Forstår meg ikke på stebarn

[Gjest Vil helst være anonym!]

Gikk inn i ett forhold for noen år siden med en jente som hadde barn og lurer på om dette er normal oppførsel for en jente i førsten av tenårene eller hva som skjer.

Hun var 10 år da vi flyttet sammen. Alt har vært helt topp til nå det siste året ca. Samboeren min og "barnet" hennes hadde ikke allverden kontakt følelsesmessig og jeg ble fort en god venn med datteren, hun kom som oftest til meg og fortalte om følelser og problemer, det gjorde hun relativt fort.

Det har aldri vært noe voldsomme greier, bare ting hun trengte litt trøst for og ting hun lurte på.

Nå i det siste når hun er i førsten av tenårene så har det blitt utrolig forvirrende, jeg er en person som bekymrer meg endel for hva hun driver med men har ikke maset overdrevent mye på henne på noen måte men hun gjør ting og presser på de knappene hun vet jeg får helt hetta av. Hun er også utrolig provoserende og sier mye stygt når jeg reagerer, noe hun vet jeg kommer til å gjøre.

I etterkant kommer hun gråtende og sier unnskyld og at hun er glad i meg.

Jeg har aldri hatt noe med unger å gjøre, ihevrtfall ikke tenåringer i denne situasjonen. Hun har forandret seg helt på kort tid, aldri vært slik tidligere.

Er det tenåringsoppførsel? Trenger hun oppmerksomhet? Hva skjer?

Har prøvd å komme til bunns i det men hun sier bare hun ikke vet hva som kom over henne blablabla og unnskyld.

Forvirret og ganske lei meg over dette.

[Lillemus]

Hun har kommet i pubertetn og da skjer det mye i kropp og sonn som ikke engang de unge selv vet hvorfor skjer.

Prøv å hold en åpen kommunikasjon med henne, snakk mye med henne, men ikke press, bare åpne opp for at hun kan komme til deg og snakke så mye hun vil.

[polka]

Bare slapp av.. dette er hormonene som raser!

Dittane går over om noen år

Det beste du kan gjøre er å ta verden med ro, og ikke fyr deg opp når hun provoserer deg. Bare fortsett med å være der for henne, og ikke mas for mye (det gjør bare vondt verre! tro meg!)

[Spirello]

Hei! Jeg synes du høres ut som en god stefar som stiller opp for henne når hun trenger deg. men nå har hun kommet i puberteten, og det er ikke bare bare - særlig ikke for jenter.. De får pupper, hår her og der, mensen, gutter blir spennende elelr masete og hormoner og følelser løper løpsk. Hun er sikkert forvirra selv over humøret som singer og sinnet som kan rase uten grunn.

Gi henne rom! Gi henne tid og gi henne rom til å forstå seg på seg selv, før du krever at du skal forstå deg på henne. Fortelle henne at du er der for henne, og at hvis hun vil snakke om noe så er det bare å komme til deg med det. Prøv å være forståelsesfull og behold roen, ikke fyr deg opp av rebelske anfall.. Det er helt naturlig.

Lykke til da.. Det viktigste er at du viser forståelse for hennes adferd, og at hun vet at du er der hvis hun trenger støtte, som du har vært tidligere. Ikke gjør deg til fiende, men heller venn. Det gjør ting så mye enklere.

Hilsen en med søster som har rast i flere år nå. Vi er venner og hun åpner sge for meg, men verre med foreldrene hennes.. Det går ikke like greit, og mye av grunnen er at de kjefter på henne i stdet for å snekke med henne om problemer som oftes er at hun roter, ikke gjør plikter, maser om penger/klær, ikke kommer hjem når hun skal osv. Slike problemer kan løses sammen mener jeg (i de flese tilfeller). Hjelper lite å stå å kjefte på en hormonell tenåring som synes du er verdens største og kjipeste dust som ikke skjønner noe.

[Gjest Vil helst være anonym!]

Bare slapp av.. dette er hormonene som raser!

Dittane går over om noen år

Det beste du kan gjøre er å ta verden med ro, og ikke fyr deg opp når hun provoserer deg. Bare fortsett med å være der for henne, og ikke mas for mye (det gjør bare vondt verre! tro meg!)

Jeg klarer desverre ikke holde roen når hun kommer hjem flere timer etter avtalt tid i helger og lignende. Hva hvis noe skulle skje? Det er bare en av mange ting. I tillegg har jeg blitt den som må ta tak i disse tingene, fordi jeg når mest igjennom og da blir man automatisk en fiende også selv om vi alltid skværer opp i etterkant.

Jeg forstår ihvertfall det er normal tenåringsoppførsel selv om jeg ikke kan huske jeg oppførte meg som en idiot og gang på gang gjorde akkurat de tingene foreldrene mine var mest redd for, helt bevisst.

Skulle ønske jeg bare kunne ta livet med ro, tro meg, hadde alt bare vært så enkelt.

[Gjest Vil helst være anonym!]

Hei! Jeg synes du høres ut som en god stefar som stiller opp for henne når hun trenger deg. men nå har hun kommet i puberteten, og det er ikke bare bare - særlig ikke for jenter.. De får pupper, hår her og der, mensen, gutter blir spennende elelr masete og hormoner og følelser løper løpsk. Hun er sikkert forvirra selv over humøret som singer og sinnet som kan rase uten grunn.

Gi henne rom! Gi henne tid og gi henne rom til å forstå seg på seg selv, før du krever at du skal forstå deg på henne. Fortelle henne at du er der for henne, og at hvis hun vil snakke om noe så er det bare å komme til deg med det. Prøv å være forståelsesfull og behold roen, ikke fyr deg opp av rebelske anfall.. Det er helt naturlig.

Lykke til da.. Det viktigste er at du viser forståelse for hennes adferd, og at hun vet at du er der hvis hun trenger støtte, som du har vært tidligere. Ikke gjør deg til fiende, men heller venn. Det gjør ting så mye enklere.

Hilsen en med søster som har rast i flere år nå. Vi er venner og hun åpner sge for meg, men verre med foreldrene hennes.. Det går ikke like greit, og mye av grunnen er at de kjefter på henne i stdet for å snekke med henne om problemer som oftes er at hun roter, ikke gjør plikter, maser om penger/klær, ikke kommer hjem når hun skal osv. Slike problemer kan løses sammen mener jeg (i de flese tilfeller). Hjelper lite å stå å kjefte på en hormonell tenåring som synes du er verdens største og kjipeste dust som ikke skjønner noe.

Prøver så godt jeg kan å forklare hvorfor jeg blir bekymret, det blir aldri noe sånn kjeftesmelling men jeg er mer frustrert og lei fordi hun gjør akkurat de tingene hun vet jeg ikke liker, bevisst.

Jeg tror ikke noe på hun ikke vet hva hun driver med, det er helt spesielle situasjoner jeg snakker om.

Hun vet godt hvor hun har meg og jeg er ingen fiende.

Får prøve å ri av stormen, i etapper

[polka]

Jeg klarer desverre ikke holde roen når hun kommer hjem flere timer etter avtalt tid i helger og lignende. Hva hvis noe skulle skje? Det er bare en av mange ting. I tillegg har jeg blitt den som må ta tak i disse tingene, fordi jeg når mest igjennom og da blir man automatisk en fiende også selv om vi alltid skværer opp i etterkant.

Jeg forstår ihvertfall det er normal tenåringsoppførsel selv om jeg ikke kan huske jeg oppførte meg som en idiot og gang på gang gjorde akkurat de tingene foreldrene mine var mest redd for, helt bevisst.

Skulle ønske jeg bare kunne ta livet med ro, tro meg, hadde alt bare vært så enkelt.

Jeg kunne finne på å gjøre det stikk motsatte av det mine fortvilte foreldre ønsket jeg skulle bare for å provosere. Tror det er en del av løsrivningsperioden i alle tenåringsjenters liv, selv om nok foreldre mener det er alllt for tidlig.

Jeg var ute på kvelder og netter og håpet at de satt engstelig hjemme og ventet på meg. Jeg skulle jo vise dem at jeg kunne ta vare på meg selv! Men jeg visste også at hvis jeg trengte dem, hvis noe hadde skjedd, så var de bare en liten telefonsamtale unna og klare til å hente meg. Og det var en god følelse.

Så lenge jenta ikke driver med narkotika eller andre skumle ting, så fortsett slik du har gjort tror jeg. Gjør deg ikke til fienden, men prøv å sett noen grenser slik at hun skjønner at du bryr deg. Men vit at hun nok vil bryte de grensene..

Mine foreldre har fortalt meg etter at jeg ble voksen at jeg var et sant mareritt å ha i hus da jeg var i tenårene, men det ble da folk av meg og De lot meg rase fra meg, men viste meg hele tiden at jeg var viktig for dem. Jeg har den dag i dag et meget godt forhold til mine foreldre. Men jeg må si jeg gruer meg litt til mine barn kommer i tenårene ja! Håper de blir lik faren sin og ikke meg hehe