Bryte samboerskap

[Sliten og Trist]

Jeg er en jente på 33 som har bodd sammen med min samboer i snart 6 år. I litt over 4 år av disse har han vært syk, depresjon. Han virker bedre i dag enn for 2 år siden men jeg føler at han har en lang vei å gå. Han er fortsatt under medisinsk behandling med Remeron. Og generell fysisk form er fullstendig på bunn, han orker knapt å gå ut med søppel. I perioder er det vanlig at han ikke går ut av huset på 3-4 uker, men når han gjør det skryter alle av at han virker så fin nå. Selv personlig hygiene lider under tiltaksløsheten, kan gå fra 2-4 uker melom hver dusj og da kun på oppfordring fra meg!

Noe av problemet er: er han så tiltaksløs som han framstår? Han har det godt, selvom vi sliter økonomisk. Jeg har gjort alt for han, han bare koser seg med PC, film, tv og bøker. Han innrømmer selv at han har det godt - fordi jeg har gjort alt! Sykdommen har gjort det vanskelig og krangle og å snakke om følelser. Hodet hans henger ikke med, med unntak av i film eller slikt da er han fokusert. Mitt dilemma nå er: Jeg orker ikke mer, jeg vil ut.

Men vet ikke hvordan jeg bør gå fram, jeg er redd for reaksjonen hans. Ikke har han penger, ikke mer enn to slektninger i nærheten, ikke egene venner som kan støtte han her vi bor. Jeg er redd for at alt skal gå galt for han og sliter mye med samvittigheten min.

Bare for å nevne det, vårt sexliv har vært ikke eksisterende i 3 1/2 år nå fordi han ikke føler for å ha sex, nærheten har det også blitt mindre av. Tviler ikke på at han er glad i meg, men jeg ser han mer som en venn jeg deler hus med.

Jeg er nå et vrak med dårlig samvittighet, som vil ut men er feig og ønsker ikke å såre noen, har prøvd å gjøre han oppmerksom på at jeg sliter, men eneste reaksjon jeg får er : unskyld. Han spør ikke engang hvorfor. Mulig det er fordi han er redd for svaret. Eneste jeg vet nå er at noe må skje, jeg kan ikke leve livet mitt slik. For ett år siden sendte min fastlege en rekvisisjon til psykriater for meg, etter at jeg ba om det, for jeg følte at det kunne bli vanskelig og gjenoppta ett forhold etter så lang tid i dvale, men har fortsatt ikke fått noe respons.

Kan noen hjelpe meg før jeg går inn i depresjon jeg og! Jeg liker ikke meg selv nå og dette er noe jeg har tenkt på i lengere tid, problemet er at nå liker jeg ikke han heller, og på toppen av det synes jeg synd på han.

Hjelp Meg

[Gjest kunmei]

Her sliter du for mye. Du kan komme deg fra dette. Du er deg og han er han. Det er bare samvittigheten som holder deg hos han, og det blir feil.

Kontakt evt venner og de to slektningene å si at du vil trekke deg ut av forholdet.

Snakk med din samboer om at du vil ut av forholdet som kjærester, men at du kan være en venn til alt ordner seg til det bedre for han (ang hjelp osv til sykdommen). Deres samboerforhold er ikke annet en støtte-hjelp opplegg, og det er enveis og helt feil.

Evt ta kontakt med psykolog / lege til samboeren din.

[hjernen er alene 40]

Stakkars deg! En ting er å hjelpe, en annen ting er å være selvutslettende! Jeg forstår at dette er vanskelig for deg, men jeg synes faktisk det er på tide at du starter ditt eget liv! Du vil nok sikkert være der for ham, men dette vil du ikke klare i lengden. Kom deg unna mens du fortsatt har deg selv i behold. Tenk deg selv 5 år fram i tid, tror du fortsatt at du er i dette forholdet - og hvem er du da? Har du fått deg det livet du drømte om da? Vil du fortsatt være til støtte for ham, tror jeg du må gjøre det gjennom et vennskap - du må ut og hente energi. Du er sikkert redd for hva som skal skje med ham videre uten deg? La andre ta seg av ham, det virker som om han trenger å bo på institusjon. Har du utdannelse for å pleie denne mannen? Ta vare på deg selv! Du har gjort hva du kan, og enda er det ikke godt nok. Tenk på deg selv nå! Varme klemmer!

[Gjest gomle]

Enig med de andre her, si at du vil ut av forholdet, men at du fortstatt vil være venn med ham. Det vil selvsagt ikke si at du skal gå hos ham hver dag og stelle, men at dere kan treffes en gang i uken eller noe sånt, se film, eller finne på noe. Du må få leve livet ditt selv!

[Gemini]

Selv om han er syk, så er han IKKE ditt ansvar. Han er et voksent menneske, og må selv sørge for å komme i behandling og dermed kunne bli frisk(ere). Når han bare vil sitte passiv og bruke deg som hushjelp, så utnytter han deg! At han er syk har blitt en altfor stor sovepute for ham, og har ført til at han har kommet unna med altfor mye ift. deg.

Skjønner at det er vondt og vanskelig å gå fra en som er syk, men her støtter jeg deg i at det er det rette.

En ting er om han hadde vist ønske og vilje til å bli frisk(ere), eller om det kun hadde gått kort tid av sykdommen. Her er det jo tvert om.

Du har rett til å leve DITT liv og ikke ofre det som ubetalt sykepleier og hushjelp.