tør ikke si noe

[Korall]

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette....er bare deilig å lufte tankene.

Egentlig har jeg litt problemer for tiden. Har vært "fri" fra bullimien et års tid nå, men her om dagen gikk det veldig galt!

Vet jeg kanskje bør si det til samboeren min, men det går så ille inn på ham! Orker ikke å skuffe han mer nå! Føler at jeg bare er til bry og problemer! Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Om dagen har jeg spise og tømme mønster, og så sovner jeg av utmattelse. Og nå.....som det er natt, får jeg da ikke sove. Bare ligger å tenker.

Hva gjør jeg?

Skal til legen til tirsdag. Jeg begynner å bli litt redd for meg selv, så jeg fiksa time på egenhånd! Stolt av meg selv:)

Men det er bare det at jeg er så redd for å miste kjæresten min, dessuten har foreldrene hans veldig problemer med at jeg har spiseforstyrrelser. De vil ikke godta det, og er ikke akkurat noen god støtte.

Jeg vet bare ikke åssen jeg skal komme meg ut av dette igjen. Har tenkt endel på å feie meg selv av banen, men vet jo at det ikke er noen løsning. Er bare redd jeg ikke takler å gå gjennom dette en gang til.

Var hos en psykiater her om dagen, men utifra hva han mente, har jeg det helt greit. Hva skal man egentlig si for å få hjelp??? Må man sitte der med kniven i hjertet før de tar deg på alvor? Vet det kanskje er mange som har det mye verre enn meg, men vil det si at jeg først må få det like ille før jeg kan bli bra igjen???

Vet dette ble et veldig langt innlegg, men jeg måtte bare få det ut!

Takk til alle dere der ute på forumet. Er godt å vite at dere er der!

Lykke til alle sammen!!!!

Klem

[Nikita]

Du sier ikke noe om hvor gammel du er..?

Vel, for det første så synes jeg du er kjempeflink som ser alvoret i sykdommen du har, og at du på eget initiativ kontakter lege.

Det jeg setter litt spørsmålstegn ved, er at du virker veldig opptatt av hva din samboer, hans familie og alle andre mener. Drit i det, dette her er DITT liv. Du har bulimi, - som er en sykdom, og den bør du komme deg ut av. Om han sine foreldre ikke liker din sykdom, så har da ikke det noe med saken å gjøre..??

Vær åpen og ærlig mot de som står deg nærmest, og de vil alltid hjelpe deg,- huske det..!

[Korall]

Du sier ikke noe om hvor gammel du er..?

Vel, for det første så synes jeg du er kjempeflink som ser alvoret i sykdommen du har, og at du på eget initiativ kontakter lege.

Det jeg setter litt spørsmålstegn ved, er at du virker veldig opptatt av hva din samboer, hans familie og alle andre mener. Drit i det, dette her er DITT liv. Du har bulimi, - som er en sykdom, og den bør du komme deg ut av. Om han sine foreldre ikke liker din sykdom, så har da ikke det noe med saken å gjøre..??

Vær åpen og ærlig mot de som står deg nærmest, og de vil alltid hjelpe deg,- huske det..!

Jeg er 20 år. Det er bare det at jeg har så dårlig selvtillit, og føler ikke at jeg er bra nok for "sviger" foreldrene mine. De tabulegger det helt. Vil liksom ikke legge ordene i sin munn. Det plager meg så ille. Til å begynne med sa de til typen min at han burde tenke seg om om jeg var noe å satse på.

Til opplysning var dette for et år tilbake, og typen min er nå samboeren min og vi har vært sammen i tre år.

Jeg er bare så redd for å ødelegge noe!!!!

Føler ikke at jeg vil dra han ned i møkka noe mer nå.

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære Korall! Ofte ved tilbakefall slik du kanskje opplever ser vi visse hendelser som er med på "å aktivere tidligere symptomer igjen". Hva som hos deg gjør at du igjen har det vanskelig er ikke lett å si,men ingen bør veies for lett for å få hjelp innen psykiatrien. Likevel er det dessverre slik at det er mangel på fagfolk, slik at ventetiden blir ofte lang når en ber om hjelp hos psykiater/psykolog. Kanskje du skal velge å snakke med legen nok en gang og prøve så godt du kan å fortelle hvor vanskelig du opplever at din livssituasjon, hverdagen din er og du føler at du er i behov av mer hjelp hos f.eks psykiater/psykolog. Det er ikke lett å vite om du skal fortelle kjæresten din om dette,- du er tydelig redd for å miste han dersom du er ærlig, samtidig som det er tøfft "å spille et skuespill" overfor nære personer. Jeg råder deg til å prøve å ta en ting av gangen, prøv å få hjelp, en fagperson du kan snakke med slik at du på sikt kanskje kan få en forståelse av hvorfor du sliter slik du gjør og fremfor alt hvorfor du nå starter opp igjen, for derigjennom å få kontroll over din spiseforstyrrelse, lykke til på veien videre!