Bare vås

[Gjest biter tenna sammen, men går nok en dag herfra]

Jeg bor sammen med en kar som har meninger om mye og mangt. Men når vi snakker sammen, blir det bare hans meninger, det er umulig å komme til med andre synspunkter.

Problemet er at han har så mange - etter min mening - dumme meninger! Hvis vi snakker om problemer, sier han f.eks. "Det er da bare å...!!!"

Om man ikke trives sammen med ham, er det "..bare å gå, døra er der!" Om man har dårlig råd er det "..da bare å la være å bruke penger!", om noen er triste, er det da "..bare å la være å grine, du oppnår ikke noe med det, likevel!" osv. osv.

Slikt høres naturligvis riktig ut - og er det, kanskje, også - men det setter liksom punktum for enhver samtale og virker både litt nedlatende og lettvint, synes jeg.

Man får liksom ikke snakket sammen verken om økonomi eller samliv og føler seg mistenkeliggjort når man tar til tårene, når han snakker slik.

Han er også rask til å sette merkelapper på andre, og venninnene mine er bare dumme kvinnfolk som ikke vet noen ting, bare sitter og slarver og rotter oss sammen!

Egentlig er han en kjernekar, også - humoristisk og arbeidssom og ok elsker. Han glimter også skikkelig til med kloke meninger når jeg minst forventer det. Men...

Vi diskuterer ikke hver dag, naturligvis, men jeg merker at jeg får mindre og mindre lyst til å si noe til ham i det hele tatt, fordi han alltid kommer med slike - synes jeg - lettvinte og bastante meninger.

Kommer dette forholdet til å gå galt, tenker jeg stadig oftere. Kan jeg leve sammen med en mann som jeg ikke kan småprate med om noen ting, fordi nesten alt jeg sier ender med slike dumme meninger som gjør at jeg bare må forlate rommet for ikke å bli sint.

Det er jo dumt om jeg bare kan ha skikkelige samtaler med folk utenfor hjemmet fire vegger. Og respekten for ham daler også. For ikke å snakke om - når jeg får sjansen til å snakke med en hyggelig mann nå og da, som ikke kommer med lettvinte svar, men faktisk kan snakke...jeg sier ikke mer.

[tiv]

Huff, min første kjæreste var akkurat sånn! Han svarte alltid ting jeg ikke ville høre - og i tillegg tok han alltid parti med alle andre enn meg. Han var min første kjæreste, og på den tiden kranglet jeg en del med foreldrene mine. Om jeg prøvde å snakke med han om det, støttet han selvsagt aldri meg.

Han var en kverulant fyr som kunne krangle på seg en gråstein. Men han var også snill og omsorgsfull. Men jeg blr jo drittlei til slutt, og fant en hyggeligere kar som støttet meg når jeg var lei.

Dette er 10 år siden nå, og når jeg innimellom støter på ham må jeg bare le av at jeg hjoldt ut i to år.

Lykke til..

[Gjest briterinnen]

Jeg har også en slik mann til tider, som kommer med slike enkle løsninger på livets små og store problemer.

Jeg har funnet to mulige løsnimnger som funker for meg, og det ene er å si til ham at jeg ikke øsnker noe svar eller løsning, men bare at han kan lytte til hva jeg har og si. Da pleier han å holde kjeft og bare lytte til meg. Det hjelper mye mer enn å få lettvindte løsninger slengt etter meg.

Den andre metoden jeg bruker er med litt humor i blikket å forklare ordet empati. "Empati er...vennen min.... å forstå andres følelser, være istand til å sette seg inn i andres situasjoner og handle ut fra deres ståsted. Og du klarer ikke å sette deg inn i andres problemer." osv. Slik setter jeg en stopper på de noen ganger så enkle løsningene han kommer med.

For å si det slik, dette forandrer ikke ham som person, men gjør det enklere for meg å takle hans til tider noe enkelhet. For jeg føler med deg om hvor frustrerende det kan være, men i mitt tilfelle, har jeg klart å finne en gyllen middelvei slik at jeg ikke irriterer meg grønn. Og jeg har ingen planer om å gå fra mannen min.

[jubalong70]

Har du fortalt ham hva du synes om dette på en slik måte at han forstår?

Jeg synes briterinnen hadde gode forslag til løsning.

[PieLill]

Du beskriver en ytterlighet av et veldig vanlig mann-kvinne-problem.

Har du vurdert å skrive ut dette innlegget, eventuellt i redigert form og gi ham det?

Du kan jo innlede med at "Siden jeg sjeldent får snakke ferdig før du avfeier meg skriver jeg dette i stedet..."

Synes briterinnen hadde gode ideer. Men det forutsetter jo at han skjønner grunntanken i bare lytt og empati. Så om du ikke tror han gjør det, kan du kanskje begynne med litt skriftlig informasjon.

Det at an mann som lytter med interesse og respekt kan gjøre deg mo i knærne (?) er et tankekors som han også burde ta inn over seg.

mvh