Hvordan kan jeg hjelpe min kjære som er gravid på best måte ?

[bolsjec]

Jeg har en kjæreste som i lang tid i forskjellige forhold har forsøkt å bli gravid. Etter en operasjon i livmoren ble det konstantert at hun ikke kunne forvente å bli gravid. Den har hun vært helt åpen om helt siden vi møttes. Det har heller ikke vært noe problem for meg. Vi er enige om at adopsjon er noe vi bgegge tror kan bli bra.

Siden hun ikke har fått noe medisinsk håp. Ikke har blitt gravid i tidligere situasjoner. Vi har ikke tenkt på eggløsing og prevensjon.

Nå er hun mest sannsynlig gravid.

Alle tegn tyder på det.

Jeg ble glad for den nyheten, men hun har reagert på en overaskende måte. Hun tar ikke ansvar (jobber mye, røyker og drikker alkhol) Hun vil ikke prate om det. Hun vil ikke ta graviditets test. Jeg er fortvilet ! Jeg fortalt at jeg vil støtte henne, uansett om hun velger å beholdet eller ta ut. Men tiden går. Det er ikke tema. Etter min utregning er hun minst i 8 uke.

Jeg er klar over at dette er et veldig føleses ladet område for henne. Mange vonde følelser og hendelser dukker kommer tilbake.

Hva skal jeg gjøre for å kunne støtte henne ?

Jeg går på skole. Er midt oppe i eksamens tid, dette går ut over skolen. Det gjør ikke så mye. Jeg kan gjerne ofre ett halv år på dette. Men for å gjøre det føler jeg at jeg må ha noe som legitimerer det.

Hilsen fortvilet "sansynlig" far.

[Trine Endsjø, jordmor]

Ja, dette høres litt kinkig ut. Jeg vet ikke helt hva jeg skal råde deg til, utover å få henne i dialog. Det høres helt klart ut som om du tar ansvar, og jeg har full forståelse for at du blir fortvilet over at hun, som du sier, ikke tar ansvar. Nå vet jeg ikke hvilken åpenhet dere vanligvis har i forholdet deres. Er dere vant til å prate om personlige ting, følelser, savn, vonde erfaringer etc., har dere et godt utgangspunkt for å nærme dere hva som her er sakens kjerne. Hvis det viser seg å være helt umulig å få henne i tale, eller få henne til å innse at hun må forholde seg til svangerskapet, må dere kanskje trekke noen andre inn i bildet. Har hun noen andre som står henne nær, som du kunne ta en prat med. Kanskje hadde en bestevenninne vært den rette til å prate med henne, men kanskje også formidle noen tanker til deg. Får du henne med til lege/jordmor, kanskje aller helst det siste, ville det nok være lurt. En lege eller jordmor kan evt. også sette henne i kontakt med en psykolog e.l. hvis dette er på sin plass.

Jeg får likevel noen tanker om hva som kanskje kan være på ferde. Har hun virkelig hatt et reelt ønske om å få barn med deg, eller kanskje i det hele tatt? Dette bør hun helt klart ta standpunkt til. Husk at abortgrensen går ved 12 ukers svangerskap, og siste menstruasjons første dag utgjør starten på uke 0. Enkelte ganger kan man få innvilget abort sener på spes. grunnlag. Når hun enda ikke har tatt en gravitest, kan dere være helt sikker på at hun er gravid? Dette vet du best selv. Jeg skjønner, som sagt, at du er fortvilet, og ønsker deg velkommet tilbake på forumet hvis det er noe vi kan hjelpe deg eller henne med. Hun kan jo skrive inn selv, og husk å minne henne på at hun kan være fullstendig anonym, også for deg.

[Gjest ikke navn nå]

Beklager å måtte sette deg på denne tanken, men jeg vil fortelle deg kort om noe som hente meg, kanskje det også er årsaken til at det var det første jeg tenkte på da jeg leste innlegget ditt.

For mange år siden hadde jeg en samboer, men det siste året tenkte jeg mye på å gå fra han. Sakte men sikkert gikk jeg mot det steget, men før jeg kom så langt var jeg utro. Jeg ble gravid, og jeg tror aldri i verden det var min daværende samboer som var faren, selv om jeg aldri egentlig undersøkte det. Jeg så ingen fremtid mellom oss, jeg var 22 år og han var mye eldre, så jeg holdt tett om graviditeten, snakket ikke med noen om det, og tok abort. Så forlot jeg min samboer.

Man kan selvfølgelig diskutere hvorvidt jeg burde være mer ærlig osv, men det er et tilbakelagt stadie og heller ikke poenget her. Poenget er at jeg ikke fortalte han om graviditeten fordi jeg ikke så noen fremtid med han, og hvis han fikk vite om at jeg var gravid så ville utroskapen også komme frem. Derfor valgte jeg den "letteste" veien. Jeg skulle jo alikevel gå.