filmen går. Da vil den fortsette.

Hva synes dere om den?

Prøvde det og jeg, men den går ikke her...

[Gjest Liv Heidi, ocdforum.no]

Jeg synes det er så tragisk at foreldre eller andre skal måtte gå fra hus og hjem, fordi de vil hjelpe og støtte sine barn! Skulle nesten ikke tro at det kan skje i Norge.

Ønsker deg og din samboer alt godt!

Tusen takk!

[Gjest Multippel]

Vet du hva? Jeg tørr faktisk ikke å tenke på hvordan livet til min samboer hadde blitt om familien ikke hadde kunnet hjulpet...

I dag finnes det alternativer, håper jeg, men den gang min samboer ble syk var det jo ingen av de fagfolkene rundt han som ante hva OCD var for noe.

Etter 6 mnd. med utredning på Statens Senter i Oslo i 1993 ble han hjemsendt uten at de hadde peiling på hva han slet med eller hvordan han skulle behandles. Først da han var 20 år kom han til noen som skjønte hva dette var, men da var jo millionbeløpet gått. Så alternativene den gang var jo å holde liv i sønnen sin til noen kunne hjelpe han. Siden den gang har han fått både eksponerigsterapi, kogntiv terapi og medisinering, uten resultater. Så selv om han kom til fagpersoner som visste hva OCD var og hvordan det skulle behandles, så hjalp ikke dette min samboer, og utgiftene til lidelsen stoppet dermed heller ikke. I fjor ble han erklært behandlingsresistent mot tradisjonell behandling, derfor fikk han innvilget en DBS-operasjon.

Når det gjelder din samboers erfaring så kan nok det ha noe med at denne kvinnen ikke var så hardt rammet/hadde en annen form for OCD. Jeg kjenner også til en annen pårørende som prøvde ut dette, han satt bare å så på at kona slet seg totalt ut. Gud vet hvor mange ganger hun ble innlagt, mest pga utmattelse. Nå har han begynt å innvolvere seg og kona har begynt å fungere igjen.

Min samboers historie er nok dessverre ikke unik...

Hei igjen

Ja dette har jeg jo ikke erfaring med og jeg må innrømme at jeg skvatt litt da jeg så at du var her inne.

Jeg tenkte bare høyt utifra min respons på det jeg så på dokumentaren, noe annen informasjon har jo ikke jeg.

Jeg tror slett ikke at han utsatte sin samboer for eksponeringstrening selv. Men han nektet f.eksempel å vaske etter sønnen(10 år) hans når han hadde vært på besøk. Det måtte bli hennes jobb, mente han. Han kunne ikke, mente han tilpasse seg totalt til hennes sykdom..Men han aksepterte at det var et behov hun hadde. Det ble svært vanskelig etterhvert å finne ut hvordan han skulle skåne sønnen sin for dette.

Jeg skjønner også at OCD er mye forskjellig.

Jeg forstår utmerket at slik du beskriver det her, har ikke dere hatt noe valg.

Vi får bare håpe at kunnskapen øker og at en familie ikke skal måtte risikere hus og hjem for å hjelpe sine kjære.