Deprimert mann - hvordan takle dette?

[Gjest Gift, ung kvinne]

Hei!

Jeg er en ung, nygift jente. Alt burde være såre vel. Likevel er det ikke det. Min mann har fått diagnosen deprimert. Ikke det at det kom som en overraskelse, for jeg har vel egentlig skjønt gjennom hele vårt forhold at han i perioder sliter med depresjoner. I høst fikk han skrevet ut antidepressiva, og nå nylig fikk han endelig tak i en psykolog med ledige rom i kalenderen sin. Takk og lov!

Jeg skulle nok ønske at tiden som lykkelig og nygift kunne vare litt lenger... Nå, snart et år etter bryllupet, er jeg utslitt og utkjørt av en evig berg-og-dalbane.Det siste året har nedturene vært større og flere enn oppturene, noe som tar på oss begge personlig, og på samlivet vårt.

Når jeg nå skriver, er det selvfølgelig min egen situasjon jeg er fortvilet over. Jeg jobber så utrolig hardt for å få hverdagene til å fortone seg som hyggelige og positive, både for han og for meg. Det er med vekslende hell, for uten bekreftelse verken verbalt eller fysisk på at det jeg gjør er godt for han, uten gode samtaler og med få felles gode opplevelser i hverdagen, føles det nærmest umulig å holde humøret oppe. Jeg prøver å unngå at min mann får flere bekymringer, så gråten sparer jeg til jeg er i seng, oftest to-tre timer tidligere enn han.

Mannen min er snill og god, men i disse periodene han er nede, så har han ikke øyne for noen andre enn seg selv. Der jeg tenker "oss", tenker han "seg selv". Han blir innesluttet og mutt, og mangler fullstendig initiativ. Jeg får følelsen av at jeg går i veien for han, uansett hva jeg gjør. Tenker ofte at det beste hadde vært om han fikk være alene, men han sier at det ikke er det han vil. Han klarer ikke å gi uttrykk for hva han vil, så det ender med at jeg går hjemme og "føler på" han, og lar det tære på kreftene.

Det er nok lite sprudlende følelser han har for meg om dagen, og det er for så vidt gjensidig. Han er virkelig mannen i mitt liv, så jeg skal kjempe med nebb og klør for å hjelpe han så godt jeg kan, uansett hvor vondt det enn gjør på veien. Men det hadde vært godt med noen tips og råd eller tanker fra dere som måtte lese dette. Noen som har vært borti liknende situasjon?

[Gjest deprimert kjæreste]

Er ikke gift, men kjæreste med en mann, svært lik hva du beskriver. Har ingen råd, er rådløs selv. Ville bare si at ja, vi er flere. Håper det ordner seg for dere.

[Gjest krremt]

Veldig, veldig bra du ikke gir opp! Han trenger deg sårt. Fint at han vil gå til psykolog, men han burde ikke gi seg med det.

En medisinprofessor i Trondheim fant ut at det er klar sammenheng mellom depresjon og infeksjonener. Dersom mannen din har en fysisk sykdom uten å vite det, kan det slå ut i depresjon. F.eks. er del betennelser vanskelige å oppdage uten blodprøver, f.eks. leverlidelser. Derfor få ham med til lege og ta rutinesjekk med blodprøver.

Noen brukes også spesielle lamper fordi man vet mørke på vinteren bidrar til depresjon.

Tilstrekkelig søvn, nok mosjon, og rett kosthold bidrar til å motvirke depresjon. Jobbstress holder folk nede. Dersom jobben hans er stressende, kan han kanskje få til lettere ordning på jobb?

Finnes opplevelser i tidlig oppvekst som fremdeles gnager på ham, kan det antagelige være greit om dere snakker ut om dem. Hvordan forholdet til hans foreldre har vært, kan kanskje gi deg noe mer forklaring på hans situasjon.

Det du selv kan gjøre: Ikke å trekke deg unna selv om situasjonen er slitsom, for det blir lett oppfattet som avvisning og gjør vondt verre. Prøv heller om du kan finne måter dagligdags press og ellers det han sliter med i hverdagen. Vær overbærende og tolmodig selv om du synes han roter, for det hjelper ikke at han får kommentarer om situasjonen om han ikke klarer å gjøre stort med den selv. Bruk tid sammen og gi hverandre nærhet, fysisk også. Det styrker samholdet mellom dere.

Ta tur ut i naturen eller sykkeltur og finn på annen aktivitet. Passivitet er bidrar til å gjøre situasjonen verre. Er han vanskelig å få med på noe, så invitér venner på besøk for å løse opp stemningen.

Ikke for å ta motet fra deg, men depresjoner kan pågå i månedsvis før man få tatt knekken på dem. Derfor er det viktig at du selv holder negative tanker unna. Stå på ditt så skal du lykkes!

[Gift ung kvinne]

Tusen takk for svar, til dere begge! Krremt, du treffer på mange måter spikeren på hodet. Denne depresjonen har nok mye å gjøre med fortid og familieforhold å gjøre. Jeg har stor forståelse for at dette er noe han trenger hjelp til å takle, og har vært pådriver for at han skulle få hjelp av en psykolog. Vi har hatt mange gode samtaler om temaet, men vi har vel egentlig begge funnet ut at jeg ikke kan være noen psykolog for han. Vi må prøve å ha et positivt fokus oss i mellom, og så kan jeg endelig legge litt av ansvaret på psykologen.

Når det gjelder jobb, mosjon, kosthold og søvn har du også rett i det du skriver. Min mann har en ganske stressende hverdag på jobb. Det som kanskje er det største problemet der er at han ikke klarer å legge fra seg jobben når han kommer hjem. Han må bare sjekke en mail, svare på en mail, løse et problem, osv. Dette er ikke noe som forventes av han, tvert i mot, han har fått ordre fra sjefen om å unne seg litt fritid. Dette er det bare han som kan gjøre noe med!

Mosjon og kosthold jobber vi kontinuerlig med. Kunne sikkert blitt enda flinkere, men vi har i alle fall fokus på det. Det er kanskje verdt å nevne at han har gått en del opp i vekt det siste året, og var ikke fornøyd med kroppen sin i utgangspunktet. Med de ekstra kiloene har ikke selvtilliten blitt bedre akkurat.

Søvn er et eget kapittel, og er mye av grunnlaget for våre tilbakevendende konfrontasjoner. Han har vært utredet for søvnvansker, men uten resultat. Det skal visst ikke være lett å få hjelp til søvnproblemer i dette landet. Det er synd, for det har jo alt å si på humør og overskudd. Ja, på den psykiske helsa, rett og slett. At manglende søvn og skrudd døgnrytme påvirker depresjonen, er jeg ikke i tvil om.

Du skriver, Krremt, at en depresjon kan vare i mange måneder. Det har jo denne gjort, periodevis i år. Riktignok har han akkurat begynt med psykolog-timer, så jeg håper at han kan gjøre noen små underverker med mannen min. I alle fall at situasjonen skal bedre seg betraktlig.

Jeg prøver å holde humøret oppe. Jeg prøver å gjøre hyggelige ting for han og sammen med han. Han tar i mot, men mangler helt evnen til å vise at han setter pris på disse tingene. Det er utmattende, for jeg er nok en person som trenger mye bekreftelse i utgangspunktet. Han er i perioder svært avvisende, og unngår all fysisk kontakt med meg. Dette er sårt! I går snakket han ikke til meg om annet enn bare et par praktiske ting. Jeg spør om det er noe galt, om det er noe jeg har gjort eller sagt eller om jeg kan gjøre noe for han. Da trekker han bare på skuldrene, og sier at han ikke vil prate om det. I mitt eget hode tar jeg på meg skylden, og leter etter grunner til at han kan være irritert/såret/sur/sint på meg. Dette er selvfolgelig destruktivt, men er så vanskelig å endre.

Jeg prøver å påvirke han til å oppsøke kamerater, og ha litt gutteaktiviteter, men igjen mangler det på initiativ. Jeg vet jo at han ofte er blid og fornøyd når han har fått ut fingeren, men det sitter så langt inne hos han. Jeg sørger selvfølgelig at vi er sosiale, men dette koster mye, både for han og meg, når situasjonen er som den er. Jeg har vært inne på tanken om å gi et hint til et par av kompisene hans for at de kanskje kan dra han med seg ut litt, men vil liksom ikke gå bak ryggen hans heller.

Dette ble langt, og jeg kunne skrevet enda mer. Mye frustrasjon, sårhet og desperasjon som har fått utløp i natt og i dag gjennom å skrive. Kanskje dette er en konstruktiv måte å få det ut på? Jeg krysser fingrene for en ny og bedre dag for oss begge når han våkner.

Jeg håper på bedre tider for deg og kjæresten din også, "deprimert kjæreste". Kanskje du også fikk noen gode råd av Krremt? Lykke til videre, i alle fall!