Separasjonsangst???

[Juliansmamma]

Minstemann, som da vi hentet ham i Colombia før jul, ikke så ut til å ense at vi gikk ut av rommet, og som sovnet i det vi la ham i senga, har nå endret adferd ganske dramatisk. Vi er ingen eksperter på separasjonsangst, så derfor henvender jeg meg her. Lillegutt sutrer og gråter av og til om vi går fra ham når han er i stua og vi skal inn på kjøkkenet. Vi sier ifra når vi går at vi bare skal en tur på kjøkkenet, og at vi kommer straks tilbake. Vi snakker høyt fra kjøkkenet, men ennå virker han veldig ukomfortabel med situasjonen.

Han har lært å krabbe de siste ukene, så han kommer fort etter, for å ha oss under oppsyn;-))

Når han skal legge seg, er han en av tre dager omtrent umulig å legge. Vi har vanvittig små rom, så det er ikke plass til vår seng hos ham, eller hans seng hos oss, så han har eget rom. I begynnelsen gikk det veldig greit, men nå begynner han stadig oftere å gråte i det han blir lagt. Vi har klare kveldsrutiner, med barnetv sammen med storebror, tannpuss (på verdens søteste to små tenner) og si natta.

Dessverre forsøkte vi også å la ham skrike, for å se om det gikk over, og at han bare er sta og ikke vil sove, men det går bare ikke mer. Han gråter så hjerteskjærende, at det der nekter jeg å gjøre igjen, en tre ganger var meeeer enn nok. Og ikke ser det ut til å ha noen effekt heller. Vi har forsøkt å bare sitte stille inne på rommet hans, uten å røre ham, men han gråter veldig likevel.Vi har også forsøkt å legge oss med ham inne i vår seng, men da ormer han seg veldig, og vil ikke ligge rolig.

Det hører med til historien at han har vært plaget av magesmerter og luft, og at dette fortsatt er et tema av og til. Han er antagelig allergisk mot melk, selv om ingen tester viser det. Han hadde hyppige diareer før, men dette ble så å si borte da vi gikk over til soya.

Nå håper jeg noen har noen tips til oss, for legene har det ikke.

Svært fortvilet hilsen fra

[Gjest lykke til]

Jeg er ingen ekspert bare for å ha sagt det aller først.

Hvis dere hentet gutten deres rett før jul, så har han ikke vært hos dere veldig lenge, tenker jeg da. Kanskje han har fått en slags reaksjon på følelser han ikke kan sette ord på, han er tross alt revet ut av sitt trygge forutsigbare liv for å være sammen med ukjente mennesker(dere) som han ikke kan vite bare vil han godt.

Jeg tror han vil ha mer av dere nå, mere nærhet og mere kontakt. På dagtid altså, med masse lek og masse nærhet og kos.

Vi sov sammen med våre barn den første tiden, selv om den ene tydeligvis trengte den nærheten og den andre ikke ville ha den nærheten( vi "elget" oss innpå og insisterte på nærhet)

En madrass innpå rommet hans er det kanskje plass til?

Jeg er altså ingen ekpert, men det virker som den vesle gutten deres trenger bekreftelser fra dere på at dere er der for han.

[snø]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver :-) Vår Lillebror hadde også et avslappet forhold til om vi var i rommet eller ei i begynnelsen, men så begynte han å reagere kraftig, og han er enda sånn at han må ha full kontrol på hvor vi er til en hver tid. Noen ganger aksepterer han at vi går ut av rommet, andre ganger får han helt hysterisk anfall. Når vi er i åpen barnehagen leker han fint for seg selv, men må med jevne mellomrom komme bort til meg for en kos og for å bekrefte at jeg er der. Han er nok redd for at vi skal forsvinne for ham, og det merket vi ekstra godt første gang vi skulle sette ham i en bil som ikke var vår. Han ble hysterisk redd og vi måtte være to for å feste bilsetet. Roet seg først når han så at jeg satte meg inn i bilen (noe vi forsøkte å si til ham da vi satte ham inn, men da var han tydeligvis ikke i stand til å høre, så redd var han). Det gikk helt fint når vi skulle tilbake igjen.

Etterpå tenkte jeg at kanskje var det slik han ble tatt fra fosterforeldrene? Satt i en bil og kjørt bort? Huff, det er ikke alt man tenker på at de skal reagere på!

Jeg har ingen gode forslag eller ideer, annet enn å fortsette å snakke til ham og forklare, og ta det sakte men sikkert. De må jo venne seg til at vi kommer og går. På den andre siden er det ikke sikkert at det har noe med at han er adoptert å gjøre i det hele tatt, kanskje er det bare en aldersgreie, i åpen barnehage er det flere andre i den alderen som får hysterisk anfall om foreldrene forlater åstedet, og et par av ungene bokstavlig talt holder fast i foreldrene under hele oppholdet i barnehagen. Så noen unger er jo bare sånn

Når det gjelder sovingen, så hadde vi samme erfaring mht melk. Vi hadde ikke problemer med innsoving, men Lillebror våknet om natten med hysterisk gråt og "au! au!". Siden vi har en storesøster som heller ikke tåler melk (ingenting påvist ved legebesøk, men hun får løs mage og mye luft + smerter når hun drikker melk), så kuttet vi ut ren melk til Lillebror og gikk over til havremelk (som han drakk i Colombia), og det ble bedring med en gang!

Han får fremdeles melk i mat, men drikker ikke ren melk. Vi har enda noen netter i ny og ne hvor han våkner, og som regel kan vi spore det tilbake til at han har spist noe med mye melk i den dagen. Så mitt råd er å kutte ned på melken og se om det hjelper. Det finnes melkeerstatninger som er tilsatt både kalk, vitamin D osv, så det er ikke noe du trenger å gå til legen for å gjennomføre. Er legen din som min lege så vil han usansett ikke se problemet - melk er for kalver sier min lege ;o)

Vet ikke om jeg ga noe som helst svar på det du lurte på, men du er i alle fall ikke alene om å ha en liten en som ikke liker når mamma eller pappa forlater rommet.

[Gjest ta tiden til hjelp og trøst hele tiden.]

Dette er ikke noe problem som kun gjelder adopterte barn.

Selv har jeg både egenfødt og adoptert. Og felles for dem begge er at de har vært igjennom slike perioder begge to. Noen barn er slik at de klenger seg på bena til en foreldre hele dagen, mens andre har andre ting som de gjør.

Hos oss har begge barna sovet sammen med oss i henholdsvis flere år for egenfødt som var veldig redd for å ligge alene og en halvt år for adoptivbarnet som var fortere over angsten.

Så dette er helt vanlig og ikke noe å bekymre seg for fordi man har et adoptivbarn.

Det viktigste dere kan gjøre er å legge forholdene til rette for deres barn. Unngå en periode situasjonene hvor barnet er redd og gråter. La barnet være sammen med omsorgspersonene som det trives best med og ikke la "fremmede" overta ansvaret før barnet selv er modent for dette. (Dvs. slutter å gråte).

Om kvelden er dere nødt til å forandre rutinene. En av dere må få plass til å sove sammen med barnet. Hvis senga hans ikke er plass til inne hos dere så får en av dere voksne legge dere inn på hans soverom og la gutten overta halvparten av dobbelsenga.

Men jeg ser vel for meg at i et rom så er det plass til å stå ved siden og snu seg rundt foran en barneseng, og da er det også plass til å legge seg ned på madrass på gulvet for en av dere voksne. Man ligger vondt, men det er kun for en liten periode så er det over.

Når barnet skal sovne har jeg selv sittet med barnet i armene mine og bysset han i søvn når han bare gråt. Og da var vår egenfødte sønn over året! Dette trengte jeg ikke gjøre med adoptivbarnet. Så som du ser: det kan gjelde alle barn.

Lykke til videre.

[Gjest môvenpink]

Hei Juliansmamma!

Synes det er veldig godt å se at du lufter ting her på godt og vondt - og det også under ditt faste nick!

Vet du at det du/dere har gjort mht barnet ditt er svært flott!! Når dere går inn i et annet rom eller skal et eller annet, gir dere barnet beskjed. Det dere gjør da er jo at dere skaper en klar forutsigbarhet for barnet, og det er kjempebra!

Det du forteller om, er noe mange studier innen adopsjon gjerne avdekker at flere av adoptivbarna ved ankomst gjerne etter litt tid i adoptivfamilien kan få som reaksjoner. (Ser de andre skriver at dette ikke er typisk for adoptivbarn, men barn mer generelt. Selvsagt kan også egenfødte reagere slik, men flere adopterte reagerer likevel slik viser forskning enn andre barn).

Det at barnet nå begynner reagere, er også et tegn til dere om at dere er blitt viktige for ham/henne i hans/hennes liv. Dvs. at barnet er begynt å knytte seg til dere. Det er jo veldig fint! Men det med angsten for å bli forlatt, sitter i han/henne. Og separasjonsangst henger nøye sammen med/er nettopp dette. Nå viser studier på adoptivbarn med slike vansker, at de faktisk (heldigvis) går over etter ei tid. Det kan være en trøst å vite, og motivasjonsfaktor for dere som foreldre til å holde ut. Fortsett med å gi beskjedene til han så han/hun vet hvor dere er. Bare la barnet krabbe etter eller ta det med dere. Om det klenger eller "suger seg fast" til beinet deres når dere går eller til kroppen deres når dere løfter han på armen, så la han heller klenge litt. (Det er slitsomt, men kan være vondt for barnet om det føler seg avvist om det blir satt ned). Etter hvert vil barnet kunne forstå at det er en sammenheng mellom det dere faktisk sier og gjør og at ting er forutsigbare og ikke usikre og tilfeldige. Det er det han ikke nå stoler på. For når dere går ut av hans synsfelt, så blir han redd. Det er direkte skummelt når han ikke kan se dere, for hvor er dere da, tenker han. Etter hvert er jeg sikker på at han får mye mer ro på dette. Det her er ikke uvanlige (men mer normale) oppstarts- og tilvenningsvansker i hans/hennes nye liv i deres familie. Så stå på- det nytter og bærer gode frukter!

Om jeg skulle komme med et råd i forhold til sovningen, ville jeg foreslått for dere at dere lar han sove med dere i deres seng. Så han føler trygghet. Er barnet vant med f.eks. å sove sammen med andre barn på barnehjem eller sammen med andre personer i fosterfamilie, er det selvsagt skremmende å skulle sove helt mutters alene på et eget rom.

Siden dere har små soverom og dere ikke får plass til ei seng inne hos dere eller dere hos han, tror jeg løsningen altså er å ta han opp i deres seng. Etter ei tid (noen måneder) så kan dere starte i det små med å flytte han over i sin egen seng når han sover dypt og godt. Så kan dere merke dere når han pleier å våkne på morgenen, og passe på å gå inn på rommet hans litt før han våkner. Slik vil han kunne få integrert en trygghet i seg som bygges opp litt etter litt. Etter hvert kan dere utvide til å la han ta med puta inn til dere når han våkner og "hoppe" opp i sengen deres. F.eks. kan dere småprate eller spise litt frokost på sengen. Det er uansett hyggelig (begynn med det f.eks. i ei helg). Til slutt vil dere nok se at disse tingene vil bli et tilbakelagt stadium, som dere husker, men som dere stolt kan si at dere fikk løst!

En annen idè kan være å forhøre seg med andre adoptivforeldre som hentet barn for ei tid siden, og høre hvordan de løste den første perioden etter hjemkomst.

Beklager at innlegget ble i overkant langt:P

Lykke til!

[Gjest ta tiden til hjelp og trøst hele tiden.]

Hei Juliansmamma!

Synes det er veldig godt å se at du lufter ting her på godt og vondt - og det også under ditt faste nick!

Vet du at det du/dere har gjort mht barnet ditt er svært flott!! Når dere går inn i et annet rom eller skal et eller annet, gir dere barnet beskjed. Det dere gjør da er jo at dere skaper en klar forutsigbarhet for barnet, og det er kjempebra!

Det du forteller om, er noe mange studier innen adopsjon gjerne avdekker at flere av adoptivbarna ved ankomst gjerne etter litt tid i adoptivfamilien kan få som reaksjoner. (Ser de andre skriver at dette ikke er typisk for adoptivbarn, men barn mer generelt. Selvsagt kan også egenfødte reagere slik, men flere adopterte reagerer likevel slik viser forskning enn andre barn).

Det at barnet nå begynner reagere, er også et tegn til dere om at dere er blitt viktige for ham/henne i hans/hennes liv. Dvs. at barnet er begynt å knytte seg til dere. Det er jo veldig fint! Men det med angsten for å bli forlatt, sitter i han/henne. Og separasjonsangst henger nøye sammen med/er nettopp dette. Nå viser studier på adoptivbarn med slike vansker, at de faktisk (heldigvis) går over etter ei tid. Det kan være en trøst å vite, og motivasjonsfaktor for dere som foreldre til å holde ut. Fortsett med å gi beskjedene til han så han/hun vet hvor dere er. Bare la barnet krabbe etter eller ta det med dere. Om det klenger eller "suger seg fast" til beinet deres når dere går eller til kroppen deres når dere løfter han på armen, så la han heller klenge litt. (Det er slitsomt, men kan være vondt for barnet om det føler seg avvist om det blir satt ned). Etter hvert vil barnet kunne forstå at det er en sammenheng mellom det dere faktisk sier og gjør og at ting er forutsigbare og ikke usikre og tilfeldige. Det er det han ikke nå stoler på. For når dere går ut av hans synsfelt, så blir han redd. Det er direkte skummelt når han ikke kan se dere, for hvor er dere da, tenker han. Etter hvert er jeg sikker på at han får mye mer ro på dette. Det her er ikke uvanlige (men mer normale) oppstarts- og tilvenningsvansker i hans/hennes nye liv i deres familie. Så stå på- det nytter og bærer gode frukter!

Om jeg skulle komme med et råd i forhold til sovningen, ville jeg foreslått for dere at dere lar han sove med dere i deres seng. Så han føler trygghet. Er barnet vant med f.eks. å sove sammen med andre barn på barnehjem eller sammen med andre personer i fosterfamilie, er det selvsagt skremmende å skulle sove helt mutters alene på et eget rom.

Siden dere har små soverom og dere ikke får plass til ei seng inne hos dere eller dere hos han, tror jeg løsningen altså er å ta han opp i deres seng. Etter ei tid (noen måneder) så kan dere starte i det små med å flytte han over i sin egen seng når han sover dypt og godt. Så kan dere merke dere når han pleier å våkne på morgenen, og passe på å gå inn på rommet hans litt før han våkner. Slik vil han kunne få integrert en trygghet i seg som bygges opp litt etter litt. Etter hvert kan dere utvide til å la han ta med puta inn til dere når han våkner og "hoppe" opp i sengen deres. F.eks. kan dere småprate eller spise litt frokost på sengen. Det er uansett hyggelig (begynn med det f.eks. i ei helg). Til slutt vil dere nok se at disse tingene vil bli et tilbakelagt stadium, som dere husker, men som dere stolt kan si at dere fikk løst!

En annen idè kan være å forhøre seg med andre adoptivforeldre som hentet barn for ei tid siden, og høre hvordan de løste den første perioden etter hjemkomst.

Beklager at innlegget ble i overkant langt:P

Lykke til!

Kan du henvise til forskningsresultatene du forteller om?

Jeg må si at jeg har mange venninner med egenfødte barn og nesten alle disse har også hatt en slik separasjonsangst. Så jeg lurer på hvor du finner slike tall som underbygger at adopterte barn har dette som større problem?

[Gjest môvenpink]

Kan du henvise til forskningsresultatene du forteller om?

Jeg må si at jeg har mange venninner med egenfødte barn og nesten alle disse har også hatt en slik separasjonsangst. Så jeg lurer på hvor du finner slike tall som underbygger at adopterte barn har dette som større problem?

Hei.

Ja det kan jeg selvsagt gjøre:)

Nevner et lite utvalg:

Bl.a:

Nederland: Hoksebergens studier om barnehjemsbarns reaksjoner i adopsjonsfamilien

England: Rutters studier om Development

Norge: f.eks. forskningen til Monica Dalen om Kinabarn adoptert til USA i artikkelen:

"Study II Adoptions from China to USA". Fra kapitlet "Sleeping":

"Many of the children had great problems to sleep. The parents of children who in many ways were simply trying to stay awake. Going to sleep activated some of the children`s insecurity. They were afraid of what could happen to them while they were alone in the night. They wanted the parents to be with them. After a while the children calmed down and they relaxed in some way or other."

Videre "Some of the children become very anxious when the mother is out of sight: "If mother goes out to the garden just for a second, the child gets very upset. She flings herself on the floor and cries, even if the mother has told her she will just be a few minutes".

(art. er publisert i boken "Vi hentet våre barn i Kina" som utkom i 2005. Art. står på side 70-88,de sitatene jeg viser til på s. 79-80)

I Tyskland: Schlicting-Heinze og Oeming Scill,Wiemann, Zekorn

"Hinzu kommt die Angst die Adpotiveltern möglicherweise auch noch zu verlieren. Diese Verlustängste .... osv" (I Bott (1995).

I Sverie har bl.a. Frank Lindbland skrevet om dette:

"För adoptivbarn kan det vara viktigt att utvecklingen i vissa avseenden får "gå bakåt". Kanske är det mer korrekt och säga att utvecklingen får börja om från det punkt där den er avstannat. Råd från en välmenandre omgivning kan ibland vara hinder för en sådan hållning. Ett exempel på ett sådant råd är: "Du ska inte låta honom somna i er säng. Han kan mycket väl somna i sin egen." Kanske kan det i själva verket vara en viktig del i anknytningen när ett adoptivbarn vil ligga i föräldrarnas säng. En sådan önskan måste mötas med respekt och värme som den unka gåve den kan betraktas som." (Fra hans bok: Adoption, fra 2004, sitat fra s. 65-66)

Med beste hilsen

[Gjest ta tiden til hjelp og trøst hele tiden.]

Hei.

Ja det kan jeg selvsagt gjøre:)

Nevner et lite utvalg:

Bl.a:

Nederland: Hoksebergens studier om barnehjemsbarns reaksjoner i adopsjonsfamilien

England: Rutters studier om Development

Norge: f.eks. forskningen til Monica Dalen om Kinabarn adoptert til USA i artikkelen:

"Study II Adoptions from China to USA". Fra kapitlet "Sleeping":

"Many of the children had great problems to sleep. The parents of children who in many ways were simply trying to stay awake. Going to sleep activated some of the children`s insecurity. They were afraid of what could happen to them while they were alone in the night. They wanted the parents to be with them. After a while the children calmed down and they relaxed in some way or other."

Videre "Some of the children become very anxious when the mother is out of sight: "If mother goes out to the garden just for a second, the child gets very upset. She flings herself on the floor and cries, even if the mother has told her she will just be a few minutes".

(art. er publisert i boken "Vi hentet våre barn i Kina" som utkom i 2005. Art. står på side 70-88,de sitatene jeg viser til på s. 79-80)

I Tyskland: Schlicting-Heinze og Oeming Scill,Wiemann, Zekorn

"Hinzu kommt die Angst die Adpotiveltern möglicherweise auch noch zu verlieren. Diese Verlustängste .... osv" (I Bott (1995).

I Sverie har bl.a. Frank Lindbland skrevet om dette:

"För adoptivbarn kan det vara viktigt att utvecklingen i vissa avseenden får "gå bakåt". Kanske är det mer korrekt och säga att utvecklingen får börja om från det punkt där den er avstannat. Råd från en välmenandre omgivning kan ibland vara hinder för en sådan hållning. Ett exempel på ett sådant råd är: "Du ska inte låta honom somna i er säng. Han kan mycket väl somna i sin egen." Kanske kan det i själva verket vara en viktig del i anknytningen när ett adoptivbarn vil ligga i föräldrarnas säng. En sådan önskan måste mötas med respekt och värme som den unka gåve den kan betraktas som." (Fra hans bok: Adoption, fra 2004, sitat fra s. 65-66)

Med beste hilsen

Så vidt jeg kan se så er dette bare om adoptivbarn. Men er det kommet noen artikler på egenfødte barn hvor det er forsket på samme problem? Og som tilbakeviser at egenfødte er i mindretall med seperasjonsangst?

For hvis det bare er forsket på en side så kan man jo fortsatt ikke si at det ikke gjelder vel så mye med egenfødte?

[Juliansmamma]

Hei Juliansmamma!

Synes det er veldig godt å se at du lufter ting her på godt og vondt - og det også under ditt faste nick!

Vet du at det du/dere har gjort mht barnet ditt er svært flott!! Når dere går inn i et annet rom eller skal et eller annet, gir dere barnet beskjed. Det dere gjør da er jo at dere skaper en klar forutsigbarhet for barnet, og det er kjempebra!

Det du forteller om, er noe mange studier innen adopsjon gjerne avdekker at flere av adoptivbarna ved ankomst gjerne etter litt tid i adoptivfamilien kan få som reaksjoner. (Ser de andre skriver at dette ikke er typisk for adoptivbarn, men barn mer generelt. Selvsagt kan også egenfødte reagere slik, men flere adopterte reagerer likevel slik viser forskning enn andre barn).

Det at barnet nå begynner reagere, er også et tegn til dere om at dere er blitt viktige for ham/henne i hans/hennes liv. Dvs. at barnet er begynt å knytte seg til dere. Det er jo veldig fint! Men det med angsten for å bli forlatt, sitter i han/henne. Og separasjonsangst henger nøye sammen med/er nettopp dette. Nå viser studier på adoptivbarn med slike vansker, at de faktisk (heldigvis) går over etter ei tid. Det kan være en trøst å vite, og motivasjonsfaktor for dere som foreldre til å holde ut. Fortsett med å gi beskjedene til han så han/hun vet hvor dere er. Bare la barnet krabbe etter eller ta det med dere. Om det klenger eller "suger seg fast" til beinet deres når dere går eller til kroppen deres når dere løfter han på armen, så la han heller klenge litt. (Det er slitsomt, men kan være vondt for barnet om det føler seg avvist om det blir satt ned). Etter hvert vil barnet kunne forstå at det er en sammenheng mellom det dere faktisk sier og gjør og at ting er forutsigbare og ikke usikre og tilfeldige. Det er det han ikke nå stoler på. For når dere går ut av hans synsfelt, så blir han redd. Det er direkte skummelt når han ikke kan se dere, for hvor er dere da, tenker han. Etter hvert er jeg sikker på at han får mye mer ro på dette. Det her er ikke uvanlige (men mer normale) oppstarts- og tilvenningsvansker i hans/hennes nye liv i deres familie. Så stå på- det nytter og bærer gode frukter!

Om jeg skulle komme med et råd i forhold til sovningen, ville jeg foreslått for dere at dere lar han sove med dere i deres seng. Så han føler trygghet. Er barnet vant med f.eks. å sove sammen med andre barn på barnehjem eller sammen med andre personer i fosterfamilie, er det selvsagt skremmende å skulle sove helt mutters alene på et eget rom.

Siden dere har små soverom og dere ikke får plass til ei seng inne hos dere eller dere hos han, tror jeg løsningen altså er å ta han opp i deres seng. Etter ei tid (noen måneder) så kan dere starte i det små med å flytte han over i sin egen seng når han sover dypt og godt. Så kan dere merke dere når han pleier å våkne på morgenen, og passe på å gå inn på rommet hans litt før han våkner. Slik vil han kunne få integrert en trygghet i seg som bygges opp litt etter litt. Etter hvert kan dere utvide til å la han ta med puta inn til dere når han våkner og "hoppe" opp i sengen deres. F.eks. kan dere småprate eller spise litt frokost på sengen. Det er uansett hyggelig (begynn med det f.eks. i ei helg). Til slutt vil dere nok se at disse tingene vil bli et tilbakelagt stadium, som dere husker, men som dere stolt kan si at dere fikk løst!

En annen idè kan være å forhøre seg med andre adoptivforeldre som hentet barn for ei tid siden, og høre hvordan de løste den første perioden etter hjemkomst.

Beklager at innlegget ble i overkant langt:P

Lykke til!

Hei môvenpink. Tusen takk for et skikkelig utfyllende og godt svar.

Det kom nok ikke godt frem av innlegget mitt, men vi har faktisk forsøkt å både ligge på madrass inne hos ham, og ha ham i senga. Han ormer seg veldig, og vil ikke ligge. Han ruller rundt, og havner fort på gulvet. Han vil ikke ligge i armkroken, og finner ikke roen i det hele tatt i senga vår.

Han roer seg heller ikke ned i senga si om vi ligger i samme rom som ham. I følge den ene artikkelen du henviser til, kan det tyde på at han rett og slett kjemper om å holde seg våken, for å unngå å stille seg selv sårbar,...altså sovende.

Det er nettopp dette vi da sliter med. For vi er veldig kjærlige og tilstedeværende for ham når han legger seg, men det virker nesten som han ikke enser oss, men heller at han kjemper for å holde seg våken. Han kan være veldig trøtt, og enda kjempe mot søvnen.

Av og til er han bare så trøtt at han faller til ro i løpet av kort tid.

Andre ganger ligger han litt surmulende i sengen, men sovner også da etter kort tid.

Men noen ganger er han altså helt umulig å legge. Han NEKTER, og vi vet altså ikke vår arme råd. Hadde det enda hjulpet å ha ham i senga vår, for det er ...tro meg...intet offer. Jeg synes det er sååå koselig de veldig få gangene vi har fått ha ham rolig i sengen vår. Det skjer bare om han våkner om natten og er urolig i kroppen,...da faller han til ro hos oss.

Hmm...ikke lett dette her...

Takk for koselige ord, forresten. Jeg er en ivrig forkjemper for DOL adopsjon, og ønsker så absolutt at dette skal være et sted der vi kan støtte hverandre. Jeg har fått mange gode tips her, og trøstende klapp på skulderen, hyggelige tilbakemeldinger på fremgang i adopsjonssaken vår, så her trives jeg.

Det å skrive med nick er jo ikke alltid like greit, med tanke på at man utleverer ting og tang...men jeg håper at min historie kanskje kan hjelpe andre som sliter med det samme.

Mvh

[Juliansmamma]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver :-) Vår Lillebror hadde også et avslappet forhold til om vi var i rommet eller ei i begynnelsen, men så begynte han å reagere kraftig, og han er enda sånn at han må ha full kontrol på hvor vi er til en hver tid. Noen ganger aksepterer han at vi går ut av rommet, andre ganger får han helt hysterisk anfall. Når vi er i åpen barnehagen leker han fint for seg selv, men må med jevne mellomrom komme bort til meg for en kos og for å bekrefte at jeg er der. Han er nok redd for at vi skal forsvinne for ham, og det merket vi ekstra godt første gang vi skulle sette ham i en bil som ikke var vår. Han ble hysterisk redd og vi måtte være to for å feste bilsetet. Roet seg først når han så at jeg satte meg inn i bilen (noe vi forsøkte å si til ham da vi satte ham inn, men da var han tydeligvis ikke i stand til å høre, så redd var han). Det gikk helt fint når vi skulle tilbake igjen.

Etterpå tenkte jeg at kanskje var det slik han ble tatt fra fosterforeldrene? Satt i en bil og kjørt bort? Huff, det er ikke alt man tenker på at de skal reagere på!

Jeg har ingen gode forslag eller ideer, annet enn å fortsette å snakke til ham og forklare, og ta det sakte men sikkert. De må jo venne seg til at vi kommer og går. På den andre siden er det ikke sikkert at det har noe med at han er adoptert å gjøre i det hele tatt, kanskje er det bare en aldersgreie, i åpen barnehage er det flere andre i den alderen som får hysterisk anfall om foreldrene forlater åstedet, og et par av ungene bokstavlig talt holder fast i foreldrene under hele oppholdet i barnehagen. Så noen unger er jo bare sånn

Når det gjelder sovingen, så hadde vi samme erfaring mht melk. Vi hadde ikke problemer med innsoving, men Lillebror våknet om natten med hysterisk gråt og "au! au!". Siden vi har en storesøster som heller ikke tåler melk (ingenting påvist ved legebesøk, men hun får løs mage og mye luft + smerter når hun drikker melk), så kuttet vi ut ren melk til Lillebror og gikk over til havremelk (som han drakk i Colombia), og det ble bedring med en gang!

Han får fremdeles melk i mat, men drikker ikke ren melk. Vi har enda noen netter i ny og ne hvor han våkner, og som regel kan vi spore det tilbake til at han har spist noe med mye melk i den dagen. Så mitt råd er å kutte ned på melken og se om det hjelper. Det finnes melkeerstatninger som er tilsatt både kalk, vitamin D osv, så det er ikke noe du trenger å gå til legen for å gjennomføre. Er legen din som min lege så vil han usansett ikke se problemet - melk er for kalver sier min lege ;o)

Vet ikke om jeg ga noe som helst svar på det du lurte på, men du er i alle fall ikke alene om å ha en liten en som ikke liker når mamma eller pappa forlater rommet.

Hei snø.

Tusen takk for svar.

Ja, vi har kuttet ut melk helt og holdent, vi også. Har startet med soyamelk i stedet. Det ser ut til å ha gjort susen, det, for utslettene hans er vekk, og diarèen likeså.

Dette med sovingen er skikkelig knotete. Om du orker kan du jo lese mitt svar til môvenpink...

Mvh

[Juliansmamma]

Jeg er ingen ekspert bare for å ha sagt det aller først.

Hvis dere hentet gutten deres rett før jul, så har han ikke vært hos dere veldig lenge, tenker jeg da. Kanskje han har fått en slags reaksjon på følelser han ikke kan sette ord på, han er tross alt revet ut av sitt trygge forutsigbare liv for å være sammen med ukjente mennesker(dere) som han ikke kan vite bare vil han godt.

Jeg tror han vil ha mer av dere nå, mere nærhet og mere kontakt. På dagtid altså, med masse lek og masse nærhet og kos.

Vi sov sammen med våre barn den første tiden, selv om den ene tydeligvis trengte den nærheten og den andre ikke ville ha den nærheten( vi "elget" oss innpå og insisterte på nærhet)

En madrass innpå rommet hans er det kanskje plass til?

Jeg er altså ingen ekpert, men det virker som den vesle gutten deres trenger bekreftelser fra dere på at dere er der for han.

Tusen takk for svar. Om du orker, kan du lese svaret mitt til môvenpink, det utdyper dette problemet med innsoving ytterligere.

Mvh

[Juliansmamma]

Dette er ikke noe problem som kun gjelder adopterte barn.

Selv har jeg både egenfødt og adoptert. Og felles for dem begge er at de har vært igjennom slike perioder begge to. Noen barn er slik at de klenger seg på bena til en foreldre hele dagen, mens andre har andre ting som de gjør.

Hos oss har begge barna sovet sammen med oss i henholdsvis flere år for egenfødt som var veldig redd for å ligge alene og en halvt år for adoptivbarnet som var fortere over angsten.

Så dette er helt vanlig og ikke noe å bekymre seg for fordi man har et adoptivbarn.

Det viktigste dere kan gjøre er å legge forholdene til rette for deres barn. Unngå en periode situasjonene hvor barnet er redd og gråter. La barnet være sammen med omsorgspersonene som det trives best med og ikke la "fremmede" overta ansvaret før barnet selv er modent for dette. (Dvs. slutter å gråte).

Om kvelden er dere nødt til å forandre rutinene. En av dere må få plass til å sove sammen med barnet. Hvis senga hans ikke er plass til inne hos dere så får en av dere voksne legge dere inn på hans soverom og la gutten overta halvparten av dobbelsenga.

Men jeg ser vel for meg at i et rom så er det plass til å stå ved siden og snu seg rundt foran en barneseng, og da er det også plass til å legge seg ned på madrass på gulvet for en av dere voksne. Man ligger vondt, men det er kun for en liten periode så er det over.

Når barnet skal sovne har jeg selv sittet med barnet i armene mine og bysset han i søvn når han bare gråt. Og da var vår egenfødte sønn over året! Dette trengte jeg ikke gjøre med adoptivbarnet. Så som du ser: det kan gjelde alle barn.

Lykke til videre.

Tusen takk for svar. Om du orker kan du lese mitt svar til môvenpink for ytterligere forklaring på innsovingsproblemet.

Mvh

[trk1365380645]

Hei môvenpink. Tusen takk for et skikkelig utfyllende og godt svar.

Det kom nok ikke godt frem av innlegget mitt, men vi har faktisk forsøkt å både ligge på madrass inne hos ham, og ha ham i senga. Han ormer seg veldig, og vil ikke ligge. Han ruller rundt, og havner fort på gulvet. Han vil ikke ligge i armkroken, og finner ikke roen i det hele tatt i senga vår.

Han roer seg heller ikke ned i senga si om vi ligger i samme rom som ham. I følge den ene artikkelen du henviser til, kan det tyde på at han rett og slett kjemper om å holde seg våken, for å unngå å stille seg selv sårbar,...altså sovende.

Det er nettopp dette vi da sliter med. For vi er veldig kjærlige og tilstedeværende for ham når han legger seg, men det virker nesten som han ikke enser oss, men heller at han kjemper for å holde seg våken. Han kan være veldig trøtt, og enda kjempe mot søvnen.

Av og til er han bare så trøtt at han faller til ro i løpet av kort tid.

Andre ganger ligger han litt surmulende i sengen, men sovner også da etter kort tid.

Men noen ganger er han altså helt umulig å legge. Han NEKTER, og vi vet altså ikke vår arme råd. Hadde det enda hjulpet å ha ham i senga vår, for det er ...tro meg...intet offer. Jeg synes det er sååå koselig de veldig få gangene vi har fått ha ham rolig i sengen vår. Det skjer bare om han våkner om natten og er urolig i kroppen,...da faller han til ro hos oss.

Hmm...ikke lett dette her...

Takk for koselige ord, forresten. Jeg er en ivrig forkjemper for DOL adopsjon, og ønsker så absolutt at dette skal være et sted der vi kan støtte hverandre. Jeg har fått mange gode tips her, og trøstende klapp på skulderen, hyggelige tilbakemeldinger på fremgang i adopsjonssaken vår, så her trives jeg.

Det å skrive med nick er jo ikke alltid like greit, med tanke på at man utleverer ting og tang...men jeg håper at min historie kanskje kan hjelpe andre som sliter med det samme.

Mvh

Hei Juliansmamma!

Du har fått mange kloke svar og tanker fra flere her, men jeg ville også bare si at jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver! Lillegullet som vi hentet i januar virker også som om hun er redd for å sovne, holder seg selv våken ved å makke seg eller skrike, eller begge deler. Vi har bysset henne i søvn stort sett hver gang hun skal sove, og ikke minst hver gang hun har våknet igjen. Hun har heller ikke likt å ligge inntil, det eneste som har hjulpet er å bære. Men nå ser det ut til å ha løsnet litt, etterhvert har vi lagt oss ned i sengen vår med henne når hun har vært nesten sovnet og i natt trengte jeg ikke gå og bysse en eneste gang! Delvis lå hun i egen seng hos oss og sovnet igjen når hun hadde fått litt vann, delvis lå hun i sengen vår og sovnet bare av å være der. Så det er håp! Ikke gi opp å holde ham inntil dere, jeg tror i hvertfall at de trenger å vite at vi er der for dem likevel, trenger å vite at vi er der for alltid uansett. Noen ganger er det bedre for Lillegull om vi bærer henne med ansiktet vekk fra oss, men det har dere sikkert prøvd. Ellers var vi også gjennom en periode der hun ville være med oss hele tiden, og hvor enn jeg gikk kom hun etter. Men plutselig en dag jeg hadde gått ut på kjøkkenet innså jeg at hun ikke hadde fulgt etter! Så nå er hun i hvertfall begynt å bli tryggere her hjemme. Jeg har forresten både Ergosele og ringsjal, og det er helt uvurderlig for at hun skal få masse kroppskontakt og jeg bærer henne så sant det er mulig når hun vil det, og med hjelpemidler kan jeg gjøre litt likevel, dessuten får jeg nesten ikke vondt i ryggen:-)

Og for å holde motet oppe er det viktig å huske at det hele er en del av en prosess som ser ut til å gå veldig bra på vei mot at barnet blir helt og fullt tilknyttet dere!

Tror det ble mange lange usammenhengende setninger, men kanskje du klarer å finne noe fornuftig likevel!

Medfølende klem fra trk:-)

[Juliansmamma]

Hei Juliansmamma!

Du har fått mange kloke svar og tanker fra flere her, men jeg ville også bare si at jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver! Lillegullet som vi hentet i januar virker også som om hun er redd for å sovne, holder seg selv våken ved å makke seg eller skrike, eller begge deler. Vi har bysset henne i søvn stort sett hver gang hun skal sove, og ikke minst hver gang hun har våknet igjen. Hun har heller ikke likt å ligge inntil, det eneste som har hjulpet er å bære. Men nå ser det ut til å ha løsnet litt, etterhvert har vi lagt oss ned i sengen vår med henne når hun har vært nesten sovnet og i natt trengte jeg ikke gå og bysse en eneste gang! Delvis lå hun i egen seng hos oss og sovnet igjen når hun hadde fått litt vann, delvis lå hun i sengen vår og sovnet bare av å være der. Så det er håp! Ikke gi opp å holde ham inntil dere, jeg tror i hvertfall at de trenger å vite at vi er der for dem likevel, trenger å vite at vi er der for alltid uansett. Noen ganger er det bedre for Lillegull om vi bærer henne med ansiktet vekk fra oss, men det har dere sikkert prøvd. Ellers var vi også gjennom en periode der hun ville være med oss hele tiden, og hvor enn jeg gikk kom hun etter. Men plutselig en dag jeg hadde gått ut på kjøkkenet innså jeg at hun ikke hadde fulgt etter! Så nå er hun i hvertfall begynt å bli tryggere her hjemme. Jeg har forresten både Ergosele og ringsjal, og det er helt uvurderlig for at hun skal få masse kroppskontakt og jeg bærer henne så sant det er mulig når hun vil det, og med hjelpemidler kan jeg gjøre litt likevel, dessuten får jeg nesten ikke vondt i ryggen:-)

Og for å holde motet oppe er det viktig å huske at det hele er en del av en prosess som ser ut til å gå veldig bra på vei mot at barnet blir helt og fullt tilknyttet dere!

Tror det ble mange lange usammenhengende setninger, men kanskje du klarer å finne noe fornuftig likevel!

Medfølende klem fra trk:-)

Hei trk. Tusen takk for svar!

Vi har også ergo bæresele, men vi er forsynt med dårlige rygger, av en eller annen grunn....så det er begrenset hvor lenge vi klarer å bære ham. Men da vi var i Colombia ble det en del bæring i sele, da fortauene i Bogota er et kapittel for seg, og å kjøre vogn er å be om trøbbel. Så da sovnet han fint der. Men den gang sovnet han jo fint overalt. Men det er en tanke...jeg kan jo forsøke neste gang han gråter slik.

Nå er saken slik at han sovner uten de største protestene ganske så fint i vogna si om vi går med ham en liten svingom ute. Det nytter ikke å rugge frem og tilbake over stuegulvet. Ingen skal beskylde lillegutt for å være dum, nei. Han merker forskjellen, må vite. Men det er ikke bare bare å gå gatelangs om kvelden, når man har en annen liten krabat, Julian, som ikke kan bli forlatt, om mamma eller pappa er alene hjemme. Dessuten, det er vel litt dumt om han venner seg til å bare sovne i vogn!?!?! Jeg var ganske så prinsippfast på dette tidligere, men nå vet jeg sannelig ikke.... Å se ham ha det slik er helt FORFERDELIG!

Mvh

[Mrs. Wallace]

Så vidt jeg kan se så er dette bare om adoptivbarn. Men er det kommet noen artikler på egenfødte barn hvor det er forsket på samme problem? Og som tilbakeviser at egenfødte er i mindretall med seperasjonsangst?

For hvis det bare er forsket på en side så kan man jo fortsatt ikke si at det ikke gjelder vel så mye med egenfødte?

Men hvorfor er det så viktig for deg å understreke dette? Er barnet redd for å sove, så er barnet redd for å sove.

Og man trenger strengt tatt ikke så skrekkelig mange studier for å være enig i at barn som bytter land og familie kan få litt ekstra innsovningsproblemer.

[nanchang]

Heeeelt normalt. Mine vek ikke en meter fra meg det første året omtrent, måtte være med fra rom til rom, oppå k jøkkenbenken når det var matlaging, ned i golvet og leike leike, så sånne ting som å gå alene på do - osv. - glem det. Samsov med barnet og gi det alt du har av omsorg og kroppskontakt - det er mye det som det første året hjemme med nytt barn går ut på.

Skrikemetoden for nyadopterte barn må da være feil.

[Kilele]

Har ingen gode råd å gi deg annet enn å fortsette med det dere gjør. Masse tålmodighet og vise at dere er der. Det går over men det tar tid! Vi hadde en klengefrøken lenge, med masse uroligheter om kvelden og natta. Våknet mange ganger om kvelden etter hun var lagt og hadde nærmest panikk dersom jeg ikke var innen synsvidde. Nå er hun snart 4 og har fremdeles til tider ekstra behov for nærhet og vite at vi (helst mamma) er der, men det er kun i korte perioder og kan ikke sammenlignes med den første tiden. Hun er tøff som toget på dagen! Lykke til videre.

[Kilele]

Så vidt jeg kan se så er dette bare om adoptivbarn. Men er det kommet noen artikler på egenfødte barn hvor det er forsket på samme problem? Og som tilbakeviser at egenfødte er i mindretall med seperasjonsangst?

For hvis det bare er forsket på en side så kan man jo fortsatt ikke si at det ikke gjelder vel så mye med egenfødte?

Tviler du virkelig på at enkelte adoptivbarn kan ha sterkere separasjonsangst enn egenfødte? Eller at det er flere adoptivbarn som har et reelt problem med dette enn egenfødte??? Joda, alle barn har nok en viss form for separasjonsangst, det gjelder også vi voksne ;-). Ingen liker tanken på å bli forlatt. Og de fleste barn har perioder hvor de ikke liker å miste mamma eller pappa ut av syne. Men noen adoptivbarn får dette i temmelig sterk grad, over lengre tid, nettopp fordi de har opplevd å faktisk_bli_forlatt. Minst en gang, ofte to eller flere (først separert fra fødemor, deretter fosterhjem/barnehjem). Tror ikke du trenger studier med blindtester for å skjønne at dette kan sette spor i et lite barnesinn.

[Gjest ta tiden til hjelp og trøst hele tiden.]

Men hvorfor er det så viktig for deg å understreke dette? Er barnet redd for å sove, så er barnet redd for å sove.

Og man trenger strengt tatt ikke så skrekkelig mange studier for å være enig i at barn som bytter land og familie kan få litt ekstra innsovningsproblemer.

Det viktigste for meg er egentlig å få frem at fordi man har adoptivbarn så er det ikke bare de som har forskjellige problemer. Men også alle andre kan ha det samme.

Og det jeg vil fram til er på en måte å gi litt støtte til trådstarter om at dette er vanlig for ganske mange barn.Og ikke eksepsjonelt for adoptivbarn.

Hvis man bare har adoptivbarn i familien så har man jo kanskje ikke noe å sammenligne med. Derfor kan det være godt å vite at dette er et problem for mange barn, adopterte OG egenfødte.

[Gjest ta tiden til hjelp og trøst hele tiden.]

Tviler du virkelig på at enkelte adoptivbarn kan ha sterkere separasjonsangst enn egenfødte? Eller at det er flere adoptivbarn som har et reelt problem med dette enn egenfødte??? Joda, alle barn har nok en viss form for separasjonsangst, det gjelder også vi voksne ;-). Ingen liker tanken på å bli forlatt. Og de fleste barn har perioder hvor de ikke liker å miste mamma eller pappa ut av syne. Men noen adoptivbarn får dette i temmelig sterk grad, over lengre tid, nettopp fordi de har opplevd å faktisk_bli_forlatt. Minst en gang, ofte to eller flere (først separert fra fødemor, deretter fosterhjem/barnehjem). Tror ikke du trenger studier med blindtester for å skjønne at dette kan sette spor i et lite barnesinn.

Nå har jeg et sammenligningsgrunnlag mellom adoptivbarn og egenfødt barn.

Og hos oss var det egenfødt barn som slet lengst med separasjonsangsten.

Derfor ønsker jeg å gi trådstarter litt støtte med at dette ikke kun gjelder et adoptivbarn, men også andre barn. Og det viktigste er jo å finne en løsning på angsten. Egenfødt eller ei.