Gravid og skamfull...

[Solsikkefrø]

Jeg er ikke gravid altså Men kom til å tenke på en ting. Ønsker andres meninger og synspunkter angående situasjonen da jeg ble gravid for snart 2 år siden.

Jeg testet positivt da jeg akkurat hadde fyllt 21 år. Jeg var i fast jobb og jobbet 100%. Det samme gjorde samboeren min, så vi hadde god økonomi. Sønnen vår var egentlig ikke planlagt, men jeg ble overlykkelig likevel. Samboeren min trengte noe mer tid til å fordøye det, men han er en kjempe stolt pappa i dag! Og han ønsker seg flere om noen år

Vel... da jeg fortalte om graviditeten til min mor, ble hun skuffet. Det eneste hun sa i telefonen var: "jaja, hva med studiene dine da? du vet du ikke kan studere nå?"

Da min samboer fortalte det til svigermor, sa hun bare "Hva? bruker dere ikke prevansjon eller?"

De er stolte besteforeldre i dag, selv om jeg helt ærlig syns de er noen plagsomme og spydige kvinnfolk.

Men helt ærlig, var ikke det en sær måte å reagere på fra dems side? Jeg var skamfull gjennom det meste av graviditeten på grunn av dette, så jeg har ikke klart å glede meg noe spesielt ved å gå gravid, selv om jeg syntes det var noe stort og fint som jeg gleder meg til å gjøre igjen!

[Moder'n-2]

Kjære Solsikkefrø!

Jeg syns det som var mest trist her, var at du gikk rundt og var skamfull i store deler av svangerskapet. Hvorfor var du det? At du ikke fikk den ønskede støtten fra mor og svigermor er så sin sak, men det burde ikke ødelegge din glede over å skulle bli mor. Du hadde ingenting å være skamfull over.

Selv har jeg følt at en del av det å bli voksen og å gjøre seg fri fra foreldre, rett og slett er å forstå at foreldre (og svigerforeldre) ikke er noe mer enn vanlige mennesker med feil og mangler. De reagerer ikke alltid slik vi ønsker, håper eller tror de vil.

Da må du ta ansvar selv, og finne ut om det er _de_ som reagerer feil, eller om det var _du_ som gjorde det. Hvis du finner ut at det var de som reagerte feil, så har du ingen grunn til å være skamfull.

Men dette er vanskelig, og noe jeg tror mange sliter med. Det er vanskelig å være menneske, og føle at man ikke når opp til standarder som andre mennesker setter, _selv om_ man innerst inne ikke er enig i de standardene disse andre menneskene setter. Spesielt foreldres standard vil vi så gjerne leve opp til!

Nå har du jo i ettertid fått rett. Det var riktig av deg å bære fram barnet, og bestemødrene er stolte bestemødre. Så flott!

Selv vil jeg tro at både din mor og din svigermor ikke mente det fullt så kvast som det kom ut. Sannsynligvis tenkte disse to kvinnene mest på det de mente var deg og din samboers beste. Og i dette bildet passet det ikke inn at dere skulle få barn sammen såpass tidlig i livet.

Jeg har forøvrig vært borti lignende saker med flere som har blitt gravid, og hvor andre mente dette var "upassende" på et eller annet vis (meg selv inkludert). Av en eller annen grunn ender man til slutt opp med at ens bange anelser om barnet ikke slår til, og barnet blir en velsignelse for de involverte. Så vi tar alle feil.

[Gjest Shira12]

Jeg var 17 år gammel da jeg testet positivt, og gikk forresten nesten i dørken da jeg så de to strekene ;o)

De nærmeste trengte litt tid på og fordøye dette. Og jeg ser i ettertid at de var bekymret for oss, med tanke på skolegang, alder, kom vi til å takle dette med foreldrerollen.

Kom vi til å få problem senere ved at vi savnet å være unge?

Jeg ble møtt med skepsis på helsestasjonen, jeg var jo så ung, kom dette til å gå bra da?

Dette gjorde at jeg i starten var en smule flau over meg selv. Men valgte å heve meg over det, og prøve å nyte tiden.

Jeg tenker at de rett og slett var småbekymret, men at når det kom ett lite levendes søtt barn ut, kom alle til og bli forelsket med en gang. Og de ble de )

I dag er guttungen 5, snart 6 år, og vi har det alle sammen bra )

Så jeg håper du klarer åglemme litt dette, og heller nyte tiden med sønnen din nå, du vet at tiden den flyr avgårde den, og vips har du skolegutt )

Og at neste svangerskap blir en mer koselig tid.

[Prinsessemamma]

Jo jeg synes det var dårlig av din mor og svigermor å reagere på denne måten. Greit at din mor tenker på utdannelsen din, men det trengte ikke være det første hun kommenterte. Burde gratulert og heller ta dette med utdannelse opp senere hvis hun lurte på hvordan det skulle gå med det.

[Gjest Elextra]

Kjære Solsikkefrø!

Jeg syns det som var mest trist her, var at du gikk rundt og var skamfull i store deler av svangerskapet. Hvorfor var du det? At du ikke fikk den ønskede støtten fra mor og svigermor er så sin sak, men det burde ikke ødelegge din glede over å skulle bli mor. Du hadde ingenting å være skamfull over.

Selv har jeg følt at en del av det å bli voksen og å gjøre seg fri fra foreldre, rett og slett er å forstå at foreldre (og svigerforeldre) ikke er noe mer enn vanlige mennesker med feil og mangler. De reagerer ikke alltid slik vi ønsker, håper eller tror de vil.

Da må du ta ansvar selv, og finne ut om det er _de_ som reagerer feil, eller om det var _du_ som gjorde det. Hvis du finner ut at det var de som reagerte feil, så har du ingen grunn til å være skamfull.

Men dette er vanskelig, og noe jeg tror mange sliter med. Det er vanskelig å være menneske, og føle at man ikke når opp til standarder som andre mennesker setter, _selv om_ man innerst inne ikke er enig i de standardene disse andre menneskene setter. Spesielt foreldres standard vil vi så gjerne leve opp til!

Nå har du jo i ettertid fått rett. Det var riktig av deg å bære fram barnet, og bestemødrene er stolte bestemødre. Så flott!

Selv vil jeg tro at både din mor og din svigermor ikke mente det fullt så kvast som det kom ut. Sannsynligvis tenkte disse to kvinnene mest på det de mente var deg og din samboers beste. Og i dette bildet passet det ikke inn at dere skulle få barn sammen såpass tidlig i livet.

Jeg har forøvrig vært borti lignende saker med flere som har blitt gravid, og hvor andre mente dette var "upassende" på et eller annet vis (meg selv inkludert). Av en eller annen grunn ender man til slutt opp med at ens bange anelser om barnet ikke slår til, og barnet blir en velsignelse for de involverte. Så vi tar alle feil.

Godt innlegg :-)

[Gjest Elextra]

Jeg forstår din mors umiddelbare reaksjon, men hun burde selvfølgelig ikke røpe den overfor deg. Det samme gjelder svigermor.

Synes ellers Moder'n hadde gode poenger når det gjalt din egen reaksjon.

[Line]

Jeg fortalte ingenting til noen andre enn han som var faren til ungene at vi skulle ha barn, før det var gått tre måneder. Jeg husker pappa reagerte med å se oppgitt på meg, stønne, og gå en tur ut på soverommet. Mamma tok det helt greit.

Jeg kan forstå reaksjonen deres i ettertid, for når jeg ser tilbake på bilder og sånt fra den tida jeg var 19-20 år, så ser jeg ut som en tenåring selv. Ble tatt for å være 15 år da jeg var passert tjue...

Det var nok mest forandringen som var den største for dem, at nå skulle jenta deres ha barn. De innså at nå var jeg faktisk blitt voksen, og kom til å flytte hjemmefra snart.

Jeg er ikke særlig glad i sånne store omstillinger selv, så om de ligner meg på det området, forstår jeg hvorfor reaksjonen var som den ble.