Ung og desillusjonert

[Gjest Ung og desillusjonert]

Jeg er en noe desillusjonert 28 år gammel jente som sliter i samlivet. Jeg er samboer med en jevnaldrende mann som er min første og eneste kjæreste. Vi møttes 16 år gamle.

Idealet i dag synes å være at man skal ha alt i et forhold. Partneren skal være venn og elsker, og man skal ha trygghet, spenning, alt på en gang. Men jeg har ofte spurt meg selv, hvordan skal man klare å finne alt i ett menneske når flere av de elementene som et parforhold ideelt sett skal bestå av for meg gjensidig utelukker hverandre?

Jeg har ikke lyst på min partner. Vi (les: jeg) har slitt med seksuelle hele veien, helt siden vi flyttet sammen i begynnelsen av 20-åra. Jeg har begynt å tro at grunnen til at jeg ikke tenner på min samboer er nettopp det at jeg elsker ham så høyt – i den grad jeg, med mitt manglende sammenligningsgrunnlag, i det hele tatt kan uttale meg om hva det er å elske noen. Men jeg tror altså at jeg elsker ham. Jeg har veldig sterke følelser for ham, men disse følelsene er ofte ganske vonde, i mangel på et bedre ord. Jeg er for eksempel enormt takknemlig for alt han har gjort og betydd for meg. Jeg har en sterk ansvarsfølelse for ham. Jeg føler mye omsorg for ham. Og ikke minst så opplever jeg en lammende angst for at det skal skje ham noe. Jeg ser selv at disse beskrivelsene kanskje ligner noe på måten man elsker sitt barn(!), men jeg ser nettopp på ham som familie, noe som forsterkes av at min egen familie har sviktet.. Kanskje er det derfor jeg sliter sånn med det seksuelle? Man har jo som regel ikke lyst til å ha sex med sin egen familie…

Kanskje handler det også om at jeg ser på ham som en del av meg selv. Vi har jo på mange måter vokst opp sammen og i hverandre. Jeg ser på han, og jeg ser så utrolig mye av meg selv! Og man tenner jo som regel heller ikke på en selv…

Jeg kan tenne på andre. Jeg kan ha til dels altoppslukende seksuelle fantasier om andre. Men da er det alltid overfladisk, alltid kun fysisk og uten romantiske følelser, alltid en ”første (og eneste) møte” type fantasi. Jeg blir lett tiltrukket av folk. Det er alltid noen som er ”langt unna” meg, enten i alder, stilling eller sivil status. Og alltid noen som er veldig ulik kjæresten min, foreldrene mine, vennene mine og meg selv. Og det er alltid ”farlig”. Det skal sies at jeg har gjort enkelte, om enn noe mislykkede, forsøk på å realisere en del av dette, men jeg har i grunn funnet ut at jeg ikke nødvendigvis engang ønsker å realisere fantasiene mine. Jeg er lei meg og skamfull over at så mye, ja det aller meste, av en voksen samboende kvinnes seksualitet hører en drømmeverden til.

Det plager og bekymrer meg mye at jeg ikke makter å la seksualiteten min komme til uttrykk innen for de rammene er trygt parforhold setter. Jeg har aldri fått dette med sex til å fungere i forholdet. Vi har sex en sjelden gang, kanskje et par ganger i måneden, men det er noe som alltid krever veldig mye av meg, og som bare ikke kommer naturlig. Og la det være sagt at det er ikke fordi kjæresten min gjør noe feil. Det er ikke fordi han er dårlig i senga, fordi han ikke tar oppvasken, fordi han ikke tar seg god nok tid, fordi noe ellers er galt i forholdet eller noe sånt. Dette er utelukkende mitt problem, noe jeg tar fullt ansvar for. Det å ligge med noen jeg elsker, som jeg har et så nært og familiært forhold til, det føles bare galt.

Hvordan kan jeg forene kjærlighet og sex? Hvordan kan jeg la sex få en naturlig plass i et forhold og i et virkelig liv?

[Gjest karyana]

Det var triste greier det her. Ta en pause i forholdet deres, prøv å se om du savner din partner og se om mangelen på sekslivet er der.

[Gjest et forslag]

Jeg tror ikke pause i forholdet deres vil hjelpe, men heller en fagperson. Du kan ubevisst ha dradd med deg noe fra din fortid som ødelegger. Derfor kan psykologisk rådgivning være til nyttig hjelp.