Gravid og alene

[lonelyP]

Heisann. Jeg lurer på om det er noen her som har vært eller er gravid og var/er alene om svangerskapet? Bare lurer litt på støtteordninger og rettigheter og slikt. Og også noen ord om hvordan det _er_ å være alene om en graviditet og fødsel, altså uten en partner som stiller opp.

[Gjest lykke til]

Er det deg det gjelder eller en venninne? Jeg har ikke vært i den situasjonen, men det er nok fint å ha en venninne å prate med. Hør med trygdekontoret for støtteordninger. Studerer du eller er du i arbeid?

[lonelyP]

Er det deg det gjelder eller en venninne? Jeg har ikke vært i den situasjonen, men det er nok fint å ha en venninne å prate med. Hør med trygdekontoret for støtteordninger. Studerer du eller er du i arbeid?

Er ikke gravid, men lurer litt på å reise til Danmark og ordne meg selv siden jeg ikke greier å finne meg en mann. Jeg begynner å bli gammel i forhold til det å få barn og ønsker veldig å få lov å oppleve å være gravid og få egne barn. Derfor lurer jeg litt. Takk for svar.

[Gjest lykke til]

Er ikke gravid, men lurer litt på å reise til Danmark og ordne meg selv siden jeg ikke greier å finne meg en mann. Jeg begynner å bli gammel i forhold til det å få barn og ønsker veldig å få lov å oppleve å være gravid og få egne barn. Derfor lurer jeg litt. Takk for svar.

Da bør du tenke meget nøye gjennom saken, for barnet vil da ikke ha noen far. Og tenk hvordan det er å ikke kjenne til farssiden og halve familien? Jeg mener du bør vente og heller date for å finne en kjæreste.

Om du blir gravid: når barnet er ett år kan det gå i barnehage eller hos dagmamma mens du jobber.

[Gemini]

Er ikke gravid, men lurer litt på å reise til Danmark og ordne meg selv siden jeg ikke greier å finne meg en mann. Jeg begynner å bli gammel i forhold til det å få barn og ønsker veldig å få lov å oppleve å være gravid og få egne barn. Derfor lurer jeg litt. Takk for svar.

Hvor gammel er du da?

Har alltid trodd at du er yngre enn meg.

Jeg fant ikke mannen før jeg var 30, og vi gikk ikke igang med "babyproduksjon" (eller prøving på det) før i høst da jeg var 36.

[lonelyP]

Hvor gammel er du da?

Har alltid trodd at du er yngre enn meg.

Jeg fant ikke mannen før jeg var 30, og vi gikk ikke igang med "babyproduksjon" (eller prøving på det) før i høst da jeg var 36.

Da er vi jo jevngamle da. Synes du er heldig som har fått sjansen til å ha noen år med kjæresten før dere tenkte barn. Slik blir det vel neppe for meg om jeg i det hele tatt finner noen mann noensinne. Jeg har prøvd, det skal gudene vite at jeg har, men alt jeg finner er mannfolk som ikke blir hos meg. De som legger an på meg er gift, de jeg forelsker meg i gir faen. Slik det er nå har jeg ikke selvtillitt på området i det hele tatt. Merker jeg hjertet hamrer litt ekstra for en fyr er min første tanke at jeg ikke må begynne å tro på at det kan bli noe, er redd for å bli såret igjen. Vet det er mye å ta på seg alene dette med barn og stakkars barnet kommer jo før eller siden til å spørre etter far. Men jeg vet også at et evt. barn ville være så kjækomment og ønsket og elsket av meg, jeg har så mye å gi til andre, men ingen å gi det til og det er ufattelig frustrerende. Jeg har tenkt at når jeg fyller 37 er det på tide å gjøre noe med saken, det er et år til og jeg tror ikke det kommer en mann inn i mitt liv innen det.

[Gemini]

Da er vi jo jevngamle da. Synes du er heldig som har fått sjansen til å ha noen år med kjæresten før dere tenkte barn. Slik blir det vel neppe for meg om jeg i det hele tatt finner noen mann noensinne. Jeg har prøvd, det skal gudene vite at jeg har, men alt jeg finner er mannfolk som ikke blir hos meg. De som legger an på meg er gift, de jeg forelsker meg i gir faen. Slik det er nå har jeg ikke selvtillitt på området i det hele tatt. Merker jeg hjertet hamrer litt ekstra for en fyr er min første tanke at jeg ikke må begynne å tro på at det kan bli noe, er redd for å bli såret igjen. Vet det er mye å ta på seg alene dette med barn og stakkars barnet kommer jo før eller siden til å spørre etter far. Men jeg vet også at et evt. barn ville være så kjækomment og ønsket og elsket av meg, jeg har så mye å gi til andre, men ingen å gi det til og det er ufattelig frustrerende. Jeg har tenkt at når jeg fyller 37 er det på tide å gjøre noe med saken, det er et år til og jeg tror ikke det kommer en mann inn i mitt liv innen det.

Da skjønner jeg litt bedre hvorfor du vurderer å få barn alene.

Jeg håper du har et godt nettverk av familie og gode venner, det tror jeg er gull verdt i en slik situasjon som du kanskje går inn i.

En venninne av meg har blitt alene med barnet sitt i det daglige, etter en skilsmisse. Det blir jo en litt annen situasjon, i og med at barnets far har helgesamvær etc., men litt likheter blir det allikevel. Hun har strengt tatt ingen familie, og barnefaren kommer fra et annet land, slik at barnet ser denne siden av familien sjelden. For å kompensere for manglende familienettverk, så har hun noen gode venner, bl.a. en venninne som også er alene med et barn, og disse har stort utbytte av hverandres selskap, både voksne seg i mellom, barna seg i mellom, og alle 4 fx på ulike aktiviteter eller samvær sammen, også på dager som tidligere var typiske familie-dager. Og slik er det jo ofte i dag, at venner får en sterk posisjon.

Det heter seg jo at det tar en hel landsby å fostre et barn, og om det kanskje er litt voldsomt i vår individualistiske del av verden å tenke sånn, så er det noe i det. Et nettverk er viktig på så mange måter, og selv om man som "planlagt aleneforelder" må ta ansvaret selv, så er det viktig å tenke på behov for å være en del av et større hele, både for barn og voksen. Men det har du kanskje allerede tenkt en del på selv.

På NAV.no finner du litt om rettigheter, selv om jeg synes sidene der ikke er så gode som de gamle trygdeetat-sidene. Det er jo ulike økonomiske rettigheter for aleneforeldre som kan komme godt med.

Jeg trodde forresten at jeg hadde svart deg tidligere, ang. anbefaling av et under-forum på snartmamma.com - der det er enslige kommende mødre. Hm, kanskje du har to tråder om dette, jeg svarte nå fra "Svar til meg", så jeg ser ikke hele trådlisten. Men det kan kanskje være ålreit for deg, å snakke med andre som enten planlagt eller ikke går en enslig-mor-tilværelse i møte?

Det er også en forening for "Enestående adoptanter", men om det finnes noen for andre enslige mødre vet jeg ikke.

Ønsker deg all mulig lykke til på veien, hvis du bestemmer deg for å gå i gang med "baby-prosjektet"!

[Gjest frekkefrida]

Jeg ville tenkt meg om både en og to ganger. Det å gå gravid alene er en belastning, for ikke å snakke om å ha aleneansvar for et barn. Når du går gravid må du regne med masse hormoner, bare gå inn på snartmamma og barnimagen og se på forum der hvordan hormonene styrer mesteparten av gravide kvinner.

Sånn er det jo bare. Håper du tenker deg om en ekstra gang. Du har fremdeles muligheten til å treffe noen for å få barn med om du ønsker det. Kvinner får barn opp til 40 års alder i dag.

Ønsker deg lykke til.

[Gjest lykke til]

Da er vi jo jevngamle da. Synes du er heldig som har fått sjansen til å ha noen år med kjæresten før dere tenkte barn. Slik blir det vel neppe for meg om jeg i det hele tatt finner noen mann noensinne. Jeg har prøvd, det skal gudene vite at jeg har, men alt jeg finner er mannfolk som ikke blir hos meg. De som legger an på meg er gift, de jeg forelsker meg i gir faen. Slik det er nå har jeg ikke selvtillitt på området i det hele tatt. Merker jeg hjertet hamrer litt ekstra for en fyr er min første tanke at jeg ikke må begynne å tro på at det kan bli noe, er redd for å bli såret igjen. Vet det er mye å ta på seg alene dette med barn og stakkars barnet kommer jo før eller siden til å spørre etter far. Men jeg vet også at et evt. barn ville være så kjækomment og ønsket og elsket av meg, jeg har så mye å gi til andre, men ingen å gi det til og det er ufattelig frustrerende. Jeg har tenkt at når jeg fyller 37 er det på tide å gjøre noe med saken, det er et år til og jeg tror ikke det kommer en mann inn i mitt liv innen det.

Så må jeg si at det virker noe egoistisk å få barn på denne måten.

Du kan selvsagt møte en mann som passer for deg. Jeg møtte en mann da jeg minst ventet det, og jeg reknet med at jeg kom til å leve alene.

[lonelyP]

Så må jeg si at det virker noe egoistisk å få barn på denne måten.

Du kan selvsagt møte en mann som passer for deg. Jeg møtte en mann da jeg minst ventet det, og jeg reknet med at jeg kom til å leve alene.

På mange måter kan man si at det å få barn alltid har en del egoisme i seg. Man får ikke barn for barnet sin skyld, man får barn fordi man blir gravid... om det er ønsket eller ikke. Og det er jaggu meg nok av egoistiske mannfolk rundt omkring som gjerne hopper til sengs, men ikke vil ha noe ordentlig forhold nettopp fordi de ser en jente som ønsker seg barn... utnytting og egoisme på verste måte spør du meg.

Det skal du vite, egoistisk eller ei, dette er et tøft valg for meg. Jeg skulle gitt all verden for å ha en mann å dele noe slikt med. Men det er noe med meg som jeg ikke helt greier å fikse slik at menn skjønner at de faktisk kan få meg som kjæreste om de vil ha meg.For dypt til å gå inn på her, men jeg vet hvertfall med meg selv at jeg ville blitt en veldig god og kjærlig mor.

[lonelyP]

Jeg ville tenkt meg om både en og to ganger. Det å gå gravid alene er en belastning, for ikke å snakke om å ha aleneansvar for et barn. Når du går gravid må du regne med masse hormoner, bare gå inn på snartmamma og barnimagen og se på forum der hvordan hormonene styrer mesteparten av gravide kvinner.

Sånn er det jo bare. Håper du tenker deg om en ekstra gang. Du har fremdeles muligheten til å treffe noen for å få barn med om du ønsker det. Kvinner får barn opp til 40 års alder i dag.

Ønsker deg lykke til.

Vel, ingen gjør sånt uten å tenke vel og lenge på det. Tro meg, dette er et tøft valg fordi jeg veldig, veldig gjerne skulle hatt en kjæreste å dele noe sånt med. Hormoner er det som bekymrer meg minst.

[lonelyP]

Da skjønner jeg litt bedre hvorfor du vurderer å få barn alene.

Jeg håper du har et godt nettverk av familie og gode venner, det tror jeg er gull verdt i en slik situasjon som du kanskje går inn i.

En venninne av meg har blitt alene med barnet sitt i det daglige, etter en skilsmisse. Det blir jo en litt annen situasjon, i og med at barnets far har helgesamvær etc., men litt likheter blir det allikevel. Hun har strengt tatt ingen familie, og barnefaren kommer fra et annet land, slik at barnet ser denne siden av familien sjelden. For å kompensere for manglende familienettverk, så har hun noen gode venner, bl.a. en venninne som også er alene med et barn, og disse har stort utbytte av hverandres selskap, både voksne seg i mellom, barna seg i mellom, og alle 4 fx på ulike aktiviteter eller samvær sammen, også på dager som tidligere var typiske familie-dager. Og slik er det jo ofte i dag, at venner får en sterk posisjon.

Det heter seg jo at det tar en hel landsby å fostre et barn, og om det kanskje er litt voldsomt i vår individualistiske del av verden å tenke sånn, så er det noe i det. Et nettverk er viktig på så mange måter, og selv om man som "planlagt aleneforelder" må ta ansvaret selv, så er det viktig å tenke på behov for å være en del av et større hele, både for barn og voksen. Men det har du kanskje allerede tenkt en del på selv.

På NAV.no finner du litt om rettigheter, selv om jeg synes sidene der ikke er så gode som de gamle trygdeetat-sidene. Det er jo ulike økonomiske rettigheter for aleneforeldre som kan komme godt med.

Jeg trodde forresten at jeg hadde svart deg tidligere, ang. anbefaling av et under-forum på snartmamma.com - der det er enslige kommende mødre. Hm, kanskje du har to tråder om dette, jeg svarte nå fra "Svar til meg", så jeg ser ikke hele trådlisten. Men det kan kanskje være ålreit for deg, å snakke med andre som enten planlagt eller ikke går en enslig-mor-tilværelse i møte?

Det er også en forening for "Enestående adoptanter", men om det finnes noen for andre enslige mødre vet jeg ikke.

Ønsker deg all mulig lykke til på veien, hvis du bestemmer deg for å gå i gang med "baby-prosjektet"!

"Jeg trodde forresten at jeg hadde svart deg tidligere, ang. anbefaling av et under-forum på snartmamma.com - der det er enslige kommende mødre."

Var såvidt inne på dette forumet, men det hadde en ganske negativ aura over seg må jeg si. Triste jenter som var blitt gravid og mannen ikke tar ansvar, klart man ser at det kan være tøft å være alene i en slik situasjon. Ensomhetsfølelsen er det jeg frykter mest og som taler mest i mot valget jeg står overfor. Men skulle jeg gjøre dette ville jeg omgitt meg med mer positivitet. Takk for tipset likevel, kanskje jeg bruker forumet litt før jeg bestemmer meg endelig for hva jeg skal gjøre?

[Gjest LOTUS78]

"Jeg trodde forresten at jeg hadde svart deg tidligere, ang. anbefaling av et under-forum på snartmamma.com - der det er enslige kommende mødre."

Var såvidt inne på dette forumet, men det hadde en ganske negativ aura over seg må jeg si. Triste jenter som var blitt gravid og mannen ikke tar ansvar, klart man ser at det kan være tøft å være alene i en slik situasjon. Ensomhetsfølelsen er det jeg frykter mest og som taler mest i mot valget jeg står overfor. Men skulle jeg gjøre dette ville jeg omgitt meg med mer positivitet. Takk for tipset likevel, kanskje jeg bruker forumet litt før jeg bestemmer meg endelig for hva jeg skal gjøre?

Det er klart det er forskjell på å være alene med barn fordi faren svikter og velge dette selv ved hjelp av kunstig befruktning. Jeg hadde helt klart gjordt det samme som deg, jeg er snart 29 år, så jeg har noen år igjen å få barn, men håper svinner for å møte den store kjærligheten. Klar det for min del ennå er mulig, men jeg blir ikke så lett forelsket i de som viser den interessen for meg.

Det at du ikke har noe spesielt nettverk rundt deg, gjør det viktig at du får barnet i barnehage s tidlig som mulig slik at barnet ikke taper på at mor ikke har noe spesielt nettverk. Det kan lett gå i arv til barnet, for det tar etter foreldrene. Det er sikkert en årsak til at du ikke har et nettverk, da er det viktg å elemenere bort denne årsaken slik at barnet får mulighet til å få et nettverk rundt seg.

[Gemini]

"Jeg trodde forresten at jeg hadde svart deg tidligere, ang. anbefaling av et under-forum på snartmamma.com - der det er enslige kommende mødre."

Var såvidt inne på dette forumet, men det hadde en ganske negativ aura over seg må jeg si. Triste jenter som var blitt gravid og mannen ikke tar ansvar, klart man ser at det kan være tøft å være alene i en slik situasjon. Ensomhetsfølelsen er det jeg frykter mest og som taler mest i mot valget jeg står overfor. Men skulle jeg gjøre dette ville jeg omgitt meg med mer positivitet. Takk for tipset likevel, kanskje jeg bruker forumet litt før jeg bestemmer meg endelig for hva jeg skal gjøre?

Ja, hvis alle der som er alene er det pga en mann som stakk, så er det jo klart det blir en totalt annen situasjon enn din.

Det er også et forum som heter snartgravid.com - vet ikke om det kan være noe, der er det jo folk som da prøver å bli gravide, men om det er noen i din situasjon der vet jeg ikke.

Eller kanskje du via den klinikken i Danmark kunne kommet i kontakt med andre single kvinner som har vært der for befrukting?

[lonelyP]

Det er klart det er forskjell på å være alene med barn fordi faren svikter og velge dette selv ved hjelp av kunstig befruktning. Jeg hadde helt klart gjordt det samme som deg, jeg er snart 29 år, så jeg har noen år igjen å få barn, men håper svinner for å møte den store kjærligheten. Klar det for min del ennå er mulig, men jeg blir ikke så lett forelsket i de som viser den interessen for meg.

Det at du ikke har noe spesielt nettverk rundt deg, gjør det viktig at du får barnet i barnehage s tidlig som mulig slik at barnet ikke taper på at mor ikke har noe spesielt nettverk. Det kan lett gå i arv til barnet, for det tar etter foreldrene. Det er sikkert en årsak til at du ikke har et nettverk, da er det viktg å elemenere bort denne årsaken slik at barnet får mulighet til å få et nettverk rundt seg.

Kjære deg, jeg har da et nettverk. Familie bor i nærheten og jeg har venner. Venneflokken min er ikke så veldig stor, men de som er mine venner er nære venner. Og som enslig i mange år har jeg blitt veldig flink til å oppsøke steder der jeg møter andre i samme livssituasjon. Så problemet med å aktivisere og sosialisere et barn er ikke så veldig stort.

[lonelyP]

Ja, hvis alle der som er alene er det pga en mann som stakk, så er det jo klart det blir en totalt annen situasjon enn din.

Det er også et forum som heter snartgravid.com - vet ikke om det kan være noe, der er det jo folk som da prøver å bli gravide, men om det er noen i din situasjon der vet jeg ikke.

Eller kanskje du via den klinikken i Danmark kunne kommet i kontakt med andre single kvinner som har vært der for befrukting?

Gemini - du er et oppkomme av gode ideer På snart gravid var det et forum for inseminasjon. Hadde vært kult å få kontakt med noen som er i samme situasjon og ikke bare par som har prøvd og prøvd og prøvd (helledussen, det må være frustrerende).

[Gjest LOTUS78]

Kjære deg, jeg har da et nettverk. Familie bor i nærheten og jeg har venner. Venneflokken min er ikke så veldig stor, men de som er mine venner er nære venner. Og som enslig i mange år har jeg blitt veldig flink til å oppsøke steder der jeg møter andre i samme livssituasjon. Så problemet med å aktivisere og sosialisere et barn er ikke så veldig stort.

Da misforstod jeg deg litt lenger opp i tråden, fikk inntrykk av at du ikke hadde noe nettverk.

[Gemini]

Gemini - du er et oppkomme av gode ideer På snart gravid var det et forum for inseminasjon. Hadde vært kult å få kontakt med noen som er i samme situasjon og ikke bare par som har prøvd og prøvd og prøvd (helledussen, det må være frustrerende).

Håper du finner noen i "samme båt" å dele tankene dine med.

De eneste jeg vet om som har vært i Danmark på en slik klinikk er et lesbisk par, men jeg har jo sett tv-reportasjer om enslige kvinner som velger den veien. Kanskje programmet som gikk på Puls ligger ute på NRKs nett-tv. Artikkelen om det ligger i alle fall her:

http://www.nrk.no/programmer/tv/puls/5373217.html

og her

http://alenemedbarn.no/barningenhkunstigin.htm (kanskje mer nyttig på den nettsiden?)

[Gjest tidl. alenemor]

Slik jeg forstår det er du ikke ute etter en moralsk diskusjon om hvorvidt det er etisk riktig å (bevisst) får barn alene eller ikke. Det blir en annen diskusjon. Jeg ble gravid for drøyt 7 år siden, med en mann som det var uaktuelt å leve sammen med. Vi var uforsiktige, men da graviditeten var et faktum var det naturlig for meg å beholde barnet. Det er sannsynligvis like "egoistisk" som å ble insiminert.

Rettigheter?

- jeg fikk overta hans permisjon

- jeg fikk overgangsstønad, ekstra barnetrygd m/småbarntillegg og bidrag

Ikke stort, men man kan leve av det. Det er krevende å ha hovedansvaret, og veldig ensomt å ikke ha noen å fortelle om banets utvikling etc til. Men du har kanskje en god venninne, mor el.l. som kan høre på deg, diskutere med osv?

Uansett, det er verdt det!

Lykke til!

[lonelyP]

Slik jeg forstår det er du ikke ute etter en moralsk diskusjon om hvorvidt det er etisk riktig å (bevisst) får barn alene eller ikke. Det blir en annen diskusjon. Jeg ble gravid for drøyt 7 år siden, med en mann som det var uaktuelt å leve sammen med. Vi var uforsiktige, men da graviditeten var et faktum var det naturlig for meg å beholde barnet. Det er sannsynligvis like "egoistisk" som å ble insiminert.

Rettigheter?

- jeg fikk overta hans permisjon

- jeg fikk overgangsstønad, ekstra barnetrygd m/småbarntillegg og bidrag

Ikke stort, men man kan leve av det. Det er krevende å ha hovedansvaret, og veldig ensomt å ikke ha noen å fortelle om banets utvikling etc til. Men du har kanskje en god venninne, mor el.l. som kan høre på deg, diskutere med osv?

Uansett, det er verdt det!

Lykke til!

Angående den moralske diskusjonen så tror jeg at jeg har mer enn nok med å diskutere med meg selv ) Mye som taler for og mye som taler mot. Jeg tror at et barn har behov for en farsfigur. Stemmer det? Jeg mener, kan du merke det på barnet ditt på noen måte?

Når du fikk overta hans permisjon, da hadde du 12 månders permisjon? Er overgangsstønaden behovsprøvd? Jeg har en bra utdanning og en bra jobb som er godt betalt. Jeg tror absolutt at jeg skulle fått det til å gå rundt. Jeg måtte selvsagt lagt om livsstilen litt, men det må man vel uansett hvordan man får barn.

Det er to ting som taler sterkt i mot å gjøre dette... jeg tror jeg ville følt meg veldig alene om graviditeten, selv om jeg har venner og mor å snakke med, jeg tror ikke det blir det samme som å være to om det. Hvordan opplevde du det? Og så synes jeg ikke det er bra å ikke kunne fortelle noenting om far til barnet når det begynner å spørre. Ikke så kult å si at du ble laget vha et reagensrør. Og ikke vet jeg noenting om fars helsehistorie.

Jeg har jo enda et år å bestemme meg på da. Jeg har liksom satt meg en "aldersgrense". Ikke gjøre det før fyllte 37.