Oppussing av hus..

[PieLill]

For det første: Du verden så heldig du er som har funnet en ung mann som er levende og energisk opptatt med å skape et hjem og en framtid framfor å feste og kjøre ego. Hold på ham! Han er vel verdt å sluke noen kameler for, en hel farm til og med.

Mange menn har en forkjærlighet for å overraske sine kvinner. De ønsker å gi oss en fiks ferdig pakke med masse arbeid og omtanke bak. Det kan gjelde hus, hytte, bil, ferie eller en kveld på byen. Så forventer de at de skal treffe blink og vi skal bli overlykkelige. (For alt du vet kan han velge den kjøkkenfargen han tror du liker best, ikke den han selv foretrekker.)

Derfor blir de både triste, skuffede, såret og føler seg forsmådde når vi ikke blir glade, men tvert imot frustrerte, motvillige og kanskje sinte.

De har ingen anelse om at det vi ønsker aller mest er et hverdagsfellesskap og at våre tanker og synspunkter skal være viktige for dem. De har heller ingen anelse om at vi kan føle oss tilsidesatte, fremedgjorte og umyndiggjorte. Og tanken på hvordan de selv ville reagert om de ble behandlet på samme måte har aldri streifet dem.

Og vet du hva. Om vi ikke vennlig, verdsettende og _tydelig_ forteller dem det, kommer de _aldri_ til å vite det. De kommer bare til å ha en frustrert følelse av at vi aldri blir fornøyde og det er galt samme hva de gjør.

Glem absolutt alle krav om hva din kjære _burde_ vite om dette og andre ting! Faktum er at om han ikke vet noe, er det din plikt å fortelle ham det om nå du vet det. Å bebreide ham fordi han ikke vet noe (om deg) som du ikke vil fortelle ham, er barnslig og destruktivt. Og det burde _du_ vite.

;-)

Så lenge du ikke har fortalt ham vennlig, tydelig og med masse verdsettelse av hans gode intensjoner hva du føler, har du ingen som helst rett eller grunn til å gå rundt og surmule. Du lurer ham jo. Han går kanskje rundt og tror at du er strålende fornøyd. At dere beveger dere nærmere hverandre når det motsatte er tilfelle.

Få ting gjør meg så skuffet å frustrert som når folk går å later som alt er OK når det slett ikke er det. Og kanskje i tillegg bebreider meg. Hvordan skal forandre på noe jeg ikke vet om.

En nøkkel til et langt og godt forhold er _overbærenhet_. Vi kan ikke få sjokk og gå i baklås hver gang vår kjære viser seg å ikke være fullkommen. Selv når ufullkommenheten rammer oss selv. Akkurat nå trenger du å bære over med hans ungdommelige iver og se den gode tanken bak. Så trenger du å hjelpe ham å forstå at framtid er noe dere bygger sammen, ikke noe han bygger for deg.

Du kan la dette bli en maktkamp eller en bitter verkebyll. Eller du kan ta det opp på en konstruktiv måte som kan være et viktig bidrag til en plattform av gjensidig respekt, forståelse og overbærenhet.

Lykke til!

mvh