Barn fra tidligere forhold

[Gjest Skikkelig lei meg]

Vi kjøpte hus sammen i fjor sommer, følte da at nå har vi endelig valgt hverandre. Men da jeg etterlyste mer bekreftelser og oppmerksomhet i dag fikk jeg høre at han pga at jeg har en datter fra tidligere forhold har han fortsatt problemer med å finne plassen i hjemmet og at han fortsatt tenker på om dette er det han vil...

Hvor lenge skal jeg gå å vente på at han virkelig skal velge meg da?????

Det var mye frem og tilbake i begynnelsen, og jeg visste at det var vanskelig for ham å velge meg fordi jeg har henne. Men da vi kjøpte hus sammen trodde jeg at valget var tatt...

Når blir det valget egentlig tatt da, skal jeg leve i uvisshet for alltid, alltid frykt for å bli forlatt... Vi har hatt et forhold i 3,5 år, samboere i ca 1,5 år. Sier at det ikke mangler følelser for meg, og at det selvfølgelig hjelper at jeg er meg og at jeg gjør det enkelt for ham. Sier at han skulle ønske jeg ikke hadde barn. Blir så utrolig såret og lei meg... Jeg er jo mor, og hadde ikke vært meg uten at jeg var det.

Akkurat nå synest jeg han er utrolig egoistisk og feig, har lyst til å be han dra dit pepperen gror. Men elsker han egentlig og vil at dette skal fungere. Datteren min har vært gjennom nok med et samlivsbrudd. Jeg og hun har flyttet langt bort fra hjemstedet vårt, familie, venner og hennes pappa for å bo sammen med kjæresten min.

Lurer på å bare gi han ultimatum, enten får han velge dette og gå inn for det 100% ellers må jeg beskytte meg selv og avslutte dette nå. Hvordan kan jeg gi han all min kjærlighet da når han ikke vil satse 100% på meg?

[Lillemus]

Oj. Hadde min kjære plutselig sagt at han var usikker på om han ville dele resten av livet med meg fordi jeg har to barn så hadde jeg virkelig begynt å lure ja. Det er jo ikke akkurat noe jeg har holdt skjult for ham!

Hvis du gir ham dette ultimatumet så må du være forberedt på at han kan finne på å gå. Men lykke til!

[Gjest Skikkelig lei meg]

Oj. Hadde min kjære plutselig sagt at han var usikker på om han ville dele resten av livet med meg fordi jeg har to barn så hadde jeg virkelig begynt å lure ja. Det er jo ikke akkurat noe jeg har holdt skjult for ham!

Hvis du gir ham dette ultimatumet så må du være forberedt på at han kan finne på å gå. Men lykke til!

Tusen takk for svar Lillemus!!

Jeg vet at jeg risikerer brudd, men bedre å få det overstått enn å stå på vent... Han vinglet mye frem og tilbake i begynnelsen, men man skulle tro at han ville valgt oss da vi kjøpte hus sammen.

Nå orker jeg ikke å ha en kjæreste som ikke gir meg det en kjæreste bør gi meg lenger. Da vil jeg heller være alene og slippe mer skuffelser!!!

Han holder igjen følelser for meg pga dette. Han svarer ikke på kjempe sexy flørte sms, han tar imot bekreftelser og skryt uten å gi noe tilbake...

Nå er jeg faktisk skikkelig sint, har fått nok - er nesten bare klar for å gå fra ham selv.

Det er veldig rart, for i går følte jeg virkelig at det var ham jeg ville ha. Nå kjenner jeg at jeg trekker meg helt ut og akkurat nå føler jeg ingenting for han.

(har til og med tittet på boligannonser i dag...)

Grrrr... Menn er no herk!!!((

[Prinsessemamma]

Jeg synes jo som deg at når man velger å flytte sammen og kjøper hus sammen så er det vel ganske innforstått at man har valgt hverandre som livs partner. Skjønner godt du er lei deg, sint og skuffa over å få slengt i fleisen at han ikke vet helt om det er dette han vil likevel...

Tror nok jeg ville gitt ham ultimatumet jeg... Og gjort det klart for han at du først og fremst er mamma for datteren din, og at hun kommer foran alt, også ham. Vet ikke om jeg kunne levd med en mann som hadde slike følelser overfor barnet mitt (ønske at hun ikke var til..)

[4barns mor-77]

Første jeg tenkte på var at jeg ville gitt ham det ultimatumet. Det verste som kan skje er jo at det blir et brudd...

Men når jeg tenker meg mer om, så er jo det verste som kan skje for dere at han blir...? HVIS han blir fordi at han føler seg "truet" og føler at det er det rette valget å ta i akkurat denne situasjonen?

Jeg vet ikke jeg... Men jeg synes som deg at man bør kunne forvente at man har tatt et valg, når man kjøper hus sammen... Da _bør_ man vite hva man går til...

I din situasjon vet jeg neimen ikke hva jeg ville gjordt, alt kan slå begge veier....

Ønsker de bare lykke til jeg;)

Og la gjerne høre fra deg....?

[Gjest Skikkelig lei meg nå]

Første jeg tenkte på var at jeg ville gitt ham det ultimatumet. Det verste som kan skje er jo at det blir et brudd...

Men når jeg tenker meg mer om, så er jo det verste som kan skje for dere at han blir...? HVIS han blir fordi at han føler seg "truet" og føler at det er det rette valget å ta i akkurat denne situasjonen?

Jeg vet ikke jeg... Men jeg synes som deg at man bør kunne forvente at man har tatt et valg, når man kjøper hus sammen... Da _bør_ man vite hva man går til...

I din situasjon vet jeg neimen ikke hva jeg ville gjordt, alt kan slå begge veier....

Ønsker de bare lykke til jeg;)

Og la gjerne høre fra deg....?

Jeg tenkte akkurat det samme... For jeg vet jo at han er glad i og foresket i meg, det merker jeg hele tiden.

Det som er så rart er at han har et veldig godt forhold til jenta mi, han er kjempe tolmodig og tar seg veldig godt av henne når vi er sammen.

Hun går heller til han enn til meg; holder han i hånden når vi er ute og går, viser han noe hun har laget, drar han med ut og aker og leker, setter seg på hans fang for kos osv...

Etter han sa det han gjorde på fredag har jeg trukket meg helt bort, jeg er så lei meg at jeg har bare lyst til å gråte hele tiden. Er liksom ikke like glad i han som jeg var på fredag... Og vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette, og hva jeg skal gjøre.

Ser at han er grusomt usikker, prøver hele tiden å nærme seg, møte blikket mitt og ta i meg... men jeg trekker meg unna.

Han har sagt en ting som jeg skjønner, og det er at han ikke er helt klar for å ta ansvar som pappa før er han er pappa på ordentlig - det respektrerer jeg, for hun har en pappa som tar det ansvaret. Han har behov for å fortsette å gjøre sine ting (han er ingen festeløve heldigvis, men har mange interesser) Det er helt greit.

Men da han kom med den meldingen at han ikke har tatt valget ennå så tenkte jeg at vi faktisk fortsatt er der som vi var for 3 år siden, og det er jeg ikke villig til å være for alltid!!!!

Tror dere dette plutselig kan forandre seg da, viss han føler det sånn nå??? Jeg er veldig svak for han, og vet han vil kjempe for at jeg skal bli viss jeg prøver å gå.

Viss jeg går nå blir det for alltid, for da flytter jeg til min hjemby,- og kommer aldri tilbake!!

Dramatisk, men sant.

Tror dette ble bare et sammensureum av rotete tanker som jeg har i hodet nå....

Veldig takknemlig for alle svar!!

[PieLill]

Klem, om du vil ha den.

Det var lettere før i tiden da man giftet seg før man flyttet sammen. Valget man tok, rollene og forventningene i forhold til hverandre ble langt tydeligere. Forventningene om enten et ekteskap eller et brudd gjorde også valget mer påkrevd. Flytende grenser kan være ganske komplisert...

Tenåringer kan la hverandre gå på gress en stund. De har uansett (sam)livet foran seg. Voksne mennesker kan derimot ikke okupere hverandre og dermed blokkere hverandres muligheter til å finne en permanent partner i det uendelige. Årelang vingling hører ingen plass hjemme i den voksne verden. Man får ta en besluttning og så leve med den.

Jeg er sterkt i tvil om jeg kunne leve med en mann som stadig holdt mitt barn mot meg. Hva er det som får han til å vreke ut av seg noe slikt? Venter han at du skal bryte sammen og sende jenta permanent til faren? Er det egentlig jenta som er problemet eller ville han vinglet over noe annet om han ikke hadde henne å skylde på?

Jeg synes ikke du skal gi ham et ultimatum. Han fortjener ikke lengre å få sitte på beslutningene og inisiativet i dette forholdet. Og om du gav ham et ultimatum, ville du vært i stand til å stole på hans helhjertethet om han _sa_ han valgte deg? Om han vil du skal bli, sier han hva som helst.

Hva med at du selv gjør opp regnskap og finner ut hva du vil i forhold til den mannen og det han har vist seg å stå for eller ikke? Så informerer du ham om hva du her kommet fram til og tar konsekvensene av det?

Lykke til, uansett og en til klem om du vil ha den.

mvh

[Gjest Ikke så lei meg nå]

Klem, om du vil ha den.

Det var lettere før i tiden da man giftet seg før man flyttet sammen. Valget man tok, rollene og forventningene i forhold til hverandre ble langt tydeligere. Forventningene om enten et ekteskap eller et brudd gjorde også valget mer påkrevd. Flytende grenser kan være ganske komplisert...

Tenåringer kan la hverandre gå på gress en stund. De har uansett (sam)livet foran seg. Voksne mennesker kan derimot ikke okupere hverandre og dermed blokkere hverandres muligheter til å finne en permanent partner i det uendelige. Årelang vingling hører ingen plass hjemme i den voksne verden. Man får ta en besluttning og så leve med den.

Jeg er sterkt i tvil om jeg kunne leve med en mann som stadig holdt mitt barn mot meg. Hva er det som får han til å vreke ut av seg noe slikt? Venter han at du skal bryte sammen og sende jenta permanent til faren? Er det egentlig jenta som er problemet eller ville han vinglet over noe annet om han ikke hadde henne å skylde på?

Jeg synes ikke du skal gi ham et ultimatum. Han fortjener ikke lengre å få sitte på beslutningene og inisiativet i dette forholdet. Og om du gav ham et ultimatum, ville du vært i stand til å stole på hans helhjertethet om han _sa_ han valgte deg? Om han vil du skal bli, sier han hva som helst.

Hva med at du selv gjør opp regnskap og finner ut hva du vil i forhold til den mannen og det han har vist seg å stå for eller ikke? Så informerer du ham om hva du her kommet fram til og tar konsekvensene av det?

Lykke til, uansett og en til klem om du vil ha den.

mvh

Tusen takk for gjennomtenkt og voksent svar!!!

Når har jeg tenkt og grått og rast hele helgen... og holdt han godt på avstand. I dag var jeg hos min intuitive healer og veileder, og hun har forklart meg et par ting.

Vi har alle våre forskjellige referanse punkt og forskjellige "baggasje", han har sin og jeg har min. Det har med oppveksten vår og veldig mye med hva våre foreldre gjorde... og ikke gjorde.

Hun forklarte hvordan hun oppfattet beskjeden fra ham, og det var ikke sånn som jeg oppfattet den.

Hun sier han bare er ærlig og sier at han synest dette er vanskelig, og er ikke alltid like sikker på at det er dette han vil - dette er hans forsvarsmekanisme når jeg prøver å etterlyse det jeg savner i et forhold. Da føler han at han ikke er bra nok og "setter på den samme gamle plata" (det er dette han kan forsvare seg med).

Jeg er sikkert ikke verdens enkleste å leve med,- gir mye, men forventer også mye tilbake. Store følelser som svinger både langt opp og langt ned. Kanskje ikke så lett å håndtere for en som har lært å holde følelsene sine i sjakk.

Han er nok like redd for å bli forlatt som jeg er, merker han blir veldig urolig hver gang jeg trekker meg bort og er stille og tankefull.

Han vet jeg klarer meg selv og jeg har gått igjennom et samlivsbrudd før.

Tror nok jeg skremmer han hver gang jeg vil ha en alvorlig forhold samtale. (+ at timingen min ofte er litt dårlig;) Vi må bli mye flinkere til å kommunisere. Terapauten min sier at hun skulle vært til stede når vi prater sammen og -tekstet han - sånn at jeg forstår hva han sier...

Jeg savner STOR romantikk og at noen skal erobre meg litt oftere, men hvem gjør ikke det? Han er egentlig kjempe god, og jeg elsker han virkelig.

Han har forresten en veldig krevende jobb som suger all energi ut av han, holder på å bytte arbeidsplass nå, så håper det blir litt bedre tider for oss.

Også må nok jeg prøve en annen teknikk for å få han til å gi meg det jeg vil ha...

Noen gode tips??

[PieLill]

Tusen takk for gjennomtenkt og voksent svar!!!

Når har jeg tenkt og grått og rast hele helgen... og holdt han godt på avstand. I dag var jeg hos min intuitive healer og veileder, og hun har forklart meg et par ting.

Vi har alle våre forskjellige referanse punkt og forskjellige "baggasje", han har sin og jeg har min. Det har med oppveksten vår og veldig mye med hva våre foreldre gjorde... og ikke gjorde.

Hun forklarte hvordan hun oppfattet beskjeden fra ham, og det var ikke sånn som jeg oppfattet den.

Hun sier han bare er ærlig og sier at han synest dette er vanskelig, og er ikke alltid like sikker på at det er dette han vil - dette er hans forsvarsmekanisme når jeg prøver å etterlyse det jeg savner i et forhold. Da føler han at han ikke er bra nok og "setter på den samme gamle plata" (det er dette han kan forsvare seg med).

Jeg er sikkert ikke verdens enkleste å leve med,- gir mye, men forventer også mye tilbake. Store følelser som svinger både langt opp og langt ned. Kanskje ikke så lett å håndtere for en som har lært å holde følelsene sine i sjakk.

Han er nok like redd for å bli forlatt som jeg er, merker han blir veldig urolig hver gang jeg trekker meg bort og er stille og tankefull.

Han vet jeg klarer meg selv og jeg har gått igjennom et samlivsbrudd før.

Tror nok jeg skremmer han hver gang jeg vil ha en alvorlig forhold samtale. (+ at timingen min ofte er litt dårlig;) Vi må bli mye flinkere til å kommunisere. Terapauten min sier at hun skulle vært til stede når vi prater sammen og -tekstet han - sånn at jeg forstår hva han sier...

Jeg savner STOR romantikk og at noen skal erobre meg litt oftere, men hvem gjør ikke det? Han er egentlig kjempe god, og jeg elsker han virkelig.

Han har forresten en veldig krevende jobb som suger all energi ut av han, holder på å bytte arbeidsplass nå, så håper det blir litt bedre tider for oss.

Også må nok jeg prøve en annen teknikk for å få han til å gi meg det jeg vil ha...

Noen gode tips??

"Jeg savner STOR romantikk og at noen skal erobre meg litt oftere, men hvem gjør ikke det?"

Svært mange, av begge kjønn, får rett og slett hetta og klaus når (forventningen til) romantikken blir for stor og intens. Får følelsesmessig prestasjonsangst og føler seg presset inn i en mal de er nødt til å misslykkes i og som de uansett ikke føler seg vel med.

"Også må nok jeg prøve en annen teknikk for å få han til å gi meg det jeg vil ha... Noen gode tips??"

Den klassiske feilen i et parforhold er at man gir partneren det man selv vil ha. Du ønsker intens romantikk og forsøker å overøse han med dette i håp om å få det samme tilbake. Det virker ikke. Fordi det er noe helt annet som får han til å føle seg verdsatt, elsket, sett, forstått og respektert.

Hva med å snu på flisa og forsøke å lære å vise ham kjærlighet på den måten _han_ ønsker. Ikke som en teknikk for å få det du selv ønsker, men som en gave til ham du er mest glad i.

Spør ham hva det er som får ham til å føle seg elsket. Og når han svarer, aksepter og respekter svaret samme hvor bakoversveis du får. Deretter forsøker du etter beste evne å vise kjærlighet på hans måte.

Om du tenker på de tingene han ofte gjør for og med deg, er det gjerne de tingene han helst vil du skal gjøre for ham.

;-)

Etter som du fyller opp hans kjærlighetstank kan det godt hende han finner overskudd til å "snakke" til deg på ditt "språk". Men sannsynligvis må du forklare det grundig for ham.

Den andre siden er å ikke ha for firkantede krav og spesifikasjoner på hvordan andre skal vise sine følelser og sin omsorg. Mennesker som snakker med små ord kan være like oppriktige og dypfølende som de som sender de fleste følelser til topps i flaggstangen.

F.eks. kan et stille "Hvordan går det med deg?" uttrykke mer omtanke og omsorg enn en halv times følelsesladd lojalitetserklæring.

Kunsten er å lære seg å tolke folks følelsesmessige uttrykk ut fra deres premisser, ikke sine egne krav. Da vil en som har lett for å ty til de store ordene, kunne nyte godt av varmen hos den som holder seg til det mer stille. Og den som holder seg til det stille for eget vedkommende behøver ikke oppleve de med store og sterke ord som ustabile vulkaner. Tenk på det som kart med ulike målestokker.

Når du har fått roet deg ned synes jeg du skal fortelle din kjære hvordan du nå forstår hans utsagn om din datter. Spør om du har forstått ham rett. Da gir du gode muligheter for forsoning og forståelse.

Deretter synes jeg det kan være på sin plass at du gjør det klart for ham at en din-datter-er-i-veien-for-oss-argumentasjon oppleves som noe helt annet enn det han kanskje mener det som. Det er langt under beltestedet og både umodent og lite gjennomtenkt.

I fremtiden synes jeg du bør ha rett til å forvente at han holder seg for god til å lire ut av seg noe som helst i den gaten. Han får heller være ærlig og ettertenksom nok til å si noe som er nærmere hva som egentlig plager ham.

Tenk hvis jenta skulle overhøre slike utsagn! Vask munnen din med såpe mann!

En annen ting som er viktig for at et parforhold skal vare er at man fjerner seg fra nødutgangene. Par der den ene eller begge stiller spørsmål ved selve parforholdet ved hver minste konflikt, ender som regel med brudd.

mvh

[Gjest gomle]

Enig med deg, gi han et ultimatum! Han får enten velge deg (og da følger selvsagt datteren din med!!) eller så får han lete videre etter ei som ikke har barn!