andre som har det slik?

[Gjest ittagun]

Jeg er 30 år, lykkelig gift og har fast jobb og vi har begge god økonomi. Alt ligger til rette sånn sett for å få barn.Vi har vært sammen i 9 år,

Vi har nå prøvd siden september i fjor uten hell.-men ta nok litt tid,

Har jo lyst på barn, men den siste tiden har jeg følt at jeg ikke har såå lyst på lenger, Tenker på alt ansvaret , og ikke minst at jeg skal føde den med alle smerter det er. Vet ikke engang om jeg blir en god nok mor, har ikke erfaring med små barn i det hele tatt.

Derimot har jeg alltid vært svært glad i dyr, og føler jeg har peiling på katt og hund . Men det hjelper jo lite da, når jeg så og si aldri har passet barn.

Mannenn min sier at det går da helt sikkert fint, og det klarer da vi når så mange andre får det til, men jeg føler meg unormal, hallo, det er da ikke normalt å ha lyst på barn, og så ikke? Jeg er ikke helt normal tror jeg...-det skremmer meg, hele greia.

Tviler ikke på at min mann vil bli en god far, så er liksom ikke det heller som er grunnen. Hva i all verden er dette for noe, er det andre der ute som føler som meg , at det svinger?

akkurat nå for tiden har jeg lyst til å stå over hele greia..

ps: har hverftall bestemt meg for planlagt keiesersnitt, ikke søren om jeg føder normalt, har hørt folk si det er enda vondere enn om noen sagde av deg beinet...

frustrerende

[Åsemor]

Du bestemmer ikke selv om du får ta keisersnitt eller vaginal fødsel. Dersom du har skikkelig fødselsangst bør du få hjelp/terapi for det i svangerskapet.

[Gjest ittagun]

Du bestemmer ikke selv om du får ta keisersnitt eller vaginal fødsel. Dersom du har skikkelig fødselsangst bør du få hjelp/terapi for det i svangerskapet.

vet det da, men er også slik at har man nok angst får de fleste ta keiesersnitt. dessuten var det ikke det jeg spurteom heller da. strø salt i såret du fint det

[Gjest gravitasjon]

Det er helt normalt at følelsene går litt opp og ned, både før og etter du har blitt gravid.

Når det gjelder keisersnitt, så bør du sette deg godt inn i hva det innebærer før du insisterer på det. En vanlig fødsel er nok smertefull, men når den er over så er smertene også over. Du kan også få epidural og annen smertelindring under fødselen. Et keisersnitt betyr operasjonssår og smerter i flere uker etter fødselen. Er du sikker på at du er klar for det?

[Gjest togli]

Selve fødselen tror jeg ikke du trenger å tenke på i første omgang. Det er trasig at du har blitt foret med skremselspropaganda. Å føde er smertefullt, men det er smerte med "mening". Jeg har født vaginalt tre ganger og hadde med glede gjort det igjen :-) Noe mer fantastisk enn å føde skal du lete lenge etter!

Dessuten har vi såpass gode muligheter for smertelindring nå, at det å føde som regel går helt fint.

Det er vel også en grunn til at vi går svangre i ni mnd. Kroppen forbereder seg både psykisk og mentalt på det å føde og det å skulle ta vare på et nytt liv. Disse kroppslige forandringene er vanskelig å forstå før man er oppi det selv.

Det er også helt normalt at følelsene svinger mht det å skulle lage et nytt liv. Jeg vil vel nesten si det slik at det er de som har disse motstridene følelsene som egentlig er mest klare for mammarollen. De har tenkt nøye gjennom saken og det er bra :-)

Kanskje du skulle la dette bero et års tid til, så ser du om du kanskje føler deg mer klar da?

[jubalong70]

Du er ikke unormal i det hele tatt! Men du kan trøste deg med at hvis dere får barn så vil du vite hva du skal gjøre! Det er helt sant! Naturen er så viselig innrettet at vi instinktivt vet hva vi skal gjøre for å ta vare på dette lille nurket.

Og du, fødslen er ikke så ille. JEg har hatt ett keisersintt (nr. 1), og født 2 vaginalt. Og jeg må bare si at skulle jeg mot formodning få flere barn vil jeg absolutt føde den vaginalt.

Ja, det gjør vondt. Men det er en smerte med mening. Det høres ut som en klisje, men det er helt rett. Du vet akkurat hvorfor du har vondt, og du vet at den smerten går over.

Og du har ikke vondt hele tiden. I begynnelsen har du rier som varer i noen få sekunder, og så er det flere minutter der du ikke har vondt i det hele tatt. Etterhvert som du får større åpning og det nærmer seg at barnet skal ut, så varer riene lenger, og oppholdet er kortere. Men du overlever - det er helt sikkert.

For meg virket det utrolig unaturlig at et barn skulle komme ut av meg. _Det_ hullet er jo så lite, og et babyhodet såååå stort. Jeg forestilte meg at det ville gjøre sinnsykt vondt å presse ut barnet.

Men jeg tok feil! Jovisst kjenner du det godt! Men det er nesten godt med en annen type smerte. Og du kjenner hvordan du presser barnet nedover. Og når hodet er ute, så kjenner du knapt noe lenger. Resten av kroppen nesten bare sklir ut på påfølgende rier. (Min siste han svuppet ut på en ri etter at hodet hadde kommet ut. Skikkelig kuul følelse!!!)

Etter keisersnittet hadde jeg vondt i såret. (De kutter faktisk opp absolutt hele magen din, muskler og det hele.) Og fremdeles er jeg nummen i arret, over 7 år etter operasjonen.

Det er ikke uvanlig med infeksjon i såret. Ammingen kommer gjerne senere i gang. Dessuten er det bevist at keisersnitt-barn har større risiko for å utvikle astma. Man antar at det er fordi de ikke blir presset gjennom fødselskanalen.

De har også dårligere motstandskraft mot infeksjoner, noe man antar er fordi de ikke får med seg morens bakterier på veien ut.

Sukk, nå har jeg brukt pekefingeren nok. Jeg mener ikke å være så belærende. Men det er noe med det at når man blir gravid så endres man veldig. Ikke bare i kroppen (!), men også mentalt og emosjonelt. Og et å gå inn i et svangerskap med forestillingen om at det er så mye bedre med keisersnitt blir litt feil.

Jeg håper du finner en ro som gjør at du forstår at du kan være en god mor selv om du ikke har noen erfaring. Og så håper jeg at dere blir fort gravide hvis dere fortsetter å prøve.

[2469]

Jeg er gravid og tenkte tidligere som deg når det gjaldt fødsel, at aldri i livet om jeg skal gjennom det der.

Men etterhvert som magen vokser osv., så har jeg bare vent meg til tanken på at ut må den jo, og det er kun noen timer av livet mitt med helvete, så er det over.

Jeg har slått fra meg hele keisersnittet, og skal føde vaginalt så sant det ikke oppstår noe komplikasjoner da.

Du kommer nok gjennom det du også, alle andre klarer det jo.

[laban]

Fødselen trenger slett ikke være noe smertehelvete.

For det første finnes det hjelpemidler, og for det andre må du ikke tro på alle skrekkhistoriene.

Jeg har født to ganger, en gang med litt smertelindring og en gang helt uten. Jeg er helt sikker på at det ikke var i nærheten av at noen skulle skjære av meg noe som helst.

Selv de som har kompliserte svangerskap med all verdens plager og vanskelige fødsler, får flere barn. Det må jo tyde på at det er verd innsatsen.

[Gjest Du vil bare krangle]

Jeg tror ikke på deg jeg:

Innlegg fra deg på samliv:

kjæreste

jeg er 45 år, har aldri hatt en mann, hvoran får jeg en mann? nettet? postordre? jeg være seriøs

-ittagun

[Gjest honeybee]

Pussig!

Scizofren?

[Piraye]

Hehe, må bare si jeg føler med deg. Gi meg en dæsj hunder eller katter, og jeg er helt på høyde, gi meg en unge og jeg er helt fortapt.