Hva skjer med meg?

[Gjest Er jeg helt rar??]

Har lenge hatt i tankene å forlove meg, og jeg ønsket å spørre min kjære om ikke lang tid. Jeg elsker samboeren min og kan ikke se for meg et liv uten "oss". I går var det imidlertid jeg som fikk spm om vi skulle gifte oss og jeg ble kjempeoverrasket, men svarte selvfølgelig ja:) Problemet er bare at jeg synes jeg reagerte så rart. Jeg får ikke den kjempeglade følelsen, jeg gråt ikke (som jeg alltid gjør)... Nå har jeg bare en rar følelse inni meg. Hva betyr dette da? Jeg vet jo at jeg elsker kjæresten min og jeg ønsker at vi skal være sammen i evig tid. Jeg vet jo at jeg er klar for dette!!

[Gjest Aimabel]

Jeg vet hvordan du har det nå. Det skjer et eller annet fra du drømmer om det, og til det plutselig blir en realitet. Det ER stort. Jeg tror det er først når man inngår forlovelsen at man forstår alvoret. Og det betyr ikke at man ikke elsker sin kjære og at det er noe galt. Det forventes at man skal være i lykkerus, men plutselig får man kalde føtter.

Nå har min forlovede og jeg vært forlovet i et år, og det har vært godt å ha den tiden. Jeg tror du bare trenger litt tid på å vende deg til tanken.

Bruk litt tid på å kjenne på følelsene. Hva er det som skremmer deg?

Jeg fant ut at det var to ting som skremte meg. Det ene er -"hvordan kan jeg være sikker på at vi vil klare å holde sammen, når så mange andre giftemål ender i skillsmisse?"

Her har jeg kommet frem til at dette, som så mange andre spørsmål i livet er umulig å få et svar på. Men, jeg er villig til å satse, og jeg er villig til å gjøre det jeg kan for at vi skal få det til.

Det andre som skremte meg (og som jeg opplever skremmende fortsatt) er selve feiringen eller bryllupsfesten. Jeg føler prestasjonsangst, det er liksom en dag i livet som skal være "perfekt" Men, jeg forsøker å si til meg selv at selv om det regner, noen blir fornærmet fordi de ikke blir invitert, kaka går i gulvet, eller jeg snubler på vei til alteret så skal vi nok bli gift. Og det er jo det viktigste :-)

Ønsker dere lykke til :-)

[amber sun]

Du har gått og tenkt på det i en tid, og så plutselig så skjer det.

Forventningen og spenningen og tankene over at du har lyst til at dere skal forlove dere, det bygger seg opp, og når han så kommer med spørsmålet så _er_ du plutselig der du har ønsket deg å være.

Og da kan det lett bli sånn at en ikke føler og kjenner akkurat det en på forhånd tror en vil gjøre, dessuten blir det plutselig en realitet - noe som kan gi en følelse en ikke har hatt før. Det er nok helt normalt. :-)

[Gjest gomle]

Kanskje du ble litt skuffa over at du ikke fikk spørre selv, slik du hadde tenkt litt på?

[Gjest abrahamsen]

Er det ikke bare på TV at man gråter for alt og ingenting da?

[Gjest abrahamsen]

Du har gått og tenkt på det i en tid, og så plutselig så skjer det.

Forventningen og spenningen og tankene over at du har lyst til at dere skal forlove dere, det bygger seg opp, og når han så kommer med spørsmålet så _er_ du plutselig der du har ønsket deg å være.

Og da kan det lett bli sånn at en ikke føler og kjenner akkurat det en på forhånd tror en vil gjøre, dessuten blir det plutselig en realitet - noe som kan gi en følelse en ikke har hatt før. Det er nok helt normalt. :-)

du er så flink å forklare du amber sun!

[amber sun]

du er så flink å forklare du amber sun!

Syns du? Takk skal du ha, det var hyggelig å høre. :-D