Klarer ikke bestemme meg ..

[anella]

Har bodd sammen med min samboer i 13 år og vi har et felles barn. Mellom oss het har hele tiden vært mye opp og ned. Mye av problemene skyldes nok at jeg hadde en sønn fra før, med ADHD. Når vi i tillegg fikk et barn med CP, ble det mye. Det meste av jobben med barna falt på meg, og jeg følte lenge at det alltid var jeg som måtte tilpasse meg. Jeg reduserte arbeidstiden, tok fri for å reise på div. treningsopphold - ofte permisjon uten lønn. Når ungene var syke falt også det meste på meg. I etterkant bebreider jeg ham for dette. I tillegg bebreider jeg ham fordi han nektet meg avlastning når jeg følte jeg trang det. Jeg hadde lyst til å være sammen med bare ham - uten barn. Han sa da klart at det ikke var meg han ville være sammen med, men vår datter. Var jeg ikke fornøyd, kunne jeg bare flytte! Dette såret meg ... Vi fikk aldri tid til hverandre.

I etterkant ser jeg at vi ganske tidlig begynte å skli fra hverandre. Vi tok fri på skift - han drev med sitt, jeg med mitt. Jeg følte at hele livet handlet om barn, hus og jobb. Vi var aldri ute på noe sammen.

I tillegg er vi som personer veldig forskjellige. Jeg er mer sosial og mer aktiv - jeg kjeder meg lettere og tenger mer liv rundt meg. Han er fornøyd bare han kan sitte i sofane og se TV. Da jeg kjedet meg, og ikke kom meg ut, begynte jeg for ca 4 år siden og chatte. Omtrent på samme tid følte jeg at jeg var klar for å avslutte forholdet. Dette ville ikke samboer, og i løpet av disse årene har jeg gang på gang latt meg overtale til å prøve igjen og igjen og igjen. Hver gang gir jeg etter. Jeg føler jo at jeg er glad i ham. Vi har vært gjennom mye sammen, og kjenner hverandre godt. Dessuten har vi blitt enige om mer rettferdig arbeidsfordeling. Likevel føler jeg det bli et spill fra min side. Jeg føler at jeg gir etter pga. husefreden, ham og ungene. Dessuten driver han meg nesten til vanvidd når jeg vil ut av det. Han sliter meg ut - vil prate dag og natt - klarer ikke avfinne seg med det.

Når jeg gjør mitt beste og virkelig legger godviljen til, føler jeg at vi har det ganske bra. Jeg er som sagt glad i ham, vi har et brukbart sexliv, bra arbeidsfelleskkap og hverdagen går greit. Likevel vil jeg alltid savne noe. Jeg klarer nemlig ikke å kysse ham. Jeg klarer ikke å være så nær som jeg burde, og savner en jeg kan ha det sånn med. I tillegg føler jeg meg litt som en fange. Av og til har jeg lyst til å rømme fra det hele. Hva skal jeg gjøre ....?? Akkurat nå føler jeg at jeg snart slites i stykker innvendig. Jeg slites mellom ønsket om å leve mitt eget liv og konsekvensen dette får for andre. Hva skal man egentlig gjøre ...

Sin