utro mann! skilles eller bli?

[Gjest sona]

Jeg er så i villrede og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg og mannen min har slitt i mange år nå. Han har for over et år siden innrømmet overfor meg at han ikke har noen følelser igjen for meg, og at vi kun fortsatt er gift pga barna våre som er 6 og 9 år. Vi har nesten ikke noe intimt samvær lenger og sover ofte hver for oss og lever egentlig hvert vårt liv. Våre samtaler dreier seg om praktiske ting rundt barna. Utad fungerer vi som verdens fineste kjernefamilie. Jeg har tenkt at kanskje ville hans følelser for meg blusse opp igjen og har ventet og gjort det jeg kunne for at de skulle forandre seg. Men det har ikke engang vært antydning til det.

Så kommer sjokket: Han har et forhold til en av sine kollegaer. De har hatt dette forholdet i 3 år nå. Og det som føles verst: Han elsker henne, hun er hans beste venn og fortrolige. Jeg fant det ut via tilfeldigheter siden det er en del personer som har visst om forholdet deres. Jeg ser nå at jeg burde ha skjønt det for lenge lenge siden. Og jeg har faktisk spurt han om det, men har valgt å tro på hans benektelse. Nå sier han at det var for å ikke såre meg at han har skjult det.

Vi har nå snakket om dette og jeg har spurt om han vil skilles, men han vil ikke det pga barna. Han sier at hans hovedoppgave her i livet er å sørge for at barna har det best mulig – og han er en fantastisk far – og en skilsmisse er jo opprivende uansett. Og jeg tror ikke barna tar skade av sånn som vi har levd de siste årene. De er stort sett glade, fornøyde og flinke barn.

Så nå sitter jeg her da – og bare gråter og gråter. Hva skal jeg gjøre? Han sier jeg må gjøre som jeg selv vil – om jeg vil bli eller gå. Han vil ikke love meg å slutte å treffe hu dama. Det sier jo litt bare det – hvor mye jeg betyr.

Skal jeg fortsette å leve i dette kalde ekteskapet pga barna, økonomi og sånne ting. Vi bor på hans sted og om vi går fra hverandre så ville jeg gjerne ha flyttet. Men hva med barna da? Tusen tanker svirrer. Vil denne forelskelsen hans gå over? Jeg tror ikke det siden den har vart så lenge og fortsatt er så sterk. Kan jeg leve med det? Føler ikke at jeg orker alt styret rundt en skilsmisse.

Er det noen som har noen gode råd til meg om hvordan jeg skal takle dette?

[lioness]

Hmm....vanskelig spørsmål det der....

Men,hva med deg da - hva vil du med livet DITT?

Jeg syns ikke det er rett at du skal bli i et kaldt ekteskap bare pga barna,du har jo deg selv å tenke på også!

Og siden han har hatt dette forholdet i tre år allerede,tror jeg ikke du har noe igjen for å vente på at det kanskje skal ta slutt.

Så,tenk på deg selv også oppi det hele - hva vil du med livet ditt?

Lykke til!

Mvh

[Oriane]

Selv om du har barn og et stor ansvar ovenfor dem, har du også et ansvar ovenfor deg selv.

Å leve med en mann som ikke elsker deg lenger, og som foretrekker en annen kvinne vil rett og slett bryte deg ned. Jeg har opplevd akkurat det samme som deg. Jeg gikk, det er den aller tøffeste beslutningen jeg har tatt i mitt liv, og det var mange tunge og vonde stunder etterpå. Jeg har likevel ikke angret. Husk at barna vil ha det aller best med en mor som har overskudd og livslyst, og det har du ikke nå!

[Gjest Martine]

Min erfaring er at en 16-åring kan ta en skilsmisse like tungt som en 6-åring. Så hvis dere skal vente til barna har flyttet hjemmefra; så må du nå bestemme deg for (og anta at mannen din og hans kjæreste er enig) i å vente 13 år før dere snakker noe mer om dette..

Tror du det er lurt for deg og for barna?

Hvis dere begge er interessert i å ofre så mye for barna, skulle jeg tro at dere kunne klart å få til en ordning for et samlivsbrudd som tok maksimalt hensyn til barna (skrev en kontrakt hvor dere ble enige om visse viktige ting, som samvær, at dere bor nær i gåavstand til hverandre, at deres felles barn skulle prioriteres i høytider osv osv)

Barn har ikke godt av å bo sammen med foreldre som ikke respekterer hverandre, og dette vil de merke når de blir eldre.

Ta kontakt med et familiekontor (enten gå dit sammen, eller gå dit alene), de kan hjelpe deg/dere til å tenke ut løsninger.

http://www.helsenett.no/adr/famvernktr.html

Pass på at dere alle får en ok situasjon (bl.a økonomisk) etter bruddet. Dårlig økonomi er det som ødelegger de fleste samarbeid om barnas beste etter et brudd.

Kontakt juridisk rådgivning for kvinner (JURK) for info om hva som er lurt å tenke på, for at både mannen din, du selv og barna skal ha det ok også etter at dere har flyttet fra hverandre.

http://www.norge.no/samfunnsinformasjon/Rettsligesporsmal/Frirettshjelp/JURKJuridiskRadgivningforKvinner.asp

[Gjest haren]

Stakkars deg!

Jeg føler med deg. Min mann var også utro, og jeg har ikke vært lykkelig en dag siden. (og det begynner å bli lenge siden nå...)

(- han angrer, og det er vel et vesentlig poeng for at jeg skal kunne fortsette samlivet.)

Syns 3 år er veldig lang tid, og hvis det virkelig har vart så lenge, og han ikke har planer om å avslutte, syns jeg at det er veldig dårlig gjort mot deg.

Jeg syns ikke du skal finne deg i dette, men det er lett å si nå som du akkurat har fått vite om det.

Du har fått sjokk, så klart, og jeg vil anbefale deg å ta deg tid til å gråte, sørge og være forbanna (hvis du blir det etterhvert føler du kanskje at du får litt mer krefter)

Ta den tida du trenger - "få summa deg" før du bestemmer deg for noe som helst.

Det sies at det går an å komme seg gjennom utroskap - sammen. Vi sliter en del ennå, og søker hjelp hos et familievernkontor. Håper det kan hjelpe.

Det kan nok være lurt for dere også å prøve?

(jfr. Martines råd)

[laban]

Bruk deres felles interesse for barna til å bli enige om en økonomisk ordning og en samværsordning som er til beste for dem, og som ikke setter noen av dere voksne i noen vanskelig situasjon økonomisk eller praktisk. Forsøk å gjøre dette uten å bli uvenner, hevngjerrige eller bitre. Da burde det gå bra med barna - og du kommer ut av det med verdigheten i behold. Jeg tviler på at dere vil klare å fortsette en like harmonisk tilværelse nå som du har fått vite hvordan situasjonen er.

[Gjest climb]

Herregud, menneske! Du kan da ikke fortsette et slikt ekteskap, for det første så tror jeg barn "skades" mer av foreldre som har et iskaldt forhold, enn harmoniske foreldre hver for seg(egen erfaring).

Deretter skal vel ikke fasade avgjøre, det er jo så utrolig feigt, men det verste, økonomihensyn er noe bortimot prostitusjon.

Vis deg som et modig menneske, som ivaretar sin og omgivelsenes framtid, velg ikke den feige og lettvinte løsningen det er å surre videre, basert på INGENTING.

Ofte hører man: Skilsmisse er en lettvint løsning, det er det ikke, det er apati som er en lettvint løsning!

[Bunny]

Veldig enig med Martine!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære sona!

Din historie gjør inntrykk.

Jeg tror at mange med deg tviler på om separasjon er en god løsning, selv om samlivet er ute av drift. I en småbarnsfamilie er det så mange faktorer som spiller inn, i tillegg til det intime mellom ektefellene.

Likevel vil jeg råde deg til å vurdere et brudd. Å leve med en partner som har andre partnere og ikke vil kutte det ut, blir svært vanskelig for deg på sikt. Jeg tror du vil svinne hen, og bare være mor for ungene dine og bruke krefter på å holde fasaden utad. Det sliter også i lengden.

Kan du drøfte saken med en du har tillit til? Vil du bruke en fagperson på familiekont. som kan hjelpe deg til å finne veien ut videre?

Jeg håper du har krefter enda til å ta vare på deg selv.

[Gjest sofiemor]

Kjære Sona,

For å være ærlig syns jeg din mann har utsatt deg for et utrolig svik- og jeg kan vanskelig se hvordan du skal beholde din integritet i dette ekteskapet dersom ikke mannen din gjør helomvending. Og selv da kan man lure på om han har såpass til integritet at du tør stole på han igjen.

Aller først bør du ta deg litt tid til å fordøye dette (hvis du greier det), snakke med noen du virkelig kan stole på, evt familierådgiver alene i første omgang. Min egen mann forelsket seg på et tidspunkt, men gikk da fra meg da jeg oppdaget det og egentlig før de hadde etablert et forhold. Etterhvert ønsket han å prøve med meg igjen (mye pga barna da) og vi fikk det til på et vis. Det har vært vanskelig, men vi fikk det brukbart til syns jeg- og jeg stoler helt på ham nå.

Når det gjelder mannen din vil han tydeligvis ha både i "pose og sekk". En snill mor som oppdrar barna hans og en elskerinne til å dekke andre behov. Du fortjener noe bedre det er i alle fall helt sikkert!

Det blir vondt for barna med en skilsmisse. Og hvis det er bedre for deg å flytte med dem til ditt hjemsted så syns jeg du skal gjøre det. Det er faktisk han som med sin adferd har utløst denne

situasjonen . Men jeg tror det kan være like vondt for barna å oppdage når de blir større hva moren deres har gått gjennom for dem og også se at deres foreldre lever i et kjærlighetsløst ekteskap.

Hvis du bestemmer deg for skilsmisse (som jeg nesten håper du gjør for din egen del....) kontakt en god advokat (tror Martines forslag er bra) slik at du i alle fall kommer deg rimelig godt økonomisk ut av det. Sympatien vil uten tvil være på din side og jeg syns absolutt ikke du bør gå av veien for å utnytte din manns evt. dårlige samvittighet til å komme bedre ut av det. Husk at det skal være mulig for deg å ta deg godt av barna.

Alternativt må din mann bryte forbindelsen totalt (sanns. må en av dem slutte på jobben)og være villig til å gå gjennom familieterapi for å prøve å få forholdet deres på fote igjen. Det fins jo ingen garanti for at det går ,men hvis han vil må du jo vurdere hvorvidt du skal gi ham sjansen. Jeg valgte å gi min mann sjansen for å vite at jeg hadde prøvd alt.

Men at mannen din ikke vil skilles pga barna og ikke vil oppgi sin elskerinne er bare utrolig syns jeg- han har behandlet deg meget dårlig og det er det som skal hjelpe deg til å komme over ham hvis du velger skilsmisse.

Håper du har noen rundt deg som støtter deg- ønsker deg alt godt!!!

[Gjest rota]

Kjære Sona

Jeg har lest alle svarene du har fått, og er helt enig i at du skal ta ut skilsmisse.

Men det er en noe jeg begynner å tenke på når jeg leser dette, som jeg ikke har sett de andre har nevnt. Hva med den damen han har hatt i tre år? Hva er det hun vil egentlig? Har mannen din sagt til henne at han ikke vil skilles fra deg, er det kanskje slik hun også vil ha det, et uforpliktende forhold. Hva da, hvis du krever skillsmisse. Da må mannen din opprette et mer forpliktende forhold til henne, og hun til ham. Det blir et helt nytt forhold for dem det, og takler de det tro.

Det skulle jeg gjerne likt og visst. Du har holdt ut lenge nok, gjør noe!

[Gjest sona]

Kjære dere alle,

Takk for alle gode svar og synspunkter. Jeg hadde en lang samtale med min mann om dette i går. Det var ikke lett. Jeg er fryktelig såret og han virker kald og har trukket seg inn i seg selv. Jeg tror han egentlig ønsker skilsmisse, men vil ikke være den som bryter ut. Tror han er redd for at ungene skal føle at han svikter dem. Når jeg spør om han vil jeg skal gå så sier han bare at jeg må gjøre som jeg selv finner ut. Ut fra denne likegyldige holdningen så ser det ut som om det bare er en løsning. Men han vil nok ikke gi meg aleneansvar for ungene sånn uten videre.

Når det gjelder elskerinnen hans så sier han at hun vil ha han, men at hun skjønner han at han ikke har hatt mot nok til å flytte fra ungene sine. Hun har unger og familie selv. Han sier at pga at han ikke vil gå, så har hun flere ganger tatt initiativet til å kutte forholdet deres, men at de ikke har greid det. De er jo kollegaer med gode jobber begge to og da er det ikke så lett å bare slutte. Jeg har ok jobb jeg også så økonomien ser jeg ikke på som noe problem ved et evt brudd.

Mens jeg sitter her og skriver så ser jeg klarere og klarere at han ikke er lykkelig, og at han i de periodene han og elskerinnen har forsøkt å kutte kontakten har vært mer nedbrutt enn ellers.

Mine venner her vi bor er konene til hans kamerater og moren hans, så jeg tror jeg kommer til å følge rådene fra noen av dere, å søke kontakt med en profesjonell. For jeg trenger nok hjelp til å holde hodet over vann nå. Jeg tror kanskje jeg vil vente litt med å foreta meg noe for å se om jeg kan tenke klarere når de verste følelsene har lagt seg. Han trenger nok tid han også, og nå er det alvor for han så han må tenke gjennom tingene han også. Kanskje han mykner og blir den han var overfor meg. For jeg vil ha tilbake den mannen.

Takk igjen for at dere bryr dere.

[Gjest karpediem]

Hmm... Jeg leser med interesse din historie om utroskap, og jeg registrerer at du får mye medhold fra dine medsøstrer. For det første er det alltid 2 sider i samlivsproblemer. Du nevner ikke noe om årsaksforhold til hvorfor tingene har utviklet seg slik.

Jeg er mann og kjenner igjen svært mye av historien din. De hullene du utelater i din fortelling kan jeg fylle med mine egne erfaringer. Selv er jeg på det stadiet at jeg holder på å gli inn i et fast utenomekteskapelig forhold. Utad fungerer familien godt, med god økonomi og lykkelige barn som vi begge er glade i.

Jeg har fremdeles følelser for min kone, men intimsamvær er blitt et helvete. Hun har ikke hatt lyst de siste 5-6 årene. Det har alltid vært unnskyldninger som jeg har godtatt (flytting, syke barn, ny stressnde jobb,bla bla bla). Men nå er det ikke flere unnskyldninger, og ikke mer tålmodighet. Jeg maste og uttalte min misnøye den første tiden, men har det siste året holdt munnen og bare godtatt det. (Forleden kveld uttalte hun at jeg var blitt mer moden,... jeg måtte bite i meg en bitter kommentar.)

Jeg har hatt et par treff det siste året, og nå i den senere tid er jeg blitt forelsket i en annen kvinne. Jeg vet ennå ikke hvor det fører hen. Men for tiden er jeg i ekstase og humøren er på topp. Jeg føler at jeg lever igjen. Til og med venner og kollegaer har kommentert mitt gode humør den senere tid.

Hvorfor måtte det bli slik? Dette var egentlig ikke det jeg ønsket. Hvis jeg kunne velge, ville jeg valgt min egen kone med sterkere seksuelle drifter.

Dersom vi ikke hadde hatt barn hadde jeg nok pakket sekken for lenge siden, og bare vært venner med min kone. Men barna kommer først. Og derfor gjør jeg alt for å ha en god atmosfære i hjemmet, inklusivt å ligge med min kone en gang i måneden når hun har lyst (standard misjonærstilling i mørkt soverom), og later som om jeg er fornøyd med det. Men jeg kjenner at jeg blir fjernere og fjernere.

Heldigvis har ikke alle kvinner lave sexdrifter, men til de som har det, hvordan kan dere med god samvittighet ta den holdningen som sier 'Jeg forlanger at min mann stiller opp som en god forsørger for meg og barna og alltid være trofast mot meg, men mannen må ikke forvente at jeg skal yte mitt for et stimulerende og aktivt erotisk liv.' Jeg bare spør.

[cerveza]

Kjære dere alle,

Takk for alle gode svar og synspunkter. Jeg hadde en lang samtale med min mann om dette i går. Det var ikke lett. Jeg er fryktelig såret og han virker kald og har trukket seg inn i seg selv. Jeg tror han egentlig ønsker skilsmisse, men vil ikke være den som bryter ut. Tror han er redd for at ungene skal føle at han svikter dem. Når jeg spør om han vil jeg skal gå så sier han bare at jeg må gjøre som jeg selv finner ut. Ut fra denne likegyldige holdningen så ser det ut som om det bare er en løsning. Men han vil nok ikke gi meg aleneansvar for ungene sånn uten videre.

Når det gjelder elskerinnen hans så sier han at hun vil ha han, men at hun skjønner han at han ikke har hatt mot nok til å flytte fra ungene sine. Hun har unger og familie selv. Han sier at pga at han ikke vil gå, så har hun flere ganger tatt initiativet til å kutte forholdet deres, men at de ikke har greid det. De er jo kollegaer med gode jobber begge to og da er det ikke så lett å bare slutte. Jeg har ok jobb jeg også så økonomien ser jeg ikke på som noe problem ved et evt brudd.

Mens jeg sitter her og skriver så ser jeg klarere og klarere at han ikke er lykkelig, og at han i de periodene han og elskerinnen har forsøkt å kutte kontakten har vært mer nedbrutt enn ellers.

Mine venner her vi bor er konene til hans kamerater og moren hans, så jeg tror jeg kommer til å følge rådene fra noen av dere, å søke kontakt med en profesjonell. For jeg trenger nok hjelp til å holde hodet over vann nå. Jeg tror kanskje jeg vil vente litt med å foreta meg noe for å se om jeg kan tenke klarere når de verste følelsene har lagt seg. Han trenger nok tid han også, og nå er det alvor for han så han må tenke gjennom tingene han også. Kanskje han mykner og blir den han var overfor meg. For jeg vil ha tilbake den mannen.

Takk igjen for at dere bryr dere.

Det er så trist å lese innlegget dit. Det må jo være vanskelig når den du er glad i og som du trodde sto deg nærmest sårer deg slik. på mange måter må jo dette være vanskelig for han også? Ikke at det er noen unnskyldning for det han gjør, for det finnes ikke.

Det høres ut som dere har kommet langt fra hverandre, men at begge husker det som var... Det må jo være en grunn til at han har holdt seg hos deg. Og det tror jeg nok er mer enn barna. Skilsmisser begynner jo å bli vanlig nå så jeg skjønner ikke at dette skal stoppe han.

Hvorfor ikke spørre han om det er noen sjanse for at forholdet skal bli bedre. Hva han likte med deg. Hva han savner...

Og hvorfor ikke ta en romantisk ferie vekk fra elskerinner og barn slik at dere i fred og ro kan mimre og vurdere hva dere skal gjøre? Dersom han ikke er villig til å prøve- så har du vel svaret der?

[baktus]

Hmm... Jeg leser med interesse din historie om utroskap, og jeg registrerer at du får mye medhold fra dine medsøstrer. For det første er det alltid 2 sider i samlivsproblemer. Du nevner ikke noe om årsaksforhold til hvorfor tingene har utviklet seg slik.

Jeg er mann og kjenner igjen svært mye av historien din. De hullene du utelater i din fortelling kan jeg fylle med mine egne erfaringer. Selv er jeg på det stadiet at jeg holder på å gli inn i et fast utenomekteskapelig forhold. Utad fungerer familien godt, med god økonomi og lykkelige barn som vi begge er glade i.

Jeg har fremdeles følelser for min kone, men intimsamvær er blitt et helvete. Hun har ikke hatt lyst de siste 5-6 årene. Det har alltid vært unnskyldninger som jeg har godtatt (flytting, syke barn, ny stressnde jobb,bla bla bla). Men nå er det ikke flere unnskyldninger, og ikke mer tålmodighet. Jeg maste og uttalte min misnøye den første tiden, men har det siste året holdt munnen og bare godtatt det. (Forleden kveld uttalte hun at jeg var blitt mer moden,... jeg måtte bite i meg en bitter kommentar.)

Jeg har hatt et par treff det siste året, og nå i den senere tid er jeg blitt forelsket i en annen kvinne. Jeg vet ennå ikke hvor det fører hen. Men for tiden er jeg i ekstase og humøren er på topp. Jeg føler at jeg lever igjen. Til og med venner og kollegaer har kommentert mitt gode humør den senere tid.

Hvorfor måtte det bli slik? Dette var egentlig ikke det jeg ønsket. Hvis jeg kunne velge, ville jeg valgt min egen kone med sterkere seksuelle drifter.

Dersom vi ikke hadde hatt barn hadde jeg nok pakket sekken for lenge siden, og bare vært venner med min kone. Men barna kommer først. Og derfor gjør jeg alt for å ha en god atmosfære i hjemmet, inklusivt å ligge med min kone en gang i måneden når hun har lyst (standard misjonærstilling i mørkt soverom), og later som om jeg er fornøyd med det. Men jeg kjenner at jeg blir fjernere og fjernere.

Heldigvis har ikke alle kvinner lave sexdrifter, men til de som har det, hvordan kan dere med god samvittighet ta den holdningen som sier 'Jeg forlanger at min mann stiller opp som en god forsørger for meg og barna og alltid være trofast mot meg, men mannen må ikke forvente at jeg skal yte mitt for et stimulerende og aktivt erotisk liv.' Jeg bare spør.

....det bare er å forrvente at kona bare skal stille opp seksuelt - sånn uten videre?

Har dere menn tenkt over _hvorfor_ kona ikke tenner seksuelt?

Kan det være fordi dere ikke er _gode nok i senga_ eller?

Gjør dere det dere kan for at partneren skal få lyst, da?

Den tanken har faktisk slått meg flere ganger.

Men det er kanskje en egen diskusjon....

Jeg får en ekkel følelse av å lese innlegget ditt, karpediem.

Det er såååå dårlig gjort å gå bak ryggen til kona di!!!!

FY!

[Gjest karpediem]

....det bare er å forrvente at kona bare skal stille opp seksuelt - sånn uten videre?

Har dere menn tenkt over _hvorfor_ kona ikke tenner seksuelt?

Kan det være fordi dere ikke er _gode nok i senga_ eller?

Gjør dere det dere kan for at partneren skal få lyst, da?

Den tanken har faktisk slått meg flere ganger.

Men det er kanskje en egen diskusjon....

Jeg får en ekkel følelse av å lese innlegget ditt, karpediem.

Det er såååå dårlig gjort å gå bak ryggen til kona di!!!!

FY!

Jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet. Men når jeg har spurt hun, sier hun at det er ingenting iveien med mine prestasjoner i sengen. Tvertimot. Dette stemmer da overens med tilbakemeldingene jeg fikk fra damer før jeg giftet meg. Hun har bare mistet lysten uten å kunne si hvorfor. Dette opplever jeg som sårende og frustrerende. Dårlige periode på noen måneder kan vel alle oppleve. Men nå er det snakk om 5-6 år. Ville ikke du miste tålmodigheten etter så lang tid?

[Gjest Nosferatu]

Hmm... Jeg leser med interesse din historie om utroskap, og jeg registrerer at du får mye medhold fra dine medsøstrer. For det første er det alltid 2 sider i samlivsproblemer. Du nevner ikke noe om årsaksforhold til hvorfor tingene har utviklet seg slik.

Jeg er mann og kjenner igjen svært mye av historien din. De hullene du utelater i din fortelling kan jeg fylle med mine egne erfaringer. Selv er jeg på det stadiet at jeg holder på å gli inn i et fast utenomekteskapelig forhold. Utad fungerer familien godt, med god økonomi og lykkelige barn som vi begge er glade i.

Jeg har fremdeles følelser for min kone, men intimsamvær er blitt et helvete. Hun har ikke hatt lyst de siste 5-6 årene. Det har alltid vært unnskyldninger som jeg har godtatt (flytting, syke barn, ny stressnde jobb,bla bla bla). Men nå er det ikke flere unnskyldninger, og ikke mer tålmodighet. Jeg maste og uttalte min misnøye den første tiden, men har det siste året holdt munnen og bare godtatt det. (Forleden kveld uttalte hun at jeg var blitt mer moden,... jeg måtte bite i meg en bitter kommentar.)

Jeg har hatt et par treff det siste året, og nå i den senere tid er jeg blitt forelsket i en annen kvinne. Jeg vet ennå ikke hvor det fører hen. Men for tiden er jeg i ekstase og humøren er på topp. Jeg føler at jeg lever igjen. Til og med venner og kollegaer har kommentert mitt gode humør den senere tid.

Hvorfor måtte det bli slik? Dette var egentlig ikke det jeg ønsket. Hvis jeg kunne velge, ville jeg valgt min egen kone med sterkere seksuelle drifter.

Dersom vi ikke hadde hatt barn hadde jeg nok pakket sekken for lenge siden, og bare vært venner med min kone. Men barna kommer først. Og derfor gjør jeg alt for å ha en god atmosfære i hjemmet, inklusivt å ligge med min kone en gang i måneden når hun har lyst (standard misjonærstilling i mørkt soverom), og later som om jeg er fornøyd med det. Men jeg kjenner at jeg blir fjernere og fjernere.

Heldigvis har ikke alle kvinner lave sexdrifter, men til de som har det, hvordan kan dere med god samvittighet ta den holdningen som sier 'Jeg forlanger at min mann stiller opp som en god forsørger for meg og barna og alltid være trofast mot meg, men mannen må ikke forvente at jeg skal yte mitt for et stimulerende og aktivt erotisk liv.' Jeg bare spør.

Misjonærstilling i ett mørkt soverom en gang i måneden?

Hmm, hun skulle ikke tilfeldigvis være kristen?

De pleier å ha en del underlige nykker.

Mvh.

[Gjest punkyB]

Jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet. Men når jeg har spurt hun, sier hun at det er ingenting iveien med mine prestasjoner i sengen. Tvertimot. Dette stemmer da overens med tilbakemeldingene jeg fikk fra damer før jeg giftet meg. Hun har bare mistet lysten uten å kunne si hvorfor. Dette opplever jeg som sårende og frustrerende. Dårlige periode på noen måneder kan vel alle oppleve. Men nå er det snakk om 5-6 år. Ville ikke du miste tålmodigheten etter så lang tid?

Må bare kommentere den siste meldingen din. Det kan jo faktisk være andre grunner til at din kone ikke vil ha sex med deg enn at hun ikke er fornøyd med dine prestasjoner rent seksuelt !!! Har ikke det slått deg ? *S*