Ja, da var det visst slutt...?!

[Gjest Ulvinnen]

Det går ofte utover de man kjenner og føler seg trygge på. Har man f.eks. smerter eller hormonprobl som enkelte har, og er snill og hyggelig hele dagen på jobben, kan det jo hende man ikke klarer å holde igjen når man kommer hjem. Eller, vi menn som stresser og klager over vondt i huet eller magen, og får kort lunte uten at vi egentlig mener det. Er det mange som klarer å smile hver dag hele livet når man kommer hjem? Ja, vi har prøvd men det er ikke alltid vi har krefter igjen til å smile når man er utslitt og partner og barn krever sitt. Ble visst en diskusjon utav dette. Hadde egentlig bare behov for å fortelle det til noen siden jeg ikke har sagt det til noen venner eller familie ennå. Men, det er da hyggelig å diskutere også da. Er mottakelig for mer.

Jeg mener ikke at man trenger å smile alltid hjemme. Man har lov til å være sliten, slapp og lei.

Det jeg mener, er at man ikke skal være så smilende på jobb at man avreagerer ved å kjefte på den hjemme og være urimelig.

Det er godt å kunne ha dol som klagemur. Og om du ikke vil diskutere mer, så er det greit. Jeg syns bare emnet er litt interesant.

[Bob le cab]

Jeg mener ikke at man trenger å smile alltid hjemme. Man har lov til å være sliten, slapp og lei.

Det jeg mener, er at man ikke skal være så smilende på jobb at man avreagerer ved å kjefte på den hjemme og være urimelig.

Det er godt å kunne ha dol som klagemur. Og om du ikke vil diskutere mer, så er det greit. Jeg syns bare emnet er litt interesant.

Ja det er helt greit å diskutere. Jeg har lært meg å beherske meg mye mer med stemmen enn før. Det gjør også at barna blir roligere, og min kommende eks. Det som i vårt tilfelle har vært et stort problem er at barna har tappet oss for mye krefter uten å gå inn på årsakene til dette her (ikke slik som "alle" har det, men mye mer). Da blir det rett og slett ingenting igjen. Og tilslutt har det kommet så langt at man ikke klarer å finne tilbake til de gode følelsene man hadde for hverandre. Jeg har klart det, men ikke hun. Er det ikke mulig tro? Virker ikke slik, men jeg klarte det tross alt. Vi er ikke uvenner eller noe. Har ingenting egentlig å klage over. Det er bare tomt for følelser, og det er ikke mulig å fylle på mer.

[over30firebarn]

Så kranglevoren som du er, så regner jeg med at du tilhører den delen av befolkningen hvis partner mister tenningen på. Eller, så BLIR du kranglevoren av å leve i et frustrerende forhold. Det blir litt sånn høna eller egget.

Uansett, en merkelig person er du.

Synes du trekker endel forhastede konklusjoner her:)

Men greit,om du _ikke_ er den negative idioten som opererer under mange forskjellige nick så skal jeg ikke si et ord til etter dette innlegget,

Det du skrev var akkurat det samme som denne personen skriver.

Når folk forteller om en lei samlivssituasjon så synes ikke jeg de fortjener å få svar a la "Dette er det som skjer i alle forhold.Innse at han/hun ikke tenner på deg lenger."Etc......

Jeg har selv opplevd at et forhold som virker dødsdømt utrolig nok kan bli virkelig bra igjen.Men ikke med slike "råd"som denne negative personen gir.

Hilsen skapningen,som du så fint sier:)

[Bob le cab]

Synes du trekker endel forhastede konklusjoner her:)

Men greit,om du _ikke_ er den negative idioten som opererer under mange forskjellige nick så skal jeg ikke si et ord til etter dette innlegget,

Det du skrev var akkurat det samme som denne personen skriver.

Når folk forteller om en lei samlivssituasjon så synes ikke jeg de fortjener å få svar a la "Dette er det som skjer i alle forhold.Innse at han/hun ikke tenner på deg lenger."Etc......

Jeg har selv opplevd at et forhold som virker dødsdømt utrolig nok kan bli virkelig bra igjen.Men ikke med slike "råd"som denne negative personen gir.

Hilsen skapningen,som du så fint sier:)

He he. Jeg tror ikke dere snakker om meg eller mitt innlegg. Hadde ikke tenkt å skape en krangel. Beklager :-)

[Gjest Brattv]

Synes du trekker endel forhastede konklusjoner her:)

Men greit,om du _ikke_ er den negative idioten som opererer under mange forskjellige nick så skal jeg ikke si et ord til etter dette innlegget,

Det du skrev var akkurat det samme som denne personen skriver.

Når folk forteller om en lei samlivssituasjon så synes ikke jeg de fortjener å få svar a la "Dette er det som skjer i alle forhold.Innse at han/hun ikke tenner på deg lenger."Etc......

Jeg har selv opplevd at et forhold som virker dødsdømt utrolig nok kan bli virkelig bra igjen.Men ikke med slike "råd"som denne negative personen gir.

Hilsen skapningen,som du så fint sier:)

Nå hadde jo Bob le cab voksent nok selv trukket konklusjonen, så hun trengte ingen råd i vanlig forstand, men greit at noen kan fortelle at hun har kommet ut for et fenomen som er veldig vanlig i parforhold. Du selv har visst ingenting å bidra i tråden bortsett fra angrep på meg?

Nøyer meg rett og slett med å ignorere din oppførsel overfor meg. Du er ikke lenger en kvalifisert diskusjonspartner. Skam deg.

[Gjest andyn]

Så kranglevoren som du er, så regner jeg med at du tilhører den delen av befolkningen hvis partner mister tenningen på. Eller, så BLIR du kranglevoren av å leve i et frustrerende forhold. Det blir litt sånn høna eller egget.

Uansett, en merkelig person er du.

De fleste forhold går i berg og dalbaner. Hvis man velger å gå inn i et forhold bør man være forberdt på det. Jeg synes heller mange gir opp for lett. Som regel er ikke gresset grønnere på den andre siden.

[Gjest Ulvinnen]

Ja det er helt greit å diskutere. Jeg har lært meg å beherske meg mye mer med stemmen enn før. Det gjør også at barna blir roligere, og min kommende eks. Det som i vårt tilfelle har vært et stort problem er at barna har tappet oss for mye krefter uten å gå inn på årsakene til dette her (ikke slik som "alle" har det, men mye mer). Da blir det rett og slett ingenting igjen. Og tilslutt har det kommet så langt at man ikke klarer å finne tilbake til de gode følelsene man hadde for hverandre. Jeg har klart det, men ikke hun. Er det ikke mulig tro? Virker ikke slik, men jeg klarte det tross alt. Vi er ikke uvenner eller noe. Har ingenting egentlig å klage over. Det er bare tomt for følelser, og det er ikke mulig å fylle på mer.

Når det er tomt for følelser er det ikke lett.

Har dere prøvd å reise bort, bare du og kona di? Det virker som om dere (eller i hvert fall kona di) har stivnet i foreldrerollen, og lemt hvordanh det er å være kjærester.

Er det definitivt slutt, så er det ikke mer å gjøre, men heldigvis hører jeg av og til om folk som finner tilbake til hverandre.

[Bob le cab]

Nå hadde jo Bob le cab voksent nok selv trukket konklusjonen, så hun trengte ingen råd i vanlig forstand, men greit at noen kan fortelle at hun har kommet ut for et fenomen som er veldig vanlig i parforhold. Du selv har visst ingenting å bidra i tråden bortsett fra angrep på meg?

Nøyer meg rett og slett med å ignorere din oppførsel overfor meg. Du er ikke lenger en kvalifisert diskusjonspartner. Skam deg.

Hva er det som skjer? Kan dere være så snille å krangle et annet sted enn i min tråd. Dette er min diskusjon, og den patetiske kranglingen har jeg ikke bruk for. Hold dere unna er dere snille.

[Bob le cab]

Når det er tomt for følelser er det ikke lett.

Har dere prøvd å reise bort, bare du og kona di? Det virker som om dere (eller i hvert fall kona di) har stivnet i foreldrerollen, og lemt hvordanh det er å være kjærester.

Er det definitivt slutt, så er det ikke mer å gjøre, men heldigvis hører jeg av og til om folk som finner tilbake til hverandre.

Ja vi har etter tidligere råd fra dere prøvd å reise bort, men bare 2 dager. Vi har to barn som har spesielle behov (om jeg kan si det slik) og vanskelig for å bortplassere dem. Vi har ofret oss mer enn 100% for disse. Vi har pratet mer idag, og skal snakke mer nå som ungene sover. Vi savner det vi hadde til å begynne med begge to. Jeg kan egentlig ikke si hva som er problemet, for det er hun som har det. Blir egentlig bare mer forvirret etter å ha pratet sammen. Tror jeg må ha noen dager borte så jeg/vi får sovet litt. Dette er slitsomt. Barna vet ikke noe ennå.

[Gjest Ulvinnen]

Ja vi har etter tidligere råd fra dere prøvd å reise bort, men bare 2 dager. Vi har to barn som har spesielle behov (om jeg kan si det slik) og vanskelig for å bortplassere dem. Vi har ofret oss mer enn 100% for disse. Vi har pratet mer idag, og skal snakke mer nå som ungene sover. Vi savner det vi hadde til å begynne med begge to. Jeg kan egentlig ikke si hva som er problemet, for det er hun som har det. Blir egentlig bare mer forvirret etter å ha pratet sammen. Tror jeg må ha noen dager borte så jeg/vi får sovet litt. Dette er slitsomt. Barna vet ikke noe ennå.

Ja, det høres veldig slitsomt ut.

Det er ikke lett når man har ekstra krevende barn.

Et vennepar av meg fikk en sterkt handicapet datter. Jeg er redd det var hovedgrunnen til at de gikk fra hverandre, de ble fullstendig utslitt av å kjempe for datteren og mot alle slags myndigheter.

[Bob le cab]

Ja, det høres veldig slitsomt ut.

Det er ikke lett når man har ekstra krevende barn.

Et vennepar av meg fikk en sterkt handicapet datter. Jeg er redd det var hovedgrunnen til at de gikk fra hverandre, de ble fullstendig utslitt av å kjempe for datteren og mot alle slags myndigheter.

Ja, de har min fulle forståelse. Det er leit. Mest av alt er det leit at man ikke får muligheten til å forstå hvor tøft det vil bli tidlig. Og, nødvendig hjelp støtte. Men, vi har det selvsagt bra her i Norge allikevel, selv om det betyr minimalt for meg akkurat nå.

[Gjest Brattv]

Hva er det som skjer? Kan dere være så snille å krangle et annet sted enn i min tråd. Dette er min diskusjon, og den patetiske kranglingen har jeg ikke bruk for. Hold dere unna er dere snille.

Det er nok ikke slik at man på diskusjonssider på Internet har "eiendomsrett" til en diskusjon. Så lenge det finnes andre debattdeltakere som engasjerer seg i tråden, så må du nok bar akseptere at debatten tar ulike veier.

[Bob le cab]

Ja, de har min fulle forståelse. Det er leit. Mest av alt er det leit at man ikke får muligheten til å forstå hvor tøft det vil bli tidlig. Og, nødvendig hjelp støtte. Men, vi har det selvsagt bra her i Norge allikevel, selv om det betyr minimalt for meg akkurat nå.

Ja, da har vi sagt det til barna, og det ble et hel.... som forventet. Det er noe av det værste jeg har gjort noen gang tror jeg, men nå har jeg fått snakket med noen og føler egentlig at det kanskje er greit. Vi er jo venner og kommer til å fotsette å være venner (håper jeg da).