Gravid og alene

[Gjest tidl. alenemor]

Angående den moralske diskusjonen så tror jeg at jeg har mer enn nok med å diskutere med meg selv ) Mye som taler for og mye som taler mot. Jeg tror at et barn har behov for en farsfigur. Stemmer det? Jeg mener, kan du merke det på barnet ditt på noen måte?

Når du fikk overta hans permisjon, da hadde du 12 månders permisjon? Er overgangsstønaden behovsprøvd? Jeg har en bra utdanning og en bra jobb som er godt betalt. Jeg tror absolutt at jeg skulle fått det til å gå rundt. Jeg måtte selvsagt lagt om livsstilen litt, men det må man vel uansett hvordan man får barn.

Det er to ting som taler sterkt i mot å gjøre dette... jeg tror jeg ville følt meg veldig alene om graviditeten, selv om jeg har venner og mor å snakke med, jeg tror ikke det blir det samme som å være to om det. Hvordan opplevde du det? Og så synes jeg ikke det er bra å ikke kunne fortelle noenting om far til barnet når det begynner å spørre. Ikke så kult å si at du ble laget vha et reagensrør. Og ikke vet jeg noenting om fars helsehistorie.

Jeg har jo enda et år å bestemme meg på da. Jeg har liksom satt meg en "aldersgrense". Ikke gjøre det før fyllte 37.

Jeg tror at et barn har behov for en farsfigur.

- Det stemmer nok. Nå har mitt barn kontakt med sin far og har i tillegg fått en stefar senere, så jeg vet ikke helt hvordan det ville vært ellers. Men lenge var en god kompis av meg en viktig mannsperson i livet hans. Kan du ikke allierere deg med noen?

Når du fikk overta hans permisjon, da hadde du 12 månders permisjon?

- Nei, 10 mnd. Hadde ikke råd til mer.

Er overgangsstønaden behovsprøvd?

- Ja

jeg tror jeg ville følt meg veldig alene om graviditeten, selv om jeg har venner og mor å snakke med, jeg tror ikke det blir det samme som å være to om det. Hvordan opplevde du det?

- Der er tøft, skal ikke legge skjul på det. Men i mitt tilfelle bar svangerskapet preg av skuffelse over at han som skulle bli far var så lite interessert. Du er jo forberedt på å gjøre det alene, kanskje blir det litt anderledes da?

Og så synes jeg ikke det er bra å ikke kunne fortelle noenting om far til barnet når det begynner å spørre. Ikke så kult å si at du ble laget vha et reagensrør. Og ikke vet jeg noenting om fars helsehistorie.

- Det er mange barn lages via reagensrør! De fleste kjenner til far, selvsagt... Helsehistorien, har de ikke registre over slikt?

Jeg skal ikke overtale deg i den ene eller den andre retningen, men du kan du forsøke å se deg selv om ti år. Hvilken beslutning tror du du er mest komfortabel med da? Få barn eller ikke få barn?

[Moder'n-2]

Jeg ville tenkt meg om både en og to ganger. Det å gå gravid alene er en belastning, for ikke å snakke om å ha aleneansvar for et barn. Når du går gravid må du regne med masse hormoner, bare gå inn på snartmamma og barnimagen og se på forum der hvordan hormonene styrer mesteparten av gravide kvinner.

Sånn er det jo bare. Håper du tenker deg om en ekstra gang. Du har fremdeles muligheten til å treffe noen for å få barn med om du ønsker det. Kvinner får barn opp til 40 års alder i dag.

Ønsker deg lykke til.

Frekkefrida skriver at man bør tenke seg om både en og to ganger før man får barn alene. Jeg syns man burde tenke seg om både en og to ganger før man får barn uansett, helt uavhengig av hvordan man har tenkt å få barnet.

Det er trist å se de nedlatende holdningene som flere legger fram her. Ingen av oss har noen garantier. Vi kan ikke vite at forholdet til barnefaren holder, eller engang om barnefaren lever når barnet blir født.

Det er selvsagt best for barnet at det har to foreldre som begge både er glade i hverandre og som ønsker seg barn og har tenkt å sette av den tiden som trengs for å følge opp barnet på best mulig måte. Det er vel ingen uenige om. Men dette er en ønskedrøm og ganske langt unna realitetene for de aller fleste. Husk på at omtrent halvparten av alle giftemål ender i skilsmisse, og i svært mange av disse (ofte bitre) skilsmissene er barn involvert. En skilsmisse er _definitivt_ ikke bra for barna, og i svært mange tilfeller vil jeg tro det ville vært bedre å bare vokse opp hos den ene foreldren.

Når man har passert 30 og fremdeles ikke funnet "mannen i sitt liv", så har jeg stor forståelse for at man begynner å sysle med tanken om å få barn helt alene. Vi kvinner har begrenset med tid, og svært mange kvinner som knapt har fylt 30 har problemer med å bli gravide. I tillegg kommer all propagandaen om at man bør få barn så tidlig som mulig.

Dette er ikke et lett valg! Ikke gjør det verre ved å mase om hvor viktig det er med to foreldre. Det viktigste for et barn er å vokse opp med mennesker det kan stole på, og mennesker som kan være gode rollefigurer.

[lonelyP]

Jeg tror at et barn har behov for en farsfigur.

- Det stemmer nok. Nå har mitt barn kontakt med sin far og har i tillegg fått en stefar senere, så jeg vet ikke helt hvordan det ville vært ellers. Men lenge var en god kompis av meg en viktig mannsperson i livet hans. Kan du ikke allierere deg med noen?

Når du fikk overta hans permisjon, da hadde du 12 månders permisjon?

- Nei, 10 mnd. Hadde ikke råd til mer.

Er overgangsstønaden behovsprøvd?

- Ja

jeg tror jeg ville følt meg veldig alene om graviditeten, selv om jeg har venner og mor å snakke med, jeg tror ikke det blir det samme som å være to om det. Hvordan opplevde du det?

- Der er tøft, skal ikke legge skjul på det. Men i mitt tilfelle bar svangerskapet preg av skuffelse over at han som skulle bli far var så lite interessert. Du er jo forberedt på å gjøre det alene, kanskje blir det litt anderledes da?

Og så synes jeg ikke det er bra å ikke kunne fortelle noenting om far til barnet når det begynner å spørre. Ikke så kult å si at du ble laget vha et reagensrør. Og ikke vet jeg noenting om fars helsehistorie.

- Det er mange barn lages via reagensrør! De fleste kjenner til far, selvsagt... Helsehistorien, har de ikke registre over slikt?

Jeg skal ikke overtale deg i den ene eller den andre retningen, men du kan du forsøke å se deg selv om ti år. Hvilken beslutning tror du du er mest komfortabel med da? Få barn eller ikke få barn?

"men du kan du forsøke å se deg selv om ti år. Hvilken beslutning tror du du er mest komfortabel med da? Få barn eller ikke få barn? "

Absolutt mest komfortabel med tanken på ha barn, ingen tvil i min sjel. Det har jeg tenkt på mange ganger. Hater intenst tanken på å bli gammel og alene og aldri ha fått sjansen til å hvertfall prøve å bli mor. Jeg kommer til å hate meg selv om jeg ikke i det minste prøvd å bli gravid evt. adoptere. Tusen takk for alle svarene dine, du har vært til stor hjelp. Tar gjerne i mot alle tips du ellers måtte ha.

[lonelyP]

Frekkefrida skriver at man bør tenke seg om både en og to ganger før man får barn alene. Jeg syns man burde tenke seg om både en og to ganger før man får barn uansett, helt uavhengig av hvordan man har tenkt å få barnet.

Det er trist å se de nedlatende holdningene som flere legger fram her. Ingen av oss har noen garantier. Vi kan ikke vite at forholdet til barnefaren holder, eller engang om barnefaren lever når barnet blir født.

Det er selvsagt best for barnet at det har to foreldre som begge både er glade i hverandre og som ønsker seg barn og har tenkt å sette av den tiden som trengs for å følge opp barnet på best mulig måte. Det er vel ingen uenige om. Men dette er en ønskedrøm og ganske langt unna realitetene for de aller fleste. Husk på at omtrent halvparten av alle giftemål ender i skilsmisse, og i svært mange av disse (ofte bitre) skilsmissene er barn involvert. En skilsmisse er _definitivt_ ikke bra for barna, og i svært mange tilfeller vil jeg tro det ville vært bedre å bare vokse opp hos den ene foreldren.

Når man har passert 30 og fremdeles ikke funnet "mannen i sitt liv", så har jeg stor forståelse for at man begynner å sysle med tanken om å få barn helt alene. Vi kvinner har begrenset med tid, og svært mange kvinner som knapt har fylt 30 har problemer med å bli gravide. I tillegg kommer all propagandaen om at man bør få barn så tidlig som mulig.

Dette er ikke et lett valg! Ikke gjør det verre ved å mase om hvor viktig det er med to foreldre. Det viktigste for et barn er å vokse opp med mennesker det kan stole på, og mennesker som kan være gode rollefigurer.

"I tillegg kommer all propagandaen om at man bør få barn så tidlig som mulig."

Den propagandaen er fryktelig. Det virker som om alle journalister og leger mener at alle damer som ikke har fått barn ved fyllte 30 er automatisk karrierejegere og egoistiske. Det er jo ikke slik det er. Jeg ble så lei en gang jeg leste Dagblad' på nettet og for n'te gang så en artikkel om damer som ikke blir gravide før 30 års alderen. Så da sendte jeg en litt oppgitt hilsen til journalisten og fikk til svar at dette var "bare ment som en litt morsom artikkel om en litt morsom undersøkelse".

Fint av deg å ta meg i forsvar og takk for at du setter tingene litt i perspektiv. Mange barn har håpløse foreldre, så da må det jo være bedre med en forelder som virkelig ønsker og elsker barnet sitt. Det var godt å lese innlegget ditt Moder'n.

[Atene]

"I tillegg kommer all propagandaen om at man bør få barn så tidlig som mulig."

Den propagandaen er fryktelig. Det virker som om alle journalister og leger mener at alle damer som ikke har fått barn ved fyllte 30 er automatisk karrierejegere og egoistiske. Det er jo ikke slik det er. Jeg ble så lei en gang jeg leste Dagblad' på nettet og for n'te gang så en artikkel om damer som ikke blir gravide før 30 års alderen. Så da sendte jeg en litt oppgitt hilsen til journalisten og fikk til svar at dette var "bare ment som en litt morsom artikkel om en litt morsom undersøkelse".

Fint av deg å ta meg i forsvar og takk for at du setter tingene litt i perspektiv. Mange barn har håpløse foreldre, så da må det jo være bedre med en forelder som virkelig ønsker og elsker barnet sitt. Det var godt å lese innlegget ditt Moder'n.

Den propagandaen er nødvendig.

For ellers går vi og tror at vi kan velge å få barn helt frem til overgangsalderen, og det er ikke sant. Fruktbarheten stuper ved 37 års alder, og flertallet av 40-åringer kan ikke bli gravide.

Dette synes jeg vi må få vite, så vi vet hva vi velger.

[lonelyP]

Den propagandaen er nødvendig.

For ellers går vi og tror at vi kan velge å få barn helt frem til overgangsalderen, og det er ikke sant. Fruktbarheten stuper ved 37 års alder, og flertallet av 40-åringer kan ikke bli gravide.

Dette synes jeg vi må få vite, så vi vet hva vi velger.

Klart at vi må gjøres oppmerksom på det. Mange av de som trøster meg med at de kjenner jenter som ble gravid når de ble 40 burde tenke litt over akkurat dette med at det kanskje ikke blir så lett etter fyllte 37.

Men når vi bombarderes med det konstant fordi journalister synes det er morsomt og det blir fremstilt som om det er kun jentenes valg... det bir litt skeivt fokus på det hele. Når mannfolk skal være med å velge blir det jo bare å "vente litt til" eller "nei, jeg vil bare ha sex og ikke noe forhold".

[Atene]

Klart at vi må gjøres oppmerksom på det. Mange av de som trøster meg med at de kjenner jenter som ble gravid når de ble 40 burde tenke litt over akkurat dette med at det kanskje ikke blir så lett etter fyllte 37.

Men når vi bombarderes med det konstant fordi journalister synes det er morsomt og det blir fremstilt som om det er kun jentenes valg... det bir litt skeivt fokus på det hele. Når mannfolk skal være med å velge blir det jo bare å "vente litt til" eller "nei, jeg vil bare ha sex og ikke noe forhold".

Artig hvor forskjellig inntrykk man kan ha.

Da jeg slet med å bli gravid som 37-åring, var jeg sint fordi ingen hadde fortalt meg dette før...

[Moder'n-2]

Den propagandaen er nødvendig.

For ellers går vi og tror at vi kan velge å få barn helt frem til overgangsalderen, og det er ikke sant. Fruktbarheten stuper ved 37 års alder, og flertallet av 40-åringer kan ikke bli gravide.

Dette synes jeg vi må få vite, så vi vet hva vi velger.

Atene - tror du det er noen kvinner som ikke har fått med seg at fruktbarheten synker med årene, og drastisk etter fylte 30? Det er IKKE nødvendig med denne propagandaen. De som fremdeles ikke har fått med seg at fruktbarheten synker, de kommer ikke noen gang å få det med seg!

Forøvrig syns jeg det er fullstendig feil at kvinner skal bli gravide tidlig kun fordi de kanskje ikke blir gravid om de venter. Et barn fortjener foreldre som:

- er klare til å få barn (dvs ferdige med utdanning og har nok penger til å kunne fostre opp en unge, samt at de er ferdige med livet på byen)

- har bestemt seg for at de har lyst til å få barn sammen og som ønsker å oppdra barnet SAMMEN

Merkelig nok nevnes disse to punktene ALDRI når det er snakk om at kvinner bør få barn tidlig.

Du har helt rett, Atene, i at vi bør vite at fruktbarheten synker tildels drastisk med økende alder. Men du tar feil når du tror at alle kan ta et valg basert på dette. Ikke alle treffer mannen de vil dele livet sitt med når de er 20 (og veldig få av de som finner rett person når de er 20, lever sammen med denne personen resten av livet). Ikke alle er klare for å bli foreldre når de er 20. Ikke alle har økonomi til å få barn når de er 20. Ikke alle er hetrofile, og disse trenger derfor mer tid på å finne ut hvordan livet deres skal være.

Selvsagt er det trist når kvinner får problemer med å bli gravide, men det er dessverre litt slik verden er. Kvinner er ikke bare fødemaskiner på jakt etter en mann vi kan bli befruktet av! Vi har andre ønsker her i livet enn _bare_ å skulle bli mor. Vi vil få oss en utdannelse og en jobb som vi trives med. Å ville ha dette _før_ man får barn er IKKE egoistisk, men rett og slett riktig i forhold til barnet.

Å skulle tute disse kvinnene ørene fulle av hvor uansvarlige de var som ikke fikk barn tidligere blir bare dumt! En ting vi definitivt ikke trenger, er flere uansvarlige unge alenemødre.

Men av en eller annen grunn kommer dette aldri til uttrykk i debatten. Her skal kvinner få barn fort som fy, ellers kan de glemme det. Det blir veldig feil, og lite balansert.

[Moder'n-2]

Artig hvor forskjellig inntrykk man kan ha.

Da jeg slet med å bli gravid som 37-åring, var jeg sint fordi ingen hadde fortalt meg dette før...

Jeg er overrasket over at det finnes relativt oppegående kvinner som ikke har fått med seg at fruktbarheten synker med årene. I min vennekrets med kvinner fra rundt 30 til 40 år er det såvidt jeg vet INGEN som ikke har fått dette med seg. Men du er kanskje en del år eldre, Atene?

Det er vel mest i de siste 5-10 årene at propagandaen har vært sterkest.

Forøvrig. Hva betyr det at du "slet" med å bli gravid? Det er helt vanlig at kvinner bruker både ett og to år på å bli gravid, _selv om_ de knapt har fylt 30. Jeg har flere eksempler på at kvinner ikke blir gravide selv om de prøvde lenge før de var 30. Problemer med å bli gravid er ikke _bare_ knyttet opp mot alder. Det er også knyttet opp mot fedme, tungmetaller som samler seg i kroppen, hormoner i matvarer, etc.

[Atene]

Jeg er overrasket over at det finnes relativt oppegående kvinner som ikke har fått med seg at fruktbarheten synker med årene. I min vennekrets med kvinner fra rundt 30 til 40 år er det såvidt jeg vet INGEN som ikke har fått dette med seg. Men du er kanskje en del år eldre, Atene?

Det er vel mest i de siste 5-10 årene at propagandaen har vært sterkest.

Forøvrig. Hva betyr det at du "slet" med å bli gravid? Det er helt vanlig at kvinner bruker både ett og to år på å bli gravid, _selv om_ de knapt har fylt 30. Jeg har flere eksempler på at kvinner ikke blir gravide selv om de prøvde lenge før de var 30. Problemer med å bli gravid er ikke _bare_ knyttet opp mot alder. Det er også knyttet opp mot fedme, tungmetaller som samler seg i kroppen, hormoner i matvarer, etc.

Åpenbart er jeg eldre enn 37.

Og jeg sier at jeg "slet", fordi de første fem gangene jeg ble gravid skjedde det i løpet av maks tre måneder. Da jeg var 37 tok det to år. Jeg rakk å lese mye om fruktbarhet i løpet av de årene.

Det er ikke sant at "alle" vet at det kan bli vanskelig utover i 30-årene. Jeg har lest nok svar bare på dette forumet som tyder på noe annet.

Det som prøver å bli gravide og er over 35 her bekymrer seg sjelden for om de skal klare å bli gravide. Spørsmålene dreier seg istedenfor om risikoen for å få et barn med Down syndrom. En risiko som er mikroskopisk i forhold til risikoen for ikke å få noe barn overhodet.

Selvfølgelig skal man ikke få barn hvis man ikke er klar for det. Men å la være å fortelle kvinner at å vente til de er 40 sannsynligvis vil føre til at de ender opp uten barn - det kan man da ikke gjøre?

[Gemini]

"I tillegg kommer all propagandaen om at man bør få barn så tidlig som mulig."

Den propagandaen er fryktelig. Det virker som om alle journalister og leger mener at alle damer som ikke har fått barn ved fyllte 30 er automatisk karrierejegere og egoistiske. Det er jo ikke slik det er. Jeg ble så lei en gang jeg leste Dagblad' på nettet og for n'te gang så en artikkel om damer som ikke blir gravide før 30 års alderen. Så da sendte jeg en litt oppgitt hilsen til journalisten og fikk til svar at dette var "bare ment som en litt morsom artikkel om en litt morsom undersøkelse".

Fint av deg å ta meg i forsvar og takk for at du setter tingene litt i perspektiv. Mange barn har håpløse foreldre, så da må det jo være bedre med en forelder som virkelig ønsker og elsker barnet sitt. Det var godt å lese innlegget ditt Moder'n.

Jeg sender også fra tid til annen tilbakemeldinger til journalister hvis jeg reagerer (negativt) på noe de skriver, og som jeg synes er feil fremstilt. Men etter hvert har jeg lært meg at det kan være en fordel å skrive til ansvarlig redaktør, særlig hvis den aktuelle journalisten enten ikke engang tar seg bryet med å svare, eller om de bare gir et intetsigende overflatisk svar.

Journalister har mye større påvirkning og derved makt enn en del av dem ser ut til å ville innse og være seg bevisst. Det gjelder både ordbruk og måten å vinkle og fremstille ulike temaer.

[Gemini]

Klart at vi må gjøres oppmerksom på det. Mange av de som trøster meg med at de kjenner jenter som ble gravid når de ble 40 burde tenke litt over akkurat dette med at det kanskje ikke blir så lett etter fyllte 37.

Men når vi bombarderes med det konstant fordi journalister synes det er morsomt og det blir fremstilt som om det er kun jentenes valg... det bir litt skeivt fokus på det hele. Når mannfolk skal være med å velge blir det jo bare å "vente litt til" eller "nei, jeg vil bare ha sex og ikke noe forhold".

Det går såvidt meg bekjent ingen magisk grense ved akkurat 37 år, fruktbarheten synker gradvis, og hos noen kan den være på topp fortsatt når man er 37, hos andre er den kanskje allerede sterkt redusert når man er 34. Alle kvinner er jo ikke like, og hvis det fremlegges tall på at fruktbarheten synker drastisk etter 37, så er det vel ikke noe annet enn et statistisk, gjennomsnittlig tall.

Selv ble jeg - heldigvis! - gravid på første forsøk nå da jeg var (er) 36, mens en jevnaldrende venninne av meg har slitt i nærmere 10 år (!) med å bli gravid, og endte med prøverør (flere forsøk før det ble et barn ut av det). Når man da snakker om hvilke faktorer som medvirker til å redusere fruktbarheten, så er det da ironisk å tenke på at jeg - som så lett ble gravid - er sterkt overvektig, mens min venninne er slank. Igjen - slike faktorer betyr nødvendigvis ingenting for individet, selv om det statistisk sett stemmer.

[Moder'n-2]

Åpenbart er jeg eldre enn 37.

Og jeg sier at jeg "slet", fordi de første fem gangene jeg ble gravid skjedde det i løpet av maks tre måneder. Da jeg var 37 tok det to år. Jeg rakk å lese mye om fruktbarhet i løpet av de årene.

Det er ikke sant at "alle" vet at det kan bli vanskelig utover i 30-årene. Jeg har lest nok svar bare på dette forumet som tyder på noe annet.

Det som prøver å bli gravide og er over 35 her bekymrer seg sjelden for om de skal klare å bli gravide. Spørsmålene dreier seg istedenfor om risikoen for å få et barn med Down syndrom. En risiko som er mikroskopisk i forhold til risikoen for ikke å få noe barn overhodet.

Selvfølgelig skal man ikke få barn hvis man ikke er klar for det. Men å la være å fortelle kvinner at å vente til de er 40 sannsynligvis vil føre til at de ender opp uten barn - det kan man da ikke gjøre?

Atene - du skriver

"Det er ikke sant at "alle" vet at det kan bli vanskelig utover i 30-årene. Jeg har lest nok svar bare på dette forumet som tyder på noe annet."

Men da hjelper jo ikke propagandaen! Da er det _i hvert fall_ på tide å slutte med det, og eventuelt finne en annen måte å få ut denne kunnskapen på. Jeg er i hvert fall regelrett drittlei av å få tutet ørene fulle.

Jeg oppfatter dessuten denne propagandaen som krenkende. Til meg sier den at hvis jeg ikke prøver å få barn fra jeg er i 20-årene, så har jeg bare meg selv å takke hvis jeg senere får problemer med å bli gravid. Men det er faktisk ikke så enkelt. Mange kvinner i 20-årsalderen blir _heller_ ikke gravide.

Ved å bare fokusere på alder, finner vi ikke ut hvorfor så mange kvinner ikke blir gravide, vi bare skyver ansvaret og skyldfølelsen over på de som venter med å prøve til de er over 30. Det er ikke riktig!

[Atene]

Atene - du skriver

"Det er ikke sant at "alle" vet at det kan bli vanskelig utover i 30-årene. Jeg har lest nok svar bare på dette forumet som tyder på noe annet."

Men da hjelper jo ikke propagandaen! Da er det _i hvert fall_ på tide å slutte med det, og eventuelt finne en annen måte å få ut denne kunnskapen på. Jeg er i hvert fall regelrett drittlei av å få tutet ørene fulle.

Jeg oppfatter dessuten denne propagandaen som krenkende. Til meg sier den at hvis jeg ikke prøver å få barn fra jeg er i 20-årene, så har jeg bare meg selv å takke hvis jeg senere får problemer med å bli gravid. Men det er faktisk ikke så enkelt. Mange kvinner i 20-årsalderen blir _heller_ ikke gravide.

Ved å bare fokusere på alder, finner vi ikke ut hvorfor så mange kvinner ikke blir gravide, vi bare skyver ansvaret og skyldfølelsen over på de som venter med å prøve til de er over 30. Det er ikke riktig!

Det går an å ha to tanker i hodet samtidig.

At 20-åringer kan slite med å bli gravide er sant. Det er likevel ingen grunn til å feie under teppet at statistisk sett er det vanskeligere jo eldre man blir, og svært vanskelig etter at man fyller 40. Det kan man ikke slutte å si, selv om du kaller det "propaganda".

Men det aner meg at vi ikke blir enige, så jeg gir meg her.

[lonelyP]

Det går an å ha to tanker i hodet samtidig.

At 20-åringer kan slite med å bli gravide er sant. Det er likevel ingen grunn til å feie under teppet at statistisk sett er det vanskeligere jo eldre man blir, og svært vanskelig etter at man fyller 40. Det kan man ikke slutte å si, selv om du kaller det "propaganda".

Men det aner meg at vi ikke blir enige, så jeg gir meg her.

Jeg har bare lyst til å poengtere et par ting. Jeg har ikke _ventet_ med å bli gravid, jeg har rett og slett ikke fått muligheten til å prøve sammen med en mann som har lyst å prøve sammen med meg. Når jeg har sex så er det simpelthen for å få dekket et behov hos meg selv, menn jeg møter vil ikke ha et forhold til meg. Sånn er det bare, jeg vet ikke hvorfor.

Det er forskjell på propaganda og opplysning. Propaganda, som jeg mener at spesielt Dagbla og VG drev på med lenge og til en viss grad fremdeles, er det ikke behov for. Generell allmenn opplsyning om at fruktbarheten hos kvinner synker før eller siden kan man godt opplyse om, men da uten å tillegge kvinner en mengde negative karaktertrekk (egoister, karrierejegere, skal ha alt på plass, litt dumme). Det mangler som regel en forståelse for at kvinner av ulike grunner ikke har fått barn før fyllte 30, det er sjelden rein egoisme bak dette. Men når man prøver så ligger det som regel et oppriktig ønske og en voldsom drift bak. Man skal da bli respektert når man vil prøve som 37 åring, alene eller sammen med noen, like mye som når man er f.eks. 25, alene eller sammen med noen?

[Gjest Frekkefrida]

Frekkefrida skriver at man bør tenke seg om både en og to ganger før man får barn alene. Jeg syns man burde tenke seg om både en og to ganger før man får barn uansett, helt uavhengig av hvordan man har tenkt å få barnet.

Det er trist å se de nedlatende holdningene som flere legger fram her. Ingen av oss har noen garantier. Vi kan ikke vite at forholdet til barnefaren holder, eller engang om barnefaren lever når barnet blir født.

Det er selvsagt best for barnet at det har to foreldre som begge både er glade i hverandre og som ønsker seg barn og har tenkt å sette av den tiden som trengs for å følge opp barnet på best mulig måte. Det er vel ingen uenige om. Men dette er en ønskedrøm og ganske langt unna realitetene for de aller fleste. Husk på at omtrent halvparten av alle giftemål ender i skilsmisse, og i svært mange av disse (ofte bitre) skilsmissene er barn involvert. En skilsmisse er _definitivt_ ikke bra for barna, og i svært mange tilfeller vil jeg tro det ville vært bedre å bare vokse opp hos den ene foreldren.

Når man har passert 30 og fremdeles ikke funnet "mannen i sitt liv", så har jeg stor forståelse for at man begynner å sysle med tanken om å få barn helt alene. Vi kvinner har begrenset med tid, og svært mange kvinner som knapt har fylt 30 har problemer med å bli gravide. I tillegg kommer all propagandaen om at man bør få barn så tidlig som mulig.

Dette er ikke et lett valg! Ikke gjør det verre ved å mase om hvor viktig det er med to foreldre. Det viktigste for et barn er å vokse opp med mennesker det kan stole på, og mennesker som kan være gode rollefigurer.

Det du skriver er i mine øyne en selvfølge Moder'n og jeg regner med at folk flest kommer langt med sunt bondevett, kan være jeg tok feil der for det virker ikke å være en selvfølge her...

Jeg skrev min mening, og hverken du eller noen andre behøver å godta mine meninger, men fordi den er min så velger jeg å holde fast ved den. Jeg ser heller ikke bort i fra at dersom lonelyP kommer i den situasjonen en dag å sitte gravid og alene er det mulig hennes syn vil nyansere seg noe mer angående det å bli gravid som enslig. For det var nettopp det spørsmålet jeg svarte på i mitt innlegg:"Jeg ville tenkt meg om både en og to ganger. Det å gå gravid alene er en belastning, for ikke å snakke om å ha aleneansvar for et barn."

Å ha aleneansvar for et barn er en belastning.

For mange er det slik at vi ikke har møtt mr. right, fått hus, jobb, volvo' noe som ikke angir verdien på deg som menneske like lite som om du har fått reprodusert deg. Det er lite noen som helst kan ta som en selvfølge, men da får en gjøre det beste ut av det.

Om lonelyP velger å få barn alene ønsker jeg henne all mulig lykke til med det valget, men ingen kan fortelle meg annet enn det er veldig tøft å gå gjennom.

[Moder'n-2]

Det du skriver er i mine øyne en selvfølge Moder'n og jeg regner med at folk flest kommer langt med sunt bondevett, kan være jeg tok feil der for det virker ikke å være en selvfølge her...

Jeg skrev min mening, og hverken du eller noen andre behøver å godta mine meninger, men fordi den er min så velger jeg å holde fast ved den. Jeg ser heller ikke bort i fra at dersom lonelyP kommer i den situasjonen en dag å sitte gravid og alene er det mulig hennes syn vil nyansere seg noe mer angående det å bli gravid som enslig. For det var nettopp det spørsmålet jeg svarte på i mitt innlegg:"Jeg ville tenkt meg om både en og to ganger. Det å gå gravid alene er en belastning, for ikke å snakke om å ha aleneansvar for et barn."

Å ha aleneansvar for et barn er en belastning.

For mange er det slik at vi ikke har møtt mr. right, fått hus, jobb, volvo' noe som ikke angir verdien på deg som menneske like lite som om du har fått reprodusert deg. Det er lite noen som helst kan ta som en selvfølge, men da får en gjøre det beste ut av det.

Om lonelyP velger å få barn alene ønsker jeg henne all mulig lykke til med det valget, men ingen kan fortelle meg annet enn det er veldig tøft å gå gjennom.

Frekkefrida - Du må gjerne mene det er sunt bondevett å tenke seg nøye om før man får barn, men det er slett ikke slik at alle tenker nøye gjennom dette, eller har realistiske forventninger til det å få barn.

Du skriver at "dersom lonelyP kommer i den situasjonen en dag å sitte gravid og alene er det mulig hennes syn vil nyansere seg noe mer angående det å bli gravid som enslig". Og hva så? Jeg vil tro de aller fleste mennesker nyanserer sitt syn på barn etter å selv ha fått noen.

Tror du det betyr at hun vil angre på at hun ble gravid? Jeg tror ikke det. Ja, hun vil være sliten og til tider vil hun sikkert lengte tilbake til tiden da hun ikke hadde barn. Men det er faktisk en følelse også par som får barn har. Og ikke MINST par som får barn, og så går fra hverandre.

Ja, vi har en overnaiv tro på at det å få barn er en eneste lang lykkerus. (Hvor mye mer naiv går det an å bli, enn de som får barn "for å redde forholdet"?) Men dette gjelder faktisk par like mye som det gjelder single.

Jeg vil tro en person som opp i 30-årene velger å få barn alene, har tenkt mye mer gjennom dette, enn et tilfeldig par som bare bestemmer seg for å få barn.

[Gjest Frekkefrida]

Frekkefrida - Du må gjerne mene det er sunt bondevett å tenke seg nøye om før man får barn, men det er slett ikke slik at alle tenker nøye gjennom dette, eller har realistiske forventninger til det å få barn.

Du skriver at "dersom lonelyP kommer i den situasjonen en dag å sitte gravid og alene er det mulig hennes syn vil nyansere seg noe mer angående det å bli gravid som enslig". Og hva så? Jeg vil tro de aller fleste mennesker nyanserer sitt syn på barn etter å selv ha fått noen.

Tror du det betyr at hun vil angre på at hun ble gravid? Jeg tror ikke det. Ja, hun vil være sliten og til tider vil hun sikkert lengte tilbake til tiden da hun ikke hadde barn. Men det er faktisk en følelse også par som får barn har. Og ikke MINST par som får barn, og så går fra hverandre.

Ja, vi har en overnaiv tro på at det å få barn er en eneste lang lykkerus. (Hvor mye mer naiv går det an å bli, enn de som får barn "for å redde forholdet"?) Men dette gjelder faktisk par like mye som det gjelder single.

Jeg vil tro en person som opp i 30-årene velger å få barn alene, har tenkt mye mer gjennom dette, enn et tilfeldig par som bare bestemmer seg for å få barn.

Jeg tenkte hardt og lenge på om det hadde noen hensikt i å svare på dette innlegget, fordi du jo faktisk repeterer det jeg svarte lonelyP på: "Jeg ville tenkt meg om både en og to ganger. Det å gå gravid alene er en belastning, for ikke å snakke om å ha aleneansvar for et barn."

Et utsagn jeg fortsatt står ved.

Hele ’cluet’ i ditt innlegg ligger i en setning: Ja, hun vil være sliten og til tider vil hun sikkert lengte tilbake til tiden da hun ikke hadde barn.

Jeg antar da at du har forsøkt å være gravid alene og sammen med noen ettersom du uttaler deg så bastant på denne saken. Du bare vet at begge deler er like tøft..

Jeg aner ikke om du er lonelyP sitt alter-ego eller om du føler hun trenger beskyttelse fra meg av en eller annen grunn, jeg gav henne mitt råd i denne saken, verken mer eller mindre.

Nå lar jeg denne diskusjonen ligge, fordi det blir for dumt å diskutere hva, hvordan og hvorfor, hun vil sannsynligvis få et mer nyansert syn på graviditet alene om hun velger den veien uansett.

[Moder'n-2]

Jeg tenkte hardt og lenge på om det hadde noen hensikt i å svare på dette innlegget, fordi du jo faktisk repeterer det jeg svarte lonelyP på: "Jeg ville tenkt meg om både en og to ganger. Det å gå gravid alene er en belastning, for ikke å snakke om å ha aleneansvar for et barn."

Et utsagn jeg fortsatt står ved.

Hele ’cluet’ i ditt innlegg ligger i en setning: Ja, hun vil være sliten og til tider vil hun sikkert lengte tilbake til tiden da hun ikke hadde barn.

Jeg antar da at du har forsøkt å være gravid alene og sammen med noen ettersom du uttaler deg så bastant på denne saken. Du bare vet at begge deler er like tøft..

Jeg aner ikke om du er lonelyP sitt alter-ego eller om du føler hun trenger beskyttelse fra meg av en eller annen grunn, jeg gav henne mitt råd i denne saken, verken mer eller mindre.

Nå lar jeg denne diskusjonen ligge, fordi det blir for dumt å diskutere hva, hvordan og hvorfor, hun vil sannsynligvis få et mer nyansert syn på graviditet alene om hun velger den veien uansett.

Frekkefrida - Det er mulig jeg ikke var tydelig nok i mine tidligere svar, så la meg prøve nok en gang å forklare hva det er jeg mener, denne gangen med eksempler.

Jeg vet hva det vil si å være alene med barn. Ikke slik lonelyP snakker om, for jeg har ikke gått til det skrittet å bli inseminert, men jeg forstår likevel hva det er snakk om.

Det jeg også vet, er hvilket helvete på jord det kan være, både for barn og for foreldre, når foreldre går fra hverandre. Hvis jeg kunne velge mellom å ha barn alene, og å ha barn sammen med en ex jeg ikke gikk overens med, så er jeg ABSOLUTT ikke i tvil om hva jeg ville valg.

Det er mulig jeg har dårlige erfaringer, men jeg ville LANGT foretrekke å være den eneste forelder i barnas liv.

Det var DERFOR jeg skrev at jeg syns ALLE bør tenke seg om både en og to ganger før de får barn. Å få barn alene er garantert slitsomt (å få barn når man er to er OGSÅ slitsomt), men man slipper i alle fall muligheten for å måtte forholde seg til en potensiell psyko-ex.