Klarer ikke gi slipp på han

[Gjest dette er ikke lett : (]

Jeg er sammen med en snill, lat og kjedelig mann. Vi har et søskenforhold per i dag. Vi har et barn sammen. Jeg synes han gjør lite hjemme og lite i forhold til barnet vårt. Han har f.eks badet barnet som nå er 2 år 5 ganger totalt. Barnet bader i hvert fall 2 ganger i uka, så det sier litt.

I tillegg har jeg blitt kjent med en ny venninne, og hun er singel og dratt med meg ut noen ganger, og vi har det kjempegøy. Singel-livet frister veldig. Vi har også gått ut med to menn, hun dater han ene og kameraten har jeg fått et godt øye til. Gikk litt over styr sist og vi kyssa. Det verste er at jeg ikke har dårlig samvittighet heller for det som skjedde.

Jeg er veldig veldig glad i samboeren min, men tror ikke jeg elsker han. Tenner ikke på han lenger heller. Han prater ikke, han vil heller sitte foran pcn om kvelden og hører ikke etter når jeg prøver å føre en samtale. Vi er stikk motsatt av hverandre. Jeg liker å prate og er veldig sosial og utadvent, han vil heller drive med pc elelr se film. Han er også svært lat. Å gå tur, eller være med meg på trening kan man bare glemme.

jeg har lyst til å møte han andre flere ganger. Men ikke innlede noe forhold til han. Men jeg vet ikke om jeg tør å flytte alene, tør å være alenemor, tør å være singel. Vil aldri miste samboeren min som venn, for han betyr utrolig mye for meg. Føler det blir helt feil å møte han andre, selv om det bare er på byn dann og vann. Går egentlig sjelden på byn og. Tror han ikke han andre hadde holdt særlig tilbake hvis jeg var singel. Ønsker ikke å få ny kjæreste heller. Men vil ha friheten til å gjøre som jeg, når jeg vil, med hvem jeg vil. Leve litt igjen og ha det litt moro. Når jeg er sammen med barnet mitt er jeg mamma og kun mamma.

Er det ikke mest rettferdig overfor barnet, samboeren min og meg selv at vi flytter fra hverandre? Som sagt vet jeg ikke om jeg tør, men vil ikke bli heller. Kjærligheten er død.

[Gjest Lykke til]

Prøv å les en bok som heter "Venus & Mars på sengekanten".

Se om du får mannen til til å lese også så kanskje det kan hjelpe for å få ting tilbake på track.

Lykke til...

[Løva 34]

Dette innlegget kunne jeg ha skrevet for 3,5 år siden. Datteren vår var tre år. Kjærligheten var helt død fra min side, det bydde meg imot å krype inntil ham i senga!!!

Møtte også en ny gutt som jeg ble hodestups forelska i.

Det var ikke derfor jeg avslutta forholdet, men det var da jeg skjønte at dette er virkelig over!!

Du klarer deg helt sikkert alene, og jeg tror ikke det er meningen at man skal dele resten av livet med en man ikke har de rette følelsene for (selv om veldig mange gjør det..)

Min erfaring er at jeg gjorde det rette da jeg gikk fra han,- jeg har aldri angret på det.

Men det var en veldig tøff periode for alle tre, spesielt det første året etter bruddet. Datteren vår synest fortsatt det er litt trist at mamma og pappa ikke er kjærster.

Mamma har ny kjærste, og dette var vanskelig for henne det første året, men nå er de to beste venner (trodde ALDRI at det kom til å skje)

Det er mange som har meninger og følelser rundt et sånt brudd; begge sin familie, venner og bekjente (i barnehagen, nabolaget osv)

Dette opplevde jeg som vanskelig - at alle hadde meninger og mente de hadde krav på en forklaring som de kunne forstå.

Om du virkelig føler at du vil ut, så klarer du nok det - veldig mange har klart det før;)

Men vær forberedt på en ganske tøff og slitsom prosess, ikke minst for barnet. Og jeg råder deg til å passe på å ha et solid nettverk som du vet støtter deg og stiller opp for deg når du har behov for det.

Ønsker deg masse lykke til med hva du enn velger!!

[jubalong70]

Siden du bryr deg så mye om ham, synes jeg du skal kjempe litt mer for forholdet.

Du må få samboeren din i tale. Du må få ham til å snakke om hva han ønsker med forholdet. Du må fortelle ham at du ikke trives slik tingene er nå, og du må fortelle ham i klartekst hva du ønsker - og hva du kan bidra med for at det skal bli bedre.

Blir det vanskelig alene, så kan dere få hjelp på familievernkontoret.

Et samliv går i bølgedaler, og nå er dere nede i en dal. Det er absolutt ikke umulig at dere kommer til å klatre opp på verdens flotteste topp om en stund. Da kommer du til å være sjeleglad for at du ikke ga opp uten en kamp.

Jeg har vært sammen med mannen min i over 12 år, og gift i over 7. Det har vært noen tøffe perioder underveis, der jeg har vurdert å gå fra ham. (Og sikkert vice versa...)

Men vi har kjempet oss gjennom det. Vi har grått og kjeftet og inspirert hverandre.

Forholdet vårt er langt fra perfekt. Men vi er glade i hverandre og vi ønsker at forholdet skal vare.

Så mitt råd er å se på forholdet som et prosjekt som må gjennomføres. Sett et realistisk mål, delmål, og mulige gjennomføringsmåter. Og snakk, og ikke minst - lytt!