Selvskader....

[colombia75]

Heisan!

Lurer litt på dette med selvskade når barna er veldig små ca.2 år.

Har ikke fått mitt etterlengtede barn enda, men kjenner noen som har et barn som kliper og lugger seg selv noe helt voldsomt til tider...

(nå er det en stund siden sist)

Kan dette være et signal om at noe er galt(tenker da med tilknytningen eventuelt annet)....

Har ikke pratet så mye emd forelderen om dette, men lutre på hva dette kan skylles....

Noen som vet noe om dette og hvor man eventuelt kan finne info?

[Gjest Hunan40]

Hei.

Selvskading er et symptom på at barnet har svært sterke negative følelser som det ikke finner andre uttrykk for. Tap av kontroll, frustrasjon, sinne, desperasjon, angst, depresjon m.m. kan lede til selvskading. Det er ikke uvanlig at småbarn gjør dette fra tid til annen fra 1 1/2 års alder og oppover. Det som er viktig er at man prøver å stoppe selvskadingen på en vennlig men klar måte og som ikke "belønner" skadingen (hvis man bare blir for omsorgsfull),og loser barnet over tid til å uttrykke følelsene mot omsorgspersonene i stedet. DVS. at man må akseptere at barnet er rasende og avvisende og prøver å skade seg selv som følge av f.eks. brudd i relasjoner og traumet som adopsjonen innebærer. Det er rimelig med frustrasjoner og følelser av tapt kontroll som et fullstendig skifte i miljø og personer innebærer ved adopsjon. Barnet har i starten naturlig nok ikke tillit til sine nye omsorgspersoner, og trekker seg tilbake og avviser kontakt med dem. Selvskading kan da bli en reaksjonsmåte. Det er også viktig at man tør sette grense mot selvskading, og ikke bare blir "god, snill og forståelsesfull". Da kan man bli underkastende til barnets raseri, og ubevisst forsterke raseriet og atferden. Til slutt går man rundt på nåler for å unngå raseriutbrudd.

Hvis man stopper selvskadingen ved å si; nei, du får ikke lov å gjøre deg selv vondt. Jeg forstår du er sint, og du kan være sint sammen med meg, men ikke skad deg. Jeg er glad i deg uansett hvor sint du er på meg og alt annet, og derfor vil jeg ikke at du gjør deg selv vondt. Og så kan man holde barnet fast til anfallet er over. Dette er det samme man gjør ved "holding terapi". Informasjon finnes på Attach China. Selv om barnet ennå ikke forstår språket, bør man snakke slik som en veiviser til seg selv for å opptre kontrollert, og fordi barnet snart kommer til å lære disse livsviktige ordene veldig snart. Tonefall, atferd og kroppsspråk er uansett det viktigste overfor små barn, men klare, enkle budskap er viktig for begge parter.Vi har prøvd dette med godt resultat. Ved 'holding' vil barnets raseri først øke til nye høyder, så det er viktig man ikke gir opp før anfallet virkelig er over. Slipper man barnet så det får løpe vekk etter halvgått anfall forsterker man bare barnets utholdenhet og raseri og gjør vondt verre. Og en voksen er alltid sterkere og mer utholdende enn et barn.Men det kan føles som en evighet i starten og noen barn kan holde på bortimot en time til å begynne med. Men sinnet avtar veldig raskt når barnet kjenner den tryggheten det er at den voksne er sterkere enn barnets avvisning. Så man behøver ikke bli redd for sterke følelser og uttrykksformer en periode eller i perioder.

For noen glir det over av seg selv, men hvis det er voldsomt og gjentakende bør man gjøre noe aktivt for å møte barnets følelser og atferd på en beskyttende og grensesettende måte. Da er det lite trolig at det går over av seg selv.

[Gjest môvenpink]

Hei.

Selvskading er et symptom på at barnet har svært sterke negative følelser som det ikke finner andre uttrykk for. Tap av kontroll, frustrasjon, sinne, desperasjon, angst, depresjon m.m. kan lede til selvskading. Det er ikke uvanlig at småbarn gjør dette fra tid til annen fra 1 1/2 års alder og oppover. Det som er viktig er at man prøver å stoppe selvskadingen på en vennlig men klar måte og som ikke "belønner" skadingen (hvis man bare blir for omsorgsfull),og loser barnet over tid til å uttrykke følelsene mot omsorgspersonene i stedet. DVS. at man må akseptere at barnet er rasende og avvisende og prøver å skade seg selv som følge av f.eks. brudd i relasjoner og traumet som adopsjonen innebærer. Det er rimelig med frustrasjoner og følelser av tapt kontroll som et fullstendig skifte i miljø og personer innebærer ved adopsjon. Barnet har i starten naturlig nok ikke tillit til sine nye omsorgspersoner, og trekker seg tilbake og avviser kontakt med dem. Selvskading kan da bli en reaksjonsmåte. Det er også viktig at man tør sette grense mot selvskading, og ikke bare blir "god, snill og forståelsesfull". Da kan man bli underkastende til barnets raseri, og ubevisst forsterke raseriet og atferden. Til slutt går man rundt på nåler for å unngå raseriutbrudd.

Hvis man stopper selvskadingen ved å si; nei, du får ikke lov å gjøre deg selv vondt. Jeg forstår du er sint, og du kan være sint sammen med meg, men ikke skad deg. Jeg er glad i deg uansett hvor sint du er på meg og alt annet, og derfor vil jeg ikke at du gjør deg selv vondt. Og så kan man holde barnet fast til anfallet er over. Dette er det samme man gjør ved "holding terapi". Informasjon finnes på Attach China. Selv om barnet ennå ikke forstår språket, bør man snakke slik som en veiviser til seg selv for å opptre kontrollert, og fordi barnet snart kommer til å lære disse livsviktige ordene veldig snart. Tonefall, atferd og kroppsspråk er uansett det viktigste overfor små barn, men klare, enkle budskap er viktig for begge parter.Vi har prøvd dette med godt resultat. Ved 'holding' vil barnets raseri først øke til nye høyder, så det er viktig man ikke gir opp før anfallet virkelig er over. Slipper man barnet så det får løpe vekk etter halvgått anfall forsterker man bare barnets utholdenhet og raseri og gjør vondt verre. Og en voksen er alltid sterkere og mer utholdende enn et barn.Men det kan føles som en evighet i starten og noen barn kan holde på bortimot en time til å begynne med. Men sinnet avtar veldig raskt når barnet kjenner den tryggheten det er at den voksne er sterkere enn barnets avvisning. Så man behøver ikke bli redd for sterke følelser og uttrykksformer en periode eller i perioder.

For noen glir det over av seg selv, men hvis det er voldsomt og gjentakende bør man gjøre noe aktivt for å møte barnets følelser og atferd på en beskyttende og grensesettende måte. Da er det lite trolig at det går over av seg selv.

Selvskading kan likesågodt komme av vonde opplevelser et barn har hatt, som vold, overgrep, mishandling etc. - altså ikke #bare# pga en adopsjonsprosess/forandring i tilværelsen. Når det er snakk om selvskading i hyppig/omfattende grad av fysisk karakter er det grunn til å søke hjelp! Dette er atferd som er bekymringsfull mtp barnets utvikling, og bør avhjelpes på gode måter. Dette er såpass krevende at her bør adoptivforeldre søke assistanse utenifra hos personer med ekstra kompetanse på området, synes jeg, Noe annet er det med mindre former for "selvskading" etter hospitalisering, preget av monoton repeterende atferd som flere av barna kan ha lært seg fra barnehjemmet der de har sittet alt for mye plassert i sengene sine.Dette går oftere helt over etter en tid i sine nye omgivelser i et nytt land og adoptivfamilie. ¨

Forskjellen på sistnevnte og det man tradisjonelt karakteriserer som selvskading er nok alvorlighetsgraden av atferd og selvdestruktivitet og at aktiv utagerende skading av seg selv, kan føre til fysiske smerter, arr, blødninger, sår etc. Når barnet reagerer på en slik måte, er det et TYDELUG signal til omverdenen at her er det virkelig noe som ikke stemmer. Det kan godt sies å være det lille barnets måte å klare å uttrykke på at det trenger hjelp fra voksne og at det ikke har det bra. Det er nok dessverre veldig vonde opplevelser som ligger bak slik selvskading. Det beste adoptivforeldre kan gjøre er å innse at de må søke hjelp for sitt barn. I tillegg gi det utømmelige mengder av kjærlighet og omsorg.

[colombia75]

Tusen takk for gode svar begge to, dette bekrefter bare det jeg hadde trodd.

Men tror nokk ikke barnet er det verste rammede, men at det er noe er jeg nesten sikker på.

Håper bare foerldrene selv kan se dette, men de mener det er den første trassalderen, noe jeg ikke er enig i....

Barn pleier ikke normalt rive av seg hår, stikke fingrene i øynene til de blir røde og hovne eller klipe seg selv gul og blå på kroppen, og da særlig i ansiktet, bare fordi de er i trassalderen(jeg har i alle fall ikke hørt om det før).

Men det skal også sies at dette ikke er så hyppig nå som i juletiden, så kanskje dette ordner seg uten profesjonell hjelp.... ikke vet jeg.

Men synes i alle fall dette er trasig for barnet....

[Gjest Hunan40]

Tusen takk for gode svar begge to, dette bekrefter bare det jeg hadde trodd.

Men tror nokk ikke barnet er det verste rammede, men at det er noe er jeg nesten sikker på.

Håper bare foerldrene selv kan se dette, men de mener det er den første trassalderen, noe jeg ikke er enig i....

Barn pleier ikke normalt rive av seg hår, stikke fingrene i øynene til de blir røde og hovne eller klipe seg selv gul og blå på kroppen, og da særlig i ansiktet, bare fordi de er i trassalderen(jeg har i alle fall ikke hørt om det før).

Men det skal også sies at dette ikke er så hyppig nå som i juletiden, så kanskje dette ordner seg uten profesjonell hjelp.... ikke vet jeg.

Men synes i alle fall dette er trasig for barnet....

Hei igjen, ja dette høres ut som mer enn trassalderen. Hvis man bare tror det dreier seg om trass og møter atferden med sinne eller lar barnet holde på med selvskadingen til det stopper av seg selv tror jeg man gjør en feil. Barnet må få beskyttelse og aktiv hjelp til å stoppe å gjøre som det gjør. Ikke bare grenser som jo er en form for avvisning også. Ved trass vil mange foreldre forsøke å disiplinere/oppdra barnet ved enten trekke seg unna, bli sinte selv eller la barnet holde på til det slutter sjøl. Men hvis vondere følelser og opplevelser ligger bak, noe som i større og mindre grad alltid ligger under ved adopsjon, vil en trassholdning kunne føre til at barnet blir sittende alene med de intenst vonde følelsene og bare føle seg umulig, avvist på nytt og ikke forstått. Det kan gi fornyet næring til de vonde følelsene. Men det er krevende og vanskelig å tolke et barns atferd når eksplosjonen kanskje kommer på bagatellmessige ting i hverdagen som å spise, kle på seg, o.l. Og adoptivforeldrene kanskje forventer og tenker at ting har gått seg til og 'ser' ikke lenger de dypere følelsene barnet strever med og som kommer til overflaten i ulike sammenhenger.

Så kanskje du kan komme med noen innspill til dem etter hvert.

[Gjest môvenpink]

Tusen takk for gode svar begge to, dette bekrefter bare det jeg hadde trodd.

Men tror nokk ikke barnet er det verste rammede, men at det er noe er jeg nesten sikker på.

Håper bare foerldrene selv kan se dette, men de mener det er den første trassalderen, noe jeg ikke er enig i....

Barn pleier ikke normalt rive av seg hår, stikke fingrene i øynene til de blir røde og hovne eller klipe seg selv gul og blå på kroppen, og da særlig i ansiktet, bare fordi de er i trassalderen(jeg har i alle fall ikke hørt om det før).

Men det skal også sies at dette ikke er så hyppig nå som i juletiden, så kanskje dette ordner seg uten profesjonell hjelp.... ikke vet jeg.

Men synes i alle fall dette er trasig for barnet....

Vær så god:)

Nei, dette er ikke bare trassaldersymptomer.

Du har totalt rett i det du sier:

".... Barn pleier ikke normalt rive av seg hår, stikke fingrene i øynene til de blir røde og hovne eller klipe seg selv gul og blå på kroppen, og da særlig i ansiktet, bare fordi de er i trassalderen(jeg har i alle fall ikke hørt om det før)".

Har kjennskap til et barn som drev med selvskading. Klorte seg selv til blods i ansiktet, stanget hodet i veggen osv, Det som kom frem etter hvert, var at han var blitt slått (rist) og at han i tillegg hadde opplevd seksuelle overgrep. Gutten var bare 3-4 år da han drev med selvskadingen. Men etter at han ble fjernet fra dette miljøet, og med bistand fra profesjonelt hjelpeapparat, er han nå en frisk kjekk ung liten mann på småskoletrinnet. Så kan ikke få understreket nok hvor viktig det er at selv adoptivforeldre tar vansker hos barnet på alvor. Det er bedre å sjekke for mye enn for lite. Da klandrer man seg i hvert fall ikke etterpå i etterklokskapen for Vente-og-se-holdningen.

Tror den verste fallgruven for adoptivforeldre "av det slaget du forteller om" er at de kanskje nettopp pga de er stemplet som godkjente foreldre, tror at de derfor må ordne alt selv. Slik at dersom de søker profesjonell hjelp for sitt barn så viser de mislykkethet og at de ikke burde vært godkjent likevel. Men slik er det jo ikke!

Mvh.

[colombia75]

Hei igjen, ja dette høres ut som mer enn trassalderen. Hvis man bare tror det dreier seg om trass og møter atferden med sinne eller lar barnet holde på med selvskadingen til det stopper av seg selv tror jeg man gjør en feil. Barnet må få beskyttelse og aktiv hjelp til å stoppe å gjøre som det gjør. Ikke bare grenser som jo er en form for avvisning også. Ved trass vil mange foreldre forsøke å disiplinere/oppdra barnet ved enten trekke seg unna, bli sinte selv eller la barnet holde på til det slutter sjøl. Men hvis vondere følelser og opplevelser ligger bak, noe som i større og mindre grad alltid ligger under ved adopsjon, vil en trassholdning kunne føre til at barnet blir sittende alene med de intenst vonde følelsene og bare føle seg umulig, avvist på nytt og ikke forstått. Det kan gi fornyet næring til de vonde følelsene. Men det er krevende og vanskelig å tolke et barns atferd når eksplosjonen kanskje kommer på bagatellmessige ting i hverdagen som å spise, kle på seg, o.l. Og adoptivforeldrene kanskje forventer og tenker at ting har gått seg til og 'ser' ikke lenger de dypere følelsene barnet strever med og som kommer til overflaten i ulike sammenhenger.

Så kanskje du kan komme med noen innspill til dem etter hvert.

Har så vitt nevnt at dette er selvskading, og forslag til hva som kan være grunn til dette, men skal nokk ta meg en prat til med dem.

Takk igjen for gode svar.

[colombia75]

Vær så god:)

Nei, dette er ikke bare trassaldersymptomer.

Du har totalt rett i det du sier:

".... Barn pleier ikke normalt rive av seg hår, stikke fingrene i øynene til de blir røde og hovne eller klipe seg selv gul og blå på kroppen, og da særlig i ansiktet, bare fordi de er i trassalderen(jeg har i alle fall ikke hørt om det før)".

Har kjennskap til et barn som drev med selvskading. Klorte seg selv til blods i ansiktet, stanget hodet i veggen osv, Det som kom frem etter hvert, var at han var blitt slått (rist) og at han i tillegg hadde opplevd seksuelle overgrep. Gutten var bare 3-4 år da han drev med selvskadingen. Men etter at han ble fjernet fra dette miljøet, og med bistand fra profesjonelt hjelpeapparat, er han nå en frisk kjekk ung liten mann på småskoletrinnet. Så kan ikke få understreket nok hvor viktig det er at selv adoptivforeldre tar vansker hos barnet på alvor. Det er bedre å sjekke for mye enn for lite. Da klandrer man seg i hvert fall ikke etterpå i etterklokskapen for Vente-og-se-holdningen.

Tror den verste fallgruven for adoptivforeldre "av det slaget du forteller om" er at de kanskje nettopp pga de er stemplet som godkjente foreldre, tror at de derfor må ordne alt selv. Slik at dersom de søker profesjonell hjelp for sitt barn så viser de mislykkethet og at de ikke burde vært godkjent likevel. Men slik er det jo ikke!

Mvh.

Tror nokk de er redde for å søke hjelp,og de vet vel ikke sikkert hvordan de skal reagere....

Men de lar barnet holde på til barnet er ferdig med annfallene for så å prøve å gjøre noe.

Tror foreldrene er veldig usikker på hva de skal gjøre, og bare venter sitvasjonen ann en stund til.

De har ikke hatt barnet så lenge så de håper vel dette går over av seg selv.

Men skal sørge for å snakke litt mere med de neste gang jeg er vitne til en slik episode....

Takk igjen for gode råd:).