går det aldri over?

[Gjest kissmet]

Jeg har vært gift i mange år, og har barn i barneskolen. For ti år siden begynte jeg i ny jobb, og forelsket meg i sjefen min. For 6-7 år siden skjønte jeg at følelsene mine var gjengjelt. Men, vi har aldri gjort noe med det. Vi har begge to bare registrert at "jeg vet at du vet at vi føler det sånn". Vi er jo gift på hvert vårt hold. Men, går ikke sånne forelskelser over noen gang? Det er slitsomt å ha brennenede følelser for en man må omgås daglig, særlig når vi har det sånn begge to.

Vi lever begge i dårlige ekteskap, men i og med at vi har barn med våre respektive, vil vi ikke gå i fra ektefellene våre. Hva skal jeg gjøre? Tenk om dette er mitt livs kjærlighet og jeg lar det gå fløyten? Hvor mye skal jeg ofre for barna mine? Hvor mye skal jeg sette min egen lykke først?

Det er forresten min mann som ønsker skillsmisse mest. Jeg har holdt igjen pga barna. Blir sprø av dette her. Hva er riktig, og hva er galt?

[Gjest lillee_my88]

hvor gamle er barna? og barn merker ofte at noe er "galt". jeg liker ikke å oppfordre til skilsmisser, er skilsmissebarn selv, er veldig unødvendig føler jeg.. men om forholdet deres er "over" uansett, om barna er gamle nok så prat med dem om hva de tror selv.. så får dere jo høre om jeg har rett eller ikke, at de har merket at noe er galt.

skriver bare rør, sovner jo snart her..men kanskje du forstår litt?

[Gjest Anna Belinda]

Om det er sånn at både du og manne din føler at forholdet er dødt og ønsker skilsmisse, syns jeg du bør fokusere på det først og fremst. Ender det opp med at dere skilles får du tid for deg selv, og etter hvert vil du muligens se om det er oppmerksomheten til sjefen din du har falt for, eller om det kan bli noe mer. (Forutsett at han også skiller seg...)

[ylvali1365381015]

Hvor lenge du skal tenke deg om kan jeg ikke svare deg på. Du har jo tenkt noen år?

Hvordan er forholdet til din mann? Er det bra, på tross av dine lengsler mot denne kollegaen, eller sliter du på hjemmebane i tillegg? En viss slitasje må det jo nødvendigvis være siden du har sterke og gjensidige følelser overfor en annen. Men det kunne jo hende at det du har er sterkt nok til å utholde det den tiden det tar?

Jeg aner ikke, har aldri selv vært i dine sko.

Min kusine derimot, valgte å bryte med sin mann gjennom mange år fordi hun var i din situasjon. En periode levde hun alene, da hennes nye kjærlighet fikk kalde føtter og ville prøve å få det til med kona en siste gang. Det endte med at han besluttet seg for å gå fra kona og prøve sin nye kjærlighet.

Min kusine gamblet i mine øyne, men hun forteller jo i ettertid om de utfordringer parforholdet innebar. Å bryte falt henne lett dersom man skulle se kun på parrelasjonen. Problemet var jo deres felles datter. For meg synes denne skillsmissen og det nye parforholdet merkelig. De er begge reflekterte og hadde et avklart forhold til hva som utfordret samlivet, og hadde alle muligheter til å jobbe seg gjeenom krisen. Jeg må si jeg lurte på hva som fikk min kusine til å gå, jeg synes hennes eks er en suveren type. Hun kunne ikke svare annet enn at hun følte at det var rett. Hun fant den mannen hun etter sigende visste var rett for henne, og følte da at faren til hennes barn ikke var den rette, hun måtte bare bryte. Om denne rette vedkommende ville bryte med sitt respektive forhold var ikke klart. Hun stolte på at han ville bli like trygg i sin overbevisning som henne, og tok det første skrittet. Det ble han etter noen måneder, men hun levde i et vakuum en stund. Og en skillsmisse er uansett en stor utfordring for ev. barn som er invilvert. Min kusines datter er enda ikke ( et drøyt halvår etter skillsmissen) fortrolig med sin situasjon. Hun er fortvilt og sint. Men min kusine er overbevist om at hennes valg var rett, Jeg skjønner hva hun sier og anerkjenner hennes følelser. Men jeg klarer ikke å til fulle anerkjenne hennes valg, da hun hadde en snill, klok, intelligent og arbeidsvillig mann som ønsket å kjempe for forholdet. Jeg ser at min kusine er glad for sitt valg og er lykkelig i sitt nye forhold, selv om de må bruke tiden til venne både seg selv og barna på et forhold, og med tiden et ev samboerskap.

Moralen er at du må tenke deg godt om. Kjenne på det du har og avgjøre om det er rett å bryte. For om du skal leve to paralelle liv er det riktig å ta en definitiv avgjørelse. Enkelt blir det nok aldri å bryte et eksisterende forhold, og det koster blod dersom det er barn involvert. Men du må på den annen side leve et liv som er ditt. Dette ene livet skal du også kunne rettferdiggjøre overfor ev barn. Å holde ut er ikke det beste du kan gi dem heller, dersom du vet at følelsene er døde og aldri vil komme tilbake.

På den annen side skylder du ev barn å satse alt på å få det til å fungere før du går til det skritt å forlate deres far. (Og nå går jeg utifra at det ikke er vold og psykisk terror med i bildet, da ville det stille seg totalt annerledes)

Lykke til! :-)

Mvh,

Om dere har prøvd rådgivning, gjort deres beste over år, og begge er på det rene med situasjonen... Da må du bare stole på magefølelsen, du må følge hjertet da.

Ikke vet jeg hva du sliter med og hvordan du opplever det. Lykke til! Jeg skjønner hvor vanskalig det må være for deg. Men et valg må du ta til slutt...

Klem,

[Lillemus]

Hvor lenge du skal tenke deg om kan jeg ikke svare deg på. Du har jo tenkt noen år?

Hvordan er forholdet til din mann? Er det bra, på tross av dine lengsler mot denne kollegaen, eller sliter du på hjemmebane i tillegg? En viss slitasje må det jo nødvendigvis være siden du har sterke og gjensidige følelser overfor en annen. Men det kunne jo hende at det du har er sterkt nok til å utholde det den tiden det tar?

Jeg aner ikke, har aldri selv vært i dine sko.

Min kusine derimot, valgte å bryte med sin mann gjennom mange år fordi hun var i din situasjon. En periode levde hun alene, da hennes nye kjærlighet fikk kalde føtter og ville prøve å få det til med kona en siste gang. Det endte med at han besluttet seg for å gå fra kona og prøve sin nye kjærlighet.

Min kusine gamblet i mine øyne, men hun forteller jo i ettertid om de utfordringer parforholdet innebar. Å bryte falt henne lett dersom man skulle se kun på parrelasjonen. Problemet var jo deres felles datter. For meg synes denne skillsmissen og det nye parforholdet merkelig. De er begge reflekterte og hadde et avklart forhold til hva som utfordret samlivet, og hadde alle muligheter til å jobbe seg gjeenom krisen. Jeg må si jeg lurte på hva som fikk min kusine til å gå, jeg synes hennes eks er en suveren type. Hun kunne ikke svare annet enn at hun følte at det var rett. Hun fant den mannen hun etter sigende visste var rett for henne, og følte da at faren til hennes barn ikke var den rette, hun måtte bare bryte. Om denne rette vedkommende ville bryte med sitt respektive forhold var ikke klart. Hun stolte på at han ville bli like trygg i sin overbevisning som henne, og tok det første skrittet. Det ble han etter noen måneder, men hun levde i et vakuum en stund. Og en skillsmisse er uansett en stor utfordring for ev. barn som er invilvert. Min kusines datter er enda ikke ( et drøyt halvår etter skillsmissen) fortrolig med sin situasjon. Hun er fortvilt og sint. Men min kusine er overbevist om at hennes valg var rett, Jeg skjønner hva hun sier og anerkjenner hennes følelser. Men jeg klarer ikke å til fulle anerkjenne hennes valg, da hun hadde en snill, klok, intelligent og arbeidsvillig mann som ønsket å kjempe for forholdet. Jeg ser at min kusine er glad for sitt valg og er lykkelig i sitt nye forhold, selv om de må bruke tiden til venne både seg selv og barna på et forhold, og med tiden et ev samboerskap.

Moralen er at du må tenke deg godt om. Kjenne på det du har og avgjøre om det er rett å bryte. For om du skal leve to paralelle liv er det riktig å ta en definitiv avgjørelse. Enkelt blir det nok aldri å bryte et eksisterende forhold, og det koster blod dersom det er barn involvert. Men du må på den annen side leve et liv som er ditt. Dette ene livet skal du også kunne rettferdiggjøre overfor ev barn. Å holde ut er ikke det beste du kan gi dem heller, dersom du vet at følelsene er døde og aldri vil komme tilbake.

På den annen side skylder du ev barn å satse alt på å få det til å fungere før du går til det skritt å forlate deres far. (Og nå går jeg utifra at det ikke er vold og psykisk terror med i bildet, da ville det stille seg totalt annerledes)

Lykke til! :-)

Mvh,

Om dere har prøvd rådgivning, gjort deres beste over år, og begge er på det rene med situasjonen... Da må du bare stole på magefølelsen, du må følge hjertet da.

Ikke vet jeg hva du sliter med og hvordan du opplever det. Lykke til! Jeg skjønner hvor vanskalig det må være for deg. Men et valg må du ta til slutt...

Klem,

Nå minte du meg på det jeg fikk høre da eksen og jeg skilte lag - "men dere er jo det perfekte par!" Ja, kjøss katta. Du vet da fint lite om hvordan de to virkelig har det seg imellom.

[Gjest Vekten87]

barna kommer altid først!! husk det!! dine følelser for andre ville jeg prøvd så godt som mulig å ordne opp i. selv har jeg foreldre som ikkje er skilt og det er en fryd. merker det spesielt godt så som jeg har blitt voksen, hvor utrolig godt det er at begge er i samme hus!! tenk på det...

[ylvali1365381015]

Nå minte du meg på det jeg fikk høre da eksen og jeg skilte lag - "men dere er jo det perfekte par!" Ja, kjøss katta. Du vet da fint lite om hvordan de to virkelig har det seg imellom.

Ja. Jeg har kun hørt hennes versjon, men det var jo hun som dro.

Jeg skjønner meg ikke på det. Men verden er ikke til å skjønne seg på, er den vel?

:-) Kjøss katten din du også da! Og fortsatt god påske!

[Gjest pjauert]

En liten pirkesaks, siden ingen nevner det.,,, Husk at barn forstår mye mer enn man tror. De merker garantert om du og mannen din ikke har det bra, og da har de det bedre om dere begge finner liv der barna kan oppleve dere som lykkelige individer. Jeg kjenner veldig mange som intuitivt forsto hva foreldrene gikk gjennom, psykisk, og skulle ønske de hadde skilt seg tidligere. Husk at din lykke smitter over på dine barn.

[Gjest Kissmet]

barna kommer altid først!! husk det!! dine følelser for andre ville jeg prøvd så godt som mulig å ordne opp i. selv har jeg foreldre som ikkje er skilt og det er en fryd. merker det spesielt godt så som jeg har blitt voksen, hvor utrolig godt det er at begge er i samme hus!! tenk på det...

Jeg vet ikke hvordan jeg skal "ordne opp i følelser". Hvordan gjør man det?

[Gjest Kissmet]

Hvor lenge du skal tenke deg om kan jeg ikke svare deg på. Du har jo tenkt noen år?

Hvordan er forholdet til din mann? Er det bra, på tross av dine lengsler mot denne kollegaen, eller sliter du på hjemmebane i tillegg? En viss slitasje må det jo nødvendigvis være siden du har sterke og gjensidige følelser overfor en annen. Men det kunne jo hende at det du har er sterkt nok til å utholde det den tiden det tar?

Jeg aner ikke, har aldri selv vært i dine sko.

Min kusine derimot, valgte å bryte med sin mann gjennom mange år fordi hun var i din situasjon. En periode levde hun alene, da hennes nye kjærlighet fikk kalde føtter og ville prøve å få det til med kona en siste gang. Det endte med at han besluttet seg for å gå fra kona og prøve sin nye kjærlighet.

Min kusine gamblet i mine øyne, men hun forteller jo i ettertid om de utfordringer parforholdet innebar. Å bryte falt henne lett dersom man skulle se kun på parrelasjonen. Problemet var jo deres felles datter. For meg synes denne skillsmissen og det nye parforholdet merkelig. De er begge reflekterte og hadde et avklart forhold til hva som utfordret samlivet, og hadde alle muligheter til å jobbe seg gjeenom krisen. Jeg må si jeg lurte på hva som fikk min kusine til å gå, jeg synes hennes eks er en suveren type. Hun kunne ikke svare annet enn at hun følte at det var rett. Hun fant den mannen hun etter sigende visste var rett for henne, og følte da at faren til hennes barn ikke var den rette, hun måtte bare bryte. Om denne rette vedkommende ville bryte med sitt respektive forhold var ikke klart. Hun stolte på at han ville bli like trygg i sin overbevisning som henne, og tok det første skrittet. Det ble han etter noen måneder, men hun levde i et vakuum en stund. Og en skillsmisse er uansett en stor utfordring for ev. barn som er invilvert. Min kusines datter er enda ikke ( et drøyt halvår etter skillsmissen) fortrolig med sin situasjon. Hun er fortvilt og sint. Men min kusine er overbevist om at hennes valg var rett, Jeg skjønner hva hun sier og anerkjenner hennes følelser. Men jeg klarer ikke å til fulle anerkjenne hennes valg, da hun hadde en snill, klok, intelligent og arbeidsvillig mann som ønsket å kjempe for forholdet. Jeg ser at min kusine er glad for sitt valg og er lykkelig i sitt nye forhold, selv om de må bruke tiden til venne både seg selv og barna på et forhold, og med tiden et ev samboerskap.

Moralen er at du må tenke deg godt om. Kjenne på det du har og avgjøre om det er rett å bryte. For om du skal leve to paralelle liv er det riktig å ta en definitiv avgjørelse. Enkelt blir det nok aldri å bryte et eksisterende forhold, og det koster blod dersom det er barn involvert. Men du må på den annen side leve et liv som er ditt. Dette ene livet skal du også kunne rettferdiggjøre overfor ev barn. Å holde ut er ikke det beste du kan gi dem heller, dersom du vet at følelsene er døde og aldri vil komme tilbake.

På den annen side skylder du ev barn å satse alt på å få det til å fungere før du går til det skritt å forlate deres far. (Og nå går jeg utifra at det ikke er vold og psykisk terror med i bildet, da ville det stille seg totalt annerledes)

Lykke til! :-)

Mvh,

Om dere har prøvd rådgivning, gjort deres beste over år, og begge er på det rene med situasjonen... Da må du bare stole på magefølelsen, du må følge hjertet da.

Ikke vet jeg hva du sliter med og hvordan du opplever det. Lykke til! Jeg skjønner hvor vanskalig det må være for deg. Men et valg må du ta til slutt...

Klem,

Forholdet til mannen min har vært dårlig i mange år. Vi krangler nesten aldri. Det er mer sånn at vi lever to helt separate liv under samme tak, men samarbeider om barna. Og det er vel til dels samarbeidet om barna og det faktum at vi ikke hyler og skriker til hverandre som har gjort at vi har holdt ut i såpass mange år i et ellers ikke-fungerende forhold.

Hvis vi velger å skille oss, mister barna hjemmet sitt (ingen av oss har råd til å kjøpe ut den andre, men må ut på leiemarkedet. Vi bor i en liten bygd. Det er ikke noe leiemarked her.) Mest sannsynlig vil de også miste vennene sine og alt annet de kjenner som stabilt i hverdagen sin. Jeg vil holde ut ganske mye for å sikre barna mine en fortsatt trygg oppvekst, men det river i meg fordi jeg har følelser for sjefen som ikke går over. Han lever forresten i tilsvarende forhold som meg, også han holder ut pga barna sine.

Det er så vanskelig dette her. Veldig mange hensyn og ta. Vel..jeg har tenkt og kjent på ting i mange år, og får vel kanskje tenke og kjenne litt i noen år til. Kanskje er det enklere å ta stilling til skilsmisse når barna blir eldre?

[Gjest gomle]

barna kommer altid først!! husk det!! dine følelser for andre ville jeg prøvd så godt som mulig å ordne opp i. selv har jeg foreldre som ikkje er skilt og det er en fryd. merker det spesielt godt så som jeg har blitt voksen, hvor utrolig godt det er at begge er i samme hus!! tenk på det...

Jeg er ikke enig. Selvsagt skal man ta hensyn til barna, men vi lever for oss selv, ikke for barna eller mannen eller mamma eller pappa. Vi lever for å ha det godt selv. Å gå igjennom livet for andre sin del er ikke holdbart, man bør ikke leve ulykkelig selv for at barna skal slippe å ha skilte foreldre. Hvordan føles det å se tilbake på når man sitter på gamlehjemmet? Gjør som du selv føler, men gjør det mest mulig skånsomt for alle rundt deg.