Kjærlighetssorg- eller stort EGO ?

[pus]

Hei

Jente på 32 år, med 2 barn fra før, har akkurat blir dumpet av gutt på 26 etter 2 år.

jeg har selv gjort det slutt med han 4-5 ganger, siden vi i utganspunktet ikke passer sammen,, vi er totalt forskjellige og skulle egentlig bare bo sammen en periode av praktiske hensyn. men vi ble så glad i hverandre at vi ikke klarte å bryte ut.

jeg har egentlig dominert og styrt livet hans, han har blitt brukt til alt mulig i huset, men så klart samtidig vært go mot han, og gitt han gleder.

det siste halve året begynte jeg å slå meg til ro med denne tilværelsen, og synes at det var behagelig, og begynte å se for meg en fremtid- med det så slapp jeg også følelsene enda mer til.

¨nå har han kommet frem til at han vil flytte hjem igjen, bygge seg sitt eget liv, trenger tid for seg selv, osv.

han sier vi ikke passer sammen, og at han ikke er klar for dette livet. han har gitt dette nok sjanser. han er veldig bestemt på dette, men han sier han er veldig glad i meg. han gråter og er trist og sliter med dårlig samvittighet.

han vil fortsette å treffe meg, være kjærester, under forutsetning at jeg innfinner meg med at situasjonen er som den er.og klarer å gi han tid og ro.

så til poenget. jeg har oppdaget nå at jeg elsker han. jeg tenker på han hele tiden, og gråter og gråter. jeg fungerer ikke i det hele tatt, for dette er jo egentlig blitt slutt...(?) jeg lever på det lille håpet han gir, men vet jo innerst inne at det er over- også fordi jeg ikke klarer å forholde meg til denne avtalen...klarer liksom ikke å bare treffe han litt, når det passer liksom...

MEN, reagerer jeg så kraftig fordi det er HAN som dumper meg? trodde jeg hadde all kontroll selv, men så plutselig så forsvinner han...

. bør jeg bryte all kontakt? komme over dette fortere? i såfall, hvordan best mulig komme meg raskt mulig gjennom denne sorgen? feste? begynne å date? eller tid, fred, ro, trening, hvile osv. ?

Jeg hater å være alene, og har ikke akkurat det største nettverket...

det er jo uansett bare han jeg vil være sammen med

eller.. skal jeg prøve å forholde meg til det han ønsker og trenger, gi han tid, space, treffes litt i håp om at ting ordner seg igjen på sikt...

????

men... tror vel egentlig ikke at et forhold vil fungere veldig bra for oss...

det er nok til det beste for oss begge at det blir over...

men jeg har det så jææævelig, og vet ikke jeg klarer hverken den ene eller andre løsningen....

hjelp meg, er så frustert...

[NeaNoor]

"jeg har egentlig dominert og styrt livet hans, han har blitt brukt til alt mulig i huset, men så klart samtidig vært go mot han, og gitt han gleder".

La ham gå! Dette er en ung mann som garantert har bedre i vente og det håper jeg han innser selv også.

[Gjest gomle]

Kjærlighetssorg er vondt uansett hvordan forholdet artet seg! Jeg føler med deg! Men når balansen i forholdet har vært så skjevt som hos dere, så er det veldig vanskelig å snu. Du ville alltid komme til å være den dominerende, og det er ikke så godt for ham. Jeg tror dessverre du må la ham gå..

[Gjest honeybee]

Det fineste du kanskje kan gjøre mot deg selv, er å fortelle han at du forstår avgjørelsen hans?

Kanskje du bør fortelle han at du har tenkt over din egen måte å være på, og at du har sorg over det.

Det du forteller oss, er egentlig at du har vært med på å gi han dårligere selvtillit og selvfølelse.

Er det ikke en god tanke å fortelle han noe positivt uten å fokusere på ditt ego?

[PieLill]

Dette høres langt mer ut som en ego- og bekvemmelighetssorg enn en kjærlighetssorg.

Fortell ham at han har tatt det eneste riktige valget og la ham gå, om du ikke alt har gjort det.

Hold deg så på matta på mannefronten til du er i stand til å bygge et sundt og likeverdig forhold med en mann.

mvh