Den onde stemor

[Gjest Den onde stemor]

Jeg kom fra en kjernefamilie hvor alle ble sett, hørt på og repektert.

Som forelder kunne jeg være meg selv...en rolle som ble satt pris på ...og en rolle som jeg elsket å ha...

Jeg gikk fra denne familien fordi en annen mann krysset veien min...

Mine egne barn ble igjen hos faren.

Vi flyttet etter hvert sammen,han nye og jeg...

Han hadde et barn fra før...ei jente på tre år...

Jenta hadde han ved vanlig besøksordning...men han hadde et kaotisk forhold ovenfor den biologiske mor.

Jeg hadde bare erfaring fra min forrige kjernefamilie.

Noe som gjorde til at jeg behandlet jenta akkurat som mine egne barn.

Jenta syntes det var topp...og det syntes jeg også...

Jeg fikk mang en gang tilbakemelding fra henne hvor godt hun trivdes i mitt nærvær...

Jeg har hele tida presisert for jenta at jeg ønsker å være en kamerat eller venn...

Hun har bestandig sagt "stemora mi" om meg.

Etter som tida har gått, har jeg fått mange vonde tilbakemeldinger fra den biologisk moren og faren at jeg ikke får engasjere meg i jenta.

Jeg skjønner ingenting av dette siden jenta likte meg så godt...og jeg likte henne veldig godt...

Jenta er nå 12 år gammel...og jeg går nå på kniver for at jeg ikke skal si eller gjøre noe som galt.

Alt som jeg gjør eller sier kan bli brukt i mot meg...

Det har blitt slik at jeg har trukket meg inn i meg selv...

Jeg har prøvd å snakke med mannen min om dette...men uten fortåelse fra hans side.

Jeg og den biologiske mora er ikke på talefot...Jeg har fått så mye stygt servert fra at jeg orker ikke noe mer derfra...

Ellers i vår lille stefamilie blir jeg i veldig liten grad inkludert i hva som skjer.

Jeg skjønner godt at far og datter vil bruke tid sammen...men det er som oftest slik regelen er...

Jenta bor nå hos oss det meste av tida...så jeg føler meg stort sett som det femte hjul på vogna hele tida...

Faren vil klare alt selv...

Det er vondt å være utestengt fra en familie når jeg vet at denne stefamilien har kunne fungert bedre...

Har jeg hatt for store forhåpninger til denne stefamilien siden jeg har bare gode erfaringer med min forrige kjernefamilie?

Har jeg vært for naiv...siden jeg trodde vår lille stefamilie kunne bli like god som en kjernefamilie?

Hva har jeg gjort galt?

Hva gjør jeg videre i denne fastlåste stefamilien?

Hvordan skal jeg selv få det godt i denne familien?

[PieLill]

Den største tabben var kanskje å ikke holde fast på den familien du hadde. Men det er vel i seneste laget å komme å si.

Ja, jeg tror du har vært naiv i forhold til at en mine-barn-dine-barn-familie kan fungere som en kjernefamilie. Det blir alltid mer komplisert, og som ikkeforelder til jenta vil du alltid spille annenfiolin. Du er ikke stemor, jenta har jo en mor. Du er fars samboer/kone.

Kan hende var du for flink og at jentas mor og/eller far opplevde deg som en trussel og at du tok for mye styring. Kan hende blir jentas mor lett sjalu på din "stemors"rolle. Om du var årsak til bruddet mellom far og mor, kan det hende hun fortsatt bærer nag til deg. Kan hende legger mor press på far for å begrense/ødelegge din rolle.

Slik du beskriver ting har blitt synes jeg ikke er riktig. Det er først og fremst galt overfor jenta, men det er også galt overfor deg. To personer som bor i samme hus må ha en eller annen form for relasjon. Er den ene voksen og den andre barn, blir det nødvendigvis en voksen-barnrelasjon.

Du må snakke med mannen din og gjøre klart at det ikke kan fortsette slik det er nå lengre. Han kan ikke behandle deg som en trussel for sin relasjon til datteren. Ikke minst av hensyn til barnet. Dessuten påvirker alt som har med jenta og gjøre i stor grad din hverdag og trivsel. Det blir helt urimelig å holde deg utenfor og fullstendig umyndiggjøre deg angående dette.

Samtidig må dere bli enige om visse grenser, hva som er utelukkende et forelderansvar. Mor og/eller far må ikke få saklig grunn til å føle seg detronisert.

Om dette lar seg løse avhenger til slutt av hvor voksent alle voksne parter i denne saken klarer å opptre. Den største vinneren eller taperen blir jenta.

mvh

[cec5]

Har du ikke lagt inn dette innlegget her før?! Istedetfor å skrive samme innlegget flere ganger og ikke komme noen vei, bør du vel finne andre måter å ordne opp på. Prat med samboeren din f.eks.

[Moder'n-2]

Den største tabben var kanskje å ikke holde fast på den familien du hadde. Men det er vel i seneste laget å komme å si.

Ja, jeg tror du har vært naiv i forhold til at en mine-barn-dine-barn-familie kan fungere som en kjernefamilie. Det blir alltid mer komplisert, og som ikkeforelder til jenta vil du alltid spille annenfiolin. Du er ikke stemor, jenta har jo en mor. Du er fars samboer/kone.

Kan hende var du for flink og at jentas mor og/eller far opplevde deg som en trussel og at du tok for mye styring. Kan hende blir jentas mor lett sjalu på din "stemors"rolle. Om du var årsak til bruddet mellom far og mor, kan det hende hun fortsatt bærer nag til deg. Kan hende legger mor press på far for å begrense/ødelegge din rolle.

Slik du beskriver ting har blitt synes jeg ikke er riktig. Det er først og fremst galt overfor jenta, men det er også galt overfor deg. To personer som bor i samme hus må ha en eller annen form for relasjon. Er den ene voksen og den andre barn, blir det nødvendigvis en voksen-barnrelasjon.

Du må snakke med mannen din og gjøre klart at det ikke kan fortsette slik det er nå lengre. Han kan ikke behandle deg som en trussel for sin relasjon til datteren. Ikke minst av hensyn til barnet. Dessuten påvirker alt som har med jenta og gjøre i stor grad din hverdag og trivsel. Det blir helt urimelig å holde deg utenfor og fullstendig umyndiggjøre deg angående dette.

Samtidig må dere bli enige om visse grenser, hva som er utelukkende et forelderansvar. Mor og/eller far må ikke få saklig grunn til å føle seg detronisert.

Om dette lar seg løse avhenger til slutt av hvor voksent alle voksne parter i denne saken klarer å opptre. Den største vinneren eller taperen blir jenta.

mvh

PieLill, du skriver i ditt innlegg:

"Du er ikke stemor, jenta har jo en mor. Du er fars samboer/kone."

Du tar feil! Man er stemor (eller stefar) selv om barnets mor (eller far) lever. Bokmålsordboka definerer stebarn som "barn som en ektefelle har fra tidligere ekteskap el. utenfor ekteskap".

[PieLill]

PieLill, du skriver i ditt innlegg:

"Du er ikke stemor, jenta har jo en mor. Du er fars samboer/kone."

Du tar feil! Man er stemor (eller stefar) selv om barnets mor (eller far) lever. Bokmålsordboka definerer stebarn som "barn som en ektefelle har fra tidligere ekteskap el. utenfor ekteskap".

Jeg vil nok trenge noen år på å svelge den definisjonen. Det var ikke det ordet betydde da jeg lærte det.

;-)

Med stemor forstår jeg 'i mors sted' og det kan/bør man ikke være om det fortsatt er en fungerende mamma der.

Jeg vurderer å klage på bokmålsordboka!

Jada, jeg er et konservativt stabeist.

;-)

For øvrig tror jeg svært mange gjør en super jobb i forhold til sin samboers/ektefelles særkullsbarn som begge barnets foreldre verdsetter.

mvh

[Gjest Den onde stemor]

Den største tabben var kanskje å ikke holde fast på den familien du hadde. Men det er vel i seneste laget å komme å si.

Ja, jeg tror du har vært naiv i forhold til at en mine-barn-dine-barn-familie kan fungere som en kjernefamilie. Det blir alltid mer komplisert, og som ikkeforelder til jenta vil du alltid spille annenfiolin. Du er ikke stemor, jenta har jo en mor. Du er fars samboer/kone.

Kan hende var du for flink og at jentas mor og/eller far opplevde deg som en trussel og at du tok for mye styring. Kan hende blir jentas mor lett sjalu på din "stemors"rolle. Om du var årsak til bruddet mellom far og mor, kan det hende hun fortsatt bærer nag til deg. Kan hende legger mor press på far for å begrense/ødelegge din rolle.

Slik du beskriver ting har blitt synes jeg ikke er riktig. Det er først og fremst galt overfor jenta, men det er også galt overfor deg. To personer som bor i samme hus må ha en eller annen form for relasjon. Er den ene voksen og den andre barn, blir det nødvendigvis en voksen-barnrelasjon.

Du må snakke med mannen din og gjøre klart at det ikke kan fortsette slik det er nå lengre. Han kan ikke behandle deg som en trussel for sin relasjon til datteren. Ikke minst av hensyn til barnet. Dessuten påvirker alt som har med jenta og gjøre i stor grad din hverdag og trivsel. Det blir helt urimelig å holde deg utenfor og fullstendig umyndiggjøre deg angående dette.

Samtidig må dere bli enige om visse grenser, hva som er utelukkende et forelderansvar. Mor og/eller far må ikke få saklig grunn til å føle seg detronisert.

Om dette lar seg løse avhenger til slutt av hvor voksent alle voksne parter i denne saken klarer å opptre. Den største vinneren eller taperen blir jenta.

mvh

Takk til deg!

Du sa mye som jeg er så enig med!

Jeg har fått mye å tenke på.

Jeg vet det er veldig viktig å få orden på alt dette siden både jeg og barnet sliter i nåværende setting.

Takk igjen!

[MsSophie]

Jeg vil nok trenge noen år på å svelge den definisjonen. Det var ikke det ordet betydde da jeg lærte det.

;-)

Med stemor forstår jeg 'i mors sted' og det kan/bør man ikke være om det fortsatt er en fungerende mamma der.

Jeg vurderer å klage på bokmålsordboka!

Jada, jeg er et konservativt stabeist.

;-)

For øvrig tror jeg svært mange gjør en super jobb i forhold til sin samboers/ektefelles særkullsbarn som begge barnets foreldre verdsetter.

mvh

Jeg er veldig enig med deg mht stemor-definisjonen.

[PieLill]

Jeg er veldig enig med deg mht stemor-definisjonen.

Tusen, tusen, tusen, tusen takk!

mvh

Den Fanatiske

[PieLill]

Takk til deg!

Du sa mye som jeg er så enig med!

Jeg har fått mye å tenke på.

Jeg vet det er veldig viktig å få orden på alt dette siden både jeg og barnet sliter i nåværende setting.

Takk igjen!

Lykke til!

Håper dere kommer fram til en løsning der alle kan føle at alle er resurser, ikke trusler. Og at jenta må slippe en voksenskapt lojalitetskonflikt.

mvh

[MsSophie]

Tusen, tusen, tusen, tusen takk!

mvh

Den Fanatiske

Å det var da så lite!

[Moder'n-2]

Jeg vil nok trenge noen år på å svelge den definisjonen. Det var ikke det ordet betydde da jeg lærte det.

;-)

Med stemor forstår jeg 'i mors sted' og det kan/bør man ikke være om det fortsatt er en fungerende mamma der.

Jeg vurderer å klage på bokmålsordboka!

Jada, jeg er et konservativt stabeist.

;-)

For øvrig tror jeg svært mange gjør en super jobb i forhold til sin samboers/ektefelles særkullsbarn som begge barnets foreldre verdsetter.

mvh

PieLill - du skrev

"Jeg vil nok trenge noen år på å svelge den definisjonen. Det var ikke det ordet betydde da jeg lærte det."

Da har nok du (og MsSophie) lært dette feil. Sannsynligvis på grunn av Askepott og hennes "onde stemor", hvor Askepotts biologiske mor var død.

"Min" betydning går forøvrig igjen i dokumenter fra offentligheten, bl.a. på regjeringen.no:

"Stemor/stefar er den som er gift med far/mor uten å være den andre av foreldrene til barnet."

[PieLill]

PieLill - du skrev

"Jeg vil nok trenge noen år på å svelge den definisjonen. Det var ikke det ordet betydde da jeg lærte det."

Da har nok du (og MsSophie) lært dette feil. Sannsynligvis på grunn av Askepott og hennes "onde stemor", hvor Askepotts biologiske mor var død.

"Min" betydning går forøvrig igjen i dokumenter fra offentligheten, bl.a. på regjeringen.no:

"Stemor/stefar er den som er gift med far/mor uten å være den andre av foreldrene til barnet."

Det er ikke sikkert jeg lærte ordet feil, bare at jeg lærte det før mine, dine og våre barn var regelen snarere enn det tragiske unntak. Steforeldre var ikke aktuelt med mindre man manglet en forelder den gangen.

Det hender jo at ords betydning og nyanser forandrer seg sammen med samfunnet. Ofte ved en feil bruk av ordet som etter hvert blir så vanlig at den blir riktig. Skal sjekke mine foreldres gamle leksikon ved første anledning.

Uansett er hovedpoenget at man ikke skal forsøke å gjøre noe som kan skade en fungerenes mors / fars stilling i et barns liv. Stemor/far eller ikke.

Jeg forbeholder meg retten til å synes at det er uheldig å operere med begreper som stemor/far så lenge barnet har fungerende foreldre. Det utydeliggjør rollen til foreldrene og kan skape lojalitetskonflikter hos barna.

Barn trenger mange voksenpersoner, men bare én mor og én far.

mvh

[Moder'n-2]

Det er ikke sikkert jeg lærte ordet feil, bare at jeg lærte det før mine, dine og våre barn var regelen snarere enn det tragiske unntak. Steforeldre var ikke aktuelt med mindre man manglet en forelder den gangen.

Det hender jo at ords betydning og nyanser forandrer seg sammen med samfunnet. Ofte ved en feil bruk av ordet som etter hvert blir så vanlig at den blir riktig. Skal sjekke mine foreldres gamle leksikon ved første anledning.

Uansett er hovedpoenget at man ikke skal forsøke å gjøre noe som kan skade en fungerenes mors / fars stilling i et barns liv. Stemor/far eller ikke.

Jeg forbeholder meg retten til å synes at det er uheldig å operere med begreper som stemor/far så lenge barnet har fungerende foreldre. Det utydeliggjør rollen til foreldrene og kan skape lojalitetskonflikter hos barna.

Barn trenger mange voksenpersoner, men bare én mor og én far.

mvh

PieLill - Da er vi til dels fullstendig uenige.

Jeg er selvsagt enig i at man ikke skal prøve å rokke ved den stillingen en far og en mor har til sitt barn. Dette gjelder dog også for stemor/stefar, og dennes forhold til stebarn.

Når rettslig mor og far (ikke alle mødre og fedre er biologiske mødre og fedre) går inn for å gjøre forholdet mellom egne særkullsbarn og stemor/stefar dårlig, så er dette rett og slett idiotisk!

Dette er IKKE til fordel for barnet, og handler mer om sjalusi enn noe annet.

Det virker på meg som det i dette tilfellet er en meget sjalu mor som ikke takler at barnet har andre voksenpersoner rundt seg. Kanskje barnet til og med foretrekker stemor. Dette er i tilfelle et ALVORLIG varsel som den rettslige moren bør legge merke til. Ikke fordi det er noe galt med stemor, men rett og slett fordi det kanskje er noe galt med moren.

Barn vet utmerket godt hvem som er deres foreldre. Selv om de vokser opp sammen med stemor/far og eventuelt også stefar/mor, så er de likevel fullt klar over hvem som er "mor" og "far".

Hvis du ser litt etter hva som blir sagt om hvordan man skal oppføre seg i familier med stebarn, så vil du legge merke til at man anbefales å i så stor grad som mulig behandle barn likt, dvs at man behandler stebarn som om de var ens egne.

[PieLill]

PieLill - Da er vi til dels fullstendig uenige.

Jeg er selvsagt enig i at man ikke skal prøve å rokke ved den stillingen en far og en mor har til sitt barn. Dette gjelder dog også for stemor/stefar, og dennes forhold til stebarn.

Når rettslig mor og far (ikke alle mødre og fedre er biologiske mødre og fedre) går inn for å gjøre forholdet mellom egne særkullsbarn og stemor/stefar dårlig, så er dette rett og slett idiotisk!

Dette er IKKE til fordel for barnet, og handler mer om sjalusi enn noe annet.

Det virker på meg som det i dette tilfellet er en meget sjalu mor som ikke takler at barnet har andre voksenpersoner rundt seg. Kanskje barnet til og med foretrekker stemor. Dette er i tilfelle et ALVORLIG varsel som den rettslige moren bør legge merke til. Ikke fordi det er noe galt med stemor, men rett og slett fordi det kanskje er noe galt med moren.

Barn vet utmerket godt hvem som er deres foreldre. Selv om de vokser opp sammen med stemor/far og eventuelt også stefar/mor, så er de likevel fullt klar over hvem som er "mor" og "far".

Hvis du ser litt etter hva som blir sagt om hvordan man skal oppføre seg i familier med stebarn, så vil du legge merke til at man anbefales å i så stor grad som mulig behandle barn likt, dvs at man behandler stebarn som om de var ens egne.

Moder'n-2

Nå drar du dette et godt stykke ut på viddene og tillegger meg synspunkter jeg slett ikke har uttrykt.

En god voksenperson for et barn, uavhengig av hvordan personen har dukket opp i barnets liv, skaper ikke en lojalitetskonflikt mellom for barnet mellom barnets foreldre og seg selv (voksenpersonen). Men er tvert imot en slik person som får barn til å vende seg til sine foreldre med ennå større respekt og verdsettelse.

Jeg synes ordene stemor/far er tåkeleggende begreper som kan bidra til å forverre lojalitetskonflikter for barn som allerede har en komplisert hverdag. Selv om de selvsagt utmerket godt vet hvem sin far og mor er.

Jeg synes også det er et uheldig signal og språkbruk å påføre barn mer enn en mor og en far av gangen. Selv om noen er begremset til ste-. Jeg synes det vil være en samfunnsmessig bedre språkbruk å ikke bruke disse ste-begrepene. Det forbeholder jeg meg retten til å mene uten at jeg skal tillegges en hel masse sprøyt om forskjellsbehandling av barn.

Den onde stemor (som jeg tror er en svært god voksenperson for et barn) beskriver en situasjon der de voksnes kompliserte konflikter gjør livet vanskelig for et barn og henne selv.

Et av hennes bidrag til å løse denne konflikten kan være å være ekstra nøye med å ikke trå over mammagrensen, både i forhold til barnet, men kanskje mest i forhold til foreldrene.

Det var dette jeg dristet meg til å understreke i mitt første innlegg som "Den onde stemor" ikke ser ut til å ha noen problemer med å forstå.

mvh

[Moder'n-2]

Moder'n-2

Nå drar du dette et godt stykke ut på viddene og tillegger meg synspunkter jeg slett ikke har uttrykt.

En god voksenperson for et barn, uavhengig av hvordan personen har dukket opp i barnets liv, skaper ikke en lojalitetskonflikt mellom for barnet mellom barnets foreldre og seg selv (voksenpersonen). Men er tvert imot en slik person som får barn til å vende seg til sine foreldre med ennå større respekt og verdsettelse.

Jeg synes ordene stemor/far er tåkeleggende begreper som kan bidra til å forverre lojalitetskonflikter for barn som allerede har en komplisert hverdag. Selv om de selvsagt utmerket godt vet hvem sin far og mor er.

Jeg synes også det er et uheldig signal og språkbruk å påføre barn mer enn en mor og en far av gangen. Selv om noen er begremset til ste-. Jeg synes det vil være en samfunnsmessig bedre språkbruk å ikke bruke disse ste-begrepene. Det forbeholder jeg meg retten til å mene uten at jeg skal tillegges en hel masse sprøyt om forskjellsbehandling av barn.

Den onde stemor (som jeg tror er en svært god voksenperson for et barn) beskriver en situasjon der de voksnes kompliserte konflikter gjør livet vanskelig for et barn og henne selv.

Et av hennes bidrag til å løse denne konflikten kan være å være ekstra nøye med å ikke trå over mammagrensen, både i forhold til barnet, men kanskje mest i forhold til foreldrene.

Det var dette jeg dristet meg til å understreke i mitt første innlegg som "Den onde stemor" ikke ser ut til å ha noen problemer med å forstå.

mvh

PieLill - Det er mulig du har rett. Kanskje jeg trakk konklusjoner ut fra dine svar som slett ikke er riktig ut fra det du faktisk mener. Det du skriver i ditt første svar til "Den onde stemor" syns jeg er veldig bra, og jeg er i all hovedsak enig i det som står der.

Men jeg lurer veldig på hva det er du _faktisk_ mener. Du skriver noe pompøst at

"En god voksenperson for et barn, uavhengig av hvordan personen har dukket opp i barnets liv, skaper ikke en lojalitetskonflikt mellom for barnet mellom barnets foreldre og seg selv (voksenpersonen). Men er tvert imot en slik person som får barn til å vende seg til sine foreldre med ennå større respekt og verdsettelse."

Jeg tror svært få mennesker vil havne innenfor kategorien "god voksenperson for et barn" hvis dette er definisjonen.

Selv syns jeg ikke definisjonen av hvordan en "god voksenperson" skal være, har noe som helst med forholdet til foreldrene å gjøre. En god voksenperson gjør at barnet føler seg sikker og trives og har det bra.

Man skal som stemor/stefar selvsagt ikke gå inn for å skape lojalitetskonflikter for barnet, men slike konflikter må også de rettslige foreldrene prøve å unngå.

Jeg har sett litt for mange tilfeller av at biologisk mor mener hun "eier" barnet, og kun hun vet hva som er best for barnet. Jeg vet også om mange tilfeller hvor mor mishandler sine barn (fysisk og/eller psykisk). I slike tilfeller er det faktisk VIKTIG å påpeke for barnet at dette ikke er riktig, og at barnets mor gjør noe som er feil! Å skulle fremme _mer_ respekt for en slik mor, syns jeg er fullstendig feil.

Du må gjerne forbeholde deg retten "å synes at det er uheldig å operere med begreper som stemor/far så lenge barnet har fungerende foreldre", men jeg tror du undervurderer barn noe voldsomt når du påstår at dette "utydeliggjør rollen til foreldrene og kan skape lojalitetskonflikter hos barna".

[PieLill]

PieLill - Det er mulig du har rett. Kanskje jeg trakk konklusjoner ut fra dine svar som slett ikke er riktig ut fra det du faktisk mener. Det du skriver i ditt første svar til "Den onde stemor" syns jeg er veldig bra, og jeg er i all hovedsak enig i det som står der.

Men jeg lurer veldig på hva det er du _faktisk_ mener. Du skriver noe pompøst at

"En god voksenperson for et barn, uavhengig av hvordan personen har dukket opp i barnets liv, skaper ikke en lojalitetskonflikt mellom for barnet mellom barnets foreldre og seg selv (voksenpersonen). Men er tvert imot en slik person som får barn til å vende seg til sine foreldre med ennå større respekt og verdsettelse."

Jeg tror svært få mennesker vil havne innenfor kategorien "god voksenperson for et barn" hvis dette er definisjonen.

Selv syns jeg ikke definisjonen av hvordan en "god voksenperson" skal være, har noe som helst med forholdet til foreldrene å gjøre. En god voksenperson gjør at barnet føler seg sikker og trives og har det bra.

Man skal som stemor/stefar selvsagt ikke gå inn for å skape lojalitetskonflikter for barnet, men slike konflikter må også de rettslige foreldrene prøve å unngå.

Jeg har sett litt for mange tilfeller av at biologisk mor mener hun "eier" barnet, og kun hun vet hva som er best for barnet. Jeg vet også om mange tilfeller hvor mor mishandler sine barn (fysisk og/eller psykisk). I slike tilfeller er det faktisk VIKTIG å påpeke for barnet at dette ikke er riktig, og at barnets mor gjør noe som er feil! Å skulle fremme _mer_ respekt for en slik mor, syns jeg er fullstendig feil.

Du må gjerne forbeholde deg retten "å synes at det er uheldig å operere med begreper som stemor/far så lenge barnet har fungerende foreldre", men jeg tror du undervurderer barn noe voldsomt når du påstår at dette "utydeliggjør rollen til foreldrene og kan skape lojalitetskonflikter hos barna".

De voksenpersoner som har med mine barn og gjøre er, med svært få unntak, etter min definisjon gode voksenpersoner. Det er klin umulig å gjøre et barn trygt og sikkert og få det til å føle seg vel om man skaper lojalitetskonflikter i forhold til barnets foreldre.

Jeg har hele veien tatt utgangspunkt i barn som har _fungerende_ foreldre. Konstant døddrukne foreldre, foreldre som ikke sørger for det helt primære av mat og klær eller som skamslår ungene er ikke fungerende. Det har altså ingen ting med det jeg har skrevet å gjøre.

Siden dette handlet om en person som lever med sin manns barn i huset er det naturlig å ta utgangspunkt i hva hun kan gjøre med situasjonen, ikke hva alle andre måtte gjøre feil. Har man med en sjalu og eiesyk mor å gjøre, er det ektstra viktig å holde tunga rett i munnen så hun ikke får saklig grunn for sine anklager.

Det er i et hvert barns interesse at man respekterer den spesielle plassen deres foreldre har i livet deres. Gode voksenpersoner mestrer den kunsten.

Alt dette virler du altså opp fordi jeg ikke liker det som ser nå ser ut til å bli den ofisielle definisjonen av ordet stemor/far.

Jeg synes disse inngiftede/innsamboende viktige personene burde få en betegnelse som ikke inneholder ordene mor/far.

Primært et språklig synspunkt. Men du verden hva du fikk vridd ut av det.

mvh