Ung og desillusjonert

[Gjest Ung og desillusjonert]

Jeg er en noe desillusjonert 28 år gammel jente som sliter i samlivet. Jeg er samboer med en jevnaldrende mann som er min første og eneste kjæreste. Vi møttes 16 år gamle.

Idealet i dag synes å være at man skal ha alt i et forhold. Partneren skal være venn og elsker, og man skal ha trygghet, spenning, alt på en gang. Men jeg har ofte spurt meg selv, hvordan skal man klare å finne alt i ett menneske når flere av de elementene som et parforhold ideelt sett skal bestå av for meg gjensidig utelukker hverandre?

Jeg har ikke lyst på min partner. Vi (les: jeg) har slitt med seksuelle hele veien, helt siden vi flyttet sammen i begynnelsen av 20-åra. Jeg har begynt å tro at grunnen til at jeg ikke tenner på min samboer er nettopp det at jeg elsker ham så høyt – i den grad jeg, med mitt manglende sammenligningsgrunnlag, i det hele tatt kan uttale meg om hva det er å elske noen. Men jeg tror altså at jeg elsker ham. Jeg har veldig sterke følelser for ham, men disse følelsene er ofte ganske vonde, i mangel på et bedre ord. Jeg er for eksempel enormt takknemlig for alt han har gjort og betydd for meg. Jeg har en sterk ansvarsfølelse for ham. Jeg føler mye omsorg for ham. Og ikke minst så opplever jeg en lammende angst for at det skal skje ham noe. Jeg ser selv at disse beskrivelsene kanskje ligner noe på måten man elsker sitt barn(!), men jeg ser nettopp på ham som familie, noe som forsterkes av at min egen familie har sviktet.. Kanskje er det derfor jeg sliter sånn med det seksuelle? Man har jo som regel ikke lyst til å ha sex med sin egen familie…

Kanskje handler det også om at jeg ser på ham som en del av meg selv. Vi har jo på mange måter vokst opp sammen og i hverandre. Jeg ser på han, og jeg ser så utrolig mye av meg selv! Og man tenner jo som regel heller ikke på en selv…

Jeg kan tenne på andre. Jeg kan ha til dels altoppslukende seksuelle fantasier om andre. Men da er det alltid overfladisk, alltid kun fysisk og uten romantiske følelser, alltid en ”første (og eneste) møte” type fantasi. Jeg blir lett tiltrukket av folk. Det er alltid noen som er ”langt unna” meg, enten i alder, stilling eller sivil status. Og alltid noen som er veldig ulik kjæresten min, foreldrene mine, vennene mine og meg selv. Og det er alltid ”farlig”. Det skal sies at jeg har gjort enkelte, om enn noe mislykkede, forsøk på å realisere en del av dette, men jeg har i grunn funnet ut at jeg ikke nødvendigvis engang ønsker å realisere fantasiene mine. Jeg er lei meg og skamfull over at så mye, ja det aller meste, av en voksen samboende kvinnes seksualitet hører en drømmeverden til.

Det plager og bekymrer meg mye at jeg ikke makter å la seksualiteten min komme til uttrykk innen for de rammene er trygt parforhold setter. Jeg har aldri fått dette med sex til å fungere i forholdet. Vi har sex en sjelden gang, kanskje et par ganger i måneden, men det er noe som alltid krever veldig mye av meg, og som bare ikke kommer naturlig. Og la det være sagt at det er ikke fordi kjæresten min gjør noe feil. Det er ikke fordi han er dårlig i senga, fordi han ikke tar oppvasken, fordi han ikke tar seg god nok tid, fordi noe ellers er galt i forholdet eller noe sånt. Dette er utelukkende mitt problem, noe jeg tar fullt ansvar for. Det å ligge med noen jeg elsker, som jeg har et så nært og familiært forhold til, det føles bare galt.

Hvordan kan jeg forene kjærlighet og sex? Hvordan kan jeg la sex få en naturlig plass i et forhold og i et virkelig liv?

[Lillemus]

Jeg ble sammen med eksen da jeg var 16 og vi hadde vel et greit sexliv de første årene. Vi flyttet sammen da vi var 24 og etter det hadde vi faktisk ikke et greit sexliv i det hele tatt. Da vi var 35 skilte vi lag og et par år etter traff jeg en ny mann.

Og nå skjønner jeg hvor frustrert min eks må ha vært over min manglende sexlyst gjennom mange år! For nå er den i høyeste grad tilstede igjen! Hos meg tror jeg det var en kombinasjon med at jeg ikke tente spesielt mye på ham lenger + hormonbasert prevensjon.

[PieLill]

Flott at ditt seksuelle instinkt ikke er dødt selv om du ikke klarer å dreie det helt i den retningen du ønsker. Også flott at du verdsetter det andre dere har så høyt at du ikke bare løper fra problemet.

Synes forresten det er bare tull at man må ha hatt en viss mengde partnere for å vite hva et godt forhold er. Har man hatt 20 stykker kan man like fort ende opp med å gjøre livet sitt umulig ved å ønske seg det beste av 20 forskjellige verdner på en gang. Jo flere ganger man har vært missfornøyd, jo mindre sjanse for å noen gang bli fornøyd.

Du har helt sikkert sett deg rundt en rekke ganger å både prist deg lykkelig over problemer du/dere ikke har og sett andre ting verd å etterstrebe. Så du har gode evner til å vurdere hva som er bra og hva det vil si å elske noen. En av de beste måtene å finne det ut på er å være trofast mot den samme over lengre tid i godvær så vel som i storm og finbullvinter.

Vær stolt av din ensporethet på mannesiden!

Presset han deg til sex i starten av forholdet, før du var helt klar for det? I så fall kan noe av forklaringen ligge der.

Er det mulig dere er for tett på hverandre i det daglige? At dere trenger mer rom for egne selvstendige ting.

Er du, fordi dere har hengt sammen siden dere var så unge, svært uselvstendig på enkelte områder. Er det ting som en voksen burde kunne ta hånd om alene som du ikke har peiling på fordi han alltid har gjort det? Er det andre områder han ikke har snøring på fordi du alltid har gjort det? Er man sammen fra man er svært unge, eller man møtes i en spesielt sårbar situasjon kan man måtte jobbe litt ekstra for å finne en selvstendig trygghet og ikke bare en partrygghet.

Kan det være at det rett og slett var noe som skar seg for lenge siden, hvorfor er ikke så viktig lengre, og nå er det blitt en inngrodd vane?

Har du/dere forsøkt å oppsøke profesjonell hjelp for dette?

mvh