Samboeren skylder alltid på meg

[friends-joey76]

Hver gang noe "galt" skjer, så er min samboers første replikk å plassere skylda hos meg. Feks hvis vi bærer noe sammen, og hun mister noe, sier hun noe sånt som "hvorfor holdt du ikke bedre i den" eller noe sånt. Jeg har blitt dårlig behandlet over lang tid tidligere i forholdet, og har problemer med å ta imot "glefsing", så jeg reagerer spontant med å forsvare meg. Idag lastet jeg inn varer i bilen, og hun stod ved siden av meg og ga meg varer fra handlevognen. Da hun ga meg siste pakken, trillet vogna og klemte fingeren hennes, og hun skyldte på meg spontant. Jeg svarte "Jeg kan si det samme til deg", for å si at det like godt kan være hun som må passe bedre på. Da tar hun av og roper at jeg er syk i hodet og ikke kan se mine feil osv.

Et annet eksempel er at vi diskuterte litt å bestille en vare på internett (pusser opp leiligheten), som kosta en del. Den kom, og så fant jeg ut at den ikke passet. Hennes første kommentar var "jeg sa jo at vi skulle velge den andre!" til tross for at vi hadde blitt enige. Jeg forstår ikke hvorfor hun har et så desperat behov for å "skylde" på meg med en gang - det var ingenting av "huff, dumt, hva skal vi gjøre" - bare rett på at det er MIN feil.

Jeg er veldig lei av sånn oppførsel, og nå har hun ikke snakket til meg på et par timer. Jeg reagerer med å holde kjeft og gjøre ting som må gjøres (fikser ting i leiligheten), mens hun sitter og ser på TV og er sur. Det hjelper ikke prøve å snakke til henne. Det tar mange, mange timer, og som regel må jeg "innrømme" at jeg oppførte meg dårlig for at ting skal bli bra. Men det føles feil, og jeg føler at jeg bare oppretteholder et mønster hos henne. Det føles som å ha en skikkelig pubertal tenåring i huset, men hun er i siste halvdel av 20-åra. Selv er jeg over 30.

Flere som har samme erfaringer?

[kaffepiken]

Når man står midt i en krangel er det lite fruktbart å sette i gang en samtale om dette. Da har hun allerede piggene ute og hun kommer ikke til å høre på deg. Prøv å ta opp temaet f.eks en kveld når dere har god tid til å prate. Spør henne hvorfor det er sånn, og oppfordre henne til å komme med svar tilbake på om det er noe hun savner i forholdet som gjør at det blir sånn. Du kan gjøre det helt klart for henne at du ikke kan leve med å være syndebukk hele tiden, samtidig som du er åpen for å ta imot kritikk tilbake også. Kanskje kan det bli en god samtale som kan løse opp i dette, eller kanskje hun får piggene ut og blir sint. Uansett bør dere snakke sammen, for du kommer vel ikke til å holde ut som dette særlig mye lenger?

[Gjest Elextra]

Har ingen gode råd til deg, vil bare si jeg også kjenner folk som bestandig reagerer slik, blant annet en venninne. Hun jeg kjenner er enebarn, og jeg har lurt på om det skyldes mangelfull oppdragelse...

Det er ufattelig irriterende, og tviler på at jeg kunne være sammen med en slik person. Antakeliig vil andre som kjenner henne godt også kjenne til denne "egenskapen", kanskje dere må alliere dere og snakke med henne, slik at hun skjønner det ikke bare er du som reagerer? Men usikker på om dette er beste løsning.

[Mrs. Wallace]

Har ingen gode råd til deg, vil bare si jeg også kjenner folk som bestandig reagerer slik, blant annet en venninne. Hun jeg kjenner er enebarn, og jeg har lurt på om det skyldes mangelfull oppdragelse...

Det er ufattelig irriterende, og tviler på at jeg kunne være sammen med en slik person. Antakeliig vil andre som kjenner henne godt også kjenne til denne "egenskapen", kanskje dere må alliere dere og snakke med henne, slik at hun skjønner det ikke bare er du som reagerer? Men usikker på om dette er beste løsning.

Det er godt mulig at det skyldes mangelfull oppdragelse, som du skriver, men det kommer vel ikke nødvendigvis av at man er enebarn? Eller mener du at foreldre med bare ett barn oppdrar ungene sine dårligere?

[Gjest Elextra]

Selvfølgelig ikke!

Men det finnes en del fallgruber for enebarnforeldre, og jeg kjenner til noen typiske tilfeller som har vært utsatt for disse. Typiske trekk: De er vant til å få bestemme, få først, få mest, og ting er sjelden deres skyld. Med søsken får man en del gratis i form av å måtte dele og vise hensyn. Heldigvis er mange enebarnforeldre oppmerksom på faren for at barnet blir bortskjemt på denne måten. Men det kan selvfølgelig barn med søsken bli også.