Separasjonsangst???

[Gjest litchi]

Hei, vil først si takk for et nydelig innlegg. Det var rørende, midt i alle problemene deres, fordi det bare oste "mamma som ikke kan få gjort nok for barnet sitt", og ikke minst høres du så fornøyd ut, midt i fortvilelsen. Jeg er sikker på at dere kommer til å få løst dette og trygget sønnen med de to søte tennene etterhvert

Kan ikke skjønne annet enn at dere gjør det meste helt rett -det med skrikemetoden var sikkert ikke noe triks, men jeg har til gode å synes at det har vært noe triks på noen av mine barn, men prøve den må man jo.. Maken til tullemetode!

Jeg har ikke mange gode råd å komme med. Det eneste jeg tenker, er at - hvis jeg var deg, så ville jeg forsøkt å ha ham liggende på magen din når han skal sove. Du ligger på rygg, han på magen oppå din mage, og armene dine trygt rundt ham. Vi fikk vår yngste til å sove på den måten en periode hun slet med en del av det samme som din (også adoptert), og hun roet seg selv om hun normalt også var "ormete". Når vi da skulle legge henne ned etter at hun hadde sovnet, snudde vi oss på siden, mens vi holdt barnet inntil oss, og forsikret oss om at hun sov trygt før vi veeeeldig forsiktig trakk oss unna.

En annen taktikk vi har brukt med små ormebarn, har vært å legge oss på siden med ryggen til barnet (i sengen vår), og latt barnet orme seg i den andre delen av sengen så lenge det bare har orket. Har vanligvis ikke tatt veldig lang tid før det roet seg og sovnet - de få gangene det ikke gikk, brukte vi altså magemetoden.

Helt sikkert fryktelig upedagogisk, og vi har sikkert overtrygget ungene våre. Men nå sitter vi her med to trygge, flotte jenter som ikke har tegn til separasjonsangst eller noe annet. Ikke har de endt med å campe i senga vår "for godt" heller. Vi har fått begge ut, men har hatt stor toleranse og ikke minst glede av å ha barna i senga underveis. Uansett hva Jesper Juul måtte si

[Mrs. Wallace]

Det viktigste for meg er egentlig å få frem at fordi man har adoptivbarn så er det ikke bare de som har forskjellige problemer. Men også alle andre kan ha det samme.

Og det jeg vil fram til er på en måte å gi litt støtte til trådstarter om at dette er vanlig for ganske mange barn.Og ikke eksepsjonelt for adoptivbarn.

Hvis man bare har adoptivbarn i familien så har man jo kanskje ikke noe å sammenligne med. Derfor kan det være godt å vite at dette er et problem for mange barn, adopterte OG egenfødte.

Det er helt greit å nevne at også egenfødte barn kan slite med sånt, men jeg reagerte på at du insisterte på å mase om forskningsresultater og denslags - det virket som om du rett og slett ikke ville gå med på at adopterte ofte får litt ekstra av slike ting.

Selvsagt finnes det unntak, begge veier. Men når et barn sliter med separasjonsangst, er det slett ikke irrelevant at det er adoptert. Så må man selvsagt også vurdere barnets alder og personlighet i hele ligningen.

[Juliansmamma]

Hei, vil først si takk for et nydelig innlegg. Det var rørende, midt i alle problemene deres, fordi det bare oste "mamma som ikke kan få gjort nok for barnet sitt", og ikke minst høres du så fornøyd ut, midt i fortvilelsen. Jeg er sikker på at dere kommer til å få løst dette og trygget sønnen med de to søte tennene etterhvert

Kan ikke skjønne annet enn at dere gjør det meste helt rett -det med skrikemetoden var sikkert ikke noe triks, men jeg har til gode å synes at det har vært noe triks på noen av mine barn, men prøve den må man jo.. Maken til tullemetode!

Jeg har ikke mange gode råd å komme med. Det eneste jeg tenker, er at - hvis jeg var deg, så ville jeg forsøkt å ha ham liggende på magen din når han skal sove. Du ligger på rygg, han på magen oppå din mage, og armene dine trygt rundt ham. Vi fikk vår yngste til å sove på den måten en periode hun slet med en del av det samme som din (også adoptert), og hun roet seg selv om hun normalt også var "ormete". Når vi da skulle legge henne ned etter at hun hadde sovnet, snudde vi oss på siden, mens vi holdt barnet inntil oss, og forsikret oss om at hun sov trygt før vi veeeeldig forsiktig trakk oss unna.

En annen taktikk vi har brukt med små ormebarn, har vært å legge oss på siden med ryggen til barnet (i sengen vår), og latt barnet orme seg i den andre delen av sengen så lenge det bare har orket. Har vanligvis ikke tatt veldig lang tid før det roet seg og sovnet - de få gangene det ikke gikk, brukte vi altså magemetoden.

Helt sikkert fryktelig upedagogisk, og vi har sikkert overtrygget ungene våre. Men nå sitter vi her med to trygge, flotte jenter som ikke har tegn til separasjonsangst eller noe annet. Ikke har de endt med å campe i senga vår "for godt" heller. Vi har fått begge ut, men har hatt stor toleranse og ikke minst glede av å ha barna i senga underveis. Uansett hva Jesper Juul måtte si

Hei litchi.

Takk for kjempekoselig svar. Godt å høre at jeg ikke høres alt for ille ut, da ;-)) Jeg er faktisk ganske så nyforelsket om dagen. Storebror er nemlig verdens skjønneste storebror, og han tar så utrolig godt vare på lillebror, ...så jeg oser av stolthet bare jeg ser på ham. Og lillebror er det nydeligste lille nurk, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tatt opp lyden av latteren hans på mobilen, for det er jo bare verdens beste lyd, ...barnelatter, altså. Så kunne vi bare finne ut av dette med soveproblematikken, så tror jeg sannelig jeg hadde vært vanskelig å være i hus med, for da ville jeg vel blitt totalt kjepphøy.

I dag var vi hos kiropraktor med lillegutt, og det viser seg at han også har hatt noen låsninger og greier på div steder som kan gi kolikk-smerter. Spennende å se hva behandlingen fører med seg.

I morgen skal vi til en klinikk i Drammen som driver en blanding av skolemedisin og alternativt. Kanskje de også kan hjelpe oss litt?!?!

Vel, nok en gang, tusen takk for svar, og jeg skal forsøke tipsene dine.

Mvh

[Juliansmamma]

Har ingen gode råd å gi deg annet enn å fortsette med det dere gjør. Masse tålmodighet og vise at dere er der. Det går over men det tar tid! Vi hadde en klengefrøken lenge, med masse uroligheter om kvelden og natta. Våknet mange ganger om kvelden etter hun var lagt og hadde nærmest panikk dersom jeg ikke var innen synsvidde. Nå er hun snart 4 og har fremdeles til tider ekstra behov for nærhet og vite at vi (helst mamma) er der, men det er kun i korte perioder og kan ikke sammenlignes med den første tiden. Hun er tøff som toget på dagen! Lykke til videre.

Tusen takk for svar. På en måte godt å vite at man er i samme båt som andre.

Mvh

[Juliansmamma]

Heeeelt normalt. Mine vek ikke en meter fra meg det første året omtrent, måtte være med fra rom til rom, oppå k jøkkenbenken når det var matlaging, ned i golvet og leike leike, så sånne ting som å gå alene på do - osv. - glem det. Samsov med barnet og gi det alt du har av omsorg og kroppskontakt - det er mye det som det første året hjemme med nytt barn går ut på.

Skrikemetoden for nyadopterte barn må da være feil.

Takk for svar. Skrikemetoden er fæl, ingen tvil om det. Men når han ikke responderer på noe av alt det forskjellige vi har gjort, har vi ikke helt sett veien utenom å prøve. Men nå hjalp jo ikke det heller, så det skal jeg love deg at vi går vekk fra;-))

Har forøvrig nettopp snakket med en adoptivmor som kun få mndr etter at de adopterte en ni-mndr gammel gutt forsøkte skrikemetoden. Det var to kvelder med en halvtimes gråt, og siden har han sovnet i det han blir lagt. Han hadde store innsovingsvansker før dette, og måtte bli båret for å sovne. Må jo si at det ga meg litt håp, men skjønte jo fort at det ikke passer for vår lillegutt.

Mvh

[Gjest ta tiden til hjelp og trøst hele tiden.]

Det er helt greit å nevne at også egenfødte barn kan slite med sånt, men jeg reagerte på at du insisterte på å mase om forskningsresultater og denslags - det virket som om du rett og slett ikke ville gå med på at adopterte ofte får litt ekstra av slike ting.

Selvsagt finnes det unntak, begge veier. Men når et barn sliter med separasjonsangst, er det slett ikke irrelevant at det er adoptert. Så må man selvsagt også vurdere barnets alder og personlighet i hele ligningen.

Jeg synes selv ikke jeg har mast om forskningsresultater. Men når det ble skrevet at adopsterte hadde mer problemer med dette enn ikke adopterte og at det var dokumentert, så synes jeg det er rimelig å be om disse rapportene. Og så vidt jeg kan se så er det kun forsket på adopterte? og ikke kommet noen rapporter om egenfødte. Dermed kan man ikke si at dette gjelder mest for adopterte barn.

Jeg er også av den mening at problemer som kommer hos familier med adopterte barn ofte blir blåst opp i større skala enn normalt. Og at skylden ligger i det med å være adoptert.

Men når jeg selv har erfaring i bl.a jobb hvor jeg ser også egenfødte barn som sliter med mye, så blir det veldig feil.

Selv vil jeg gjerne ha all mulig hjelp når ting oppstår med mine egne barn. Men det skal ikke være noen mer grunn for hjelp fordi at barnet er adoptert i forhold til det å være egenfødt.

Tror egentlig vi har felles grunntanker om at det viktigste er barnets lynne og behov som er utslagsgivende i forhold til problemer som kommer.

[Gjest litchi]

Hei litchi.

Takk for kjempekoselig svar. Godt å høre at jeg ikke høres alt for ille ut, da ;-)) Jeg er faktisk ganske så nyforelsket om dagen. Storebror er nemlig verdens skjønneste storebror, og han tar så utrolig godt vare på lillebror, ...så jeg oser av stolthet bare jeg ser på ham. Og lillebror er det nydeligste lille nurk, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tatt opp lyden av latteren hans på mobilen, for det er jo bare verdens beste lyd, ...barnelatter, altså. Så kunne vi bare finne ut av dette med soveproblematikken, så tror jeg sannelig jeg hadde vært vanskelig å være i hus med, for da ville jeg vel blitt totalt kjepphøy.

I dag var vi hos kiropraktor med lillegutt, og det viser seg at han også har hatt noen låsninger og greier på div steder som kan gi kolikk-smerter. Spennende å se hva behandlingen fører med seg.

I morgen skal vi til en klinikk i Drammen som driver en blanding av skolemedisin og alternativt. Kanskje de også kan hjelpe oss litt?!?!

Vel, nok en gang, tusen takk for svar, og jeg skal forsøke tipsene dine.

Mvh

"Så kunne vi bare finne ut av dette med soveproblematikken, så tror jeg sannelig jeg hadde vært vanskelig å være i hus med, for da ville jeg vel blitt totalt kjepphøy."

Hehe....ja, du skal se det er en mening med søvnvanskene - sånn at du ikke blir alvorlig, ufyselig kjepphøy

Jeg synes for så vidt at barn har krav på kjepphøye foreldre, i den forstand du beskriver det. Håper det med søvnen snart løser seg, sånn at du får tatt skikkelig av!

Lykke til

[Moder'n-2]

Hei, vil først si takk for et nydelig innlegg. Det var rørende, midt i alle problemene deres, fordi det bare oste "mamma som ikke kan få gjort nok for barnet sitt", og ikke minst høres du så fornøyd ut, midt i fortvilelsen. Jeg er sikker på at dere kommer til å få løst dette og trygget sønnen med de to søte tennene etterhvert

Kan ikke skjønne annet enn at dere gjør det meste helt rett -det med skrikemetoden var sikkert ikke noe triks, men jeg har til gode å synes at det har vært noe triks på noen av mine barn, men prøve den må man jo.. Maken til tullemetode!

Jeg har ikke mange gode råd å komme med. Det eneste jeg tenker, er at - hvis jeg var deg, så ville jeg forsøkt å ha ham liggende på magen din når han skal sove. Du ligger på rygg, han på magen oppå din mage, og armene dine trygt rundt ham. Vi fikk vår yngste til å sove på den måten en periode hun slet med en del av det samme som din (også adoptert), og hun roet seg selv om hun normalt også var "ormete". Når vi da skulle legge henne ned etter at hun hadde sovnet, snudde vi oss på siden, mens vi holdt barnet inntil oss, og forsikret oss om at hun sov trygt før vi veeeeldig forsiktig trakk oss unna.

En annen taktikk vi har brukt med små ormebarn, har vært å legge oss på siden med ryggen til barnet (i sengen vår), og latt barnet orme seg i den andre delen av sengen så lenge det bare har orket. Har vanligvis ikke tatt veldig lang tid før det roet seg og sovnet - de få gangene det ikke gikk, brukte vi altså magemetoden.

Helt sikkert fryktelig upedagogisk, og vi har sikkert overtrygget ungene våre. Men nå sitter vi her med to trygge, flotte jenter som ikke har tegn til separasjonsangst eller noe annet. Ikke har de endt med å campe i senga vår "for godt" heller. Vi har fått begge ut, men har hatt stor toleranse og ikke minst glede av å ha barna i senga underveis. Uansett hva Jesper Juul måtte si

litchi - Du avsluttet svaret ditt med:

"Uansett hva Jesper Juul måtte si :)"

Jeg har lest en god del av det Juul har skrevet, og syns i stor grad at det han skriver virker lurt og fornuftig. Blant annet fokuserer han i MEGET stor grad på at det absolutt viktigste er at barnet kan føle seg trygg og sikker.

Så til mitt spørsmål. Har Juul skrevet at samsoving ikke er bra? Jeg trodde ikke han var en av de som snakker høyest om "la barnet skrike seg i søvn"-metoden, heller tvert om, men jeg må innrømme at jeg i stor grad har lest ting han har skrevet for litt større barn enn spedbarn.

Det hadde vært fint om du eventuelt kunne fortelle meg hvor Juul har vært negativ til samsoving, slik at jeg kan vurdere å finne meg et annet pedagogisk idol.

[Gjest litchi]

litchi - Du avsluttet svaret ditt med:

"Uansett hva Jesper Juul måtte si :)"

Jeg har lest en god del av det Juul har skrevet, og syns i stor grad at det han skriver virker lurt og fornuftig. Blant annet fokuserer han i MEGET stor grad på at det absolutt viktigste er at barnet kan føle seg trygg og sikker.

Så til mitt spørsmål. Har Juul skrevet at samsoving ikke er bra? Jeg trodde ikke han var en av de som snakker høyest om "la barnet skrike seg i søvn"-metoden, heller tvert om, men jeg må innrømme at jeg i stor grad har lest ting han har skrevet for litt større barn enn spedbarn.

Det hadde vært fint om du eventuelt kunne fortelle meg hvor Juul har vært negativ til samsoving, slik at jeg kan vurdere å finne meg et annet pedagogisk idol.

Hei, neida - jeg aner ikke om Jesper er mot samsoving

Anna Wahlgren, derimot, mener at barn absoulutt skal sove i egne senger, og vel nærmest at de blir utrygge av å ikke "mestre" det. Jeg tror hun tar feil i forhold til barn med separasjonsangst.

Kommentaren om Jesper, var mer ment som en liten spøk og en kommentar om at "vi gjør som vi vil, uansett hva Jesper og/eller andre eksperter sier". Jeg synes en del av det hr. Juul skriver virker veldig fornuftig, mens jeg ikke er like sikker på andre ting.

Så - ikke bytt idol på bakgrunn av min kommentar, i alle fall

[Moder'n-2]

Hei, neida - jeg aner ikke om Jesper er mot samsoving

Anna Wahlgren, derimot, mener at barn absoulutt skal sove i egne senger, og vel nærmest at de blir utrygge av å ikke "mestre" det. Jeg tror hun tar feil i forhold til barn med separasjonsangst.

Kommentaren om Jesper, var mer ment som en liten spøk og en kommentar om at "vi gjør som vi vil, uansett hva Jesper og/eller andre eksperter sier". Jeg synes en del av det hr. Juul skriver virker veldig fornuftig, mens jeg ikke er like sikker på andre ting.

Så - ikke bytt idol på bakgrunn av min kommentar, i alle fall

Vel! Man kan jo intuitivt forstå at en ni-barnsmor (Wahlgren) ikke er for samsoving.

Jeg er veldig begeistret for Jesper Juul, og ble derfor litt overrasket over at det var akkurat _ham_ du nevnte. Hadde du for eksempel skrevet det samme, men brukt Wahlgrens navn, så hadde det vært så mye mer forståelig.

Men jeg tror vi er enige. Man bør uansett ikke forlese seg på disse pedagogene. Å applisere "metoder" uten å ta hensyn til at hvert barn er unikt, er selvsagt ikke lurt. Blant annet derfor syns jeg Juul er så fin, for han vil ikke snakke om barneoppdragelse eller "metoder", men heller prøve å gi tips om hvordan man kan håndtere en vanskelig situasjon.

Så det er mitt tips for i dag. Sjekk ut det Jesper Juul skriver. (Skriver ikke han i Dagbladet eller Aftenposten nå og da?) Sjekk for eksempel denne her: http://www.dagbladet.no/magasinet/2003/11/15/384635.html

[Gjest môvenpink]

Jeg synes selv ikke jeg har mast om forskningsresultater. Men når det ble skrevet at adopsterte hadde mer problemer med dette enn ikke adopterte og at det var dokumentert, så synes jeg det er rimelig å be om disse rapportene. Og så vidt jeg kan se så er det kun forsket på adopterte? og ikke kommet noen rapporter om egenfødte. Dermed kan man ikke si at dette gjelder mest for adopterte barn.

Jeg er også av den mening at problemer som kommer hos familier med adopterte barn ofte blir blåst opp i større skala enn normalt. Og at skylden ligger i det med å være adoptert.

Men når jeg selv har erfaring i bl.a jobb hvor jeg ser også egenfødte barn som sliter med mye, så blir det veldig feil.

Selv vil jeg gjerne ha all mulig hjelp når ting oppstår med mine egne barn. Men det skal ikke være noen mer grunn for hjelp fordi at barnet er adoptert i forhold til det å være egenfødt.

Tror egentlig vi har felles grunntanker om at det viktigste er barnets lynne og behov som er utslagsgivende i forhold til problemer som kommer.

Nå skrev jeg ikke det jeg gjorde for å "blåse opp" noe som ikke hadde rot i virkeligheten. Det er gjort veldig mange undersøkelser og skrevet veldig mye om småbarns utvikling og normalutvikling generelt. Det er slikt som ligger til grunn for resultatene i studiene adopterte versus egenfødte på _akkurat_ dette området_.

Selv er jeg heller ikke noen tilhenger av at folk skal årsaksforklare alle utfordringer/problemer et adoptert barn, ungdom eller voksen med rot i adopsjonen. Det medførerer selvsagt ikke riktighet. Men på den motsatte siden er det også de som hevder at omtrent ingen eller aldri noen vansker et adoptert småbarn f.eks. kan ha, kan ha noe med adopsjonen å gjøre. Det var slik jeg ganske sterkt oppfattet innleggene fra deg. Det var også derfor jeg skrev som jeg gjorde til Juliansmamma fordi nettopp tilvennings- og utfordringer knyttet til overgang i en ny adoptivfamilie er veldig godt studert/rapportert. Spesielt viser dette med søvvansker og angst for at foreldrene forsvinner når de er fysisk ute av barnets synsfelt seg som gjennomgangsfelt, men som etter ei tid i adoptivfamilien går over etter hvert (etter at adoptivfamilien har funnet effektive strategier/løsninger).

Synes derfor konkluderinga di blir litt for tynn i forhold til sammenhengen mellom egenfødte og adopterte. Det å trekke det dithen at du ser i jobben din at også egenfødte har problemer, har jo ikke noen direkte sammenheng med den utfordringen Juliansmamma med sitt adoptivbarn nå er kommet i.

Det det her i disse innleggene har vært snakk om er utfordringer den første tiden etter at adoptivbarnet er kommet inn i sin nye familie. Vi har ikke snakket eller diskutert forholdet mellom egenfødte barns og adopterte barns grad av problemer generelt i alle stadier og ulike situasjoner i livet! Det synes jeg er et absolutt viktig poeng å ha med seg. Det kan ikke være slik at vi når noen ærlig og redelig spør omn hjelp til å løse en utfordring, reagerer med å bli overprovosert av innlegg som beskriver en hyppig utfordring en adoptivfamilie kan møte med sitt nyankomne barn.

[Gjest môvenpink]

Hei môvenpink. Tusen takk for et skikkelig utfyllende og godt svar.

Det kom nok ikke godt frem av innlegget mitt, men vi har faktisk forsøkt å både ligge på madrass inne hos ham, og ha ham i senga. Han ormer seg veldig, og vil ikke ligge. Han ruller rundt, og havner fort på gulvet. Han vil ikke ligge i armkroken, og finner ikke roen i det hele tatt i senga vår.

Han roer seg heller ikke ned i senga si om vi ligger i samme rom som ham. I følge den ene artikkelen du henviser til, kan det tyde på at han rett og slett kjemper om å holde seg våken, for å unngå å stille seg selv sårbar,...altså sovende.

Det er nettopp dette vi da sliter med. For vi er veldig kjærlige og tilstedeværende for ham når han legger seg, men det virker nesten som han ikke enser oss, men heller at han kjemper for å holde seg våken. Han kan være veldig trøtt, og enda kjempe mot søvnen.

Av og til er han bare så trøtt at han faller til ro i løpet av kort tid.

Andre ganger ligger han litt surmulende i sengen, men sovner også da etter kort tid.

Men noen ganger er han altså helt umulig å legge. Han NEKTER, og vi vet altså ikke vår arme råd. Hadde det enda hjulpet å ha ham i senga vår, for det er ...tro meg...intet offer. Jeg synes det er sååå koselig de veldig få gangene vi har fått ha ham rolig i sengen vår. Det skjer bare om han våkner om natten og er urolig i kroppen,...da faller han til ro hos oss.

Hmm...ikke lett dette her...

Takk for koselige ord, forresten. Jeg er en ivrig forkjemper for DOL adopsjon, og ønsker så absolutt at dette skal være et sted der vi kan støtte hverandre. Jeg har fått mange gode tips her, og trøstende klapp på skulderen, hyggelige tilbakemeldinger på fremgang i adopsjonssaken vår, så her trives jeg.

Det å skrive med nick er jo ikke alltid like greit, med tanke på at man utleverer ting og tang...men jeg håper at min historie kanskje kan hjelpe andre som sliter med det samme.

Mvh

Vær så god, Juliansmamma:)

Synes gjennom det du forteller i en veldig god observasjonsevne. Den kan absolutt hjelpe deg/dere som familie i å komme i mål. Både fordi det er mye enklere å kunne reflektere over noe som en har observert nøye, og også å for å kunne gi info videre til personer en ev. kontakter for å få bistand (så bl.a dere skulle teste ut alternativ helsebehandling, spennedne å se om det kan løse noe:) håper det!)

Virker som dere har prøvd veldig mye nå som du også fortalte det med at dere har tatt inn madrass inn på rommet hans og også prøvd ha han oppi deres seng.

Ja, synes også det høres ut sånn som du også skriver at han er redd for å sovne/stille seg sårbar. Siden han nesten ikke får med seg at dere er ved siden av han i rommet ved leggetid, virker det absolutt som om han retter alt fokus og energien sin til å holde seg våken og ikke falle i søvn. Det med at han ligger så urolig og vrir seg, er nok også ganske tydelige signaler om at han er urolig for å sove.

Kom til å tenke på hva mormor fortalte hun gjorde da hun adopterte minstemann.Han var også skikkelig redd for å sovne. En dag spurte (min kloke) mormor direkte : hva er det som er farlig da? Da sa han: Jeg ser ikke at dere er der når jeg sovner.... Da fikk hun gåsehud over hele kroppen. Det var altså dette det dreide seg om! Så tenkte hun at her måtte hun finne på noe. Det hun gjorde var følgende:

- gjorde noe de aldri hadde gjort med de andre barna i søskenflokken, nemlig løp rundt huset flere ganger, gikk opp og ned trappene fra 1. til 2. etasje osv. (rett og slett for å "slite" han ut og at han skulle bli mer avslappa i kroppen. Med de andre ungene hadde de gjort rolige aktiviteter...)

-la et kosedyr som hun strikket en genser til lik den hun brukte mest og så sprayet hun litt av sin godlukt på den (sikkert veldig ukorrekt i dag dette med parfymen:P). I alle fall la hun den alltid sammen med han i senga og da sa han at han luktet hun var der (dvs,. han følte ikke hun forsvant helt slik han før gjorde når han ikke så henne). Viste seg også at en del av grunnen til at han også var redd var at han hadde mye mareritt. Men de ble også sjeldnere etter hvert når han ble ennå mer trygg.

- la varmeflaske i sengen ved føttene hans og ullpledd over dynen. Vet ikke hvordan det er med barnet ditt, men onkelen min når han ble urolig og skrekkslagen så ble han alltid helt iskald på føttene og tærne.

(andre kan jo reagere omvendt, å bli klamme og kjempevarme. I slike tilfeller, funger jo ikke varmestimuli:P)

- legge seg på gulvet om dagen og leke nå-gjør-vi-på-liksom-leken. Da gjorde de mange ting på liksom, syklet, svømte, etc. Og etter et par uker så slappet de av på liksom. Så etter ei uke til sov de på liksom. Da skulle de også våkne opp på liksom, strekke seg og være våkne og uthvilte.

- snakket sammen om at noen er redd for å sovne, noen bare sovner kjempefort for de har sovehjerte, snakket om bjørner som går i hi om vinteren, hvorfor vi mennesker sover, hva som skjer når vi ikke sover (som at vi blir overtrøtte, slitne og ikke kan leke like mye som vanlig fordi vi ikke orker gjøre så mye når vi er trøtte) osv.

Men det som er ganske festelig i grunn, var at selve gjennombruddet mht søvnen for han var etter ca et halvårstid da de fikk en pus som var noen måneder gammel som i starten var litt småredd av seg. De sa den måtte ha kommet bort fra mammaen sin og at de skulle adoptere han slik de hadde gjort også med han.Etter ganske kort tid, blei denne katta veldig fortrolig og falt til ro. Han husker ikke dette selv, men søskena hans og foreldra hans fortalte at han kunne sitte i flere timer og smeike den. Til slutt sovna den. Han kunne sitte og se med store øyne på hvor godt den sov og at den koste seg. Så da pratet de mye i familien om at akkurat sånn er det, det er ikke farlig å sovne, vi våkner opp friske og alle i familien er der dagen etter også. Akkurat som de aldri ville gå fra pusen sin, for den var de jo så glad i osv, osv.

Grunnen til at jeg forteller dette til deg, Juliansmamma, er ikke fordi jeg mener du skal følge alt det mitt nære familiemedlem gjorde overfor sitt adoptivbarn. For det er jo så individuelt hva barnet responderer positivt på og ikke. Og noen ganger kan det som hjalp i en periode, ikke hjelpe i neste utviklingstrinn og omvendt. Men jeg tenkte at kanskje du kunne se at det å følge sin intuisjon (slik jeg opplever du gjør:))) er lurt kombinert med sunt vett i motsetning til ufornuftig "vett". Dessuten er det mange ganger greit å høre hvordan andre har løst samme utfordring en står ovenfor. En tanke genererer nye tanker, vet du.

Ønsker dere riktig lykke til! Fortell gjerne hvordan det går:) Du må bare lufte mer ut her om det går trått eller fortelle når dere kommer et skritt videre, så vi kan glede oss sammen med deg.

Nok en gang overlang hilsen fra

[Gjest ta tiden til hjelp og trøst hele tiden.]

Nå skrev jeg ikke det jeg gjorde for å "blåse opp" noe som ikke hadde rot i virkeligheten. Det er gjort veldig mange undersøkelser og skrevet veldig mye om småbarns utvikling og normalutvikling generelt. Det er slikt som ligger til grunn for resultatene i studiene adopterte versus egenfødte på _akkurat_ dette området_.

Selv er jeg heller ikke noen tilhenger av at folk skal årsaksforklare alle utfordringer/problemer et adoptert barn, ungdom eller voksen med rot i adopsjonen. Det medførerer selvsagt ikke riktighet. Men på den motsatte siden er det også de som hevder at omtrent ingen eller aldri noen vansker et adoptert småbarn f.eks. kan ha, kan ha noe med adopsjonen å gjøre. Det var slik jeg ganske sterkt oppfattet innleggene fra deg. Det var også derfor jeg skrev som jeg gjorde til Juliansmamma fordi nettopp tilvennings- og utfordringer knyttet til overgang i en ny adoptivfamilie er veldig godt studert/rapportert. Spesielt viser dette med søvvansker og angst for at foreldrene forsvinner når de er fysisk ute av barnets synsfelt seg som gjennomgangsfelt, men som etter ei tid i adoptivfamilien går over etter hvert (etter at adoptivfamilien har funnet effektive strategier/løsninger).

Synes derfor konkluderinga di blir litt for tynn i forhold til sammenhengen mellom egenfødte og adopterte. Det å trekke det dithen at du ser i jobben din at også egenfødte har problemer, har jo ikke noen direkte sammenheng med den utfordringen Juliansmamma med sitt adoptivbarn nå er kommet i.

Det det her i disse innleggene har vært snakk om er utfordringer den første tiden etter at adoptivbarnet er kommet inn i sin nye familie. Vi har ikke snakket eller diskutert forholdet mellom egenfødte barns og adopterte barns grad av problemer generelt i alle stadier og ulike situasjoner i livet! Det synes jeg er et absolutt viktig poeng å ha med seg. Det kan ikke være slik at vi når noen ærlig og redelig spør omn hjelp til å løse en utfordring, reagerer med å bli overprovosert av innlegg som beskriver en hyppig utfordring en adoptivfamilie kan møte med sitt nyankomne barn.

Jeg synes selv ikke at jeg har overprovosert noe som helst her inne?! Men spurt saklig om dokumentasjon og hvor jeg kan finne det. Fordi jeg liker å lese mye av slike ting som er forsket på. Og du har enda ikke funnet noen resultater hvor jeg kan lese om dette når det gjelder egenfødte.

Og jeg vil frem til for trådstarter at hun er ikke alene om å ha det slik, men at det gjelder mange familier. Og det kan like gjerne være familier med egenfødte barn. Og det synes jeg må være en trøst å vite. Fordi man ellers kan føle seg litt ekstra alene hvis man ikke har andre venner med adopterte barn. Og bare tro at det gjelder kun fordi barnet er adoptert. Men om man vet at det er noe som mange barn har opplevd i forskelige grader så gir det en trygghet og visshet om at dette går greit over.

Som sagt så er dette ikke skrevet for å provosere noen. Men for å få fakta på bordet og gi trøst til alle som har dette problemet.Og som jeg har skrevet tidligere så har jeg mange venner hvor deres egenfødte barn har hengt seg på beina deres i lang periode og skreket vilt når mor eller far har gått ut av rommet. Så det er en felles sak for mange.

[Gjest môvenpink]

Jeg synes selv ikke at jeg har overprovosert noe som helst her inne?! Men spurt saklig om dokumentasjon og hvor jeg kan finne det. Fordi jeg liker å lese mye av slike ting som er forsket på. Og du har enda ikke funnet noen resultater hvor jeg kan lese om dette når det gjelder egenfødte.

Og jeg vil frem til for trådstarter at hun er ikke alene om å ha det slik, men at det gjelder mange familier. Og det kan like gjerne være familier med egenfødte barn. Og det synes jeg må være en trøst å vite. Fordi man ellers kan føle seg litt ekstra alene hvis man ikke har andre venner med adopterte barn. Og bare tro at det gjelder kun fordi barnet er adoptert. Men om man vet at det er noe som mange barn har opplevd i forskelige grader så gir det en trygghet og visshet om at dette går greit over.

Som sagt så er dette ikke skrevet for å provosere noen. Men for å få fakta på bordet og gi trøst til alle som har dette problemet.Og som jeg har skrevet tidligere så har jeg mange venner hvor deres egenfødte barn har hengt seg på beina deres i lang periode og skreket vilt når mor eller far har gått ut av rommet. Så det er en felles sak for mange.

Din intensjon er sikkert velmenende når du sier at slike utfordringe Juliansmamma fortalte om til oss her på Adopsjonsforumet, er noe som både egenfødte og adoptivbarn får, og at disse spesifikke oppstartsvanskene (slik jeg velger å kalle de) ikke har noe spesielt å gjøre med at barna er adoptert. Slik jeg opplever det blir et slikt utasgn for lettvint og sånn jeg opplever det bagatellisert.

For det er virkelig ei utfordring mange adoptivforeldre _kan_ oppleve å stå overfor hos et nyankommet adoptivbarn med symptomer som søvnvansker, separasjonsangst, manglende tilknytning i starten etc.

Nå er det ikke snakk som du sier at "du har ennå ikke funnet noen studier" Jeg så det rett og slett lite hensiktsmessig å skulle ramse opp så mye om dette. På det feltet er det som jeg før påpekte gjort _uendelig mye_.

I tillegg bygger selvsagt adopsjonsforskerne på det vi vet om normalutvikling hos barn på både individuelt nivå og gruppenivå. Ellers ville jo ikke forskningsrapportene vært seriøse og kvalitetsmessige tilstrekkelige. Så følte faktisk det var mer enn nok å påpeke dette i grunnen.

Men siden du igjen etterlyser mer "kjøtt på beinet" i form av konkrete referanser til forskning og litteratur, så skal du selvsagt bli hørt (men da blir innlegget her desto lengre:P)

-John Bowlbys forskning om tilknytning og atferd er også interessant. Den kan du lese om mange steder, bl.a. på norsk i Gomnæs: Når følelsene kommer i veien fra 2003). Et lite utdrag om :

"Drivkraften er behovet for beskyttelse, og vi ser denne atferden tydeligst hos en person som er syk, trett eller redd. Hos barn er det aller tydeligst. Andre ganger synes det ikke like godt, men uansett gir det å vite at en "tilknytningsperson" er tilgjengelig og lydhør, en sterk følelse av trygghet (...)

"Tapet av et slikt forhold vil alltid føre til sterke følelser, fortvilelse og sorg".

-les om beskyttelses- og risikofaktorer i Sommerchild: Mestring som mulighet i møte med barn, ungdom og foreldre (2001). Her vil du se at risikofaktorer bl.a. er separasjon fra en eller begge foreldre, fattigdom, sult, mishandling etc. Det fine med boken er at den legger veldig vekt på hvordan man ved god omsorg senere kan få barnet til å bli ressurssterk. Dvs. en tidlig vanskelig start på livet, kan ende meget godt. (Det viser jo også adopsjonsforskningen, når så mange som 75% (i noen studier 80%) av alle adoptivbarn klarer seg veldig bra. Prosentandelen er faktisk bare bittelitt lavere enn det som er tallet for befolkningen for øvrig. Og det er også vist at faktisk ei gruppe av adoptivbarna også klarer deg bedre enn den øvrige befolkningen for øvrig:) Dette har man sett på som sannsynlig at har stor sammenheng med godt klima i disse adoptivfamiliene, støttende holdning, svært god foreldreomsorg, evne til tidlige forebygging og kunnskapsinnhenting, oppfølging i forhold til skolegang og utvikling opp gjennom årene osv.)

-Du kan også lese om adopsjon, separasjonsangst og søvnforstyrrelser i Lærebok i barnepsykiatri av Grøholt, Sommerschild og Garløv fra 2001. Utdrag:

"Barn med separasjonsangst er overdrevet bekymret for å være borte fra foreldrene eller fra hjemmet sitt. (..) De er redde for å sove alene eller være alene, de kan ha gjentatte mareritt og få kroppslige plager som kvalme eller hodepine, eller reagere svært overdrevet når de gruer seg til mulig adskillelse"

"For å kunne vurdere søvnforstyrrelser hos spedbarn og småbarn må en kjenne normalutviklingen for søvnrytme i denne alderen. Det nyfødte spedbarnet sover gjennomsnittlig 16-18 timer i døgnet, og søvn og våken tilstand avløser hverandre i relativt korte perioder på tre-fem timer. Etter hvert blir søvnperiodene lengre, og ved tre måneders alder sover 70% av barna natten over. Ved seks måneders alder er dette økt til 85%, og ved ettårsalder til 90%. Fortsatt har de da gjerne en formiddagslur og en etter middagslur."

Natteredsel: "opptrer hos omtrent 3% av barnebefolkningen, i 5-12 årsalderen. Belastende livshendelser kan virke som utløsende faktorer"

"Adopterte som kommer sent i gang med denne tilknytningen, kan i lange perioder vise sterk avhengighet av adoptivforeldrene, slik som en ellers bare ser det hos helt små barn. Det kan oppleves slitsomt i det daglige liv, og adoptivforeldrene trenger mye støtte og oppmuntring for hele tiden å huske at det møysommelige kontaktarbeidet er en god investering for fremtiden"

Så om tilfeller der søvnforstyrrelser skyldes stressreaksjoner:

"Søvnforstyrrelsen hos barnet kan oppfattes som en stressreaksjon som varsler at barnet er overbelastet (...) Søvnvanskene kan også henge sammen med har et sensitivt temperament og uregelmessige fysiologiske funksjoner. Foreldrene vil føle seg udugelige fordi de ikke greier å få barnet inn i gode rytmer. Hvis de får hjelp til å se at vanskene først og fremst skyldes barnets spesielle egenheter, kan det frita dem for nederlagsfølelsen"

"Disse barna er, mer enn andre barn, avhengige av faste vaner og forutsigbarhet, og dette kan foreldrene nyttegjøre seg når de blir oppmerksomme på det"

Ev. les også Del III Barn i utsatte livssituasjoner, om tidlig start på livet, og om klenging som reaksjon på et livshendelse. Og om stressreaksjoner.

-Ellers synes jeg følgende bøker om _normalutvikling _ er veldig anbefalingsverdige:

Alder & utvikling. Håndbok om barn

Stehpen von Tetzhner: Utviklingspsykologi

barne- og ungdomsalderen (en murstein av en bok på over 700 sider som bl.a. brukes som innføringsstandardverk i psykologi og spesialpedagogikk 1. semester av Bachelor)

Helmen Borge: Resiliens, risiko og sunn utvikling

Mvh.

[Gjest ta tiden til hjelp og trøst hele tiden.]

Din intensjon er sikkert velmenende når du sier at slike utfordringe Juliansmamma fortalte om til oss her på Adopsjonsforumet, er noe som både egenfødte og adoptivbarn får, og at disse spesifikke oppstartsvanskene (slik jeg velger å kalle de) ikke har noe spesielt å gjøre med at barna er adoptert. Slik jeg opplever det blir et slikt utasgn for lettvint og sånn jeg opplever det bagatellisert.

For det er virkelig ei utfordring mange adoptivforeldre _kan_ oppleve å stå overfor hos et nyankommet adoptivbarn med symptomer som søvnvansker, separasjonsangst, manglende tilknytning i starten etc.

Nå er det ikke snakk som du sier at "du har ennå ikke funnet noen studier" Jeg så det rett og slett lite hensiktsmessig å skulle ramse opp så mye om dette. På det feltet er det som jeg før påpekte gjort _uendelig mye_.

I tillegg bygger selvsagt adopsjonsforskerne på det vi vet om normalutvikling hos barn på både individuelt nivå og gruppenivå. Ellers ville jo ikke forskningsrapportene vært seriøse og kvalitetsmessige tilstrekkelige. Så følte faktisk det var mer enn nok å påpeke dette i grunnen.

Men siden du igjen etterlyser mer "kjøtt på beinet" i form av konkrete referanser til forskning og litteratur, så skal du selvsagt bli hørt (men da blir innlegget her desto lengre:P)

-John Bowlbys forskning om tilknytning og atferd er også interessant. Den kan du lese om mange steder, bl.a. på norsk i Gomnæs: Når følelsene kommer i veien fra 2003). Et lite utdrag om :

"Drivkraften er behovet for beskyttelse, og vi ser denne atferden tydeligst hos en person som er syk, trett eller redd. Hos barn er det aller tydeligst. Andre ganger synes det ikke like godt, men uansett gir det å vite at en "tilknytningsperson" er tilgjengelig og lydhør, en sterk følelse av trygghet (...)

"Tapet av et slikt forhold vil alltid føre til sterke følelser, fortvilelse og sorg".

-les om beskyttelses- og risikofaktorer i Sommerchild: Mestring som mulighet i møte med barn, ungdom og foreldre (2001). Her vil du se at risikofaktorer bl.a. er separasjon fra en eller begge foreldre, fattigdom, sult, mishandling etc. Det fine med boken er at den legger veldig vekt på hvordan man ved god omsorg senere kan få barnet til å bli ressurssterk. Dvs. en tidlig vanskelig start på livet, kan ende meget godt. (Det viser jo også adopsjonsforskningen, når så mange som 75% (i noen studier 80%) av alle adoptivbarn klarer seg veldig bra. Prosentandelen er faktisk bare bittelitt lavere enn det som er tallet for befolkningen for øvrig. Og det er også vist at faktisk ei gruppe av adoptivbarna også klarer deg bedre enn den øvrige befolkningen for øvrig:) Dette har man sett på som sannsynlig at har stor sammenheng med godt klima i disse adoptivfamiliene, støttende holdning, svært god foreldreomsorg, evne til tidlige forebygging og kunnskapsinnhenting, oppfølging i forhold til skolegang og utvikling opp gjennom årene osv.)

-Du kan også lese om adopsjon, separasjonsangst og søvnforstyrrelser i Lærebok i barnepsykiatri av Grøholt, Sommerschild og Garløv fra 2001. Utdrag:

"Barn med separasjonsangst er overdrevet bekymret for å være borte fra foreldrene eller fra hjemmet sitt. (..) De er redde for å sove alene eller være alene, de kan ha gjentatte mareritt og få kroppslige plager som kvalme eller hodepine, eller reagere svært overdrevet når de gruer seg til mulig adskillelse"

"For å kunne vurdere søvnforstyrrelser hos spedbarn og småbarn må en kjenne normalutviklingen for søvnrytme i denne alderen. Det nyfødte spedbarnet sover gjennomsnittlig 16-18 timer i døgnet, og søvn og våken tilstand avløser hverandre i relativt korte perioder på tre-fem timer. Etter hvert blir søvnperiodene lengre, og ved tre måneders alder sover 70% av barna natten over. Ved seks måneders alder er dette økt til 85%, og ved ettårsalder til 90%. Fortsatt har de da gjerne en formiddagslur og en etter middagslur."

Natteredsel: "opptrer hos omtrent 3% av barnebefolkningen, i 5-12 årsalderen. Belastende livshendelser kan virke som utløsende faktorer"

"Adopterte som kommer sent i gang med denne tilknytningen, kan i lange perioder vise sterk avhengighet av adoptivforeldrene, slik som en ellers bare ser det hos helt små barn. Det kan oppleves slitsomt i det daglige liv, og adoptivforeldrene trenger mye støtte og oppmuntring for hele tiden å huske at det møysommelige kontaktarbeidet er en god investering for fremtiden"

Så om tilfeller der søvnforstyrrelser skyldes stressreaksjoner:

"Søvnforstyrrelsen hos barnet kan oppfattes som en stressreaksjon som varsler at barnet er overbelastet (...) Søvnvanskene kan også henge sammen med har et sensitivt temperament og uregelmessige fysiologiske funksjoner. Foreldrene vil føle seg udugelige fordi de ikke greier å få barnet inn i gode rytmer. Hvis de får hjelp til å se at vanskene først og fremst skyldes barnets spesielle egenheter, kan det frita dem for nederlagsfølelsen"

"Disse barna er, mer enn andre barn, avhengige av faste vaner og forutsigbarhet, og dette kan foreldrene nyttegjøre seg når de blir oppmerksomme på det"

Ev. les også Del III Barn i utsatte livssituasjoner, om tidlig start på livet, og om klenging som reaksjon på et livshendelse. Og om stressreaksjoner.

-Ellers synes jeg følgende bøker om _normalutvikling _ er veldig anbefalingsverdige:

Alder & utvikling. Håndbok om barn

Stehpen von Tetzhner: Utviklingspsykologi

barne- og ungdomsalderen (en murstein av en bok på over 700 sider som bl.a. brukes som innføringsstandardverk i psykologi og spesialpedagogikk 1. semester av Bachelor)

Helmen Borge: Resiliens, risiko og sunn utvikling

Mvh.

Takk, jeg skal lete opp disse bøkene/tidskriftene som du nevner og lese litt om dette.

[Gjest môvenpink]

Takk, jeg skal lete opp disse bøkene/tidskriftene som du nevner og lese litt om dette.

Vær så god:)

Mvh.

[Juliansmamma]

Vær så god, Juliansmamma:)

Synes gjennom det du forteller i en veldig god observasjonsevne. Den kan absolutt hjelpe deg/dere som familie i å komme i mål. Både fordi det er mye enklere å kunne reflektere over noe som en har observert nøye, og også å for å kunne gi info videre til personer en ev. kontakter for å få bistand (så bl.a dere skulle teste ut alternativ helsebehandling, spennedne å se om det kan løse noe:) håper det!)

Virker som dere har prøvd veldig mye nå som du også fortalte det med at dere har tatt inn madrass inn på rommet hans og også prøvd ha han oppi deres seng.

Ja, synes også det høres ut sånn som du også skriver at han er redd for å sovne/stille seg sårbar. Siden han nesten ikke får med seg at dere er ved siden av han i rommet ved leggetid, virker det absolutt som om han retter alt fokus og energien sin til å holde seg våken og ikke falle i søvn. Det med at han ligger så urolig og vrir seg, er nok også ganske tydelige signaler om at han er urolig for å sove.

Kom til å tenke på hva mormor fortalte hun gjorde da hun adopterte minstemann.Han var også skikkelig redd for å sovne. En dag spurte (min kloke) mormor direkte : hva er det som er farlig da? Da sa han: Jeg ser ikke at dere er der når jeg sovner.... Da fikk hun gåsehud over hele kroppen. Det var altså dette det dreide seg om! Så tenkte hun at her måtte hun finne på noe. Det hun gjorde var følgende:

- gjorde noe de aldri hadde gjort med de andre barna i søskenflokken, nemlig løp rundt huset flere ganger, gikk opp og ned trappene fra 1. til 2. etasje osv. (rett og slett for å "slite" han ut og at han skulle bli mer avslappa i kroppen. Med de andre ungene hadde de gjort rolige aktiviteter...)

-la et kosedyr som hun strikket en genser til lik den hun brukte mest og så sprayet hun litt av sin godlukt på den (sikkert veldig ukorrekt i dag dette med parfymen:P). I alle fall la hun den alltid sammen med han i senga og da sa han at han luktet hun var der (dvs,. han følte ikke hun forsvant helt slik han før gjorde når han ikke så henne). Viste seg også at en del av grunnen til at han også var redd var at han hadde mye mareritt. Men de ble også sjeldnere etter hvert når han ble ennå mer trygg.

- la varmeflaske i sengen ved føttene hans og ullpledd over dynen. Vet ikke hvordan det er med barnet ditt, men onkelen min når han ble urolig og skrekkslagen så ble han alltid helt iskald på føttene og tærne.

(andre kan jo reagere omvendt, å bli klamme og kjempevarme. I slike tilfeller, funger jo ikke varmestimuli:P)

- legge seg på gulvet om dagen og leke nå-gjør-vi-på-liksom-leken. Da gjorde de mange ting på liksom, syklet, svømte, etc. Og etter et par uker så slappet de av på liksom. Så etter ei uke til sov de på liksom. Da skulle de også våkne opp på liksom, strekke seg og være våkne og uthvilte.

- snakket sammen om at noen er redd for å sovne, noen bare sovner kjempefort for de har sovehjerte, snakket om bjørner som går i hi om vinteren, hvorfor vi mennesker sover, hva som skjer når vi ikke sover (som at vi blir overtrøtte, slitne og ikke kan leke like mye som vanlig fordi vi ikke orker gjøre så mye når vi er trøtte) osv.

Men det som er ganske festelig i grunn, var at selve gjennombruddet mht søvnen for han var etter ca et halvårstid da de fikk en pus som var noen måneder gammel som i starten var litt småredd av seg. De sa den måtte ha kommet bort fra mammaen sin og at de skulle adoptere han slik de hadde gjort også med han.Etter ganske kort tid, blei denne katta veldig fortrolig og falt til ro. Han husker ikke dette selv, men søskena hans og foreldra hans fortalte at han kunne sitte i flere timer og smeike den. Til slutt sovna den. Han kunne sitte og se med store øyne på hvor godt den sov og at den koste seg. Så da pratet de mye i familien om at akkurat sånn er det, det er ikke farlig å sovne, vi våkner opp friske og alle i familien er der dagen etter også. Akkurat som de aldri ville gå fra pusen sin, for den var de jo så glad i osv, osv.

Grunnen til at jeg forteller dette til deg, Juliansmamma, er ikke fordi jeg mener du skal følge alt det mitt nære familiemedlem gjorde overfor sitt adoptivbarn. For det er jo så individuelt hva barnet responderer positivt på og ikke. Og noen ganger kan det som hjalp i en periode, ikke hjelpe i neste utviklingstrinn og omvendt. Men jeg tenkte at kanskje du kunne se at det å følge sin intuisjon (slik jeg opplever du gjør:))) er lurt kombinert med sunt vett i motsetning til ufornuftig "vett". Dessuten er det mange ganger greit å høre hvordan andre har løst samme utfordring en står ovenfor. En tanke genererer nye tanker, vet du.

Ønsker dere riktig lykke til! Fortell gjerne hvordan det går:) Du må bare lufte mer ut her om det går trått eller fortelle når dere kommer et skritt videre, så vi kan glede oss sammen med deg.

Nok en gang overlang hilsen fra

Tusen takk for at du delte dette med meg. Jeg skal nok holde dere informert videre.

Han hadde forøvrig sin aller, aller første faste avføringsbleie i dag, siden vi fikk ham i november. Så noe er på rett vei. Fikk veldig god hjelp på klinikken i Drammen, og flere preparater som skal rette opp balansen i tarmen.

Han har forøvrig kuttet ut melk, men skal visst leve uten mel også. Så nå blir utfordringene å sette sammen et variert kosthold til ham uten disse produktene. Melka var jo grei, men litt mer knotete med melet.

Mvh