Lek med ilden

[Gjest ennå trofast]

Jeg er gift på 11 året med en kjempebra mann. Men jeg har aldri vært særlig forelsket i ham, har aldri vært fyrverkeri rundt oss. Mer fornuftsekteskap over det. Stort sett har vi det veldig bra, likevel - han er en flott mann på så utrolig mange vis.

Men - nå har jeg fått kontakt med ham som virkelig var den store kjærligheten i livet mitt. Vi var sammen da vi var rundt 20, men av veldig mange årsaker tok det slutt. Vi er begge gift på hver vår kant.

Men nå har vi truffet hverandre igjen - tilfeldigvis. Og har vært på noen få "treff" sammen - vi har ikke vært utro.

Jeg føler virkelig at dette er drømmemannen - fremdeles. Vi har det så utrolig morsomt sammen, en utrolig kjemi, og en enorm tiltrekning.

Vi angrer utrolig på at vi ikke jobbet mer med å få det til å funke da vi var yngre - vi tror at vi er hverandres sjelevenner.

Så er spørsmålet - skal vi bryte opp to familier med til sammen 6 barn for å få være sammen. En av oss (ham) må oppgi daglig kontakt med barna, siden han må flytte hit jeg bor. Langt unna ungene sine.

Er denne lengten etter hverandre viktig nok til å lage så mye sorg i andres liv? Vi er ikke i tvil om at vi får det fantastisk sammen. Han lever i sitt "fornuftsekteskap" - jeg i mitt. Uansett hvor mange gode sider min mann har, så er det denne andre jeg brenner for og lengter etter. Det føles sykt - så sterkt - og nå kan vi takle det. Det gjorde vi ikke for alle disse år siden.

Vi kommer ikke til å være utro. Skal vi gjøre noe, så skal vi oppføre oss fair. Men er det verdt det?

Vi tenker at så lenge vi lever i fornuftsekteskap, så gjør også partnerne våre det. De har kanskje også krav på noe bedre, eller ?

Dette sliter meg i stykker. Jeg fremstiller det rasjonelt, men det er det virkelig ikke. Det føles som en drøm å oppleve denne kjærligheten og sjele-vennskapet igjen. Det føles som et mareritt skulle komme til å såre så mange nydelige, flotte mennesker - barna og våre ektefeller - for at vi skal få lov å være sammen. Er det lov å gjøre sånt?

Innerst inne tror jeg vi kommer til å bli der vi er - i alle fall så lenge ungene er små. Men det er vanskelig, det er det virkelig.

Skulle ønske vi aldri hadde dumpet borti hverandre igjen.

[muriel]

Det virker som om du fisker etter litt medynk her, "skal vi bryte opp to familier" osv...

Det er ikke verre enn som så, enten gjør du det, eller så gjør du det ikke.

Det er ikke synd i deg om du "ofrer" deg for at disse to familiene skal bestå, og det er en ærlig sak å gjøre det slutt (FØR du begynner å rote rundt med han andre) hvis kjærligheten til mannen din har tatt slutt.

Du må rett og slett finne ut hva du egentlig vil, velge det du mener er mest rett, og stå for det valget.

Det er umulig for oss her inne å vite hva som blir mest rett. Du har jo strengt tatt selv fucka opp det hele ved å gå inn i noe som du sammenligner med et fornuftsekteskap.

[Gjest ennå trofast]

Det virker som om du fisker etter litt medynk her, "skal vi bryte opp to familier" osv...

Det er ikke verre enn som så, enten gjør du det, eller så gjør du det ikke.

Det er ikke synd i deg om du "ofrer" deg for at disse to familiene skal bestå, og det er en ærlig sak å gjøre det slutt (FØR du begynner å rote rundt med han andre) hvis kjærligheten til mannen din har tatt slutt.

Du må rett og slett finne ut hva du egentlig vil, velge det du mener er mest rett, og stå for det valget.

Det er umulig for oss her inne å vite hva som blir mest rett. Du har jo strengt tatt selv fucka opp det hele ved å gå inn i noe som du sammenligner med et fornuftsekteskap.

En det ærlig sak å gjøre det slutt fordi jeg kan få det bedre, mens nesten alle andre får det verre - i alle fall på kort sikt?

Jeg vet ikke.

Ja, det er jeg som har fucka det til, selv om jeg nok ikke så på det som et fornuftsekteskap akkurat da. Jeg forklarte annerledes følelser med alder og erfaring, ikke med at det var feil. Betyr det det samme som at jeg skal ligge i sengen jeg har redet? Jeg er ikke sikker på det heller.

Jeg er usikker på alt.

Jeg skriver her for å høre hva andre som har vært i liknende situasjoner har gjort - ikke nødvendigvis funnet igjen den store kjærligheten, men forlatt noen pga noen andre. Hvordan har det gått?

Og ikke minst, hvordan har det gått med ungene etter noe sånt?

[mrxx]

Jeg hadde aldri i verden ødelagt to familier med 6 barn i en slik situasjon. Tenk disse stakkars barna som skal bli dratt hit og dit og bo i bagger i mange år og føle fortvilelsen for at mor og far ikke er sammen lenger.

Usikkerheten for at dette vil bli bra med den nye er jo ikke all verden det heller. Hverdagen kommer garantert.

[org]

Gresset er ikke grønnere, vet du.

Hvis du gjør det, kommer det garantert en dag da du må plukke opp de skitne sokkene hans fra stuegulvet...

[muriel]

En det ærlig sak å gjøre det slutt fordi jeg kan få det bedre, mens nesten alle andre får det verre - i alle fall på kort sikt?

Jeg vet ikke.

Ja, det er jeg som har fucka det til, selv om jeg nok ikke så på det som et fornuftsekteskap akkurat da. Jeg forklarte annerledes følelser med alder og erfaring, ikke med at det var feil. Betyr det det samme som at jeg skal ligge i sengen jeg har redet? Jeg er ikke sikker på det heller.

Jeg er usikker på alt.

Jeg skriver her for å høre hva andre som har vært i liknende situasjoner har gjort - ikke nødvendigvis funnet igjen den store kjærligheten, men forlatt noen pga noen andre. Hvordan har det gått?

Og ikke minst, hvordan har det gått med ungene etter noe sånt?

Jeg har vært i samme situasjon, dvs. det var jeg som ble forlatt.

Isolert sett har jeg det bedre nå enn sammen med ham, men det går opp i opp etter som jeg har unger som lider under dette. Hverdagen min består av unger som fremdeles (noen år etter bruddet) sørger over den raknede familien sin, som har behov for hjelp fra BUP fordi de opplever det som for vanskelig å takle aleine, som med jevne mellomrom snakker om at de skulle ønske vi fant sammen igjen, som annenhver helg og i ferier skipes hit og dit og sjelden får tid til å roe skikkelig ned og koooose seg uten å ha for mange planer. Jeg har unger som ikke får etablere faste, gode jule- og påsketradisjoner fordi de må tilbringe annenhver høytid her og annenhver høytid der.

De som lider mest og mest uforskyldt etter et brudd, er barna. De (og drømmemannen din sine) barn har ikke evnen til å forstå - og spesielt når du beskriver ekteskapet ditt som at dere har det "stort sett veldig bra" - hvorfor dette må skje.

Ungene dine kommer til å få det verre, uansett hvordan du snur og vrir på det. For ikke å snakke om ungene til drømmemannen, som kun kommer til å se faren sporadisk.

[Gjest ennå trofast]

Jeg har vært i samme situasjon, dvs. det var jeg som ble forlatt.

Isolert sett har jeg det bedre nå enn sammen med ham, men det går opp i opp etter som jeg har unger som lider under dette. Hverdagen min består av unger som fremdeles (noen år etter bruddet) sørger over den raknede familien sin, som har behov for hjelp fra BUP fordi de opplever det som for vanskelig å takle aleine, som med jevne mellomrom snakker om at de skulle ønske vi fant sammen igjen, som annenhver helg og i ferier skipes hit og dit og sjelden får tid til å roe skikkelig ned og koooose seg uten å ha for mange planer. Jeg har unger som ikke får etablere faste, gode jule- og påsketradisjoner fordi de må tilbringe annenhver høytid her og annenhver høytid der.

De som lider mest og mest uforskyldt etter et brudd, er barna. De (og drømmemannen din sine) barn har ikke evnen til å forstå - og spesielt når du beskriver ekteskapet ditt som at dere har det "stort sett veldig bra" - hvorfor dette må skje.

Ungene dine kommer til å få det verre, uansett hvordan du snur og vrir på det. For ikke å snakke om ungene til drømmemannen, som kun kommer til å se faren sporadisk.

Takk for svaret! Det var nyttig!

Jeg tenker litt klarere nå, og dette må jeg bare komme meg ut av! Det er ikke verdt å bryte opp et egentlig godt ekteskap for dette, mannen min er som sagt en kjempebra fyr.

Fatter egentlig ikke hva jeg tenker på!

[jubalong70]

Jeg tror jeg kan klare å sette meg i dine sko. Og jeg skjønner deg veldig godt.

JEg har også en eks som var "Den Store Kjærligheten" for oss begge to. Det ble slutt, og så møtte jeg mannen min. Han er en fantastisk mann på mange måter - men den store lidenskapen mangler, den lidenskapen jeg hadde med eksen.

Jeg er så heldig at min eks bor i et annet land, så sjansen for å treffe ham er minimal. Og godt er det, for jeg aner ikke hva som hadde skjedd hadde vi truffet hverandre...

Men tenk litt på hvordan hverdagslivet vil bli. Nå er det lidenskap, lyst og "ny" kjærlighet. Sammenlignet med en ektemann gjennom 10 år, barn, jobb, husarbeide, influensa osv virker det veldig fristende.

Men hva når den nye er en ektemann gjennom 10 år, det er dine, mine og kanskje våre barn. Det er sykdom, krangler, tenåringer, ekser, husarbeide osv. Er det like bra da?

[Gjest gomle]

Nei, lengten er ikke viktig nok til å bryte opp to familier med til sammen seks barn, hvis man tenker fornuftig på det Men kjærligheten spør likevel ikke om sånt, så det er ikke sikkert dere klarer å holde dere unna hverandre likevel, og da får dere bare gjøre det beste ut av bruddene på begge sider.

[Gjest Psyk av alt]

Hvordan er det mulig å gifte seg med en man ikke er/har vært forelsket i? Dette er ikke spydig ment. Jeg lurer bare, oppriktig...

[Gjest ennå trofast]

Hvordan er det mulig å gifte seg med en man ikke er/har vært forelsket i? Dette er ikke spydig ment. Jeg lurer bare, oppriktig...

Jeg har vært - og er til tider - forelsket i mannen min. Og jeg er hele tiden ufattelig glad i ham.

Når jeg skriver "fornuftsekteskap" så ligger det i det, at det ikke var den store altoppslukende, vannvittige forelskelsen og kjærligheten som jeg følte til denne andre. Men jeg forklarte det egentlig med at jeg var mye eldre da jeg traff han jeg giftet meg med enn jeg var da jeg var sammen med den første. I ettertid tror jeg nok at det ikke var alderen som gjorde forskjellen, men jeg kan fremdeles ikke vite.

[Gjest ennå trofast]

Jeg tror jeg kan klare å sette meg i dine sko. Og jeg skjønner deg veldig godt.

JEg har også en eks som var "Den Store Kjærligheten" for oss begge to. Det ble slutt, og så møtte jeg mannen min. Han er en fantastisk mann på mange måter - men den store lidenskapen mangler, den lidenskapen jeg hadde med eksen.

Jeg er så heldig at min eks bor i et annet land, så sjansen for å treffe ham er minimal. Og godt er det, for jeg aner ikke hva som hadde skjedd hadde vi truffet hverandre...

Men tenk litt på hvordan hverdagslivet vil bli. Nå er det lidenskap, lyst og "ny" kjærlighet. Sammenlignet med en ektemann gjennom 10 år, barn, jobb, husarbeide, influensa osv virker det veldig fristende.

Men hva når den nye er en ektemann gjennom 10 år, det er dine, mine og kanskje våre barn. Det er sykdom, krangler, tenåringer, ekser, husarbeide osv. Er det like bra da?

Det virker absolutt som om du skjønner hva jeg snakker om.

Nei, jeg kan ikke bryte opp på grunn av dette. Da jeg skrev innlegget, tenkte jeg "jeg har bare ett liv, hvorfor skal jeg ofre meg". Men sannheten er at hvis jeg ikke ofrer meg, så ofrer jeg barna våre. Og de er helt uskyldige i dette, og i dårlige beslutninger vi tok som 20-åringer.

Dessuten har jeg ingen garanti for at jeg ville bli så mye lykkeligere på sikt, men denne andre heller.

Jeg har en fantastisk ektemann! Selv om det ikke har vært den store, enorme lidenskapen og forelskelsen.

Jeg skal gjøre alt jeg kan for å putte følelsene for x'en tilbake i den skuffen den har vært de siste årene. Jeg har allerede avlyst et par "situasjoner" der jeg ville møte ham. Det er bare akkurat nå vi har mulighet til å dumpe bort i hverandre ofte, uten å planlegge det. Kommer heldigvis ikke til å fortsette sånn.

Det hjalp å få skrevet ned dette og få noen kommentarer.

[jubalong70]

Det virker absolutt som om du skjønner hva jeg snakker om.

Nei, jeg kan ikke bryte opp på grunn av dette. Da jeg skrev innlegget, tenkte jeg "jeg har bare ett liv, hvorfor skal jeg ofre meg". Men sannheten er at hvis jeg ikke ofrer meg, så ofrer jeg barna våre. Og de er helt uskyldige i dette, og i dårlige beslutninger vi tok som 20-åringer.

Dessuten har jeg ingen garanti for at jeg ville bli så mye lykkeligere på sikt, men denne andre heller.

Jeg har en fantastisk ektemann! Selv om det ikke har vært den store, enorme lidenskapen og forelskelsen.

Jeg skal gjøre alt jeg kan for å putte følelsene for x'en tilbake i den skuffen den har vært de siste årene. Jeg har allerede avlyst et par "situasjoner" der jeg ville møte ham. Det er bare akkurat nå vi har mulighet til å dumpe bort i hverandre ofte, uten å planlegge det. Kommer heldigvis ikke til å fortsette sånn.

Det hjalp å få skrevet ned dette og få noen kommentarer.

Så flott at du klarer å se litt lenger frem, og at du tenker på barna. Jeg så du fikk en kommentar fra en som har opplevd at mannen gikk, og at barna lider veldig under det. Det var et sterkt svar, og jeg så på ditt svar til henne at det gjorde inntrykk.

Det er så lett å tro at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet. Men det er jo sjelden det. Hverdagen innhenter oss samme hvor vi er.

Prøv å fokusere på de positive sidene til mannen din, og kanskje du kan tenne en gnist der også

[muriel]

Takk for svaret! Det var nyttig!

Jeg tenker litt klarere nå, og dette må jeg bare komme meg ut av! Det er ikke verdt å bryte opp et egentlig godt ekteskap for dette, mannen min er som sagt en kjempebra fyr.

Fatter egentlig ikke hva jeg tenker på!

Håper virkelig at det ordner seg!

For meg høres det ut som om det skulle være gode sjanser for å finne "gnisten" dere imellom.

Og èn ting er garantert: Klarer dere det, så er det det aller beste for barna deres - og forholdet deres vil bli mer solid når dere har kommet dere gjennom krisen.

Lykke til )

[creature]

Bryt opp. Prioriter kjærligheten, ikke fornuftsekteskap.Du lever bare én gang.

[Gjest karyana]

Kan du ikke forklare din mann om hvordan du føler for din sjelefrende/eks?

Så lenge du ikke har hatt noe intimt med han i denne omgang, så har det jo ikke skjedd noen skade, ennå...

[Gjest forelsket i feil fyr]

Hvordan er det mulig å gifte seg med en man ikke er/har vært forelsket i? Dette er ikke spydig ment. Jeg lurer bare, oppriktig...

Fordi disse forholdene som gjør en gal, som man blir skrullete i hodet av, altså skikkelig lidenskap/forelskelse, er noe som gjør uendelig vondt.

Når man etter en slik følelsesmessig "hard runde" finner et menneske man føler behag, ro og tilfredshet sammen med, og klarer å opptre fornuftig og sindig sammen med, så slår man til. Det er meget avslappende og rolig, og man slipper "teite" krangler pga. krøll i følelser og hormoner.

Den store baksiden av medaljen er at man får et enormt savn og hig etter lidenskap, det å bli tent og skikkelig drivende kåt, man drømmer såre drømmer om sin store lidenskap, og til tider kan tilværelsen gå over i sort.

Når man ender opp der alt kan bli sort, og man slites innvendig av savnet etter lidenskap og nærhet, må man ta et valg: rolig og trygt, eller turbulent og deilig.

Selv har jeg (foreløpig,kanskje?) valgt roen og stillheten med min mann og mine barn. (jeg som erotisk vesen "står på vent")

[Gjest ennå trofast]

Fordi disse forholdene som gjør en gal, som man blir skrullete i hodet av, altså skikkelig lidenskap/forelskelse, er noe som gjør uendelig vondt.

Når man etter en slik følelsesmessig "hard runde" finner et menneske man føler behag, ro og tilfredshet sammen med, og klarer å opptre fornuftig og sindig sammen med, så slår man til. Det er meget avslappende og rolig, og man slipper "teite" krangler pga. krøll i følelser og hormoner.

Den store baksiden av medaljen er at man får et enormt savn og hig etter lidenskap, det å bli tent og skikkelig drivende kåt, man drømmer såre drømmer om sin store lidenskap, og til tider kan tilværelsen gå over i sort.

Når man ender opp der alt kan bli sort, og man slites innvendig av savnet etter lidenskap og nærhet, må man ta et valg: rolig og trygt, eller turbulent og deilig.

Selv har jeg (foreløpig,kanskje?) valgt roen og stillheten med min mann og mine barn. (jeg som erotisk vesen "står på vent")

Dette var bra svart!

Jeg tror tross alt det er noe mer lidenskap i mitt forhold enn du beskriver i ditt, men likevel.

Kjente meg veldig godt igjen!

[PieLill]

Hvilke dager er det flest av, hverdager eller de sterkt lidenskaplige? Hvilke dager er i lengden de viktigste, de som gjør livet godt eller uutholdelig, hverdagene er lidenskapsdagene?

For eget vedkommende må jeg si at de mennene jeg en gang falt pladask for i løpet av noen minutter, er de samme mennene som jeg ville blitt tullerusk av å leve med.

Jeg tror du ofrer mye mer av det som er viktig for deg om du bryter opp enn om du blir værende. Hvor mange tror du ikke ville byttet bort sine heftige romanser mot et godt, stabilt, respektfullt og kjærlig samliv?

Han du sikler etter vet du det har skåret seg med en gang før. Han du lever sammen med vet du at du har fungert godt sammen med i mange år. Og hvem vet om ikke den sterke lidenskapen også kan komme?

Det er ikke bare ektefeller og barn som blir taperne om du og din gamle flamme skulle satse på disse flyktige følelsene. Dere har begge to selv langt mer å tape enn å vinne.

mvh

[santander]

Hvilke dager er det flest av, hverdager eller de sterkt lidenskaplige? Hvilke dager er i lengden de viktigste, de som gjør livet godt eller uutholdelig, hverdagene er lidenskapsdagene?

For eget vedkommende må jeg si at de mennene jeg en gang falt pladask for i løpet av noen minutter, er de samme mennene som jeg ville blitt tullerusk av å leve med.

Jeg tror du ofrer mye mer av det som er viktig for deg om du bryter opp enn om du blir værende. Hvor mange tror du ikke ville byttet bort sine heftige romanser mot et godt, stabilt, respektfullt og kjærlig samliv?

Han du sikler etter vet du det har skåret seg med en gang før. Han du lever sammen med vet du at du har fungert godt sammen med i mange år. Og hvem vet om ikke den sterke lidenskapen også kan komme?

Det er ikke bare ektefeller og barn som blir taperne om du og din gamle flamme skulle satse på disse flyktige følelsene. Dere har begge to selv langt mer å tape enn å vinne.

mvh

Jeg støtter dette rådet.

Så lange vedkommende ikke har vært utro, er det ikke for sent. Og hun sier jo at hun ikke har vært det.

Går hun over streken og er utro, er det bare å gå ut av forholdet. Jeg ville i hvert fall kastet henne på dør om jeg var mannen.