Sårbar sexlyst...

[Annikken]

Jeg er ei jente på 20. Jeg har vært sammen med kjæresten min i ett og et halvt år. Vi var hverandres første sexpartner og kjærester. Alt var veldig nytt for oss da vi ble sammen, men vi utforsket hverandre, hadde et fint sexliv i det første halvåret. Så begynte ting å skje. Vi hadde mindre sex enn vi pleide til vanlig. Jeg husker ikke hvorfor, det var vel egentlig litt tilfeldig, pluss at det var noen ganger jeg ikke hadde lyst. Da hadde han telt på fingrene antall ganger og funnet ut at noe var galt. Og hva gjorde han? Han gikk til meg og fortalte meg at nå hadde vi for lite sex og det ville han rette på. Det var bekymringsfullt for ham. Jeg sa at joda, mer sex skulle man vel kunne få til. Det var første gangen.

Andre gangen gikk han mer drastisk til verks og sa at nå hadde ikke ting rettet på seg likevel, og det var min skyld. Sexlivet vårt var skrumpet inn og det var min skyld. Han hadde villet, jeg hadde ikke. Jeg måtte *skjerpe* meg, det hele var min skyld. Og det er her jeg tror at jeg innerst inne begynte å avsky ham.

Tida gikk, og mønsteret gjentok seg. Han kjeftet, min skyld, jeg lovet å skjerpe meg, det var bra den første tiden og jeg likte sexen bare vi kom i gang, men så ble det verre. Sånn gikk det i trekvart år. Og det var alltid min skyld. Gjorde han noe feil? Nei. Min skyld.

Jeg prøvde å si at jeg kanskje trengte litt "hvile" fra det. Hvis vi bare koset og ikke hadde sex, ville det bli bedre etter en stund. Kunne jeg garantere det? Nei. Nei, da var det ikke noen hensikt, jeg klarte jo ikke å holde det jeg lovet noengang. (Nå sitter jeg her og blir liksom bare sintere og sintere etter hvert som jeg skriver...)

Til slutt hadde vi oppvask. Sexlivet var nesten dødt. Jeg måtte forberede meg hardt hver kveld vi skulle være sammen. I kveld må vi ha sex, hvis ikke blir det bråk. Jeg til og med stønnet høyere slik at han skulle bli fortere ferdig. (Jeg har fortalt ham mye, men dette vet han ikke.) Til slutt begynte vi å prate om dette IGJEN, og etter en høylydt krangel roet vi oss og jeg begynte å snakke. Om at jeg bestandig lå og håpet at han snart skulle bli ferdig. Om at jeg ikke hadde lyst, men at det tok seg opp da vi hadde kommet i gang. (Er da ikke helt uten innstinkt eller.) Vi slo nesten opp. Han sa at et forhold for ham ikke ville fungere uten et sexliv. Jeg sa at ting hadde blitt verre etter den aller første gangen da han sa at alt var min skyld. (Vi har eksperimentert en del og hatt det fint, jeg har fått orgasme også.)

Enda en gang diskuterte vi det, og da gikk han med på å bare kose, ikke ha samleie. Jeg har liksom etter hvert begynt å se på sex som noe forjævlig, som undertrykking. Vi klarte på en måte å finne ut at det er skyldfølelsen min som er grunnen det hele bygger på. Alt blir liksom min feil. Men når jeg sier det så er det jo også min feil at jeg sier at alt er min feil... litt komplisert det der. Men samtidig så sitter jeg inne med en følelse at jeg er ikke bare en pingle. Jeg er bare sint og drita drita lei. Jeg synes knapt han er kjekk lengre. (Jo litt, for han er jo det, men alt har blitt så nøytralt.) Jeg flytter til høsten og vi har blitt enig om at ingen av oss gidder noe langdistanseforhold, men jeg er fristet til å slå opp allerede nå. JEG GIDDER IKKE MER!! Å bli anklaget for å være frigid. Jeg er bare sint, sint, sint på ham. Han har sagt unnskyld for de mange gangene, men jeg klarer liksom ikke å tilgi ham. Jeg har bare lyst til å se ham pines. Jeg vil ikke blotte kroppen og sinnet mitt for ham, jeg vil holde ham på avstand. Han har sett meg grine for mange ganger. Jeg føler meg fratatt stoltheten min, ydmyket, røvet på en måte. Litt voldtatt kanskje. Jeg finner unnskyldninger for å ikke treffe ham. Han er kjempekoslig som venn, men jeg tror ikke jeg klarer dette stort mer... det er dødt liksom. Jeg kan ikke se for meg å ha bra sex med ham, hvertfall ikke på lenge. Jeg vil ikke ha noen andre menn eller, jeg vil bare være alene. Han sier at jeg misunner venninnene våre fordi de er single, men jeg gjør knapt det. Jeg vil ikke ha frihet og bare det, jeg vil bli fri for ham! Av å føle meg forpliktet til å ligge på ryggen to ganger i uka for å føle at jeg gjør plikten min.

Jeg vet at jeg burde se ting fra hans synsvinkel, men jeg klarer det ikke! Vil ikke, vil bare hate ham og komme meg ut. Hjælp!!!

Hva skal jeg gjøre? Noen som har opplevd det samme? Hvorfor blir man såret så mye når det er snakk om sex og sånt? Jeg er da ikke SÅ jævli stolt over sex og slike ting? Er jeg bare prippen? Jeg er sikkert bare dårlig. Men det gjør VONDT! Han er jo kjempesøt og snill og grei å være sammen med, vi trives, men jeg har innerst inne funnet ut at han ikke er mannen i mitt liv! Men hvor mange finner ham da liksom?

Jeg vet dette ble langt, håper noen gadd å lese det, for det betyr så utrolig mye for meg.

Hjelp meg!!!

[gyrken]

Hmm.. den første tanken som slår meg, er at du bør komme deg ut av dette forholdet før du blir ødelagt av det!

Men så er det jo gjerne flere ting enn sex som binder folk sammen også.. Jeg synes ikke du skal akseptere at han presser deg på denne måten. Han har faktisk ikke *krav* på noe som helst, sex er noe man skal ha fordi man er glad i hverandre og fordi begge to vil det. Hvor ofte man har sex blir forskjellig fra par til par, men det er viktig at begge er villige til å ta hensyn til den andres behov. Jeg synes ikke det høres ut som om denne gutten tenker på noe særlig annet enn sin egen ståpikk...

Jeg vet dermed ikke helt hva jeg skal råde deg til.. Det er han som har et problem her, og noe må skje slik at han endrer holdningene sine. Familievernkontor? Vet ikke om det er noe for dere som er såpass unge og dessuten ikke gift/samboende..

Føler du at forholdet er godt ellers, slik at du for alvor ønsker å binde deg til ham?

[baktus]

Hmm.. den første tanken som slår meg, er at du bør komme deg ut av dette forholdet før du blir ødelagt av det!

Men så er det jo gjerne flere ting enn sex som binder folk sammen også.. Jeg synes ikke du skal akseptere at han presser deg på denne måten. Han har faktisk ikke *krav* på noe som helst, sex er noe man skal ha fordi man er glad i hverandre og fordi begge to vil det. Hvor ofte man har sex blir forskjellig fra par til par, men det er viktig at begge er villige til å ta hensyn til den andres behov. Jeg synes ikke det høres ut som om denne gutten tenker på noe særlig annet enn sin egen ståpikk...

Jeg vet dermed ikke helt hva jeg skal råde deg til.. Det er han som har et problem her, og noe må skje slik at han endrer holdningene sine. Familievernkontor? Vet ikke om det er noe for dere som er såpass unge og dessuten ikke gift/samboende..

Føler du at forholdet er godt ellers, slik at du for alvor ønsker å binde deg til ham?

Kjære deg!

Det virker som dette har låst seg fullstendig.

Jeg kjenner igjen noen av følelsene fra en periode jeg ikke hadde særlig sex-lyst.

("i kveld MÅ vi ha sex"-liksom) og sånne tanker gjør det ikke lett.

Men det er ikke DEG det er noe galt med!

Sexlivet er man to om, og når den ene parten begynner å føle seg pressa, da blir det helt feil.

Du er så ung ennå - sånn skal du ikke ha det!

Kanskje en pause i forholdet hadde vært noe?

- til du hadde fått "fred" ei stund og kjent etter hva du vil?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei Annikken!

Jeg har lest hele innlegget ditt. Du beskriver så godt hvordan et er å ikke bli respektert på de ømmeste følelsene våre.

Det høres ut som om din partner har kommandert deg til sex uten å sjekke om det passet dere begge.

Kjærlighet er både sex og sensualitet. For mange jenter er nettopp sensuelitet det som skaper sexlyst. Hopper en over det, kan seksual-livet bli teknisk og mest for å husefred med partneren.

For meg høres det ut til at du velger lurt når du nå vil en tilværelse uten hans styring over deg.

Vær for deg selv en stund, og unn deg å finne mer ut av hva du selv vil og ønsker med livet ditt.

Hvis du klarer, kan du fortelle fyren hvorfor du vil være uten han nå. Det vil det stå respekt av, selv om det kan svi, både å si det og høre det.