Jeg er for snill

[Gjest mfff..!]

Jeg er tannlaus og snill og medgjørlig, det vil si, jeg har vært. Nå er jeg blitt sinna og sur og uberegnelig og kan eksplodere for slikt jeg tidde om før.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal si nei og klare å holde fast på det i forhold til andre.

Jeg sier ofte nei. Men det skal ikke mye diskusjon til fra andre før jeg gir meg og gjør som de vil. Og så føler jeg meg så fryktelig alene hvis jeg må sette grenser overfor ungene og deres far.

Hvordan si nei! Hva sier dere til dere selv når dere tar avgjørelser som det protesteres mot? Jeg har vært "snill pike" i så mange år at jeg ikke vet om jeg tør forandre på det.

Hva skjer når kvinner ikke gir seg? Blir de forlatt eller blir de respektert og hørt? Og så heter det at man skal velge sine kamper med omhu - hvilke kamper bør jeg begynne med?

Jeg er altså en slik mor som gjør alt husarbeidet (mens jeg kjefter på dem som ikke gjør det når jeg ber dem om det), jeg forandrer mine planer dersom de andre kommer med noe som kolliderer med dem, jeg er kort og godt redd for å si nei.

Hjelp!

[Lillemus]

Det er ikke det minste rart at de andre ikke gidder gjøre noe dersom du gjør det alikevel. Om det er eldstemanns oppgave å tømme oppvaskmaskina på onsdag og han ikke gjør det, så bit tennene sammen og la alt stå til han gjør det alikevel - selv om benken skulle knekke sammen under vekten av skitne kopper!

La alle ta ansvar for at skittentøy havner i skittentøyskurva (litt avhengig av hvor gamle de er da!), skittentøy som ligger på rommet blir ikke vasket. Den dagen klesskapet er tomt eller yndlingsbuksa ikke er ren fatter de nok poenget. Det tok eksen min nesten 2 mnd og så og si totalt tomme klesskap, men han tok poenget til slutt...

[Jeannie]

Det er ikke det minste rart at de andre ikke gidder gjøre noe dersom du gjør det alikevel. Om det er eldstemanns oppgave å tømme oppvaskmaskina på onsdag og han ikke gjør det, så bit tennene sammen og la alt stå til han gjør det alikevel - selv om benken skulle knekke sammen under vekten av skitne kopper!

La alle ta ansvar for at skittentøy havner i skittentøyskurva (litt avhengig av hvor gamle de er da!), skittentøy som ligger på rommet blir ikke vasket. Den dagen klesskapet er tomt eller yndlingsbuksa ikke er ren fatter de nok poenget. Det tok eksen min nesten 2 mnd og så og si totalt tomme klesskap, men han tok poenget til slutt...

Sikkert der jeg har gjort feil da,alle de gangene jeg har vært på skittentøyjakt over hele leiligheten.Men jeg orker ikke la de ligge der eller la oppvasken "vokse".

[Lillemus]

Sikkert der jeg har gjort feil da,alle de gangene jeg har vært på skittentøyjakt over hele leiligheten.Men jeg orker ikke la de ligge der eller la oppvasken "vokse".

Tomme trusler gjennomskues fort og de gidder ikke høre på deg ettersom de vet at unnasluntring ikke fører til noe alikevel.

[Jeannie]

Tomme trusler gjennomskues fort og de gidder ikke høre på deg ettersom de vet at unnasluntring ikke fører til noe alikevel.

Har tenkt mange ganger at nå gidder jeg ikke, nå får det bare hope seg opp, men så ender det med at jeg gjør det likevel.

[Gjest mfff..!]

Har tenkt mange ganger at nå gidder jeg ikke, nå får det bare hope seg opp, men så ender det med at jeg gjør det likevel.

Helt enig, det er nok det vi gjør feil. Det blir vel spørsmål om å holde ut lengst: og å orke å ta kjempeoppvasken/klesvasken/storrengjøringen når man har vunnet - for hvem tar den? Kommer de andre til å ta den, eller må jeg ta den, og har jeg vunnet noe som helst da?

Ja - hvem tar den oppvasken som jeg ikke tar?

Men - på morsdag - for et år siden - kom jeg hjem til blåst hus. Så at de egentlig kan - ja!