Hadde dere reagert

[Gjest trist og lei]

dersom mann/samboer aldri virket interessert i å høre på det du sier, og du alltid ender med å bli lei deg og frustrert når du forsøker å starte en samtale?

Eksempel: Treffes hjemme etter jobb. Jeg sier: "I dag har jeg opplevd noe gøy, jeg traff noen fra NN" Han (mens han snur seg med ryggen til, samtidig som han begynner å lese avisen: "Fra NN, hva er så festlig med det?"

Det virker sikkert som bagateller, men det er sånn hele tiden. Hver gang jeg har lyst til å fortelle noe jeg synes er spennende eller rart, får jeg en mutt, sur kommentar. Jeg føler at han kveler alt jeg har av livsglede.

Han er ikke slem, er flink i huset, flink med ungene. Men han liker ikke å snakke med meg, tror jeg - og jeg føler at ethvert lite overskudd og hver liten glede jeg har, bare blir borte når han kommer med sine tilbakemeldinger.

Det har vært sånn i 7 år. Jeg vet ikke om jeg orker stort mer. Han mishandler meg ikke på noen måte, men han er bare ikke særlig interessert i meg. Og han liker ikke å snakke, synes jeg er plagsom når jeg har lyst til det.

[Elis31]

Når man føler at livsgleden blir kvalt har man grunn til å reagere for sing egen del. Kanskje på tide å ta kontakt med familierådgiving?

[Gjest honeybee]

Slike tilbakemeldinger er nesten alltid en reaksjon på noe, en uvane i kommunikasjonen.

Det blir vanskelig å endre hans reaksjoner uten å tenke nytt. Kanskje der har kommet inn i en uvane for noen år siden der dere sluttet å gi oppmerksomhet, bare be om den?

Hvis du forsøker å begynne med å gi han oppmerksomhet, god oppmerksomhet, spørre han hvordan hans dag har vært. Dette handler mye om å slutte med å plassere "mangler", begynne å vise oppmerksomhet selv først for å snu en trend.

Tror du ikke det kan være noe i det?

Alle ønsker oppmerksomhet, at noen blir glade for å se deg, at du viser livsglede i stedet for å etterlyse den. Så kan dette tolkes som at du får skylden for at det er slik det er, men det er alltid to sider av en sak, og den som ønsker endring må kanskje begynne med endringer. Som regel følger den andre opp hvis det blir gjort ekte og riktig.

[Prinsessemamma]

Si det til ham! Er ikke sikkert han er klar over/tenker over hvordan han reagerer og svarer, og hvordan hans måte å reagere/svare på påvirker deg (si at det gjør deg trist og lei).

[Aleksia]

Jeg syns det er mangel på respekt for andre mennesker å ikke høre etter og svare ordentlig, når de snakker til en. Dette skjer også i mitt forhold, og jeg blir lei meg og føler meg lite verdsatt når det skjer. Dette har jeg også sagt fra om til min samboer.

Om det er riktig måte vet jeg ikke, men jeg har begynt å spørre om han er interessert i høre hva jeg har å fortelle, eller jeg avslutter det jeg har begynt å si og forlater rommet. Dette fører til at han skjerper seg, da det nok har blitt en uvane å ikke følge med og svare når jeg snakker/spør om ting.

[Gjest abrahamsen]

Har du noen gang gjort ham oppmerksom på det, eller har du bare godtatt at sånn er det?

I tilfelle bør du absolutt gjøre det, for slik går det ikke an å leve.

[Gjest trist og lei]

Har du noen gang gjort ham oppmerksom på det, eller har du bare godtatt at sånn er det?

I tilfelle bør du absolutt gjøre det, for slik går det ikke an å leve.

Jeg har tatt det opp med ham mange ganger. Han sier han "bare er sånn", eller at jeg må skjønne at det "ikke passet akkurat da" eller at jeg "overdriver". Jeg skjønner at det ikke alltid passer å høre på meg, men da synes jeg han kan si det med en gang, slik at jeg kan fortelle senere. I stedet for å liksom prøve å høre etter, men ikke gjøre det skikkelig, og ende opp med å vise så lite entusiasme.

Jeg tror egentlig han synes jeg er kjedelig, og dessuten at jeg kan more meg over bittesmå ting, også vil jeg gjerne fortelle det til han. Jeg mener ikke at han trenger å synes alt er like morsom som jeg gjør, men han kan da høre etter hva jeg har å si?

[Gjest abrahamsen]

Jeg har tatt det opp med ham mange ganger. Han sier han "bare er sånn", eller at jeg må skjønne at det "ikke passet akkurat da" eller at jeg "overdriver". Jeg skjønner at det ikke alltid passer å høre på meg, men da synes jeg han kan si det med en gang, slik at jeg kan fortelle senere. I stedet for å liksom prøve å høre etter, men ikke gjøre det skikkelig, og ende opp med å vise så lite entusiasme.

Jeg tror egentlig han synes jeg er kjedelig, og dessuten at jeg kan more meg over bittesmå ting, også vil jeg gjerne fortelle det til han. Jeg mener ikke at han trenger å synes alt er like morsom som jeg gjør, men han kan da høre etter hva jeg har å si?

Men du bør si til ham at du blir såret, at du føler at han ikke syns du er interessant osv. Han kan da ikke oppføre seg slik!!

[Gjest mij]

Jeg har tatt det opp med ham mange ganger. Han sier han "bare er sånn", eller at jeg må skjønne at det "ikke passet akkurat da" eller at jeg "overdriver". Jeg skjønner at det ikke alltid passer å høre på meg, men da synes jeg han kan si det med en gang, slik at jeg kan fortelle senere. I stedet for å liksom prøve å høre etter, men ikke gjøre det skikkelig, og ende opp med å vise så lite entusiasme.

Jeg tror egentlig han synes jeg er kjedelig, og dessuten at jeg kan more meg over bittesmå ting, også vil jeg gjerne fortelle det til han. Jeg mener ikke at han trenger å synes alt er like morsom som jeg gjør, men han kan da høre etter hva jeg har å si?

Huff, dette hørtes ikke noe bra ut.

Jeg synes du skal snu litt på det (mulig du allerede har prøvd selvsagt) og spørre ham hvorfor han er sammen med deg. Hva han får ut av forhodet deres.

Jeg hadde helt klart reagert med frustrasjon, ingen kan holde ut å ikke få respons.