Å få et barn som ikke er helt som det skulle vært...

[Gjest mye tanker]

Hvilke rettgheter har man om man får et barn som er sterkt pleietrengende, enten veldig fysisk satt tilbake eller psykisk?

Hvor mye hjelp får man? Og er det "lov" å si at en ikke greier ta seg av et barn som trenger så mye? Ikke alle greier det? Og skal man måtte ofre sitt liv for å pleie et barn som kanskje ikke engang er bevisst på at det lever?

Jeg vet med meg selv at jeg ikke kunne greid et sånt barn, skal jeg da la være å få barn, tilfelle det blir sånn, eller hva?

[Gjest Elextra]

Har bekjente som har fått barn med store fødselsskader.

De blir jo (selvfølgelig) veldig glade i barnet, og sier det er berikende på alle måter å ha et slikt barn, men de må SLOSS med det offentlige for å få det de har krav på. Akkurat dét er det mest slitsomme ved det hele, sier de.

[Gjest mye tanker]

Har bekjente som har fått barn med store fødselsskader.

De blir jo (selvfølgelig) veldig glade i barnet, og sier det er berikende på alle måter å ha et slikt barn, men de må SLOSS med det offentlige for å få det de har krav på. Akkurat dét er det mest slitsomme ved det hele, sier de.

Jeg kan ikke se at det er berikende, men snarere utmattende og slikt å ha et barn som krever veldig mye. Og snakker jeg først og fremst om de barna som knapt kan kaller bevisste, dvs man ikke har særlig kontakt med de, og de ikke kan gjøre noe selv.

MÅ man ofre livet sitt for å passe et slikt barn? Og blir man sett ned på om man ikke vil det?

[Gjest du bør ikke få barn]

"Jeg vet med meg selv at jeg ikke kunne greid et sånt barn, skal jeg da la være å få barn, tilfelle det blir sånn, eller hva?"

Hva mener du med et "sånt" barn ... det er mange typer handicap mennesker blir født med ...

Forøvrig så bør du ikke få barn når du mener sånt, ingen har noen som helst garanti for at de føder normale barn, så derfor bør du slå fra deg tanken helt.

[Gjest mye tanker]

"Jeg vet med meg selv at jeg ikke kunne greid et sånt barn, skal jeg da la være å få barn, tilfelle det blir sånn, eller hva?"

Hva mener du med et "sånt" barn ... det er mange typer handicap mennesker blir født med ...

Forøvrig så bør du ikke få barn når du mener sånt, ingen har noen som helst garanti for at de føder normale barn, så derfor bør du slå fra deg tanken helt.

Veldig mange hadde vel ikke greid å ta seg av et barn som krevde 24 timers pleie, og som var så skadet at det ikke er mulig å få kontakt med deg. I dagens samfunn er man vel utstøtt dersom man ikke vil ofre livet for å ta seg av noen som ikke engang kan kalles å ha et liv. Ironisk synes jeg.

De fleste barn blir jo som de skal, eller har bare mindre "skavanker" og det er jo en helt annen sak. Jeg snakker om sånne som før ble kalt "grønnsaker".

[Gjest velger å være uten nick i dag]

Jeg kan ikke se at det er berikende, men snarere utmattende og slikt å ha et barn som krever veldig mye. Og snakker jeg først og fremst om de barna som knapt kan kaller bevisste, dvs man ikke har særlig kontakt med de, og de ikke kan gjøre noe selv.

MÅ man ofre livet sitt for å passe et slikt barn? Og blir man sett ned på om man ikke vil det?

Hadde ike tenkt å svare deg men må bare gi en kommentar. Leste innlegget ditt også på åpent forum.

Forstår godt at tanken på veldig "syke" barn virker skremmmende på de fleste. Ingen av oss har overhode noen garantier for å få friske barn. Det er et sjansespill som alle som får barn må leve med.

I vårt samfunn kan mye "ryddes opp i" ved hjelp av de avanserte metodene vi har for å fjerne uønskede elementer (les barn med medfødte lyter). De kan man få eliminert på et tidlig stadium, om ikke smertefritt så raskt.

Det mange ikke tenker på, er at de perfekte, friske barna plutselig kan løpe under en bil og bli pleietrengende for resten av livet.

Har folk rundt meg som lever slitsomme men gode liv med handikappede barn. For dem er det ekstra sårt å oppleve at barna ders regnes som annensortering. Og det i et velstandssamfunn vi aldri har sett maken til!

Orker bare ikke å tie!!!

Til trådstarter: Tror ikke noen av de foreldrene jeg kjenner hadde trodd de skulle takle livssituasjonen sin så bra som de faktisk gjør. Hvem har sagt at livet skal være lett? Og begynner vi å tro at lykken er noe vi kan "ordne" oss tror jeg vi må ta en ekstra runde med oss selv.

[laban]

Man har mange rettigheter på papiret.

I praksis er det ofte vanskeligere, pga. byråkrati, ressursmangel og ansvarspulverisering.

Det er tankevekkende at mange bruker uttrykket "kampen mot hjelpeapparatet". Det har riktignok vært tittelen på en rapport, men det brukes også av foreldre som opplever hjelpeapparatet som et mangehodet troll.

Men man får jo et veldig begrenset liv om man skal avstå fra alt som kan føre til belastninger. Selv om de aller fleste får barn som er helt funksjonsfriske, kan de jo komme ut for ulykker og bli multihandicappede "når som helst".

Svært mange av oss vil før eller senere bli nødt til å gå gjennom noe vi ikke hadde trodd på forhånd at vi ville orke. Livet er ikke rettferdig, og det er ikke for amatører. De fleste opplever allikevel å finne krefter et sted - fordi man er nødt.

Her på DOL har det vært barn født etter risikosvangerskap, fostre som ikke kunne leve utenfor livmoren, prematurbarn som senere har dødd, barn født med hjertefeil eller syndromer, barn som har fått kreft osv. Sånt skjer, men ikke med de fleste. Og mødrene - de kommer seg gjennom på et vis, selv om de ikke akkurat har følt på forhånd at de kunne takle sånt.

[Gjest Elextra]

Jeg kan ikke se at det er berikende, men snarere utmattende og slikt å ha et barn som krever veldig mye. Og snakker jeg først og fremst om de barna som knapt kan kaller bevisste, dvs man ikke har særlig kontakt med de, og de ikke kan gjøre noe selv.

MÅ man ofre livet sitt for å passe et slikt barn? Og blir man sett ned på om man ikke vil det?

Jeg tror man tenker veldig annerledes om dette når det er ens eget barn. Jeg hadde lignende tanker som du skisserer før jeg fikk barn selv.

[Gjest mye tanker]

Hadde ike tenkt å svare deg men må bare gi en kommentar. Leste innlegget ditt også på åpent forum.

Forstår godt at tanken på veldig "syke" barn virker skremmmende på de fleste. Ingen av oss har overhode noen garantier for å få friske barn. Det er et sjansespill som alle som får barn må leve med.

I vårt samfunn kan mye "ryddes opp i" ved hjelp av de avanserte metodene vi har for å fjerne uønskede elementer (les barn med medfødte lyter). De kan man få eliminert på et tidlig stadium, om ikke smertefritt så raskt.

Det mange ikke tenker på, er at de perfekte, friske barna plutselig kan løpe under en bil og bli pleietrengende for resten av livet.

Har folk rundt meg som lever slitsomme men gode liv med handikappede barn. For dem er det ekstra sårt å oppleve at barna ders regnes som annensortering. Og det i et velstandssamfunn vi aldri har sett maken til!

Orker bare ikke å tie!!!

Til trådstarter: Tror ikke noen av de foreldrene jeg kjenner hadde trodd de skulle takle livssituasjonen sin så bra som de faktisk gjør. Hvem har sagt at livet skal være lett? Og begynner vi å tro at lykken er noe vi kan "ordne" oss tror jeg vi må ta en ekstra runde med oss selv.

Selvsagt kan alle bli pleietrengende også senere i livet, men det er en helt annen sak. Da har man fått et helt annet forhold til barnet, elsker det og vil ikke gi det fra seg.

Når man nettopp har født, og man ser livet i ruiner foran seg pga alt man må ofre, så er det nok lettere å velge det bort. Men jeg snakker STORE handicapp da, som gjør at barnet neppe kan ha noen bra livskvalitet.

Hvorfor er det så viktig at alle mennesker skal leve til de dør selv om de kanskje lider, eller ikke vet at de lever engang? Hvorfor skal man kunstig holde liv i disse kroppene, bruke mye penger, ofre andre folks liv bare for at de skal få puste noen år til? Synes du det er etisk forsvarlig at man MÅ leve til man dør selv om man lider? Eller ikke vet man lever? Hvem gagner det?

Selv ville jeg foretrekt å bli "avlivet" om jeg fikk store handicap, enten fysiske eller psykiske, hvorfor skulle ikke vi få samme privilegie som dyr har?

[Gjest mye tanker]

Man har mange rettigheter på papiret.

I praksis er det ofte vanskeligere, pga. byråkrati, ressursmangel og ansvarspulverisering.

Det er tankevekkende at mange bruker uttrykket "kampen mot hjelpeapparatet". Det har riktignok vært tittelen på en rapport, men det brukes også av foreldre som opplever hjelpeapparatet som et mangehodet troll.

Men man får jo et veldig begrenset liv om man skal avstå fra alt som kan føre til belastninger. Selv om de aller fleste får barn som er helt funksjonsfriske, kan de jo komme ut for ulykker og bli multihandicappede "når som helst".

Svært mange av oss vil før eller senere bli nødt til å gå gjennom noe vi ikke hadde trodd på forhånd at vi ville orke. Livet er ikke rettferdig, og det er ikke for amatører. De fleste opplever allikevel å finne krefter et sted - fordi man er nødt.

Her på DOL har det vært barn født etter risikosvangerskap, fostre som ikke kunne leve utenfor livmoren, prematurbarn som senere har dødd, barn født med hjertefeil eller syndromer, barn som har fått kreft osv. Sånt skjer, men ikke med de fleste. Og mødrene - de kommer seg gjennom på et vis, selv om de ikke akkurat har følt på forhånd at de kunne takle sånt.

Som sagt i et annet svar, om handicappet opppstår senere i livet er det en helt annen sak, da er man knyttet mer til denne personen.

Å velge bort et nyfødt barn som man vet vil "ødelegge" livet ens er nok et enklere valg. Dessuten greier jeg fint se at noen mennsker hadde hatt det bedre om de fikk slippe fra. Av en eller annen grunn har dyr denne rettigheten men ikke vi mennekser, vi kan ikke bli avlivet.

[Gjest mye tanker]

Jeg tror man tenker veldig annerledes om dette når det er ens eget barn. Jeg hadde lignende tanker som du skisserer før jeg fikk barn selv.

Men særlig hvis det hadde vært mitt barn ville jeg jo at det skulle sluppet å lide da.

[Gjest velger å være uten nick i dag]

Selvsagt kan alle bli pleietrengende også senere i livet, men det er en helt annen sak. Da har man fått et helt annet forhold til barnet, elsker det og vil ikke gi det fra seg.

Når man nettopp har født, og man ser livet i ruiner foran seg pga alt man må ofre, så er det nok lettere å velge det bort. Men jeg snakker STORE handicapp da, som gjør at barnet neppe kan ha noen bra livskvalitet.

Hvorfor er det så viktig at alle mennesker skal leve til de dør selv om de kanskje lider, eller ikke vet at de lever engang? Hvorfor skal man kunstig holde liv i disse kroppene, bruke mye penger, ofre andre folks liv bare for at de skal få puste noen år til? Synes du det er etisk forsvarlig at man MÅ leve til man dør selv om man lider? Eller ikke vet man lever? Hvem gagner det?

Selv ville jeg foretrekt å bli "avlivet" om jeg fikk store handicap, enten fysiske eller psykiske, hvorfor skulle ikke vi få samme privilegie som dyr har?

Helt enig i det du skriver nå. Vi lever i et samfunn der man på den ene siden sorterer det uønskede i livets begynnelse, mens man som et paradoks bruker enorme summer på å holde mennesker kunstig i live.

Enig med deg i at disse menneskene burde få slippe.

[Gjest Elextra]

Men særlig hvis det hadde vært mitt barn ville jeg jo at det skulle sluppet å lide da.

Hva mener du, når barnet først er født?

[Gjest mye tanker]

Hva mener du, når barnet først er født?

Ja, det også.

[Gjest Elextra]

Ja, det også.

Forstår ikke hva du mener.

[April]

Selvsagt kan alle bli pleietrengende også senere i livet, men det er en helt annen sak. Da har man fått et helt annet forhold til barnet, elsker det og vil ikke gi det fra seg.

Når man nettopp har født, og man ser livet i ruiner foran seg pga alt man må ofre, så er det nok lettere å velge det bort. Men jeg snakker STORE handicapp da, som gjør at barnet neppe kan ha noen bra livskvalitet.

Hvorfor er det så viktig at alle mennesker skal leve til de dør selv om de kanskje lider, eller ikke vet at de lever engang? Hvorfor skal man kunstig holde liv i disse kroppene, bruke mye penger, ofre andre folks liv bare for at de skal få puste noen år til? Synes du det er etisk forsvarlig at man MÅ leve til man dør selv om man lider? Eller ikke vet man lever? Hvem gagner det?

Selv ville jeg foretrekt å bli "avlivet" om jeg fikk store handicap, enten fysiske eller psykiske, hvorfor skulle ikke vi få samme privilegie som dyr har?

"Når man nettopp har født, og man ser livet i ruiner foran seg pga alt man må ofre, så er det nok lettere å velge det bort"

Jeg tror du har litt feil oppfatning om når livet tar til.

Fødselen er finalen etter et langt svangerskap og begynnelsen på det nye livet utenfor mammas trygge mage.

For min egen del kunne jeg aldri valgt bort mitt nyfødte barn selv om det hadde vært multihandicappet.

[Gjest mye tanker]

Forstår ikke hva du mener.

Jeg ville syntes mer synd på et barn som jeg fødte og som led eller ikke hadde noen bevissthet til å vite at det levde, enn på et barn som feks du fødte.

Jeg skjønner ikke hvorfor barn (og andre) må lide bare fordi vi er mennesker.

[Gjest LOTUS78]

Som sagt i et annet svar, om handicappet opppstår senere i livet er det en helt annen sak, da er man knyttet mer til denne personen.

Å velge bort et nyfødt barn som man vet vil "ødelegge" livet ens er nok et enklere valg. Dessuten greier jeg fint se at noen mennsker hadde hatt det bedre om de fikk slippe fra. Av en eller annen grunn har dyr denne rettigheten men ikke vi mennekser, vi kan ikke bli avlivet.

Du vil ikke føle at barnet ødelegger livet ditt tror jeg fordi det er ditt barn og du vil elske det uansett. Morskjærligheten kommer for dette barnet også, kanskje mer fordi barnet er så avhengig av deg.

Personlig vet jeg ikke hva jeg hadde valgt dersom jeg fikk vite tidlig i svangerskapet at barnet jeg ventet var syk eller har alvorlige handikapp. Ofte vet man ikke det før barnet er født. Men jeg hadde tatt abort om barnet jeg bar på ikke var friskt.

[Gjest LOTUS78]

Veldig mange hadde vel ikke greid å ta seg av et barn som krevde 24 timers pleie, og som var så skadet at det ikke er mulig å få kontakt med deg. I dagens samfunn er man vel utstøtt dersom man ikke vil ofre livet for å ta seg av noen som ikke engang kan kalles å ha et liv. Ironisk synes jeg.

De fleste barn blir jo som de skal, eller har bare mindre "skavanker" og det er jo en helt annen sak. Jeg snakker om sånne som før ble kalt "grønnsaker".

Det barna som trenger pleie 24 timer i døgnet, bor ofte på institusjon der de får den pleien de trenger. Foreldrene kommer da på besøk til barnet. Vi snakker om multihandikappede barn.

[Gjest mye tanker]

"Når man nettopp har født, og man ser livet i ruiner foran seg pga alt man må ofre, så er det nok lettere å velge det bort"

Jeg tror du har litt feil oppfatning om når livet tar til.

Fødselen er finalen etter et langt svangerskap og begynnelsen på det nye livet utenfor mammas trygge mage.

For min egen del kunne jeg aldri valgt bort mitt nyfødte barn selv om det hadde vært multihandicappet.

Nei, men det kunne fint jeg. Jeg synes det er direkte ondt jeg å sette til livet et barn man VET er multihandicappet eller veldig veldig sykt. Hvorfor mener du det er rett å la barn lide? Bedre da og avlsutte dette livet og starte et nytt som har alle forutsetniger til stede for å ha det bra. Og da vil også alle rundt ha det bedre, og det koster mindre for samfunnet også.