Hvordan taker jeg dette ?

[Gjest litenfisk]

Jeg har for en stund siden lagt inn et innlegg hvor jeg skriver om mitt forhold. Han syns jeg er kjedelig og tar ikke nok initiativ. Jeg har tatt mer initiativ og liker det, men han er fremdeles ikke tilfreds med vårt samliv. På en måned har samlivet vårt bare rast sammen. Vi skal egentlig giftes til sommeren. Uansett hva jeg gjør, sier eller handler blir det feil og resulterere i sinne og oppgitthet fra hans side - og alt er min feil. Klarte å få han veldig sint i går fordi jeg fortalte hva jeg følte og ønsket. Presset han litt for å forklare at jeg må ha et svar - jeg kan ikke gå slik og ikke vite hva som skjer. Han ble så sint at han sa at om jeg måtte ha et svar nå så var det bare å flytte ut !

I løpet av dagen i går fikk han noe tid for seg selv og ser tilsynelatende rolig ut og prater "høflig" med meg, men det føles ikke godt. Han lar meg ikke få ta på han eller være "kjæreste" og han tar ikke initiativ til en samtale om det som jeg egentlig vet rører seg inni han (eller tror). Vi har ikke lagt planer for påsken, men lurer på å dra på hytta med min slekt. Han har en liten jente på åtte år som er hos oss i påsken og det er nok derfor den "store" diskusjonen ikke kommer. Jeg har mest lyst å dra på hytta alene - for å få litt luft og avstand, men kveles av tanken på å måtte forklare alle hvorfor jeg er alene...Jeg vil jo ikke at det skal ende med at vi flytter fra hverandre, men jeg ødelegges av å gå her å forsøke å reparere noe som jeg ikke føler han orker å kjempe for. Hva ville dere har gjort ? Mannfolk - bør jeg holde meg unna og la det bli opp til han å ta initiativ eller bør jeg spør om han vil prate ? Jeg er så forvirret at jeg ikke vet - i dag tidlig forsøkte jeg meg på intim kontakt, men ble avvist av en taus mann. Tenkte at jeg ikke hadde noe å tape...men følelsen han gir meg ved å behandle meg slik er innmari vond. Noen vil nok si at jeg bare må forlate han, men det er ikke så enkelt etter så mange år og en stor kjærlighet - og jeg vet at jeg ikke kan fortsette om det ikke blir forandringer. Problemet vårt er at vi ikke vet hvordan vi skal komme ut av denne onde sirkelen.

Noen som har vært der og har noen tips ?

[Gjest radio gaga]

Hva om du reiser på hytten alene for å gi ham litt tid? Si til ham før du drar at du ikke ønsker å ha det sånn som dere har det nå, og spør ham hva han ønsker. Si at han får tenke på det til du kommer tilbake og at dere må ta en alvorlig prat da. Om han fremdeles ikke ønsker å gjøre endringer så vil jeg tro forholdet er i ferd med å dø.

Hvordan har dere løst lignende problemer tidligere?

[Lillemus]

Så før ville han at du skulle ta mer initiativ i sengen og nå når du gjør det så er det galt også? Jeg hadde sannsynligvis sprukket og spurt ham hva i helvete det er ham mener jeg skal gjøre! )

Gjør som Radio Gaga sier, dra alene på hytta og si at han får påskedagene til å tenke over hva han vil og så får dere ta en skikkelig prat når dere kommer hjem igjen etter påske. Forklar ham at du ikke orker/kan ha det på denne måten.

Finn i alle fall ikke på å gifte dere til sommeren når det er sånn!!!!!

[trissie]

Det er litt for vanskelig å snu en slik situasjon med å få råd basert på bare dine innlegg, for vi har jo ikke hans mening og opplevelse å forholde oss til, ikke sant? Jeg har notert meg mye over tid for å få til mitt eget forhold, og det som har vært viktig for forholdet tar jeg ofte fram og leser på nytt.

Det er ikke sikkert noe av mine notater kan hjelpe deg, men kanskje

Etter hvert har vi også begynt å snakke sammen om andres tanker og løsninger og finner ut at vi får både støtte og hjelp sammen. Men jeg måtte også begynne alene, dessverre etter å ha forstått at jeg må ha gjort mye galt.

For deg blir det like vanskelig å jobbe ”alene”, og du blir overfølsom.

I deres forhold har han kanskje vært vant til at du hadde kontrollen, ga bare det du selv følte for og dette har aldri vært tatt opp som tema.

Og nå skal DU være den som styrer mot en annen løsning? Det er det ikke lett for han å forstå seg på.

Kan vi se det fra en annen vinkel?

Hvis du skulle bygge opp et seksuelt forhold til en ny mann, tror du at du ville gjort dette på samme måte som med mannen din?

Det tror ikke jeg!

Vi har ofte stort behov for hjelp med seksualiteten og kjøreregler, kanskje større behov der enn med hverdags-syslene.

Det betyr at du kanskje må tenke litt annerledes.

En ny mann ville du gjort ganske mye for, spesielt med å få han til å forstå at han oppleves som spennende og interessant for deg.

DET ville vært ditt utgangspunkt for å få til et deilig sexliv.

Nå har han kanskje hatt opplevelsen av at du har hatt vaner som har svekket følelsen av å vær spennende og attraktiv som sexpartner en stund? Da blir det vanskelig å bygge opp igjen hans følelse av å være tiltrekkende – ved å starte med sexinitiativ?

Jeg har selv vært i en fryktelig tung periode i livet mitt, og har vært nødt til å søke, lese, studere og notere ting som skulle bli viktig for meg senere. Det første jeg måtte gjøre noe med, var mitt eget syn på HAN, og synet på min egen rolle i forholdet.

Hva er det som gjør at vi trives sammen?

Og ”KJÆRESTE-FØLELSEN” er en av de viktigste driverne for det å kunne drømme sammen, snakke sammen og trives i hverandres selskap.

Det er ikke vanskelig å forestille seg at uvaner ødelegger, men at gode vaner styrker og utvikler denne følelsen hos både meg selv og partneren.

Uvaner vi har lagt til oss i et langt samliv er det viktig å være oppmerksomme på. Men det er ofte et problem at det er partneren som må gjøre oss oppmerksom på våre uvaner og adferd.

Det er slett ikke lett å lytte til tilbakemeldinger!

Og hvis man i perioder har hatt ”downs” og tillitsproblemer, blir det spesielt vanskelig å endre adferd. Det kan være fristende å tilbakevise i stedet for å ta imot.

Tidligere har DU avvist, og nå er det HAN som avviser kanskje?

Da blir det fryktelig vanskelig å unngå desperasjon!

Par som har vært i opposisjon og konflikt med hverandre har en tendens til å svare på tilbakemeldinger, behovsyttringer og endringsønsker med ”motangrep” eller å ville forsvare seg.

Det gjør ikke par som har et sunt kommunikasjonsmønster der parforholdet er i fokus. De inntar en posisjon der tilbakemeldinger er et virkemiddel til å styrke unionen/enheten de er en del av.

Hver for oss er vi ikke avhengig av tilbakemeldingen, men for at individet skal ha det best mulig er vi avhengig av at parforholdet fungerer best mulig også.

Det handler om å både gi og ta, kompromisser som gir begge en tilfredsstillende grad av behovs-oppfyllelse.

Når par går fra hverandre eller kommer i konflikt, har de ofte kommet i en eller annen kontakt med ”kjæreste-følelsen”.

Enten er det savnet av en slik følelse overfor partneren, eller manglende opplevelse av slike følelser fra partneren. I mange tilfeller også opplevelsen av ”kjæreste-følelse” overfor en tredje-person.

Det er lett å oppleve en betagelse eller forelskelse som sterkere enn ”kjæreste-følelsen”, og vi blander dette sammen til forveksling i stedet for å skille skarpt mellom dem.

Er ”kjæreste-følelse” det samme som kjærlighet, eller det å elske?

Er ”kjæreste-følelse” det samme som lyst og tenning?

Hvem har ansvar for å skape ”kjæreste-følelser”?

Jeg tror ikke det er mulig å ”VÆRE en kjæreste”.

Men jeg kan vise at den andre ”er MIN kjæreste”!

Men, hva gjør at den andre opplever seg selv som MIN kjæreste i betydningen ”intime kjæreste”?

For å kunne svare på det, tror jeg vi må se en sammenheng mellom lyst, hengivenhet og parforholdet.

Og svaret må vel bli at min adferd skal styrke hans eller hennes følelse for at JEG anser den andre som ”min kjæreste”?

Det er MITT ansvar å la den andre oppleve SEG SELV som min kjæreste!

Du etterlyser at han vil la DEG være hans kjæreste! Hva med å få HAN til å føle seg som DIN kjæreste?

Det er selvfølgelig vanskelig å sette en norm for adferd som gir ”kjæreste-følelse” hos partneren.

Men det er viktig å være oppmerksom på skillet mellom ”venne-adferd” og ”kjæreste-adferd”. Jeg vet selv at det er skremmende lett å utvikle en uvane som ”venne-adferd” overfor partneren.

Selvfølgelig skal vi også ha den rollen, men ikke på bekostning av ”kjæreste-adferd”.

Det å være KJÆRESTE er ikke noe jeg er, men noe jeg gjør!

Kanskje vi kan kalle det alle ”tilleggene” til venneadferden?

For å styrke eller pleie ”kjæreste-følelsen”

- sier vi noe ekstra

- gjør noe ekstra

- tar intime initiativ

med tanke på å gi partneren en opplevelse utover det forventede.

Vi legger til noe!

En venn gir vi gjerne en klem – Kjæresten kysser vi kanskje i tillegg?

En venn snakker vi vennlig med – Kjæresten flørter vi med og gjør vi oss til for.

Det er faktisk viktig å ”gjøre seg til” for partneren selv etter et langt samliv.

”SMISK” er viktig, når vi snakker med venner eller familie i samtale eller telefon og partneren hører oss – gi litt ”ekstra” i omtalen.

Tørre fakta er ikke ”smiger”, og i alle fall ikke nedvurderinger.

En partner som ikke tar uventede og overraskende initiativ seksuelt, får ofte problemer med troverdighet i kjæreste-rollen.

Det er faktisk en uvane å slutte med erotiske tiltak, men en ganske vanlig uvane.

Den erotiske intime delen av forholdet er nok det viktigste elementet i "kjæreste-begrepet". Det vises i alle de parforhold som går i oppløsning på grunn av utroskap.

Glemmer vi å være opptatt av hverandres seksualitet eller å vise seksuell oppmerksomhet, vil det sannsynligvis oppstå et savn hos partneren.

Det finnes par der en eller begge slutter å "gå på jakt i hverandres truser".

Hvis jeg sjelden eller aldri "jakter" på partnerens kjønnsorgan og erogene soner, er det lite bekreftende for "kjæreste-følelsen".

Og hvis vi ikke kan huske siste gangen vi kneppet opp buksen til partneren for å "ta for oss", er det kanskje på tide å gjøre noe med det?

Det handler egentlig ikke om å gjøre noe hele tiden og hver gang, men å gjøre hverandre trygge med gode og uventede innspill, ikke sant?