Dypt deprimert av å vente

[Gjest Borte, borte - tittei]

Etter nesten et års ventetid og en abort, har jeg rett og slett gitt opp håpet om å få barn. Jeg er fullstendig klar over at det er for tidlig å si noe sånt, men jeg orker simpelthen ikke å bli skuffet enda en gang. Ikke bare føler jeg meg totalt mislykket, men sorgen over barnløsheten har også ført til at jeg isolerer meg fra venner og kollegaer. Selvtilliten er svekket, jeg er trøtt hele tiden og gråter lett. Jeg føler rett og slett ikke at jeg er meg selv om dagen. Mannen min sier at han også blir skuffet hver gang mensen dukker opp, men er helt avslappet på at det vil gå til slutt. Skulle ønske jeg var like laidback. Føler meg nå veldig alene om følelsene mine. Vennene våre føder barn i høyt tempo og alle er blitt gravide i løpet av 2-4 måneders tid. Ymter jeg frampå at jeg har det vondt på grunn av barnløsheten bagateliserer de det og fyker over til neste samtaletema.

Vi har regelmessig sex rundt eggløsning, men jeg sliter med mye mellomblødninger. Legen har sagt at alt er normalt. Jeg har stoppet med eggløsningstester for å minske på stresset, men det har ikke gitt resultater akkurat.

Nå lurer jeg rett og slett om jeg har gått inn i en slags depresjon. Er det noen av dere andre som kjenner dere igjen?

[fuji1365380447]

Kjære deg!

Jeg kjenner meg så godt igjen i følelsene dine. Jeg hadde også en tung periode når vi forsøkte å bli gravide. Jeg ble gravid relativt fort første gangen, men så aborterte jeg. Jeg var helt desperat etter å bli gravid igjen fort, og var fra meg av sorg hver gang mensen kom. Det var nesten som en ny abort hver gang jeg så blod...

For meg så var det tydelig at kroppen min ikke var klar til å bli gravid igjen med det første, etter aborten og utskrapningen. Jeg hadde uregelmessig syklus og rare blødninger.

Det var en grusom tid, og jeg kan bare si at jeg føler med deg. Alle som har strevd med å bli gravide vet hvordan du har det. Jeg syntes at det høres ut som om du gjør det meste riktig i denne situasjonen.

Kanskje det kan hjelpe på å gå til legen på nytt og be om å bli nærmere utredet. Da føles det i allefall som man "gjør noe".

Jeg vet at det ikke er noen trøst - men de ALLER fleste blir gravide i løpet av et års tid, og dere vet jo i allefall at dere KAN bli gravide. Det var min trørst da det sto på som verst.

Lykke til med prøvingen og følelsene.

[Gjest Borte, borte - tittei]

Kjære deg!

Jeg kjenner meg så godt igjen i følelsene dine. Jeg hadde også en tung periode når vi forsøkte å bli gravide. Jeg ble gravid relativt fort første gangen, men så aborterte jeg. Jeg var helt desperat etter å bli gravid igjen fort, og var fra meg av sorg hver gang mensen kom. Det var nesten som en ny abort hver gang jeg så blod...

For meg så var det tydelig at kroppen min ikke var klar til å bli gravid igjen med det første, etter aborten og utskrapningen. Jeg hadde uregelmessig syklus og rare blødninger.

Det var en grusom tid, og jeg kan bare si at jeg føler med deg. Alle som har strevd med å bli gravide vet hvordan du har det. Jeg syntes at det høres ut som om du gjør det meste riktig i denne situasjonen.

Kanskje det kan hjelpe på å gå til legen på nytt og be om å bli nærmere utredet. Da føles det i allefall som man "gjør noe".

Jeg vet at det ikke er noen trøst - men de ALLER fleste blir gravide i løpet av et års tid, og dere vet jo i allefall at dere KAN bli gravide. Det var min trørst da det sto på som verst.

Lykke til med prøvingen og følelsene.

Takk, snille deg for raskt og forståelsesfullt svar. Så uendelig godt å ha noen som skjønner hvordan jeg har det. Vi har faktisk sjekket mannen min og alt der er bra. Også hos meg. Legen synes nok jeg er patetisk som blir så lei meg, når det ikke er gått et år en gang. Det verste er egentlig at han sier jeg skal slappe av og ikke tenke for mye på det, mens jeg føler at jeg bare blir tristere for hver dag. Det er ikke alltid like enkelt å ta seg selv i nakkeskinnet og være positiv.

Mannen min dro akkurat ut på joggetur i sinne. Virker som han er lei av hele meg og egentlig skjønner jeg ham godt. Men alt jeg savner er egentlig bare en klem og akesept for at det er greit å felle en tåre og være ulykkelig en stund.

Vel, det var ikke meningen å bare la tankene rase avgårde her. Alt jeg skulle si var jo bare takk - for at du brydde deg nok til å sende meg et svar.

[Gjest sjøstjerna]

Takk, snille deg for raskt og forståelsesfullt svar. Så uendelig godt å ha noen som skjønner hvordan jeg har det. Vi har faktisk sjekket mannen min og alt der er bra. Også hos meg. Legen synes nok jeg er patetisk som blir så lei meg, når det ikke er gått et år en gang. Det verste er egentlig at han sier jeg skal slappe av og ikke tenke for mye på det, mens jeg føler at jeg bare blir tristere for hver dag. Det er ikke alltid like enkelt å ta seg selv i nakkeskinnet og være positiv.

Mannen min dro akkurat ut på joggetur i sinne. Virker som han er lei av hele meg og egentlig skjønner jeg ham godt. Men alt jeg savner er egentlig bare en klem og akesept for at det er greit å felle en tåre og være ulykkelig en stund.

Vel, det var ikke meningen å bare la tankene rase avgårde her. Alt jeg skulle si var jo bare takk - for at du brydde deg nok til å sende meg et svar.

Begge er sjekket og begge er funnet OK.

Alt ligger til rette for at dere skal lykkes.

Men først må du få opp humøret. Det hjelper deg ingenting at du blir deprimert. Uten at jeg vet det - så kanskje kan det gjøre at det tar lengre tid før dere lykkes?

I alle fall, så forriger det jo livskvaliteten for dere begge. Så forsøk å få opp humøret du. Nyt at du og din mann faktisk er friske- at alt ligger til rette. Men utsett TANKEN på barn. Flott at du droppet EL.test.

I stedet: Nyt hverandre. Dra på hotell overnatting. Reis på helgetur. Dyrk hverandre. Det tror jeg øker sjansen for suksess.

Og greier du ikke få opp humøret på egenhånd, så snakk med legen. veldig tungt for deg om du skal bli skikkelig deprimert. Derfor lurt å snu tankemønsteret i pos retn.

De beste øsnker til deg fra

[jubalong70]

Å, jeg skjønner deg så utrolig godt.

Vi prøvde i 3 år før vi endelig klarte å få til en graviditet. Og i den tiden var jeg til tider så nedfor at jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle komme meg videre.

Mannen min tok det mye lettere, og mente at var det ikke meningen at vi skulle ha barn, så var det ikke meningen. Det var jo ikke akkurat noen trøst for meg da...

Hos oss fant de en årsak, og den lå hos meg. JEg har PCOS. Jeg følte meg lite kvinnelig med all hårveksten, og jeg følte meg som en dårlig kvinne fordi jeg ikke klarte det "naturlige" - å bli med barn.

Men det gikk til slutt. Etter hormonkurer og til slutt en operasjon ble jeg gravid. Og hun er nå litt over 7 år gammel.

Det morsomme er at etter at hun ble født har jeg tydeligvis vært veldig fruktbar.

Vi brukte ingen prevensjon etter den første fødselen, og vår eldste ble storesøster i en alder av 14 mnd. Det var ikke planlagt slik. Vi trodde jo at det kom til å bli like vanskelig å bli gravide igjen...

Etter nr. 2 fikk jeg satt inn en kobberspiral. Vi tok den ut etter noen år for å lage tredjemann. Var sikker på at det kom til å ta en god stund før vi klarte det. Men han satt på første forsøk!!!

Jeg hadde ikke trodd at det gikk an.

Meningen med dette er å gi deg håp.

Jeg vet det føles tungt nå, men det er håp - også for dere.

Lykke til

[thidemannsen]

ååh jeg kjenner meg så godt igjen. bortsett fra at jeg får ikke mensen i det hele tatt jeg da. Venninne mine spretter ut unger som maskiner og jeg kan ikke noe for at jeg blir lei meg. Bestevenninnen min har til og med fått beskjed om at ho var unormalt fruktbar. Ho kunne fått et helt fotballag hadde legen sakt til henne.. mens jeg sitter her og venter... Jeg har ikke prøvd mer enn et halvt år, men når jeg ikke får mensen virker det som om alt håp er ute... Jeg gåter lett og ofte, og kan bli sint og irritert. Ja dette er en depresjon, for det kjenner jeg godt igjen da jeg ser det. Jeg veit at det er kjempe lett for meg og si dette men: det kommer vår tid også! Det er frustrerende og sårende, men du kan jo prøve som jeg har gjort.. tenk på "alle" de positive sidene ved å ikke være gravid. Jeg tenker at jeg skal leve livet imens jeg venter på min tur.. At jeg skal ta meg tid til meg selv og ingen annen... Jeg kan gjøre hva jeg vil! Jeg synes at det hjelper litt i alle fall... Og jeg har gitt meg med og ta eggløsningstester og alt det der.. Ha sex da du føler for det og ikke tenk noe mer over det! plutselig kommer ikke mensen din og du er gravid!