Følelsesmessige problemer

[Gjest Zombidama]

Har i lengre tid (flere år) slitt med en ektemann som har vært dominerende og kontrollerende overfor meg.

Vi flyttet sammen da jeg var kun 17 år, så et er nok mye av grunnen til at jeg har latt ham styre meg så mye. Siden den gang har vi fått to barn, jeg har tatt utdannelsen min (3 årig høyskole) etter at barna ble født og forholdet har bare skrantet mer og mer...

uten at jeg har sett hvor ille det egentlig var...

...før jeg falt pladask for en annen i sommer. Dette gikk veldig inn på meg, men jeg klarte aldri å snakke med ham om det, selv om han stadig forsøkte å få noe ut av meg.(altså han jeg var forelsket i) Jeg klarte ikke å snakke med ham fordi jeg var livende redd for at det bare var meg, dårlig samvittighet overfor ektemann og barn, livende redd for å bli såret, spesielt siden han også er gift.

Tok til slutt et standpunkt om at jeg ikke turde ta sjansen på et forhold, siden jeg ville iallefall ikke bli skilt og samtidig kanskje dumpa av en annen.

Nå er det gått at halvt år, tankene mine klarer ikke helt å slippe han andre, jeg og mannen min går til familierådgivning, uten at jeg føler det hjelper så mye...jeg er deprimert og sliter i ny jobb, hvor jeg ikke helt klarer å synes at jeg strekker til, fordi jeg har så mye annet som suser i hodet. Jeg har snakket med mannen min om å bo hver for oss en stund, så jeg kan kjenne litt etter hvordan jeg føler (få litt avstand),men mannen min er ikke enig, han mener det da er bare til å selge huset og dele resten og bli ferdig med det. Men det er jeg som må ta avgjørelsen, sier han, for han har det bra så lenge han har meg...på en måte er det enklere for meg å bli, for jeg er helt nedkjørt, men på en annen side er det bedre å gå sånn at jeg kan slippe å sitte å føle på alle disse negative følelsene som jeg plutselig ble klar over at jeg hadde.

[Clue1365380406]

Du skriver:

"Tok til slutt et standpunkt om at jeg ikke turde ta sjansen på et forhold, siden jeg ville iallefall ikke bli skilt og samtidig kanskje dumpa av en annen"

Og det sier vel at du er lite uavhengig og selvstendig, ihvertfall er det det som faller meg inn.

Hvis du ikke trives med mannen din, er du slett ikke avhengig av å finne en ny mann før du går fra ham. Ta deg heller tid til å bli kjent med deg selv, finne ut hva DU vil ha ut av livet. Så kan du vurdere et forhold senere.

[Gjest sinnicka]

Det er "heltinner" som deg, som holder skilsmisse-statistikken på "bare" 50 %.

Bli i forholdet, syns å være holdningen, uansett hvor jævlig man har det.

Noen er så dumme at de tror barna har godt av å vokse opp med foreldre som ikke lenger er kjærester, og hvor kjærtegn og gode følelser ikke er tilstede. Hva slags signaler gir dette barn??

[Lillemus]

Jeg er enig med Clue, det høres ikke ut som om du trives i det hele tatt i det forholdet du er i, men om du ikke vil gå ut av det fordi du ikke har noen som venter på deg så tenker du feil, mener jeg.

Du har ikke vært alene siden du var 17 år - det er kanskje på tide å gjøre det nå? Visst klarer du deg alene - helt fint til og med! Hvis denne andre skulle ha lyst til å satse på deg - fint! Men ikke rush inn i et nytt forhold i full fart, ikke flytt sammen med ham med en gang. Bo for deg selv en stund, kjenn på hvordan det er å være bare DEG. At det er DU som bestemmer i din hverdag og bli kjent med deg selv.

Så kan du gå videre og evt. finne en ny livsledsager. Det er min personlige mening i alle fall.

[Gjest Zombidama]

Du skriver:

"Tok til slutt et standpunkt om at jeg ikke turde ta sjansen på et forhold, siden jeg ville iallefall ikke bli skilt og samtidig kanskje dumpa av en annen"

Og det sier vel at du er lite uavhengig og selvstendig, ihvertfall er det det som faller meg inn.

Hvis du ikke trives med mannen din, er du slett ikke avhengig av å finne en ny mann før du går fra ham. Ta deg heller tid til å bli kjent med deg selv, finne ut hva DU vil ha ut av livet. Så kan du vurdere et forhold senere.

Ja, det var akkurat det jeg tenkte, også, når jeg tok standpunktet om å la forelskelsen være: Jeg trengte tid for meg selv, finne meg "sjæl", som det heter.