Han har fått kalde føtter...

[Gjest no nick today]

Jeg og kjæresten min venter barn før sommeren. Da vi først fant ut at vi var gravide hadde vi vært sammen i ett år. Vi ble veldig usikre på hva vi skulle gjøre, ikke pga. av forholdet til hverandre da jeg er sikker på at det er blink, men fordi vi følte oss veldig unge tiltross for at vi begge er mellom 25 og 30. Ingen av våre venner har tenkt tanken på å avrunde ungdomstiden, noe heller ikke vi egentlig hadde tenk på før.

Men etter noen runder kom vi frem til at vi ønsket å beholde og tok alle avgjørelser sammen. Etter dette har vi gledet oss noe veldig og vi har påtross av noen hormonelle bølgedaler klart oss flott gjennom graviditeten med masse gjensidig respek, sex og kos.

Nå pluttselig i uke 29 går det varmt for mannen. Hele uken har han vært rar og etter en spontan fyllekule etter jobb på tirsdag kom det frem at han faktisk ikke var så keen på papparollen alikevel... Det hadde ikke noe med hans følelser ovenfor meg å gjøre og er fortsatt inneforstått med at barnet kommer okke som. Men han er livredd for å miste livet sitt. Ingen av vennene hans kan sette seg inn i situasjonen og det virker som de både unngår samtale emnet og kjæresten min om dagen. I tillegg har han ikke et nært forhold til sin far så han har ingen menn/gutter å snakke med om "snart-pappa-tanker".

I dag er han ved bedre mot og er selfølgelig glad for at vi skal ha barn, men sier at hadde han hatt valget igjen ville han at vi skulle ha ventet noen år til, for å ha mere morro tid sammen.

Jeg forstår at dette er en periode han må komme seg igjennom og at det siste jeg skal gjøre er å gjøre livet vanskligere og mer seriøst for han nå. Jeg gjør mitt beste for å holde hormonelle tårer i sjakk å lytter når han snakker. Han gjentar ofte at han føler seg alene om det og at han hadde ventet seg mer oppbacking fra familie og venner, noe jeg også ser.

Hva dette gjør med meg er at jeg rett og slett blir ensom jeg også, jeg trenger å føle at vi er to om det og merker at dette stresser meg veldig, selvom jeg forsøker å forholde meg til det på en "dette er heeeelt naturlig" måte... Jeg prenter inn i hode at dette dreier seg om HAN, og at han også har rett til å være "hormonell"... men det skal liksom ikke så mange ukule dager til før jeg blir max satt ut i disse tider.

Jeg skulle gjerne ha rømt litt fra virkeligheten jeg og, det er skummelt å skulle bli mamma også men jeg har jo diger mage å kan ikke drikke meg fra noe som helst

Er dette normalt for snart-pappaer? Å få en liten nerve knekk rett før målstreken, eller bør jeg bekymre meg for at han virkelig er ulykkelig?

Har noen noe lignede erfaringer og kanskje noen gode råd?

[tiliti]

Det synes jeg høres normalt ut for både kommende mødre og fedre.

Vi hadde iallefall mange mange slike runder da jeg hadde vesla i magen :-)

Kan ikke si jeg har angret, og livet mitt forsvant ikke. Det ble riktignok satt på pause en god stund, men det kom da tilbake

[Solsikkefrø]

Min samboer var sånn gjennom HELE graviditeten min. Så vi nærmest lot være å prate om magen og babyen de første 25 ukene faktisk... det var trist for meg, for jeg gledet meg jo egentlig, men prøvde å "overse" magen min og lot være å snakke om den når han var i nærheten... Jeg gråt faktisk veldig mye. Og jeg gikk sjelden ut av huset. Jeg kastet søppel og hentet posten sent på kvelden eller om natta for å slippe å treffe folk. Hvis jeg måtte handle, skjedde dette èn gang i uka, og da fikk jeg en av mine foreldre til å følge meg, og vi kjørte gjerne på en butikk der det ikke kunne komme folk jeg kjennte. For samboeren min vile holde det hemmelig lengst mulig. Han orket ikke tanken på at andre skulle få vite det. Så jeg hadde en meget ulykkelig graviditet når jeg tenker over det.. Men samboeren min gikk på skole og 3-4 timer trening hver dag, og derfor fikk jeg tid for meg selv og til å tenke glade tanker om magen... selv om dette ikke var så lett heller...

På termin-dagen var jeg lei av magen, og hoppet rundt i stua på kveldstid for å få det til å starte. Samboeren min ble sint på meg, og livredd for at jeg skulle starte fødselen. Han sa "Jeg ønsker at babyen blir der inne lengst mulig!"...

Morgenen etter startet det hele... og det stoppet opp litt.. og det fortsatte på kvelden. Klokken 4 på natten hadde jeg rier med 15 min mellomrom og stod derfor opp. Jeg ble lagt inn klokken 5 om morgenen, og 15 timer senere var babyen ute... DA skjedde det noe jeg aldri kommer til å glemme! Samboeren min ville ikke se på når ungen kom ut, men da babyen ble lagt på magen min, kom han bort, han gråt og kysset meg og kastet 20-pakningen med sigaretter i bosset vedsidenav. Vi la oss alle tre i dobbeltsengen på fødestuen. Og han fortalte at dette var det beste han hadde opplevd i hele sitt liv! Han var så stolt over meg, men aller mest stolt over sin ferske sønn som lå der og ynket seg...

Etter dette har han sagt det hver dag. "jeg er så stol over deg, jeg er så glad for det jeg har skapt, jeg liker myyye bedre å være hjemme med babyen enn å gå ut på byen for det er kjedelig!"

Alt ordnet seg for oss, og det er jeg sikker på at vil ordne seg for dere også! Jeg hadde det vanskelig, men jeg snakket med jordmor, lege og helsesøster om det. Uten dem tror jeg at jeg hadde flyttet til et land langt borte og kuttet all kontakt med alle.. det føltes hvertfall som den beste løsningen der og da i den vanskelige stunden.

Mannen din vil garantert bli kjempe stolt! Det er jeg sikker på!

[midtimellom]

Min samboer var sånn gjennom HELE graviditeten min. Så vi nærmest lot være å prate om magen og babyen de første 25 ukene faktisk... det var trist for meg, for jeg gledet meg jo egentlig, men prøvde å "overse" magen min og lot være å snakke om den når han var i nærheten... Jeg gråt faktisk veldig mye. Og jeg gikk sjelden ut av huset. Jeg kastet søppel og hentet posten sent på kvelden eller om natta for å slippe å treffe folk. Hvis jeg måtte handle, skjedde dette èn gang i uka, og da fikk jeg en av mine foreldre til å følge meg, og vi kjørte gjerne på en butikk der det ikke kunne komme folk jeg kjennte. For samboeren min vile holde det hemmelig lengst mulig. Han orket ikke tanken på at andre skulle få vite det. Så jeg hadde en meget ulykkelig graviditet når jeg tenker over det.. Men samboeren min gikk på skole og 3-4 timer trening hver dag, og derfor fikk jeg tid for meg selv og til å tenke glade tanker om magen... selv om dette ikke var så lett heller...

På termin-dagen var jeg lei av magen, og hoppet rundt i stua på kveldstid for å få det til å starte. Samboeren min ble sint på meg, og livredd for at jeg skulle starte fødselen. Han sa "Jeg ønsker at babyen blir der inne lengst mulig!"...

Morgenen etter startet det hele... og det stoppet opp litt.. og det fortsatte på kvelden. Klokken 4 på natten hadde jeg rier med 15 min mellomrom og stod derfor opp. Jeg ble lagt inn klokken 5 om morgenen, og 15 timer senere var babyen ute... DA skjedde det noe jeg aldri kommer til å glemme! Samboeren min ville ikke se på når ungen kom ut, men da babyen ble lagt på magen min, kom han bort, han gråt og kysset meg og kastet 20-pakningen med sigaretter i bosset vedsidenav. Vi la oss alle tre i dobbeltsengen på fødestuen. Og han fortalte at dette var det beste han hadde opplevd i hele sitt liv! Han var så stolt over meg, men aller mest stolt over sin ferske sønn som lå der og ynket seg...

Etter dette har han sagt det hver dag. "jeg er så stol over deg, jeg er så glad for det jeg har skapt, jeg liker myyye bedre å være hjemme med babyen enn å gå ut på byen for det er kjedelig!"

Alt ordnet seg for oss, og det er jeg sikker på at vil ordne seg for dere også! Jeg hadde det vanskelig, men jeg snakket med jordmor, lege og helsesøster om det. Uten dem tror jeg at jeg hadde flyttet til et land langt borte og kuttet all kontakt med alle.. det føltes hvertfall som den beste løsningen der og da i den vanskelige stunden.

Mannen din vil garantert bli kjempe stolt! Det er jeg sikker på!

Oi oi... ja det er tydelig at disse guttene ikke helst slipper unna hormonene de heller...

Så flott at det ordnet seg, skjønner godt at det var vanskelig når det sto på. Høres ut som dere har det kjempefint nå!

Takk for fint svar, jeg er enig med deg, dette skal løse seg!

[midtimellom]

Oi oi... ja det er tydelig at disse guttene ikke helst slipper unna hormonene de heller...

Så flott at det ordnet seg, skjønner godt at det var vanskelig når det sto på. Høres ut som dere har det kjempefint nå!

Takk for fint svar, jeg er enig med deg, dette skal løse seg!

... og der gikk nicket

[mrxx]

... og der gikk nicket

....og hadde du ikke påmerket det, så hadde vi ikke tenkt på det heller:-)

[mrxx]

Jeg selv har ikke hatt det sånn, men jeg tror ikke at dette er så unormalt. Det er en såpass stor inngripen i hans og ditt liv og gjør så store endringer at mye må forsakes fremover.

Jeg tror at han vil endre seg når barnet blir født.Man blir så glade i disse små nurkene at alt annet blir uvesentlig.

Så må du rette ryggen og vise deg frem, du er svært sexy nå i den tilstanden du er i:-)

[jubalong70]

Jeg tror det er ganske normalt for de som ikke er veldig klare for å bli fedre. På samme måte som vordende mødre kan få lignende reaksjoner også.

Jeg vil tro at det går seg til, og at når babyen kommer så blir han vanvittig forelsket i dette nye lille livet.

Men det kan være greit at dere på forhånd snakker litt om hvordan tiden etter fødselen skal bli. Skal han kunne gå ut med gutta hver helg, annenhver helg, hver mnd, aldri?

Er det greit å drikke seg full når dere er hjemme?

Kan du gå ut med dine venner? Hvordan gjør dere i så fall det?

Er det greit å få noen til å sitte barnevakt etterhvert så dere kan gå ut sammen? Hva gjør dere når dere er ute da?

Hva med morgenen etterpå?

Hva med amming?

Hva med tidlige morgener?

Hva med søvnløse netter?

Hva med bæsjebleier, nattastell, bæring av et gråtende barn?

Det er utrolig mye nytt som venter dere. Mye slitsomt, men enda mer fantastisk.

For å være mest mulig forberedt på denne omveltningen i livet, tror jeg det er lurt å snakke om forventninger og mulig løsninger på utfordringene som venter.

[alwaysme]

Alle kan jo flippe litt over slike ting avogtil. Det er skummelt. Særlig første gangen.

Men det er jo utrolig flott at dere kan snakke sammen om det, at han klarer å sette ord på det han føler. Bare det og få si det hjelper jo på.

Det er synd at han ikke har noen å snakke snart-pappa prat med. Kanskje du har en far? eller kanskje dere skulle delta på et foreldre-forberedende kurs, der er det garantert flere første gangs fedre!

[PieLill]

En del menn får helt hetta og blir utrolig barnslige, selvsentrerte og ansvarsfraskrivende som vordende og/elle nybakte fedre.

Men om man venter dem ut, viser dem tillit, ikke stiller for store krav i starten og forsøker å la være å bebreide, vokser det som regel fram noen ekte og flotte mannfolk etter hvert.

Det at din kjære nå tar sorgene på forskudd, kan kanskje gjøre at han er mer klar når barnet kommer og da vil være i stand til å glede seg.

Pass på at du skaffer deg andre sikkerhetsventiler. Ellers kan du fort komme til å klore øynene ut på ham. Akkurat nå er han jo ikke til så voldsom støtte.

Legg også bort alle idealer om den voldsomme, tosidige forelderlykken. Ulike media har skrudd krav og forventninger langt gjennom taket.

Ta heller ting som de kommer og aksepter at heller ikke denne delen av livet er fullkomment. Sorgene blir større om vi skal påføre oss selv en tilleggssorg over sorgen.

Lykke til!

mvh

[Gjest no nick today]

Tusen takk for kjempefine svar alle sammen! det er fint å se at dette er noe folk kan kjenne igjen og forstå.

Det som imidlertid har skjedd her hjemme er at jeg holdt meg unna noen dager, som endte i en massiv fyllekule på fredag (for han altså he he). Ga han velsignelse til å bruke opp de siste pengene vi hadde å gikk hjem å så på nytt på nytt...

Så på lørdag var han blitt verdens søteste og snilleste mann igjen

Han er tilbake til å glede seg til han skal bli pappa, og resten av helgen har han villet planlegge barnerom og greier )

Så det har ordnet seg fint!

Jeg skal huske på dette, så neste gang han får en nerveknekk så bare overser jeg han et par dager for så sende han ut på fylla med gutta

Ha en fin-fin uke alle sammen, og takk for fine svar. Det var godt å lese når jeg satt her å sippa for meg selv

[midtimellom]

Jeg selv har ikke hatt det sånn, men jeg tror ikke at dette er så unormalt. Det er en såpass stor inngripen i hans og ditt liv og gjør så store endringer at mye må forsakes fremover.

Jeg tror at han vil endre seg når barnet blir født.Man blir så glade i disse små nurkene at alt annet blir uvesentlig.

Så må du rette ryggen og vise deg frem, du er svært sexy nå i den tilstanden du er i:-)

:)

[org]

Min samboer var sånn gjennom HELE graviditeten min. Så vi nærmest lot være å prate om magen og babyen de første 25 ukene faktisk... det var trist for meg, for jeg gledet meg jo egentlig, men prøvde å "overse" magen min og lot være å snakke om den når han var i nærheten... Jeg gråt faktisk veldig mye. Og jeg gikk sjelden ut av huset. Jeg kastet søppel og hentet posten sent på kvelden eller om natta for å slippe å treffe folk. Hvis jeg måtte handle, skjedde dette èn gang i uka, og da fikk jeg en av mine foreldre til å følge meg, og vi kjørte gjerne på en butikk der det ikke kunne komme folk jeg kjennte. For samboeren min vile holde det hemmelig lengst mulig. Han orket ikke tanken på at andre skulle få vite det. Så jeg hadde en meget ulykkelig graviditet når jeg tenker over det.. Men samboeren min gikk på skole og 3-4 timer trening hver dag, og derfor fikk jeg tid for meg selv og til å tenke glade tanker om magen... selv om dette ikke var så lett heller...

På termin-dagen var jeg lei av magen, og hoppet rundt i stua på kveldstid for å få det til å starte. Samboeren min ble sint på meg, og livredd for at jeg skulle starte fødselen. Han sa "Jeg ønsker at babyen blir der inne lengst mulig!"...

Morgenen etter startet det hele... og det stoppet opp litt.. og det fortsatte på kvelden. Klokken 4 på natten hadde jeg rier med 15 min mellomrom og stod derfor opp. Jeg ble lagt inn klokken 5 om morgenen, og 15 timer senere var babyen ute... DA skjedde det noe jeg aldri kommer til å glemme! Samboeren min ville ikke se på når ungen kom ut, men da babyen ble lagt på magen min, kom han bort, han gråt og kysset meg og kastet 20-pakningen med sigaretter i bosset vedsidenav. Vi la oss alle tre i dobbeltsengen på fødestuen. Og han fortalte at dette var det beste han hadde opplevd i hele sitt liv! Han var så stolt over meg, men aller mest stolt over sin ferske sønn som lå der og ynket seg...

Etter dette har han sagt det hver dag. "jeg er så stol over deg, jeg er så glad for det jeg har skapt, jeg liker myyye bedre å være hjemme med babyen enn å gå ut på byen for det er kjedelig!"

Alt ordnet seg for oss, og det er jeg sikker på at vil ordne seg for dere også! Jeg hadde det vanskelig, men jeg snakket med jordmor, lege og helsesøster om det. Uten dem tror jeg at jeg hadde flyttet til et land langt borte og kuttet all kontakt med alle.. det føltes hvertfall som den beste løsningen der og da i den vanskelige stunden.

Mannen din vil garantert bli kjempe stolt! Det er jeg sikker på!

Jeg sitter på et datarom nå, og er sjeleglad jeg er alene. For nå står tårene i øynene mine.

Innlegget ditt er rørende. Samboeren din både var og er barnslig, men jeg har tro på at det ordner seg med årene. Om noen få år er han den fullkomne ektefelle!

Til trådstarter: Dette ordner seg. Les Solsikkefrøs innlegg en gang til! :-)

[Gjest gomle]

Alt blir bra bare babyen kommer skal du se :-) Først da får pappaer et forhold til babyen, og bare du lar ham slippe til med stell og kos, så skal du se at pappa-kjærligheten kommer fort :-)